Vilje: Sta som en stein

Vilje har vært forsøkt definert på ulike måter: en egenskap ved sinnet (Wikipedia), målbevisst streben, evne til å foreta valg og omsette tanker til handling, evne til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang (snl.no). Selv om definisjonene spriker, er det ingen av dem som sier noe om vilje utenfor den menneskelige bevissthet. ’En egenskap ved sinnet’ er den mest generelle definisjonen av de ovenfor, og den skiller seg fra de andre ved at den åpner for at vilje kan være knyttet til noe annet enn handling. Man kan altså tenke seg vilje knyttet til eksistens – ikke bare til noe jeg vil gjøre eller vil ha. En videre forståelse av vilje inkluderer også noe jeg vil være, livsvilje, som i ”jeg vil være lykkelig”.

I dagligtale kan vilje bety både det man til enhver tid vil, eller selve evnen til å fastholde det man vil. Mens det første kan defineres som en tilstand ved sinnet, er det siste nettopp den egenskap ved sinnet som det refereres til i definisjonen innledningsvis. Denne egenskapen er beslektet med karakter og standhaftighet, noe som knytter vilje til jeg-et, og som gjerne graderes med beskrivelser som sta, konsekvent, vinglete, sikker, usikker, egen (adjektivet egen er naturlig tilknyttet jeg, mitt, og i bokstavelig forstand – min egenskap). Vilje er et uttrykk for, og en viktig del av, hvem jeg er. Man kan følgelig si at vilje ikke bare er en egenskap ved sinnet men en egenskap ved jeget. Vilje er med på å definere jeget. Et individ gir seg til kjenne både ved hva det vil til enhver tid og hvor sterkt og varig det vil hva det vil. Etter en klargjøring av disse begrepene er det naturlig å oppsummere som følger:

Vilje i overordnet forstand er en egenskap ved jeg-et (sjelen). Vilje i spesifikk forstand (gitt tid og sted) er en tilstand ved sinnet.

Tilbake til steinen og muligheten for at man i en videre forståelse kan si at også steinen har vilje. Man kan innvende at steinens tilsynelatende vilje og stahet skiller seg vesentlig fra menneskelig vilje ved at den ikke kan gjøre noe annet enn det den gjør – dens vilje er alltid den samme. Så steinen er altså mer konsekvent. Men at viljen er konsekvent kan neppe benyttes som argument for å diskriminere det som vilje.

Vel er steinen typisk mer konsekvent enn et menneske, men er steinen virkelig helt konsekvent?

Først må vi slå fast at steinen tilsynelatende er mindre påvirket av sitt miljø enn hva mennesket er. Steinens og dens elementer har en mer ensartet og mindre sammensatt deterministisk bakgunn enn mennesket, og adferden synes også å være mer ensartet enn menneskets adferd. Steinens vilje kan beskrives med færre parametre enn menneskets vilje. I klassisk fysikk ville man kunne forenkle steinens vilje til to egenskaper knyttet til dens masse – nemlig treghet og gravitasjonskraft. Steinens vilje er å adlyde de mekaniske kreftene, men ellers ikke endre hastighet eller retning. Steinens vilje er å trekke på andre legemer med samme kraft som de trekker på steinen, og kraften bestemmes av massene (egenskapene) til steinen og det andre legemet. Steinens egenskap er masse. Steinens tilstand er fart (hastighet og retning). Egenskap og tilstand kombineres ved produktet masse*fart og kalles steinens impuls, eller massefart, og som kun endres i henhold til kraftpåvirkning. Steinens egenskap (massen) kan ikke endres uten at steinens identitet endres (for eksempel ved at den deles i to mindre steiner), mens steinens tilstand (fart) kan endres uten at steinens egenskap endres. Sålangt har vi beskrevet steinen som noe som vil oppføre seg helt forutsigbart og konsekvent. Mer komplekst blir det straks man innfører energitap, som for eksempel luftmotstand og annen friksjon, og omforming fra bevegelsesenergi til varme ved sammenstøt med andre legemer. Da blir steinens vilje uendelig mer sammensatt, selv om det krever et mer mikroskopisk perspektiv for å se det forenklede perspektivet man antok da Newton med flere gjorde de store framskritt om himmellegemenes bevegelser i tomt rom.

En ideell stein ville være en perfekt kule med fullstendig homogen massetetthet og med en atom- og molekylstruktur som en diamant eller lignende. Dertil måtte den ha perfekt elastisitet slik at den kunne støte sammen med andre steiner uten at noe av energien gikk over til varme. Med to slike steiner kunne man gjøre eksperimenter i tomt rom og se at de alltid oppførte seg identisk likt hver gang de ble utsatt for støt eller gravitasjonskrefter. Under enhver annen betingelse ville de ikke oppføre seg konsekvent. Og vanlige ikke-ideelle steiner ville ikke under noen omstendighet oppføre seg konsekvent. Som om steinen hadde en vilje som varierte med tid og sted, som om den hadde et omskiftelig sinn. En tilsynelatende uforutsigbar vilje, som den menneskelige vilje. Med mye større repeterbarhet i sin respons på omgivelsene enn det man ser hos mennesker. Steinens vilje synes å variere mye, mye mindre enn viljen hos folk flest. Som om steinen var en veldig sta person. Sta som en stein. Vi har lettere for å kalle konsekvent oppførsel for vilje hvis oppførselen tross alt er ørlite inkonsekvent, som den er hos en stein. Og hvis en stein kan sies å ha vilje, må det finnes mye i naturen som har vilje.