Er/Bør -problemet

David Hume påpekte at mange forfattere gjør den feilslutning at man utfra hvordan noe ER, argumenterer hvordan noe BØR være, noe G.E.Moore senere kalte den naturalistiske feilslutning. Likevel mente Hume at deskriptiv etikk er mulig, altså at man kan konstruere en etikk basert på hva folk gjør og anser for riktig å gjøre. Man kunne tenke seg at skikk-og-bruk i en stor nok sammenheng kunne praktiseres som etikk.
Hume og er/bør-problemet refereres til også i dag, men altfor ofte med en ny feilslutning: Man kan ikke bygge på hvordan tingenes tilstand er, når man diskuterer hvordan tingenes tilstand bør være, eksempelvis i politikk. Kanskje det er lettere å få gehør for et sosiologisk syn ved retorisk å nedvurdere innsikten i de rådende forhold, men ikke hvis man skal gi det beste råd uavhengig av faglig ståsted. På den annen side ville det kanskje gi en kortsiktig retorisk gevinst for en snever biolog å fremme det syn at naturen er som den er, og bør ikke være noe annet enn den er. Da gjør sosiologen og biologen hver sin feilslutning. Debatten om arv og miljø var nylig opphetet, og kommer til å bli det igjen.
Fritt for faglige ståsteder, fritt for prestisje, er det lett å konstatere at man i de fleste tilfeller har bedre forutsetninger for å nå sitt mål, hvis man vet hvor man står. Ja, man kan faktisk argumentere for at hvis man ikke vet hvor man er, er det ofte ikke mulig gå dit man bør være. Uten innsikt i status virrer man forvirret rundt, og risikerer i sin forvirring å villede andre.
Hva noe er og hvordan og hvorfor det har blitt sånn, kan både være vanskelig å ha kunnskap om og vanskelig å akseptere. Men virkningen av det vanskelige forsvinner ikke ved fornektelse. 

Om å agitere for sitt livssyn

Ingen livssyn kan bevises vitenskapelig. Agnostikerens livssyn er konsistent med vitenskapelig holdning (til det man ikke kan vite), men gjør ikke noe forsøk på å bruke vitenskapen til føre bevis for sitt livssyn.



Hvorfor faller selv vitenskapstro mennesker for fristelsen til å agitere for sitt livssyn utfra tilsynelatende vitenskapelige argumenter? Hvorfor tror noen at de gjør vitenskapen en tjeneste ved å promotere ateisme? (Merkelig nok er det er det visst ingen teister som misjonerer for sitt livssyn med sikte på å gjøre vitenskapen en tjeneste).


Misjonering og annen aktivisme med sikte på større utbredelse av eget livssyn næres av det faktum at det har sin egen belønning:


”Hvis mitt livssyn får større utbredelse i det miljø og samfunn som utgjør mine rammebetingelsene, vil jeg automatisk bli et mer veltilpasset individ. Jeg ville bli mer konkurransedyktig.”


Uansett hva intensjonen er, selv om livssynspromoteringen i sin hensikt er totalt uselvisk, vil den dominerende mekanismen være:

Livssynsaktivisten belønnes av følgene av sin aktivisme.

Denne mekanismen er alt som skal til for at ateister og teister vil fortsette med sin promotering av sine livssyn.

Livssyn, Vitenskap og Det man ikke kan vite

Når det kommer til enkelte grunnleggende livssynsspørsmål, som for eksempel hvorvidt det finnes en personlig gud eller en skapende kraft som er årsak til universet, må vitenskapen svare: - Det kan man ikke vite. Man kan ikke, med vitenskapens definisjon av hva viten er, vite om det finnes en slik gud. Mer spesifikt betyr det på den ene side at man ikke kan bevise vitenskapelig AT det finnes en gud, og på den annen side at man ikke kan bevise vitenskapelig at det IKKE finnes en gud. I vitenskapen er det et viktig prinsipp at man skiller klart mellom det man kan vite og det man ikke kan vite. Ved å holde strengt på et slik skille vil det være mulig for en person å holde fast på vitenskapen og samtidig holde fast på sin tro på en gud. Men kun et agnostisk livssyn er direkte konsistent med vitenskapen når det kommer til spørsmålet om hvorvidt det finnes en gud. Og det er fordi det sammenfaller med vitenskapen på dette punktet: Man kan ikke vite om det finnes en gud eller ikke.



Likevel er det forbausende mange av de menneskene som støtter seg trofast på vitenskapen i det meste, som bryter prinsippet når det kommer til livssyn ved å bruke vitenskapen som begrunnelse. Noen misbruker vitenskapen til å begrunne sin tro på en gud. Andre misbruker vitenskapen til å begrunne sin ateisme. Som om ikke det er nok, kan de finne på å agitere for at andre må gjøre det samme. Stilt overfor en forunderlig observasjon kan noen påpeke at den kan forklares utfra guds eksistens og at gud ergo må finnes, mens andre påpeker at observasjonen kan forklares uten guds eksistens og at gud ergo ikke finnes. Begge er grunnleggende brudd på logikkens lover. Det som ikke er motbevist er ikke automatisk bevist. Det som ikke er bevist, er ikke automatisk motbevist. Irriterende for den utålmodige, men for vitenskapens troverdighets skyld må vitenskapsfolk holde seg selv i skinnet. 

Enda mer forunderlig er det at vitenskapsfolk kan finne på å diskutere guds eksistens i en vitenskapelig kontekst uten en gang å definere gud. Ekte vitenskapsfolk ville begynne der: Definer den gud man skal diskutere, eller dropp diskusjonen.

dataspill i lys av evolusjon

Dataspill sier noe om hvem vi er og det miljø mennesket er evolvert i.
Dataspill er et virtuelt miljø. Siden dataspill skapes og utvikles av mennesker, vil spillene utgjøre et miljø som mennesket er evolvert til å være tilpasset i. De spillene som ikke er slik, vil ikke bli brukt, ikke bli kopiert, ikke bli videreført i nye versjoner (generasjoner), og vil kort sagt havne på historiens skraphaug. Spillene vil evolvere gjennom naturlig seleksjon.
Foreldre vil kanskje stusse over ideen om at dataspillene som barna beskjeftiger seg med har noe som helst med virkeligheten å gjøre, men det er fordi man ikke tar med i betraktning at spillene gjenspeiler miljøegenskaper fra hele spennet av evolusjon, fra tidenes morgen og fram til i dag. Noen spill handler om å overleve blant rovdyr og andre livstruende fiender, den enes død, den andres brød. Andre spill kan være mer fredelige, og handler om å treffe blink, eller å fange mest mulig fallende baller før de detter på bakken. Det siste handler egentlig om å sanke mat, bare med et noe forenklet grafisk grensesnitt enn den virkeligheten vi ser med øynene ute i naturen. Naturtrohet har utviklet seg gjennom årene i takt med utviklingen av datamaskinenes kapasitet. Noen spill handler om å velge hvilke dører man skal velge å gå gjennom og ikke minst hvor man skal la være å gå. Det forteller oss at mennesket alltid har vært gode på å velge og å velge bort.
Kanskje er det slik vi i bunn og grunn tar oss fram i verden – ved å generere en masse ulike framtidsscenarier for så å eliminere de som ikke ser bra, ved å unngå de veiene som ikke støtter vår fortsatte eksistens. Det vi i bevisstheten opplever som et valg kan være den eneste veien videre når alle andre veier er eliminert bort. 
Legg merke til at naturlig seleksjon virker begge veier. Miljøet selekterer individer, ja, men individer selekterer miljøet. Miljøet evolverer. Arten evolverer. Miljøet og arten evolverer i gjensidig samspill der man ikke kan skille skarpt mellom individets egenskaper og miljøets egenskaper. Vårt foretrukne miljø er en vesentlig del av hvem vi er.

miljø og kontinuitet

Tilpasning mellom individ og miljø har en viktig rolle i videreføring av eksistens og eksistensformer. Tilpasning er en del av kontinuiteten. Individets og artens egenskaper lagres ikke bare i hukommelsen og genene, men også i koblingene til miljøet. Dette gjelder på mange plan. Biene holder til der det er blomster og blomstenes etterkommere sørger for at også bienes etterkommere holder seg der. Videreføring av eksistens er videreføring av sameksistens. Når et individ har valgt et miljø, vil miljøet stadig påminne individet om hva og hvem individet er. Hvis en bie har glemt hva den har å gjøre, vil blomstene straks minne den på det igjen, sålenge den holder seg blant blomstene. Og når den husker hva den har å gjøre vil den også bli påminnet om hvor den hører til, nemlig blant blomstene. Et menneskes egenskaper (identitet, meninger, holdninger, tilbøyeligheter, væremåte, tenkemåte, handlemåte, etikk, osv) avgjør i hvilket miljø det vil trives best, altså i hvilket miljø det er best tilpasset. Ved en kombinasjon av selvendring og miljøendring kan individet bli bedre tilpasset. Det handler om å bli mer spiselig og å finne et mer spiselig miljø, bokstavelig eller billedlig talt. Menneskets miljø vil minne mennesket på hvem det er, ikke minst gjennom miljøets forventninger til individet. Hvis man skulle ha glemt de sosiale spillereglene vil man fort bli minnet på det. Også gjennom generasjoner minnes man på hvem man er. Besteforeldre påpeker likheten barnet har med sin mor eller far. Barna velger gjerne, og påskyndes mer eller mindre, å gå på samme fritidsaktiviteter og samme utdanning (gjerne nøyaktig samme universitet) som foreldrene gjorde. I det mer dagligdagse henger vi opp huskelapper eller gjør andre fysiske endringer i omgivelsene for å minne oss selv på noe viktig vi skal huske på neste dag. Når vi legger fingrene på tastaturet på kortterminalen minnes vi på den pinkoden vi hadde glemt i hodet, men som lå lagret i samspillet mellom fingrene og tastaturet. Påminnelsen kom ikke i form av et tall som først måtte gripes av tanken og deretter omsettes til trykk på tastaturet, og etterpå kan vi igjen ha glemt hva tallet var. Vi benytter miljøet som en del av vårt minnelager. Minnet kan også ligge i vår adferd.



Hvis individet kommer bort fra sitt miljø, kan det gjenskape miljøet slik at veltilpassethet gjenopprettes. De som utvandret til Amerika etablerte seg gjerne sammen med andre som de hadde noe felles med, som hadde samme ønske om å bygge et miljø der man var veltilpasset. Gamle skikker, kunst og kultur kunne videreføres, og nesten alt var som før. Til og med stedsnavnet kunne man ta med seg, hvis man var mange nok som hadde utvandret fra samme sted. Dermed kunne barna vokse opp i et miljø der foreldrene var veltilpasset. I neste omgang ville miljøet beholde de barna som fant seg til rette, mens de andre ville flytte. Man ser at det ikke bare er individet som velger miljø, men miljøet velger sine individer.


Kontinuiteten i enhver eksistensform er uløselig knyttet til samspillet mellom individ og miljø, mellom elementet og de andre elementene. For å forstå eksistens, må man forstå nettverket som binder sammen elementene i en struktur der man ikke kan skille skarpt mellom elementer og helhet, mellom individer og miljø. Miljøets bestanddeler er elementer. Noen av disse elementer kan være mennesker.

tilpasning, adapsjon

Livet tilpasser seg. Alt som er, eksisterer fordi det er veltilpasset. Enten ved at eksistensen videreføress uavbrutt, eller at eksistensen videreføres avbrutt gjennom selvkopiering. Dette er evolusjon. Tilpasning er gjerne en kombinasjon av to tilsynelatende motsatte strategier. Den ene er å tilpasse omgivelsene til seg, og det andre er å tilpasse seg til omgivelsene. I læren om kognitiv utvikling (Piaget) snakker man om henholdsvis assimilasjon og akkomodasjon, og fellesbegrepet er adapsjon (tilpasning). Hvis man forsøker å skille strengt mellom assimilasjon og akkomodasjon som to forskjellige prosesser, der det første innebærer å ikke endre seg (beholde tenkemåten, skjemaet), mens det andre innebærer å endre seg (forkaste tenkemåten, velge en ny, et nytt skjema), møter man snart en selvmotsigelse. Enten individet greier å takle ny kunnskap med gammelt skjema, eller ved å endre skjema, skjer det en endring av adferd. Livsprosesser er til forveksling lik kognitive prosesser. Alt liv er kognitive prosesser. Men nok om Piaget for denne gang.
Et individ (menneske, dyr, plante, bakterie) kan tilpasse miljøet til seg, eller tilpasse seg selv til miljøet. Men man kan videre tenke seg at mennesket kan tilpasse seg miljøet på minst to ulike måter. På en måte ved å arbeide for at et miljø endrer seg slik at man selv blir bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. En annen måte er å skifte miljø, og holde fast ved et miljø der man er bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. Det første kan være alt fra å bearbeide maten, lære seg å knuse kokosnøttene, til å få venner sine med på den leken man selv er god i - påvirke konkurransereglene i det markedet man forsøker å hevde seg i. Det andre kan være å flytte til et sted der maten er lettere tilgjengelig, finne seg andre venner, skifte jobb. Vi har nettopp demonstrert at det å endre miljøet neppe kan skje uten endring av egen adferd. Tilpasning av omgivelsene og tilpasning til omgivelsene er to sider av samme sak. Hvem velger hvem når et individ velger andre beitemarker, andre venner å leke med? Det miljøet som er attraktivt for et individ trekker individet til seg, og individet søker det attraktive miljøet. Ekvivalensprinsippet vil medføre at man i bunn og grunn ikke kan skille mellom det å tilpasse og det å tilpasses. Man kan ikke skille mellom det å velge og det å bli valgt. Hvis omgivelsenes ansikter ikke er en vesentlig endring, blir det å endre omgivelsene ekvivalent med det å velge andre omgivelser. Forandring av miljøet = miljøforandring. 
Men vil omgivelsene merke noen forskjell om individene ikke finner seg til rette? Vi har tidligere påpekt samspillet mellom bærbuskene og bærspiserne, der bærspiserne belønner bærbuskene med å spre frø (etterkommere) via avføringen, og bærbuskene belønner bærspiserne med næring. Slik skjer utvelgelsen, og utvelgelsen skjer både ved at bærbuskene velger bærspiserne og ved at bærspiserne velger bærbuskene. Det er lett å se at bærbuskene tiltrekker seg bærspiserne, men hvordan tiltrekker bærspiserne seg bærbuskene? Jo, ved å bidra til at nye bærbusker vokser opp vil det aldri mangle på bærbusker i bærspisernes miljø. Lignende samspill finner man mellom bier og blomster. Biene er blomstenes omgivelser på samme måte som blomstene er bienes omgivelser. De har tilpasset seg hverandre. Hvem kom først - høna eller egget? Ingen av delene.
Individet er igjen en del av andre individers omgivelser, siden individets omgivelser også består av individer. Individer av alle slag (husk at individer ikke bare er mennesker og dyr, men planter, celler, - hvor ender oppramsingen?). 
Individet og omgivelsene sameksisterer i et nettverk og tilpasses gjensidig.

Sjelen

Sjelen er alt hva jeg er. Sjelen kan beskives ved mine egenskaper – alt det som er forskjellig fra andre, forskjellig fra omgivelsene, forskjellig fra resten av naturen. Jeg er er sammensatt av all den informasjonen jeg har lagret. Noe er lagret i den bevisste delen av informasjonslageret, i hukommelsen, som igjen kan deles opp i korttidshukommelse og langtidshukommelse. Data i hukommelsen er bevisst ved at jeg kan vite noe om hvor og når det kommer fra, som for eksempel erfariner og opplevelser jeg kan tidfeste eller stedfeste. Den ubesvisste delen av datalageret inneholder informasjon som jeg ikke vet spesifikt hvor og når det kommer fra, men som likevel er med på å definere mine reaksjoner, min adferd og ellers hvem jeg er. Noe av det kan stamme fra erfaringer fra egen levetid. En annen viktig del av det ubevisste datalageret er mitt genetiske minne, egenskaper jeg har arvet fra mine forfedre og –mødre fra livets morgen. Læring er endring av adferd, endring av egenskaper – endring som lagres et eller annet sted i mitt totale datalager. Gjennom samspill med miljøet i min levetid og mine forfedres levetid skapes redundans i datalageret, slik at hvis det skulle oppstå brudd i det genetiske lageret eller i hukommelsen, vil miljøet kunne minne meg på hva jeg eller mine forfedre har glemt. Dermed kan et kontinuitetsbrudd kompenseres med en by-pass via miljøet, slik at kontinuiteten gjenopprettes. Ett eksempel er at man i et tradisjonspreget oppvekstmiljø vil bli minnet på hvem man er og forventninger om å gå i forfedrenes fotspor.

Naturlig variasjon gjør at individer spontant vil teste ut andre muligheter enn forfedrene på tross av miljøet, og derfor er det ikke riktig at arv og miljø til sammen bestemmer alt. Gjennomsnittsindividet kan være tilnærmet hundre prosent et resultat av arv og miljø, men ikke det enkelte individ.

Sjelen er i de fleste betydninger det samme som jeg-et, selv om avvikende definisjoner av jeg-et kan forekomme.

Sjelen i rom-tid-kontinuum.

Sjelens består av en unik konstellasjon og organisering av deterministiske tråder i rom-tid veven, og deres konfigurering av det nettverk som dannes med omgivelsene. Heri ligger også dens kontinuitet. Antallet tråder er like mange som de elementærpartikler inividet til enhver tid er sammensatt av.

Min sjel er summen av mine egenskaper, preget av alle erfaringer gjort av meg og mitt opphav i vårt miljø gjennom alle tider.

Vilje: Sta som en stein

Vilje har vært forsøkt definert på ulike måter: en egenskap ved sinnet (Wikipedia), målbevisst streben, evne til å foreta valg og omsette tanker til handling, evne til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang (snl.no). Selv om definisjonene spriker, er det ingen av dem som sier noe om vilje utenfor den menneskelige bevissthet. ’En egenskap ved sinnet’ er den mest generelle definisjonen av de ovenfor, og den skiller seg fra de andre ved at den åpner for at vilje kan være knyttet til noe annet enn handling. Man kan altså tenke seg vilje knyttet til eksistens – ikke bare til noe jeg vil gjøre eller vil ha. En videre forståelse av vilje inkluderer også noe jeg vil være, livsvilje, som i ”jeg vil være lykkelig”.

I dagligtale kan vilje bety både det man til enhver tid vil, eller selve evnen til å fastholde det man vil. Mens det første kan defineres som en tilstand ved sinnet, er det siste nettopp den egenskap ved sinnet som det refereres til i definisjonen innledningsvis. Denne egenskapen er beslektet med karakter og standhaftighet, noe som knytter vilje til jeg-et, og som gjerne graderes med beskrivelser som sta, konsekvent, vinglete, sikker, usikker, egen (adjektivet egen er naturlig tilknyttet jeg, mitt, og i bokstavelig forstand – min egenskap). Vilje er et uttrykk for, og en viktig del av, hvem jeg er. Man kan følgelig si at vilje ikke bare er en egenskap ved sinnet men en egenskap ved jeget. Vilje er med på å definere jeget. Et individ gir seg til kjenne både ved hva det vil til enhver tid og hvor sterkt og varig det vil hva det vil. Etter en klargjøring av disse begrepene er det naturlig å oppsummere som følger:

Vilje i overordnet forstand er en egenskap ved jeg-et (sjelen). Vilje i spesifikk forstand (gitt tid og sted) er en tilstand ved sinnet.

Tilbake til steinen og muligheten for at man i en videre forståelse kan si at også steinen har vilje. Man kan innvende at steinens tilsynelatende vilje og stahet skiller seg vesentlig fra menneskelig vilje ved at den ikke kan gjøre noe annet enn det den gjør – dens vilje er alltid den samme. Så steinen er altså mer konsekvent. Men at viljen er konsekvent kan neppe benyttes som argument for å diskriminere det som vilje.

Vel er steinen typisk mer konsekvent enn et menneske, men er steinen virkelig helt konsekvent?

Først må vi slå fast at steinen tilsynelatende er mindre påvirket av sitt miljø enn hva mennesket er. Steinens og dens elementer har en mer ensartet og mindre sammensatt deterministisk bakgunn enn mennesket, og adferden synes også å være mer ensartet enn menneskets adferd. Steinens vilje kan beskrives med færre parametre enn menneskets vilje. I klassisk fysikk ville man kunne forenkle steinens vilje til to egenskaper knyttet til dens masse – nemlig treghet og gravitasjonskraft. Steinens vilje er å adlyde de mekaniske kreftene, men ellers ikke endre hastighet eller retning. Steinens vilje er å trekke på andre legemer med samme kraft som de trekker på steinen, og kraften bestemmes av massene (egenskapene) til steinen og det andre legemet. Steinens egenskap er masse. Steinens tilstand er fart (hastighet og retning). Egenskap og tilstand kombineres ved produktet masse*fart og kalles steinens impuls, eller massefart, og som kun endres i henhold til kraftpåvirkning. Steinens egenskap (massen) kan ikke endres uten at steinens identitet endres (for eksempel ved at den deles i to mindre steiner), mens steinens tilstand (fart) kan endres uten at steinens egenskap endres. Sålangt har vi beskrevet steinen som noe som vil oppføre seg helt forutsigbart og konsekvent. Mer komplekst blir det straks man innfører energitap, som for eksempel luftmotstand og annen friksjon, og omforming fra bevegelsesenergi til varme ved sammenstøt med andre legemer. Da blir steinens vilje uendelig mer sammensatt, selv om det krever et mer mikroskopisk perspektiv for å se det forenklede perspektivet man antok da Newton med flere gjorde de store framskritt om himmellegemenes bevegelser i tomt rom.

En ideell stein ville være en perfekt kule med fullstendig homogen massetetthet og med en atom- og molekylstruktur som en diamant eller lignende. Dertil måtte den ha perfekt elastisitet slik at den kunne støte sammen med andre steiner uten at noe av energien gikk over til varme. Med to slike steiner kunne man gjøre eksperimenter i tomt rom og se at de alltid oppførte seg identisk likt hver gang de ble utsatt for støt eller gravitasjonskrefter. Under enhver annen betingelse ville de ikke oppføre seg konsekvent. Og vanlige ikke-ideelle steiner ville ikke under noen omstendighet oppføre seg konsekvent. Som om steinen hadde en vilje som varierte med tid og sted, som om den hadde et omskiftelig sinn. En tilsynelatende uforutsigbar vilje, som den menneskelige vilje. Med mye større repeterbarhet i sin respons på omgivelsene enn det man ser hos mennesker. Steinens vilje synes å variere mye, mye mindre enn viljen hos folk flest. Som om steinen var en veldig sta person. Sta som en stein. Vi har lettere for å kalle konsekvent oppførsel for vilje hvis oppførselen tross alt er ørlite inkonsekvent, som den er hos en stein. Og hvis en stein kan sies å ha vilje, må det finnes mye i naturen som har vilje.

Adferd, naturlover og vilje

Når det gjelder adferd og lover for adferd har det blitt sagt at mennesket skiller seg fra resten av naturen ved at mens naturen følger naturlovene, finnes ingen naturlov som kan beskrive menneskets adferd. Tilsynelatende er det slik, men det er trolig en illusjon. Det er fullt mulig å konsentrere forskningen om naturfenomener som domineres av noen få, isolerbare faktorer, og peke på enkle sammenhenger av årsak og virkning. Newtons lover er et eksempel på dette. Enkle, faste legemer, som for eksempel en stein, adlyder Newtons lover så lenge man betrakter fenomenene makroskopisk og så lenge friksjon ikke har betydning. I spesialtilfellene altså. Men generelt kan selv de enkle deler av naturen påvirkes av flere faktorer, som for eksempel friksjon. Og har man først inkludert friksjon i modellen, kan kompleksiteten bli bortimot endeløs.



Mennesket adlyder også Newtons lover, men det er uendelig mange andre faktorer som også påvirker menneskets adferd. Livet utspiller seg i et deterministisk univers, der alt henger sammen med alt, der alt som skjer har en forhistorie og et etterspill. Et menneske er uendelig komplekst, med en uendelig sammensatt forhistorie. Derfor er et menneske tilsynelatende, og i praksis, uforutsigbart. Men samtidig fullstendig deterministisk. Man må huske på at selv om determinismens tråder er for mange og lange til å beregne dem, er universet likevel vevd av slike tråder. Universets uforutsigbarhet og uutgrunnelighet er en praktisk begrensning – den samme praktiske begrensning som styrer lysets adferd og utbredelseshastigheten til all informasjon. Praktisk uforutsigbarhet betyr ikke indeterminisme.


En naturlov er ikke et påbud som naturen må adlyde. En naturlov er en beskrivelse av naturens adferd. Hvis man skal peke på en grunnleggende naturlov – selve elementærloven – måtte det være determinismen.


Så er det da to illusjoner som støtter synet på et skille mellom mennesket og naturens elementer: Tilsynelatende følger det fallende eplet Newtons lover. Tilsynelatende følger ikke mennesket determinismens lov. Begge deler er feil. Både eplets adferd og menneskets adferd utspiller seg i det deterministiske univers.


Fri vilje er ikke i konflikt med determinisme, tvert i mot: Determinisme er en forutsetning for fri vilje i praksis. Determinisme muliggjør at individet kan bruke sin erfaring, sin hukommelse og forestillingsevne til å være seg bevisst hva det vil. Determinismen muliggjør det å uttrykke viljen, å sette vilje ut i handling, som når bilens hjul svinger til høyre når man dreier rattet til høyre. Frikobling fra fortid og fremtid ville gjøre fri vilje umulig. Fri vilje er ikke frihet fra fortid og framtid. Fri vilje er frihet fra samtid, den friheten som gjør at man hverken må eller kan gjøre det samme som noen annen. Pauli-prinsippet viser at det også gjelder for elementærpartikler.


Vilje synes å være noe som kunne skille menneskets adferd fra resten av naturen. Men når vi nå har faststlått at all adferd følger determinismens lover, og vilje antas å påvirke adferd, må vi innse at vilje også er en del av den deterministiske vev. Så hva er vilje i stort og smått? Vi aner at vilje kan arte seg svært forskjellig, og at det kan være begrepsmessig vanskelig å definere vilje hos mennesket og vilje eller i naturen som ulike arter av det samme, nemlig deterministisk vilje. Diskusjonen om vilje dreier seg ikke bare om determinisme og viljens frihet, men er en del av vår pågående diskusjon av begrepene subjekt og handling.
Har en stein vilje? Spørsmålet virker absurd. Men som en begynnelse på en videre diskusjon kan vi kanskje akseptere følgende observasjoner: Den store steinen ville ikke flytte på seg selv om vi tok i av alle krefter. Steinen ville ikke stoppe da den traff glassruta. Steinen ville ikke ligge på toppen av varden, den ville bare ned igjen på bakken. Steinens adferd domineres av treghet og gravitasjon. Treghet kan anses som vilje til å fortsette å ha uendret hastighet, eller spesialtilfellet ligge i ro. Gravitasjon kan anses som vilje til å nærme seg andre legemer med masse. Alt som eksisterer kan anses å ha viljen til kontinuitet - videreført eksistens. Uten en slik grunnleggende egenskap ville ikke noe kunne eksistere.
http://filosofx.blogspot.com/2010_07_01_archive.html

Livet i rom-tiden

Illustrasjon til http://filosofx.blogspot.com/2011/10/mennesket-i-rom-tiden-en-sammenfiltring.html

Morcellen (a) smelter sammen med farcellen (b) i (c), tar opp næringsemner (d) til vekst og minkende entropi i perioden fram til en stabil tilstand langt fra ekvilibrium, som vedlikeholdes, der celler skiftes ut, avfall skilles ut; to atomer går sammen og blir til et molekyl (e) som tas opp i organismen; en elementærpartikkel flykter (f); organismen dissiperer energi/masse i form av varmeestråling, langbølget foton (g); forfallet starter (h), organismen dissiperer mer enn den opptar, det vedlikeholdes ikke lengre en tilstand langt fra ekvilibrium, utviklingen går mot økt entropi, og til slutt er organismen gått fullstendig i oppløsning (i).  

Øyeblikksbilde mellom (e) og (f); organismen tar opp næring fra tilsynelatende separate elementer.

Øyeblikksbilde (g), dissipert energi, utstråling av varme i form av et langbølget foton

Mennesket i rom-tiden, en sammenfiltring av tråder

Vårt syn på oss selv som individer og individets forhold til verden for øvrig er i hovedsak begrenset til et 3-dimensjonalt (3D) perspektiv. Ofte kan det være lettere å se på oss selv i en to dimensjonal verden, eksempelvis som en prikk på et kart. Fire dimensjoner (4D) er vanskelig å forestille seg, så naturlig nok lar man det ligge. Likevel har man effektiv demonstrert hvordan det som synes uforklarlig blir forklarlig hvis man introduserer en ekstra dimensjon, eller motsatt: Det forklarlige kan bli uforklarlig i det såkalte Flatland, der man bare kan bevege seg i, og observere i, to dimensjoner. Man kan ane at et fire-dimensjonalt perspektiv kunne øke vår innsikt i verden og hvordan ting henger sammen, bokstavelig talt.

Vanligvis betrakter man et menneske, som alle andre objekter, som noe avgrenset. Man kan studere det fra alle kanter, fra topp til tå, forfra og bakfra, fra den ene siden og den andre siden. Det har en begynnelse og en slutt, en romlig begrensning og henger ikke sammen med omgivelsene eller resten av verden. Dette er det tre-dimensjonale perspektiv.

Forestill deg deg nå et lite korn eller en partikkel, som er så liten at du ikke ser noe annet enn en prikk. Tenk deg at du følger denne partikkelens historie, dens ferd gjennom tid og rom, og at sporet etter den danner en endeløs sammenhengende strek gjennom verden. Denne sammenhengende streken illustrerer det såkalte rom-tid kontinuum. Det vi i 3D-rommet til daglig anser som separate PUNKTER eller partikler, er egentlig som kontinuerlige TRÅDER i tid-rommet. Punktet er øyeblikksbildet av tråden. Et annet perspektivsprang: Hvis man tenker seg en kontinuerlig sylinder, eller et rør, i rom-tiden og studerer tverrsnittet av røret, ser man en ring. Ringen er øyeblikksbildet av det kontinuerlige rom-tid-røret. Mer generelt er det tredimensjonale øyeblikksbilde som et tverrsnitt av rom-tiden, der man observerer snittet på tvers av tidsretningen, billedlig talt.

En celledeling vil i rom-tiden ha mye til felles med grendelingen på et tre: Hvis man følger grenen på et tre utover, kommer man gjerne til et sted der grenen deler seg. Et snitt innenfor ville vist oss en enkel skive, mens et snitt utenfor ville vist oss to separate skiver. Øyeblikksbildene som viser en celle før celledelingen og to celler etter celledelingen er to ulike tverrsnitt av rom-tiden, hver til sin tid.

Hvis cellen som delte seg var den nylig befruktede eggcellen, ville man i rom-tiden se at den ene grenen noe forut for avgreningen (celledelingen) innlemmes en mye tynnere gren omgitt av mange andre tynne grener som ikke ikke er innlemmet. Dette er den ene sædcellen som i konkurranse med mange andre har klart å nå fram til eggcella først, slik at eggcellen lukket skallet og avviste de øvrige sædcellene. Følger man eggcelle-grenen og sædcelle-grenen bakover i tid, ville man se at de begge springer ut av en sammenspinning av mange tynne tråder, molekyler, som igjen er sammenspunnet av enda tynnere tråder – atomene og deres elementærpartikler.

Betraktet i et fugleperspektiv vil dannelsen av et menneske eller et annet biologisk individ kunne betraktes som en sammenpinning av fibre til tråder, tråder til tykkere tråder, fletting til enda tykkere tråder. Alt er tråder av ulike tykkelser som kombineres på ulikt vis. Den kontinuerlige veksten gjennom påfølgende avgreninger (celledelinger) næres av kontinuerlig tilførsel av tråder utenfra. Veksten er tilnærmet eksponensiell i starten, som en naturlig følge av celledelingen 1-2-4-8-16-... osv, men kulminerer når individet er ferdig utvokst.

Utvekslingen via tråder til og fra omverdenen slutter ikke selv om veksten kulminerer. Disse trådene innkommer sammenflettet i minst tre-fire viktige hovedkategorier – mat, drikke, oksygen. Utgående kategorier kan være avføring, urin, karbondioksyd, energi. I 3D vil vi beskrive prosessen som at celler dør og celler fornyes, og at dette krever næring og ekskresjon (avfall). Mange av de utgående energitrådene er fotoner med lang bølgelengde (varmestråling). Elektroner kommer og går, eller bytter plass, ved hendelser som vi gjerne refererer til som eksitasjon, ionisering, osv.

Mennesket er i rom-tiden altså en gigantisk sammenfiltring av kontinuerlige tråder, til dels organisert som sammenspinninger og sammenflettinger av tråder. Øyeblikksbildet av elementærtråden i 3D er elementærpartikkelen. Gjennom hele menneskets livsperiode vedlikeholdes individets struktur, mens de enkelte trådene kan være innom for en kortere periode (i løpet av noen år er nesten alle cellene i kroppen skiftet ut). Nesten ingen tråder er gjennomgående livet ut, og likevel opprettholdes organiseringen av trådene. Mønstrene er de samme selv om alle bestanddeler skiftes ut.

I 3D kan man beskrive livsprosessen ved at energi strømmer gjennom individet mens organiseringen av individet opprettholdes. Hvis man kombinerer Maturana, Varela og Batesons beskrivelser kan man konkludere med at det levende individ, og dets celler, er både åpent og lukket: Energiåpent og samtidig organisasjonslukket. Energi, i form av materie og stråling, strømmer inn og ut. Individet er i en stabil, stasjonær tilstand, men langt fra likevekt. Analogt kan man studere en makroskopisk organisme i form av et tradisjons-sterkt musikk-korps. Etter noen år er alle medlemmer skiftet ut, men korpset spiller samme marsjen hvert år, og det låter helt likt.

Mot slutten av livet finner man gjerne flere utgående tråder fra individet enn inngående tråder. Til slutt opprettholdes ikke organiseringen på samme måte som i den stabile tilstanden gjennom livet, og trådenes sammenfiltring løser seg opp (desintegreres). Trådene spres, noen fort, andre sakte. Etter lang tid er det kanskje bare en sammenfiltring igjen – beina – men til slutt løser også elementærtrådene seg opp i sine enkeltheter.

Elementærtrådene som på ett tidspunkt utgjorde et menneske vil på et annet tidspunkt mer eller mindre inngå i andre deler av naturen, andre organismer, jordsmonnet, atmosfæren. Den ultimate resirkulering. Den ultimate reinkarnasjon. Noen av trådene er organiserte i strukturer vi har navn på, andre ikke. Men...

Alle trådene er til en hver tid del av den kosmiske veven.

Illustrasjon: http://filosofx.blogspot.com/2011/10/livet-i-rom-tiden.html

Hva gjenstår da som filosofiens oppgave?

Spørsmålet stilles av journalisten i denne artikkelen http://morgenbladet.no/article/20110909/OIDEER/709099931. Filosofiprofessoren tar ikke for sterkt i når han svarer: "Noen tenker at vitenskapelig fremskritt gir mindre rom for filosofi, men det er helt feil. Vitenskapelig kunnskap stiller oss overfor stadig nye spenninger og nye rom for filosofisk undersøkelse og refleksjon.".  
Som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/08/vitenskap-og-filosofi-kunnskap-og.html kan vitenskap på ingen måte erstatte filosofi, på samme måte som kunnskap ikke kan erstatte visdom.
Ikke bare skal filosofien peke på den optimale forvaltning av kunnskap vitenskapen har funnet. Filosofien har en oppgave som bestiller av kunnskap. Forskningmiljøer er ofte mest effektive når de får gjøre det de er best på - å følge sin egen nese. Noen må bestille den kunnskap vi mangler, for eksempel om konsekvensene av de teknologiske nyvinningene. Det manglet likevel ikke på kunnskap og evne til forskning da mennesket utviklet atombomba, det manglet på visdom. Eller makthavernes vilje til å lytte til den. Vitenskapen er leverandør av kunnskap. Filosofien er leverandør av visdom.

kropp og sinn

Mens folk flest er enige om hva kroppen er og hvor den begynner og slutter, har det vært mye omdiskutert hva sinnet og hvor sinnet er. Som begrep omfatter sinn det kognitive, de mentale prosesser, hukommelse, forestillinger, fantasi, det som omhandler tankelivet. Siden man har en følelse av at man tenker med hjernen, har det vært nærliggende å ta det for gitt at sinnet sitter i hjernen, og at man skiller mellom sinn og kropp på samme måte som man skiller mellom hode og kropp.

Imidlertid finnes det dagligdagse erfaringer som tilsier at sinnet ikke kan avgrenses til hjernen, men snarere befinner seg i hele kroppen. Et eksempel er minnet vårt, hukommelsen. Mange kan fortelle at selv om de har glemt de fire sifrene i pinkoden, kan de likevel taste koden på tastaturet, eller gjengi den med fingerbevegelser på et bord. Visse opplevelser "sitter i kroppen" ved at minnet om dem er uløselig knyttet til for eksempel "en klump i magen". Minnet av en opplevelse knyttes typisk også til en emosjon, en stemning eller en lukt. Selv om minnene for mange domineres av lagrede synsinntrykk ("et syn jeg aldri kommer til å glemme"), er det ikke tvil om at alle sanseinntrykk - hørsel, lukt, etc - kan knyttes til minnet om en hendelse. Ferdigheter sitter lagret i kroppen. Man trenger ikke bruke hodet for å kunne sykle hvis man en gang har lært det. Hos en musiker kan en hurtig passasje sitte i fingrene, uten at vedkommende tenker over hvilke noter som spilles. Forestillingen om det å løpe sitter like mye i beina som i hodet, og i det øyeblikket det å løpe fremstår som den optimale handling, ja så løper vi. 

Kroppens viljestyrte aktivitet baseres på forestillingen om aktiviteten, som igjen baseres på minnet om samme aktivitet tidligere. Forestillingen er kognitiv, men det kognitive sitter i kroppen såvel som i hjernen. Sinn og kropp er altså ikke separert når vi handler, men i en evig syklus: ...e-tenke-gjøre-tenke-gjør....

Forskning har vist at mentale prosesser som tidligere ble avgrenset til hjernen forgrener seg til hele kroppen via et psykosomatisk nettverk bestående av nervesystemet, kjertelsystemet og immunsystemet. Det ser ut til at våre ulike emosjoner er knyttet til såkalte peptider som sirkulerer i kroppen, og at det finnes mer enn 50-60 forskjellige peptidtyper som hver er bærer av sin spesielle emosjon. Peptidreseptorer finnes overalt i kroppen, og eksempelvis finnes mange slike reseptorer i tarmen, noe som forklarer den almenne erfaringen kalt "magefølelse". Man har kommet til et punkt i forskningen der man vanskelig kan finne et skarpt skille mellom hjernen og resten av kroppen (Pert 1989). "De hvite blodcellene er biter av hjernen som flyter rundt i kroppen" har det blitt uttalt fra forskerhold.

Skuespillere har i alle år fremkalt ekte emosjoner fremkalt fra minnet om en egenopplevd hendelse. Nyere forskning vise altså at emosjonelt minne også fungerer andre veien: Vi kan fremkalle minnet om en viktig hendelse ved hjelp av en emosjon. Når du kjenner klumpen i magen vet du kanskje ikke umiddelbart hvorfor, men noe sier deg at du skal trå varsomt eller styre unna. Hvis man har bearbeidet forholdet mellom erfaringen og dens emosjon, vil man kunne gjenkalle de logiske grunnene for reaksjonen, og dermed forstå at det var smart å reagere som man gjorde. Da vil man ikke forsøke å overstyre advarslen, men snarere utnyttet dette fortrinnet som har utviklet seg gjennom evolusjon. Emosjonelt minne gjør at vi setter merkelapper (emosjoner) på den lagrede erfaringen og lagrer den på bestemte steder (reseptorer) i kroppen. Analogt våre fysiske dokumentlagre: Det er lettere å finne igjen et viktig dokument hvis det ligger i en konvolutt med en bestemt farge, og hvis du i tillegg vet om et bestemt sted der du kan finne det.

På samme måten som selveste magefølelsen nå kan forklares konkret, må vi være forberedt på at også vårt sinn er i ferd med å bli avmystifisert. Ikke det at de tradisjonelt ikke-kroppslige sider av mennesket blir noe mindre underfullt, men undringen vil mer dreie seg over til å studere hvordan vårt åndsliv utspiller seg i et nettverk av materielle strukturer. 

Så er det altså ikke et skille mellom kropp og sinn, men snarere har kroppen - vårt biologiske jeg - en objektiv side og en subjektiv side.

vitenskap og filosofi, kunnskap og visdom

Kunnskap og Visdom
Vitenskap og Filosofi

Forholdet mellom kunnskap og visdom er som forholdet mellom vitenskap og filosofi.
Kunnskap kan ikke erstatte visdom. Heller ikke kan visdom erstatte kunnskap, siden visdom ikke kan eksistere uten kunnskap.
Visdom kan defineres konsistent som følger.

Visdom er den optimale utnyttelse av kunnskap.

Man kan altså ha kunnskap uten å ha visdom, men man kan ikke ha visdom uten å ha kunnskap. Siden visdom baserer seg på kunnskap, kan det være naturlig å søke kunnskap først, og deretter søke visdom. En uheldig følge av dette er at det florerer visdomsløs kunnskap. Det motsatte utelukker seg selv, siden kunnskapsløs visdom ikke er visdom.

Mens vitenskapen sørger for kunnskap, er det filosofien som må sørge for visdom (Filosofen er visdommens venn).

Filosofene må innhente kunnskap fra vitenskapen. Vitenskapsfolket må oppfordre til at filosofene videreforedler kunnskapen deres til visdom. Ellers blir kunnskapen til dårskap.

kriterium for handling

Tidligere har vi slått fast at en handling må være knyttet til noen eller noe som handler. Handleren/aktøren/subjektet er et nødvendig kriterium for at en hendelse skal kategoriseres som handling, men ikke et tilstrekkelig kriterium. I eksempelet 'Ola står opp' og 'Sola står opp' er det et subjekt til hver hendelse, men folk flest aksepterer ikke at Sola handler. Hvorfor ikke det? spør vi.

Donald Davidson foreslo at ønske og tro sammen forårsaker handling. Michael Bratman var kritisk til denne analysen og mente at man bør bruke konseptet intuisjon som basis for handling, men selv kom han fram til den såkalte tro-ønske-intensjon modellen (belief-desire-intensjon, BDI-model). Filosofx lar det stå åpent hvorvidt tro og ønske er nødvendig for at en hendelse skal være handling, men intensjon vil kunne sammenfalle med den sporbare kjernen i hendelsens fortidskjegle, der vi også forventer å finne viljen, jeg-et, vi-et, det handlende subjektet (det filosofiske subjektet, ikke bare det filologiske subjektet) som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/05/subjektet-og-handlingen.html.

Imidlertid er det en viktig avklaring som må legges til grunn: Hvor skal man plassere ubevisste og uønskede handlinger? Er det også handling hvis 'jeg gjorde det, men jeg mente det ikke'? Er det å gå i søvne en handling? Det er vanskelig å komme utenom at ubevisste handlinge og handlinger utført i vanvare likevel er handlinger. Her kommer man inn på et temafelt der grenseoppganger vil være grundig drøftet av jurister. En hendelse kan være handling selv om man hverken trodde, ønsket eller hadde en intensjon om hendelsen. Som tidligere påpekt kan ikke intensjon bevises.

Filosofx holder fast på intensjon som kriterium, men foreslår å løse konflikten med utilsiktet handling ved å bruke ekvivalensprinsippet: Hvis en hendelse er til forveksling lik en handling er det en handling. Det vil si, hvis hendelsen ikke kan observeres forskjellig fra en villet hendelse, er den den handling. Mangel på intensjon er ikke tilstrekkelig til å diskvalifisere hendelsen som handling.
Samtidig synes det rimelig å forlange at en handling i prinsippet kan unngås. Hendelser av et slag som aldri kan unngås, som altid skjer uten sporbar intensjon, ønske, eller vilje, regnes ikke som handlinger.
Tilbake til Ola og Sola. Det er ingen åpenbar intensjon bak det faktum at Sola står opp (egentlig, Jorda snurrer rundt og vi ser horisonten "gå ned" foran Sola). Hendelsen kan ikke unngås. Vi kan heller ikke se at hendelsen er til forveksling lik en viljeshendelse. Det ville i så fall kreve en definisjon av vilje som er forskjellig fra det konvensjonelle. Inntil videre kategoriserer vi ikke soloppgang som en handling.
På den annen side er hendelsen 'Sola står opp' og lignende ikke helt som andre hendelser (uforutsigbare, plutselige, uventede, osv), og vi ser oss om etter en annen kategori. Adferd er foreslått.

Standpunktet er: Handling er en viljeshendelse. Intensjon, subjekt og handling synes å identifisere hverandre gjensidig. Muligens er de uløselig knyttet til hverandre.

Det som gjenstår å utrede er:
I mangel av ett, tilstrekkelig kriterium for handling, gjenstår å teste om de foreslåtte nødvendige kriterier er adekvate når det kommer til ikke-menneskelige handlinger, spesielt det vi regner som naturhendelser.
En grenseoppgang mellom hendelse, adferd og handling gjenstår. Vi aner nyanseringen eksistens-hendelse-adferd-handling, men en konsistent filosofi for dette foreligger ikke.
Det konvensjonelle dukket opp som argument for å utelukke vilje i den ikke-menneskelige naturen. Av erfaring må vi derfor forvente at drøftingen av vilje i kosmisk forstand kan lede til at definisjonen av handling er perspektiv-avhengig og observatør-avhengig.

Ekstern kilde om handlingsteori http://en.wikipedia.org/wiki/Action_theory_(philosophy) .

subjektet og handlingen

Vi har sett at et identifisert subjekt er nødvendig for at en hendelse kan kalles en handling. Hvis jeg ikke ved observasjon kan identifisere et subjekt, kan jeg ikke kvalifisere hendelsen som en handling. Hvis ingen har identifisert et subjekt, kan ingen kvalifisere hendelsen som en handling.

I jakten på et kriterium som skiller handling fra hendelser, ser det ut til at vi må forsøke å besvare spørsmålet – hva er et subjekt?

Vi har allerede pekt på at i den svært sammensatte og tilsynelatende uordnede fortidskjeglen til enhver hendelse kan det finnes en kjerne av noe stabilt, vedvarende og gjenkjennelig – dermed noe identifiserbart.

Lettest gjenkjennelig er de stablie strukturer, som til tross for at elementærpartikler og celler skiftes ut, beholder sin struktur. Mennesket er et eksempel på det. Hendelser som i sin fortidskjegle har en kjerne som vi gjenkjenner som et menneske, vil lett kunne karakteriseres som handling. Andre, mer vanskelig gjenkjennelige strukturer kan være de repeterende, de som kan opptre som subjekter ved jevne mellomrom. Et makroskopisk eksempel er en samling mennesker som samles en gang i året for gå i gatene og spille marsjer, og resten av året er spredd for alle vinder. Selv om subjektet – musikkorpset – nesten hele tiden er umulig å observere, kan vi identifisere det som nettopp det – et korps. Og når de spiller sine marsjer hver søttende mai, er det ikke bare en hendelse, det er en handling. Hvis noe slikt bare hadde skjedd en gang, og aldri mer, kunne man kalt det ’kun en hendelse’. Men det at hendelsen repeteres gjør at korpset identifiseres som det det er, og ikke kun en tilfeldig samling mennesker. Sykliske og andre gjentagende hendelser er forutsigbare og kan gjøre identifisering av et subjekt lettere.
Men hva med naturfenomener, er de hendelser eller handlinger? Spørsmålet er det samme som å spørre – er naturens elementer subjekter? Sola står opp hver morgen, og går ned hver kveld. Dette har gjort det naturlig å identifisere sola som subjekt, og i vår språkbruk gjør vi nettopp det. Sola er et subjekt. Mindre forutsigbare naturfenomener har også et subjekt: Vinden blåste ned et tre, flommen tok med seg et hus, osv.
I tidligere tider personifiserte man naturkreftene, man gjorde sol, vind og regn til subjekter. Pussig nok regner vi i moderne tid ikke naturhendelser som handlinger, men som hendelser. Hva skal man si om disse to:
Ola står opp.
Sola står opp.
Gramatikalsk regnes både Ola og Sola som subjekter. Er det ene en hendelse og det andre en handling, er de begge hendelser, eller er de begge handlinger?

handling eller hendelse

"Hva sitter vi igjen med hvis vi fra det faktum at jeg løfter armen, trekker fra det faktum at armen min går opp?" spør Ludwig Wittgenstein i Philosophical Investigations §621.

Filosofx har allerede drøftet flere mulige kanditater til kriterier som avgjør hva som gjør handlig til noe mer enn en hendelse, http://filosofx.blogspot.com/2011/05/mer-tid.html. Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet synes å være nok til å skille handling fra hendelse.

Handling forutsetter et subjekt - en gjerningsmann/kvinne, en aktør. For at vi skal kalle en hendelse for en handling, må det være noen eller noe som handler. Hvis noen identifiserer subjektet kaller man hendelsen en handling.

Gjentagelse. Hendelser som gjentar seg, vil lettere kunne falle i kategorien handlinger enn hendelser man ikke tidligere har observert (da har man heller ikke identifisert et subjekt). Når hendelser gjentar seg vil man også gjenkjenne hendelsens kilde. Hvis hendelsens kilde gjenkjennes fra tidligere hendelser, vil man kunne identifisere denne kilden som noe eller noen som handler. Når handleren er identifisert vil det hendelsen som handleren har forårsaket kategoriseres som handling.

Sannsynlighet. Hvis det var betydelig sannsynlighet for at hendelsen skulle inntreffe, vil det lettere falle i kategorien handling. Her kommer inn alle tilfeller der man "drar på seg" en ulykke eller et lykkelig utfall ved å oppholde seg et sted en tid da man visste at sannsynligheten for visse hendelser var betydelig. man er både subjekt og objekt på en gang. For eksempel, hvis man går på fortauet når det er fare for ras fra taket, kan man hevde at det var en handling å gå der - en vettløs handling. I andre enden av skalaen, hvis man har tatt lodd i et lotteri, vil man kunne hevde at det at man vant den kaka eller bilen eller hva det nå var, var en handling. Noe som er mer uoversiktlig er det "å dra på seg en forkjølelse". Vanskelig å se smittestoff, vanskelig å se smittefaren, vanskelig å se når og hvor man ble smittet, eller når og hvor man gjorde noe som svekket immunforsvaret. Man kan velge å bruke sin kunnskap og sine instinkter til å unngå åpenbar smittefare, eller man kan velge å trosse den. To ulike handlinger.

Å leve er å handle. Man kan ikke ikke-handle. Man kan handle ved å velge å forholde seg avventende og se hva som hender, eller oppsøke hendelsen. Disse to er ekvivalente. "Man kan ikke vite om noe kom rekende til seg, eller om man oppsøkte det". Den som ser på seg selv som subjekt i sitt liv, den som anser seg som hendelsenes subjekt, vil lettere høste erfaringer og nyttiggjøre seg erfaringer for å skape sin framtid, enn den som mer anser seg som hendelsenes objekt. Dette er et spørsmål om bevissthet, hvilke observasjoner man legger vekt på, og hvordan man erkjenner sammenhenger. Virkelighetsforståelsen.

Identifisering av Subjektet synes å være avgjørende, men komplekst, av følgende grunn: Enhver hendelse har sin kilde i sin fortidskjegle. Den er svær, og innholdet er dels flyktig og utflytende, men dels med en stabil kjerne. Denne kjernen er subjektet.

Tidens elv

Tidens elv. Tiden er som en elv, har det blitt sagt. Tiden er ikke en elv. Tiden tillater elven å strømme. Uten tidens frihet hadde elven vært som frosset, og du kunne heller ikke gå til den og se se den. Elven tilbyr en forenklet studie av tidens betydning for universets frihet.

Tiden er det rommet som gir universet frihet til å endre seg. Hendelsesrommet. Handlingsrommet.

Uten tid var ikke animasjon mulig. Uten tid kunne det bare eksistert ett stillbilde, ingen levende film. Animasjon er det samme som besjeling. Ingen tid, ingen sjel.

(Elven tilbyr ikke en av studie av oppstøms effekter i universet, for eksempel hvordan man fra observatørpunkt kan påvirke hva som senere "kommer tilbake" fra universet)

Mer tid, bevegelse, hendelse, handling

Hvis du står i en elv, kommer vannet til deg, hele tiden. Og vannet går, fra deg, hele tiden. Tiden går, sier noen. Tiden kommer, sier andre. Elva bærer kanskje med seg et vissent løv eller en tørr kvist, slik elver ofte gjør. Selv om du står i ro, kan det komme et slikt løv til deg. Du opplever at ting hendelser bare skjer, uten din påvirkning. Men hvis du hadde stått lengre borte, hadde ikke løvet kommet din vei. Kanskje kom en kvist i stedet, eller bare vann. Eller en diger tømmerstokk. Enten du velger å stå i ro eller velger å oppsøke et nytt standpunkt, er det du som gjør det. Du kan enten oppleve det som at hendelser er noe som bare skjer, eller at det er noe du gjør.

Hvis du er i en båt, langt fra land, kan du ikke vite om båten beveger seg gjennom stille vann, eller om båten "står i ro" i en strøm, i en veldig bred elv. Hvis du ser noe "komme rekende til deg", kan det like godt være du som beveger deg mot noe som "ligger i ro". Her kommer ekvivalensprinsippet igjen. Du kan simpelthen ikke vite om noe kom rekende til deg, eller om det var du som oppsøkte det. Selv om det er to måter å betrakte hendelsen på, er det i bunn og grunn det samme.

Hvis vannet er et bilde på universet, og det som flyter oppå er hendelser, vil man gjerne kalle det som kommer rekende hendelser, mens det man oppsøker aktiv kaller man handling. Men siden man ikke kan skille mellom det som kommer rekende til en og det som man selv beveger seg til, kan man ikke bruke bevegelse som et kriterium for handling. Heller ikke kan man bruke det å stå i ro som et kriterium for å kalle noe en hendelse. Stø kurs og fast standpunkt er ekvivalent. Endret kurs og endret standpunkt er ekvivalent. Det er ikke bevegelse som gjør hendelse til handling.

Hva er det da som avgjør om en hendelse bare er en hendelse, eller om en hendelse også er en handling? Da er vi over i handlingsteori. Ett forslag til kriterium er hensikt, intensjon. Problemet med hensikt er at man i bunn og grunn ikke kan se forskjell på en handling utført med hensikt og en handling utført i vanvare. Mening kan like gjerne tillegges i ettertid. Resultatet kan være det samme om man sier - jeg mente det ikke. Noen hadde til hensikt å treffe hjorten, men traff jegeren i stedet. Ingen intensjon - like fullt en handling. Hendelsen ble påvirket av ubevissthet og uforsiktighet, ja, men alle hendelser kan ses som en følge av hendelser i fortiden - nærmere bestemt alt som finnes i hendelsens fortids informasjonskjegle-kjegle (sd). Hensikt forut for en handling er så infiltrert av alle hendelser i dens fortid at man kan like gjerne si at enhver handling er en hendelse som måtte følge, gitt dens fortid og det deterministiske univers.

Bevissthet, viten og vilje. Et annet forslag er bevissthet. Bevissthet om mulig utfall og alternative valg er foreslått som kriterier som kvalifiserer en hendelse som handling. Men ubevisste handlinger er gjerne dypt forankret i et individs egenskaper, som instinkter og reflekser. En reflekshandling oppleves likefullt som en handling. selv om man er totalt ubevisst om hvor opphavet til denne egenskapen hos seg elv eller andre er å finne.

Kun hendelser som finner tid og sted utenfor individets framtidskjegle kan helt sikkert utelukkes som individets handling. Alle hendelser som noen gang har skjedd innen for en av mine framtidskjegler kan forstås som en handling der jeg har tatt del. Og her ligger et viktig poeng. En handling er aldri helt min, ikke bare min. Det finnes tilfeller der en hendelse tilsynelatende utelukkende er forårsaket av meg, slik at jeg kan anse det som min og bare min handling. Men i virkeligheten er alle hendelser påvirket av alt i dens fortidskjegle.

På den annen side kan alle hendelser betraktes som kun hendelser, man kan hevde at handling er en illusjon. Det er observatøren som velger å kategorisere visse hendelser som handlinger.

Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet (viten og vilje) synes å være kriterier egnet til å kvalifisere hendelser som handlinger. Hva står vi da igjen med?

Betraktningsmåte. Verdensanskuelse. Virkelighetsforståelse.

Man velger selv om man vil kalle en hendelse for en handling eller bare en hendelse. Valget henger sammen med om man anser seg som et subjekt i universet eller et objekt i universet. Det er et spørsmål om livsstrategi. Hvorvidt man er aktiv eller passiv, oppsøkende eller avventende, bevisst eller ubevisst, handler med hensikt eller på måfå er eksempler på ulike valg man gjør til enhver tid. Men det er ikke disse valgene som gjør hendelser til handling. Man kan leves som om livet kun er et lotteri. Men livet er aldri kun ett lotteri. Selv en slik skjebnetro ville innebære at man velger hvilke lotterier man er med i og hvilke man ikke er med i. Ved å stille seg passiv og bare se hva som kommer, vil det være avgjørende om man står et sted der det er store sjanser for at noe skjer. Noen mennesker opplever seg mer som subjekter enn objekter, og omvent.

Man sier gjerne at man dro på seg en forkjølelse, til forskjell fra at man kutta seg i fingeren. Mange filosofer regner det første som en hendelse, ikke en handling. Men man har blitt smitta av forkjølelse ved at man oppholdt seg et sted der det var smitte. Uvitende, ubevisst, men likefullt fordi man har blitt stående eller gått til et sted der det var smitte. Før menneskene forsto hvordan noe smittet, kunne man ikke gjøre noe fra eller til for å bli smittet. Å dra på seg en forkjølelse var da en hendelse, eller noe man forklarte som en handling utført av en overnaturlig aktør (heks, demon, guds straffedom). Etter at menneskene fikk kunnskap om smitte, ble sykdom et spørsmål om å handle klokt eller uklokt. Kunnskap kan gjøre hendelser om til handlinger. Med kunnskap kan man se sin medvirkende rolle i det å skape framtid. Med denne virkelighetsforståelsen er man i stand til å nyttegjøre seg alle de observasjoner man gjør, slik at det kan gjøre en forskjell. Et subjekt opplever handling nå ved å bruke sin fortid til å skape sin framtid. Et objekt, derimot, opplever hendelse nå ved at verden i fortiden har skapt framtiden.

Virkelighetsforståelsen avgjør hva vi kaller hendelser og hva vi kaller handling.

Den store konklusjonen

FilosofX har tidligere tatt opp mange inter-relaterte temaer: Universets upredikterbare determinisme, fri vilje, selvskapelse, evolusjon, intuisjon, med mer. Tiden er inne for å samle de mange løse trådene.

Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.

Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.

Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html

Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.

Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.

Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.

Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.

Tid er et mål på graden av total uorden i universet.

Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.

Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.

Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.

Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.

Tidens frihet oppleves som fri vilje.

Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).

Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.

Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.

Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.

En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.

Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.

Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.

Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.

Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.

Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.

Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.

Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.

En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss.  I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.

Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.

Verdens største datamaskin

Tenk om vi hadde hatt en så stor og kraftig datamaskin at den kunne beregne hva som kommer til å skje en hvilken som helst dag i framtida.

Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.

Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.

Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som

Universet

Tid

Få temaer har opptatt så mange filosofer og vitenskapsfolk så mye som begrepet TID. Et av de tilbakevendende problemene med å forstå tid er knyttet til opplevelsen av at tiden går, tiden flyr, fort, sakte, eller at tiden kommer.

John Mc Taggart framførte for omlag hundre år siden det han mente var bevis for at tid ikke er virkelig – tidsbegrepet er en illusjon. At man til ulike tider kan beskrive en hendelse som både framtidig og fortidig er en selvmotsigelse, mente Taggart. Selv om mange mener det var å ta for hardt i, kan argumentene være overbevisende. Han mente at det var viktig å skille mellom to måter å beskrive tid på, det han kalte A-serien og B-serien. Man kan (A) beskrive hendelser ved begreper om framtid, nåtid og fortid, eller (B) ved å angi tidspunkter og beskrive universets tilstand ved hvert tidspunkt. A: Anne gleder seg til sommeren; Når sommeren kom, ble det mindre badevær enn hun håpte på; På høsten tenker Anne med glede tilbake på de beste sommerdagene som var. Eller B: Vår – Anne gleder seg; Sommer – Anne bader noen dager; Høst – Anne mimrer. I A-serien beskrives alle hendelser i relasjon til framtid, nåtid fortid. Det resulterer i tre ulike beskrivelser av hendelsene om sommeren. Dette til forskjell fra den ”tørre” beskrivelsen i B-serien.

Tid er universets frihet til å forandre seg. I hvert lille tidsvindu finnes en mulighet til å forbli uendret, eller til å endre seg til noe annet. Det minste tidsvinuet som finnes, selve tidsatomet – det udelelige tidsintervall, er den såkalte Planck-tiden. Varigheten er ubegripelig liten, 5.4∙10^-44 s .

Hvis man befinner seg i båt, langt fra land, kan man ikke avgjøre om båten pløyer gjennom havet eller om båten holder sin posisjon mot strømmen på en veldig bred elv. De to er ekvivalente.

Heller enn å si at tiden går, kunne man si – universet kommer. Vi står og andre (nye) versjoner av universet kommer til oss. Eller at det er vi som går mens universet til alle tider bare ligger i ro og venter på å bli opplevd av oss som om vi var oppdagelsesreisende som satt i et kjøretøy som førte oss gjennom et landskap. Vi kan kanskje styre kjøretøyet, men vi kan ikke stoppe det. I den første av disse motsatte anskuelsene kunne man si at tidens gang er universets gang, mens man i den andre anskuelsen kan si at tidens gang er kjøretøyets gang.

Hvis Taggart skulle vinne tilslutning for sine argumenter for at tiden er en illusjon, må man samtidig godta at argumentene medfører at vårt romlige perspektiv er like illusorisk. Det betyr at hvis noen som sitter på et tog som passerer en stor bygning og beskriver passasjen ved følgende hendelsesfølge, beviser at rommet ikke er virkelig: Jeg ser kirken der fremme, nå passerer jeg kirken, jeg ser tilbake – kirken forsvinner i det fjerne. Argumentets utvidede gyldighet er uavhengig av om man godtar den såkalte romliggjøringen av tid, som typisk støttes mer av fysikere enn av filosofer. Argumentet må nemlig tilsi at en kirke ikke både kan være foran oss og bak oss. Men det kan den da vitterlig, men til ulik tid. Nemlig. Og nettopp her demonstres tiden som universets og observatørenes frihet til endring. Endring av perspektiv, ståsted, synsvinkel.

Hukommelsen vår gjør at vi sammenligner det universet vi observerer med minnet om det universet vi observerte før. Det at minnene om universet øker på, den økende datamengden, knytter vi til opplevelsen at tiden går i en retning – fra det universet vi har få minner fra til det universet vi har flere minner fra. De fleste friske mennesker vil enige seg i mellom hva som er fremover og bakover i så måte. Men når gamle mennesker mister stadig mer av de ferskeste minnene, slik at de eldste minnene henger igjen, reverseres denne opplevelsen. Tiden går baklengs. Pårørende og andre i omgivelsene vil si at ”hun eller han har gått i barndommen”.






De fleste avviser tidens gang, men ikke tidens realitet.

Selvskapelse

Vi har tidligere slått fast at alt som kan vedvare vil før eller senere oppstå av seg selv. Det er en egenskap ved universet, altså en egenskap ved alt som er. Betydningen av dette er enorm: Universet og alt som er i det er i stand til å skape seg selv. Dermed behøver man ingen ytre skaper i forklaringen av hvorfor og hvordan universet er blitt slik det er blitt. Man vil ikke kunne merke noen forskjell på om det er gud som er årsak til at alt er som det er, eller om alt er årsak til at alt er som det er.

Digresjon: Det siste kan høres ut som sirkelargumentasjon, men det er ikke argumentasjonen som er syklisk. Snarere er det argumentasjon om noe syklisk, siden det kan argumenteres rikelig for at det faktisk er ved sykluser at alt utvikler seg og opprettholdes. Svaret på hvorfor kan av og til være: – fordi.

Ved spørsmålet om gud har skapt alt eller om Alt har skapt seg selv vil teister, atesister og agnostikere skille lag. Teisten vil si at en gud har skapt alt, ateisten utelukker det, mens agnostikeren vil si at det kan vi ikke vite siden vi ikke vet om det finnes en gud.

Ekvivalensprinsippet impliserer at siden man ikke kan merke forskjell på om Alt er skapt av gud eller om Alt er skapt av seg selv, må de to i bunn og grunn være to sider av samme sak: ”Alt skapt av gud” og ”Alt skapt av seg selv” er to beskrivelser for det samme. Den guddommelige Skaper = Det selvskapende Alt.

Selvskapelse skjer på alle nivåer, i stor og i liten skala. Den selvskapelse Maturana og Varela oppdaget, kalte de autopoiesis (av de greske ordene for 'selv' og 'lage').

Når årsak og virkning smelter sammen

En viktig del av menneskets utvikling (og artene forøvrig) er og har vært evnen til å lære. Ikke minst evnen til å forstå sammenhengen mellom årsak og virkning. Ved å forstå hvilken forutgående hendelse A som forårsaket hendelse B, har man lært seg å beherske hendelsesforløpet i et determinsitisk univers. Ved å gjenskape hendelse A kan man gjenskape hendelse B. Våre begreper om årsak og virkning er i hovedsak basert på at årsak og virkning er separate, slik at man kan observere at A skjer før B, at objektet A påfører objektet B en endring, eller at en hendelse i posisjon A er årsak til en virkning i posisjon B. Når årsak og virkning er separerbare i tid og rom er det mulig å dra lærdom av det.

Mer komplisert blir det hvis man ser at årsak og virkning smelter sammen i tid og sted. Et menneske som går bortover veien er både årsak og virkning. Den mekaniske årsaken til bevegelsen ligger i kraften fra musklene, enkelt nok, men bak der igjen ligger en svært kompleks årsakskjede. Observasjonen blir gjerne for krevende eller direkte uinteressant å analysere og man vil heller betrakte hele gåturen som en enkelt hendelse – mennesket går fra O til P. Den lærevillige observatør vil heller spørre seg – hvorfor gikk mennesket fra O og hva er hensikten med å gå til P? Det kan ha vært en første beveggrunn i O, men det er ikke sikkert. Like gjerne kan hensikten ha oppstått gradvis på veien.

En bølge brer seg utover vannet. Vannmolekylene i vannet blir dytta på av nabomolekylene som før det hadde blitt dytta av sine naboer. Det er meningsløst å si at noen molekylers bevegelse er årsak mens andre molekylers bevegelse er virkning. Årsak og virkning smelter sammen. Vi har en bevegelse som utbrer seg i et medium. Bevegelsen kan skyldes en båt som har passert, men det kan like gjerne være dønninger etter bølger som vinden har dratt opp gjennom flere dager.

Universet er kontinuerlig. Årsak og virkning er bare unntaksvis separable, og da kun tilsynelatende separable som en følge av begrenset skarphet i observasjonen.

Mennesket er grunnleggende nysgjerrig, lærevillig og analyserende. Man kan si det er en viktig del av menneskets suksessformel. Primært ser vi etter forholdet mellom årsak og virkning. Stilt overfor det kontinuerlige vil man automatisk søke bakover og se etter en diskontinuitet, til en første separarbar årsak. På samme måte vil man se fremover etter en mulig diskontinuitet, mot en ultimat virkning.

Det er ikke alltid man ser en årsak og en virkning. Det er heller ikke alltid det finnes en første årsak eller en ultimat virkning. Hva gjør vi så når det vi observerer ikke passer inn i vårt mest brukte læringsskjema?

Når årsak og virkning smelter sammen i kontinuitet, spør vi etter hensikt, vi spør etter mening med det vi ser.

Å være er å sirkulere

FilosofX har gjentatte ganger og fra flere ulike innfallsvinkler tatt opp den altomfattende betydningen av det sykliske. All eksistens, og tilblivelsen av alt som eksisterer, synes å være basert på sykliske egenskaper. Sykliske gjentagelser, det selvrepeterende, det selvreproduserende, det stabile, det periodiske, alt som kan beskrives ved frekvenser. Man finner syklusene overalt i naturen og universet, i det største og i det minste. I solsystemene, i atomene, i kjemi, biologi, biokjemi, psykologi, sosiologi, osv. Et grunnleggende trekk ved det sykliske er tilbakekobling via en tilbakekoblings-sløyfe (feedback-loop). Positiv tilbakekobling stimulerer til gjentagelse og økt styrke. Den stimulerer og opprettholder visse sykluser, mens negativ tilbakekobling demper og korrigerer avvik fra det sykliske eller stabile.

Under følger tre vidt forskjellige eksempler på tilbakekoblingssløyfer, et fra biologien, et fra fysikken og et fra samfunnsdynamikken:

Dyrene spiser bær og sprer bærenes genetiske materiale (frøene) utover et større område. Derved øker mulighetene for denne bærarten å reprodusere og opprettholde seg som art. Dyrarter som spiser disse bærene opprettholder ikke bare seg selv ved – de opprettholder sitt eksistensgrunnlag. Bær som ser gode ut og smaker godt får positiv tilbakekobling (belønning) for sitt utseende og sin smak, mens de som ikke ser gode ut eller ikke smaker godt får negativ tilbakekobling ved at arvematerialet ikke videreføres. Dyrene på sin side får positiv tilbakekobling (belønning i form av mat) for sin hang til å spise disse bærene, mens de dyre-individene som har avvikende smak eller fargesyn får negativ tilbakekobling ved at de går glipp av næringsgrunnlaget og drives bort fra syklusen bær-dyr-jordsmonn-busk-bær-osv. Legg merke til at syklusen og tilbakekobling-sløyfa er et system som involverer ulike biologiske arter og mineralriket.

Sykkelen belønner en syklist som trår ned pedalen når den er litt forbi topp-punktet ved at sykkelen øker i fart. Dette er et eksempel på effekten av positiv tilbakekobling. Hver gang framhjulet på sykkelen møter en liten ujevnhet som forsøker å presse framhjulet litt til høyre, vil det automatisk få sykkelen til å svinge litt til venstre og derved umiddelbart korrigere kursen. Dette er et eksempel på negativ tilbakekobling, en demping av avvik fra sykkelsens stabile tilstand, i dette tilfellet kursen framover.

Tenk på en by du kjenner. I den byen er det mange gater, og man kan bevege seg fra sted til sted på uendelig mange måter. Noen har startet buss-selskap og setter forsøksvis opp noen ruter. Etter en tid viser det seg at noen av disse rutene benyttes av mange mennesker og at bussene der er fulle. Denne positive tilbakekoblingen fører til at selskapet setter opp flere busser og hyppigere avganger på de rutene. Andre ruter går med nesten tomme busser, og denne negative tilbakekoblingen fører til at man reduserer antall avganger der, og det er fare for at de rutene blir nedlagt. Busselskapet konsenterere naturlig nok ressursene der det finnes et grunnlag for bussdrift. Nokså snart vil det utkystallisere seg et rutemønster. Ved tilbakekobling i sløyfa buss-passasjer-buss utvikla det som startet med prøving og feiling seg i retning av et nettverk av bussruter som var liv laga. Dette er et makroskopisk eksempel på effekten av tilbakekobling, men også på selv-organisering og foholdet mellom struktur og organisering.

Maturana (1970) konkluderte fra sine studier at alle levende systemer organiserer seg seg ved en sirkulerende prosess som tillater utvikling slik at sirkulasjonen opprettholdes, men ikke slik at sirkulasjonen går tapt. Sammen med Varela utarbeidet han en teori de kalte autopoiesis (1972), som betyr selvdannelse, fra gresk auto (selv) og poiesis (lage, danne). De påpekte distinksjonen mellom struktur og organisering, noe som i det makroskopiske eksemplet vårt over illustreres ved distinksjonen mellom byens gater og nettet av bussruter.

Legg merke til betydningen av stokastiske impulser ved igangsetting og vedlikehold av sirkulasjonen i syklusene og tilbakekoblingssløyfene. På ulike nivåer kan dette være alt fra busselskapets prøving og feiling,via mutasjoner i genene som skaper variasjon i dyrenes syn og smakssans, til kvantefluktuasjoner på elementærpartikkelnivå. La oss studere et eksempel med lyd:

Når det dannes en lydsløyfe ved at lyden fra en høyttaler går til mikrofonene og derved tilbakeføres forsterket til høyttaleren vil det før eller senere oppstå en tone (såkalt hyling, akustisk tilbakekobling, eller bare ”feedback”). Det hele kan settes i gang ved tilfeldig lyd eller bare ved ved tomgangsstøyen i forsterkerens elektroniske komponenter, som ikke er noe annet fluktuasjoner, spontane hendelser på kvantenivå. Når tonen først er satt i gang vedlikeholdes den uten hjelp helt til de ytre betingelsene endres, for eksemplel ved at lufttemperatur og –fuktighet endres tilstrekkelig til at betingelsene for nettopp den tonen ikke lengre er til stede. Da kan stokastiske impulser sørge for å starte syklusen på nytt i ett litt endret toneleie. I musikkinstrumenter som fiolin og fløyte er tilbakekoblings-sløyfen henholdsvis i en streng og i en luftsøyle. Tonene startes og opprettholdes med påtrykk av stokastisk art fra henholdsvis en bue og en turbulent luftstrøm.

Hvis endringene i systemet er langsomme nok vil de stokastiske impulsene sørge for en kontinuerlig glidende tone uten avbrudd. På denne måten tilpasser levende systemer seg endringer i omgivelsene. I biologien vil et avbrudd kunne bety at en art dør ut, i akustikken at tonen dør ut.

Laseren drives på en måte ikke ulik den akustiske tilbakekoblingssløyfa beskrevet ovenfor. Tilbakekoblingen skjer via speil og den drives av stokastiske prosesser under elektrisk påtrykk. I stedet for en ren tone produseres et lys med ren farge. Likheten mellom laseren og levende selv-organiserende systemer er blitt påpekt av Haken (1970).

Gjennom forrige århundre, særlig i siste halvdel, er betydningen av sykluser i tråd med det ovenfor beskrevet av mange forskere innenfor mange fag: Wiener, Foerster, Prigogine, Haken, Eigen, Lovelock, Maturana, Varela, Julia, Mandelbrot, m.fl.

Strukturen og samspillet med omgivelsene definerer egenskapene ved det som eksisterer, mens de stokastiske prosessene sørger for at noe eksisterer og at eksistensen videreføres ved endringer i omgivelsene.

Tilfeldigheter gjør at noe eksisterer. Syklusene bestemmer hva det er.

Hensikt

Mange har hevdet at universet med all sin kompleksitet og finjusterte harmoni ikke kan ha blitt til uten at det ligger en hensikt bak. Hensikt assosieres med bevisst handling, og det er nærliggende å konkludere at universet er skapt av en gud med en forutgående hensikt som har koordinert alle kreftene og hendelsene fra tidenes morgen. Denne hensikten blir gjerne gjort til et kritisk argument i spørsmålet om det finnes en gud eller ikke. Men vi ser til daglig at vi ikke merker forskjell på om noe er skjedd med hensikt eller ikke. En hendelse forårsaket av noen med hensikt vil observeres idenstisk lik den samme hendelsen uten en hensikt bak. Det kunne like gjerne være gjort i vanvare.

Spørsmålet om hensikt og bevis for hensikt hører hjemme i rettsalen, og da for å vurdere fare for gjentakelse. Hvis noe er gjort med hensikt er det fare for at noe lignende gjentas. Nå kunne man fristes til å si at fare for gjentagelse ikke gjelder universets skapelse, men det er ikke riktig. Faktisk gjentar skapelsesprosessen seg hele tiden, menneskene gjenskaper seg, cellene gjenskaper seg, huden skaper seg på nytt der det var blitt et sår.

Gjentagelse og hensikt kjennetegner hverandre og opptrer ofte sammen, men det er ikke det samme som at det ene forårsaker det andre.

Hensikt er ikke nødvendig for gjentagelse. Gjentagelse muliggjør hensikt. Man kan til og med hevde at gjentagelse er en betingelse for at noe sånt som hensikt finnes.
Gjentagelse er en måte vi lærer oss å gjøre noe med hensikt. Vi observerer en hendelse og dens foranledning, og tenker at denne sammenhengen kan utnyttes neste gang jeg ønsker denne hendelsen. Gjentatt øvelse gjennom prøving og feiling fører til at vi mer og mer presist kan la ting skje slik vi har tenkt. Barn elsker gjentagelser, sies det. Fordi de lærer av det. Fordi de gjennom gjentagelse tilegner seg ferdigheter og mestring av tilværelsen. Repetisjon, synonymt med gjentagelse, er et annet ord for øvelse. Øvelse gjør mester.

Slik går det til: Vi forestiller oss en ønsket hendelse, fremkaller minnet om samme hendelse fra tidligere, og gjentar det vi gjorde da. Vi kaller det å handle med hensikt, å skape med hensikt. Etterhvert har vi blitt så dyktige til å gjenskape det vi husker har skjedd før, at vi klarer å justere og kombinere vårt repertoar av handlinger. Nesten alt vi gjør, skjer slik vi hadde tenkt det. Så gjennomført hensiktsmessig handler vi at man knapt blir trodd på at noe bare skjedde uten at man mente det, det vil si: gjorde det med hensikt. Vi utvikler og skaper ved hjelp av hensikt.

Hensikt er forestillingen om å gjøre noe eller skape noe før vi gjør det eller skaper det. Derfor er det nærliggende å tenke at alt det skapte må være skapt med en lignende forutgående hensikt, av noe som eksisterte forut for alt det skapte. Men da har vi glemt at det hele begynte med at før vi visste hva hensikt var, observerte vi en hendelse som vi fikk lyst til å gjenta.

En kokosnøtt falt ned på en stein og knuste seg slik at innmaten ble tilgjengelig. Det hadde noen lyst til å gjenta, med hensikt. Men første gang bare skjedde det.

Selv om hensikt kan være et middel til skapelse, er ikke hensikt en betingelse for skapelse. Og hensikt er noe noen har skapt. Hva er da hensikt og hvorfor finnes hensikt?

Hensikt er mulig, derfor finnes det. Hensikt er en mulighet  - til å beherske tilværelsen, til bedre tilpasning til omgivelsene, og dermed til å forlenge livet. Den muligheten griper vi.