Når det kommer til enkelte grunnleggende livssynsspørsmål, som for eksempel hvorvidt det finnes en personlig gud eller en skapende kraft som er årsak til universet, må vitenskapen svare: - Det kan man ikke vite. Man kan ikke, med vitenskapens definisjon av hva viten er, vite om det finnes en slik gud. Mer spesifikt betyr det på den ene side at man ikke kan bevise vitenskapelig AT det finnes en gud, og på den annen side at man ikke kan bevise vitenskapelig at det IKKE finnes en gud. I vitenskapen er det et viktig prinsipp at man skiller klart mellom det man kan vite og det man ikke kan vite. Ved å holde strengt på et slik skille vil det være mulig for en person å holde fast på vitenskapen og samtidig holde fast på sin tro på en gud. Men kun et agnostisk livssyn er direkte konsistent med vitenskapen når det kommer til spørsmålet om hvorvidt det finnes en gud. Og det er fordi det sammenfaller med vitenskapen på dette punktet: Man kan ikke vite om det finnes en gud eller ikke.
Likevel er det forbausende mange av de menneskene som støtter seg trofast på vitenskapen i det meste, som bryter prinsippet når det kommer til livssyn ved å bruke vitenskapen som begrunnelse. Noen misbruker vitenskapen til å begrunne sin tro på en gud. Andre misbruker vitenskapen til å begrunne sin ateisme. Som om ikke det er nok, kan de finne på å agitere for at andre må gjøre det samme. Stilt overfor en forunderlig observasjon kan noen påpeke at den kan forklares utfra guds eksistens og at gud ergo må finnes, mens andre påpeker at observasjonen kan forklares uten guds eksistens og at gud ergo ikke finnes. Begge er grunnleggende brudd på logikkens lover. Det som ikke er motbevist er ikke automatisk bevist. Det som ikke er bevist, er ikke automatisk motbevist. Irriterende for den utålmodige, men for vitenskapens troverdighets skyld må vitenskapsfolk holde seg selv i skinnet.
Enda mer forunderlig er det at vitenskapsfolk kan finne på å diskutere guds eksistens i en vitenskapelig kontekst uten en gang å definere gud. Ekte vitenskapsfolk ville begynne der: Definer den gud man skal diskutere, eller dropp diskusjonen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
.jpg)
Troen om at vi kan aldri vite er et produkt av ensidig rasjonell tenkning. Ideen om at vitenskapens filosofi er helhetlig er absurd da institusjonen er i konflikt med de biologiske mønstre som er forutsetninger for vår intelligens og bevissthet manifestert i fysisk form.
SvarSlettVitenskapens materialistiske og ensidig rasjonelle påstander om at hjernen skaper bevissthet er mer enn nok utfordret gjennom over to generasjoner med forskning rundt nær døden opplevelser over hele Jorden. Bevissthet, evnen til å være oppmerksom på sansebasert informasjon er rett og slett ikke fysisk. Den kan ikke måles. Forskeren kan titte på hjernen og se litt om hvordan radioen virker, men den som holder på med programmet forblir usynlig.
Det gjør at vitenskrapelig bevis er ikke egnet til å forstå seg på ikke fysiske fenomener. Da kommer epistemologi til vår unnsetning. Det er svar på spørsmålet, "hvordan vet du det du mener du vet"? Vi har også systemisk tenkning, noe som forutsetter aktiv samarbeid mellom høyre og venstre hjerne halvdelene. Det gir superlogiske resultater på kompliserte systemiske spørsmål.
Vi kan vite alt det vi trenger å vite gjennom disse disiplinene som bruker begge sidene av sinnets tenkestiler i harmoni med hverandre.