kropp og sinn

Mens folk flest er enige om hva kroppen er og hvor den begynner og slutter, har det vært mye omdiskutert hva sinnet og hvor sinnet er. Som begrep omfatter sinn det kognitive, de mentale prosesser, hukommelse, forestillinger, fantasi, det som omhandler tankelivet. Siden man har en følelse av at man tenker med hjernen, har det vært nærliggende å ta det for gitt at sinnet sitter i hjernen, og at man skiller mellom sinn og kropp på samme måte som man skiller mellom hode og kropp.

Imidlertid finnes det dagligdagse erfaringer som tilsier at sinnet ikke kan avgrenses til hjernen, men snarere befinner seg i hele kroppen. Et eksempel er minnet vårt, hukommelsen. Mange kan fortelle at selv om de har glemt de fire sifrene i pinkoden, kan de likevel taste koden på tastaturet, eller gjengi den med fingerbevegelser på et bord. Visse opplevelser "sitter i kroppen" ved at minnet om dem er uløselig knyttet til for eksempel "en klump i magen". Minnet av en opplevelse knyttes typisk også til en emosjon, en stemning eller en lukt. Selv om minnene for mange domineres av lagrede synsinntrykk ("et syn jeg aldri kommer til å glemme"), er det ikke tvil om at alle sanseinntrykk - hørsel, lukt, etc - kan knyttes til minnet om en hendelse. Ferdigheter sitter lagret i kroppen. Man trenger ikke bruke hodet for å kunne sykle hvis man en gang har lært det. Hos en musiker kan en hurtig passasje sitte i fingrene, uten at vedkommende tenker over hvilke noter som spilles. Forestillingen om det å løpe sitter like mye i beina som i hodet, og i det øyeblikket det å løpe fremstår som den optimale handling, ja så løper vi. 

Kroppens viljestyrte aktivitet baseres på forestillingen om aktiviteten, som igjen baseres på minnet om samme aktivitet tidligere. Forestillingen er kognitiv, men det kognitive sitter i kroppen såvel som i hjernen. Sinn og kropp er altså ikke separert når vi handler, men i en evig syklus: ...e-tenke-gjøre-tenke-gjør....

Forskning har vist at mentale prosesser som tidligere ble avgrenset til hjernen forgrener seg til hele kroppen via et psykosomatisk nettverk bestående av nervesystemet, kjertelsystemet og immunsystemet. Det ser ut til at våre ulike emosjoner er knyttet til såkalte peptider som sirkulerer i kroppen, og at det finnes mer enn 50-60 forskjellige peptidtyper som hver er bærer av sin spesielle emosjon. Peptidreseptorer finnes overalt i kroppen, og eksempelvis finnes mange slike reseptorer i tarmen, noe som forklarer den almenne erfaringen kalt "magefølelse". Man har kommet til et punkt i forskningen der man vanskelig kan finne et skarpt skille mellom hjernen og resten av kroppen (Pert 1989). "De hvite blodcellene er biter av hjernen som flyter rundt i kroppen" har det blitt uttalt fra forskerhold.

Skuespillere har i alle år fremkalt ekte emosjoner fremkalt fra minnet om en egenopplevd hendelse. Nyere forskning vise altså at emosjonelt minne også fungerer andre veien: Vi kan fremkalle minnet om en viktig hendelse ved hjelp av en emosjon. Når du kjenner klumpen i magen vet du kanskje ikke umiddelbart hvorfor, men noe sier deg at du skal trå varsomt eller styre unna. Hvis man har bearbeidet forholdet mellom erfaringen og dens emosjon, vil man kunne gjenkalle de logiske grunnene for reaksjonen, og dermed forstå at det var smart å reagere som man gjorde. Da vil man ikke forsøke å overstyre advarslen, men snarere utnyttet dette fortrinnet som har utviklet seg gjennom evolusjon. Emosjonelt minne gjør at vi setter merkelapper (emosjoner) på den lagrede erfaringen og lagrer den på bestemte steder (reseptorer) i kroppen. Analogt våre fysiske dokumentlagre: Det er lettere å finne igjen et viktig dokument hvis det ligger i en konvolutt med en bestemt farge, og hvis du i tillegg vet om et bestemt sted der du kan finne det.

På samme måten som selveste magefølelsen nå kan forklares konkret, må vi være forberedt på at også vårt sinn er i ferd med å bli avmystifisert. Ikke det at de tradisjonelt ikke-kroppslige sider av mennesket blir noe mindre underfullt, men undringen vil mer dreie seg over til å studere hvordan vårt åndsliv utspiller seg i et nettverk av materielle strukturer. 

Så er det altså ikke et skille mellom kropp og sinn, men snarere har kroppen - vårt biologiske jeg - en objektiv side og en subjektiv side.