tilpasning, adapsjon

Livet tilpasser seg. Alt som er, eksisterer fordi det er veltilpasset. Enten ved at eksistensen videreføress uavbrutt, eller at eksistensen videreføres avbrutt gjennom selvkopiering. Dette er evolusjon. Tilpasning er gjerne en kombinasjon av to tilsynelatende motsatte strategier. Den ene er å tilpasse omgivelsene til seg, og det andre er å tilpasse seg til omgivelsene. I læren om kognitiv utvikling (Piaget) snakker man om henholdsvis assimilasjon og akkomodasjon, og fellesbegrepet er adapsjon (tilpasning). Hvis man forsøker å skille strengt mellom assimilasjon og akkomodasjon som to forskjellige prosesser, der det første innebærer å ikke endre seg (beholde tenkemåten, skjemaet), mens det andre innebærer å endre seg (forkaste tenkemåten, velge en ny, et nytt skjema), møter man snart en selvmotsigelse. Enten individet greier å takle ny kunnskap med gammelt skjema, eller ved å endre skjema, skjer det en endring av adferd. Livsprosesser er til forveksling lik kognitive prosesser. Alt liv er kognitive prosesser. Men nok om Piaget for denne gang.
Et individ (menneske, dyr, plante, bakterie) kan tilpasse miljøet til seg, eller tilpasse seg selv til miljøet. Men man kan videre tenke seg at mennesket kan tilpasse seg miljøet på minst to ulike måter. På en måte ved å arbeide for at et miljø endrer seg slik at man selv blir bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. En annen måte er å skifte miljø, og holde fast ved et miljø der man er bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. Det første kan være alt fra å bearbeide maten, lære seg å knuse kokosnøttene, til å få venner sine med på den leken man selv er god i - påvirke konkurransereglene i det markedet man forsøker å hevde seg i. Det andre kan være å flytte til et sted der maten er lettere tilgjengelig, finne seg andre venner, skifte jobb. Vi har nettopp demonstrert at det å endre miljøet neppe kan skje uten endring av egen adferd. Tilpasning av omgivelsene og tilpasning til omgivelsene er to sider av samme sak. Hvem velger hvem når et individ velger andre beitemarker, andre venner å leke med? Det miljøet som er attraktivt for et individ trekker individet til seg, og individet søker det attraktive miljøet. Ekvivalensprinsippet vil medføre at man i bunn og grunn ikke kan skille mellom det å tilpasse og det å tilpasses. Man kan ikke skille mellom det å velge og det å bli valgt. Hvis omgivelsenes ansikter ikke er en vesentlig endring, blir det å endre omgivelsene ekvivalent med det å velge andre omgivelser. Forandring av miljøet = miljøforandring. 
Men vil omgivelsene merke noen forskjell om individene ikke finner seg til rette? Vi har tidligere påpekt samspillet mellom bærbuskene og bærspiserne, der bærspiserne belønner bærbuskene med å spre frø (etterkommere) via avføringen, og bærbuskene belønner bærspiserne med næring. Slik skjer utvelgelsen, og utvelgelsen skjer både ved at bærbuskene velger bærspiserne og ved at bærspiserne velger bærbuskene. Det er lett å se at bærbuskene tiltrekker seg bærspiserne, men hvordan tiltrekker bærspiserne seg bærbuskene? Jo, ved å bidra til at nye bærbusker vokser opp vil det aldri mangle på bærbusker i bærspisernes miljø. Lignende samspill finner man mellom bier og blomster. Biene er blomstenes omgivelser på samme måte som blomstene er bienes omgivelser. De har tilpasset seg hverandre. Hvem kom først - høna eller egget? Ingen av delene.
Individet er igjen en del av andre individers omgivelser, siden individets omgivelser også består av individer. Individer av alle slag (husk at individer ikke bare er mennesker og dyr, men planter, celler, - hvor ender oppramsingen?). 
Individet og omgivelsene sameksisterer i et nettverk og tilpasses gjensidig.