Adferd, naturlover og vilje

Når det gjelder adferd og lover for adferd har det blitt sagt at mennesket skiller seg fra resten av naturen ved at mens naturen følger naturlovene, finnes ingen naturlov som kan beskrive menneskets adferd. Tilsynelatende er det slik, men det er trolig en illusjon. Det er fullt mulig å konsentrere forskningen om naturfenomener som domineres av noen få, isolerbare faktorer, og peke på enkle sammenhenger av årsak og virkning. Newtons lover er et eksempel på dette. Enkle, faste legemer, som for eksempel en stein, adlyder Newtons lover så lenge man betrakter fenomenene makroskopisk og så lenge friksjon ikke har betydning. I spesialtilfellene altså. Men generelt kan selv de enkle deler av naturen påvirkes av flere faktorer, som for eksempel friksjon. Og har man først inkludert friksjon i modellen, kan kompleksiteten bli bortimot endeløs.



Mennesket adlyder også Newtons lover, men det er uendelig mange andre faktorer som også påvirker menneskets adferd. Livet utspiller seg i et deterministisk univers, der alt henger sammen med alt, der alt som skjer har en forhistorie og et etterspill. Et menneske er uendelig komplekst, med en uendelig sammensatt forhistorie. Derfor er et menneske tilsynelatende, og i praksis, uforutsigbart. Men samtidig fullstendig deterministisk. Man må huske på at selv om determinismens tråder er for mange og lange til å beregne dem, er universet likevel vevd av slike tråder. Universets uforutsigbarhet og uutgrunnelighet er en praktisk begrensning – den samme praktiske begrensning som styrer lysets adferd og utbredelseshastigheten til all informasjon. Praktisk uforutsigbarhet betyr ikke indeterminisme.


En naturlov er ikke et påbud som naturen må adlyde. En naturlov er en beskrivelse av naturens adferd. Hvis man skal peke på en grunnleggende naturlov – selve elementærloven – måtte det være determinismen.


Så er det da to illusjoner som støtter synet på et skille mellom mennesket og naturens elementer: Tilsynelatende følger det fallende eplet Newtons lover. Tilsynelatende følger ikke mennesket determinismens lov. Begge deler er feil. Både eplets adferd og menneskets adferd utspiller seg i det deterministiske univers.


Fri vilje er ikke i konflikt med determinisme, tvert i mot: Determinisme er en forutsetning for fri vilje i praksis. Determinisme muliggjør at individet kan bruke sin erfaring, sin hukommelse og forestillingsevne til å være seg bevisst hva det vil. Determinismen muliggjør det å uttrykke viljen, å sette vilje ut i handling, som når bilens hjul svinger til høyre når man dreier rattet til høyre. Frikobling fra fortid og fremtid ville gjøre fri vilje umulig. Fri vilje er ikke frihet fra fortid og framtid. Fri vilje er frihet fra samtid, den friheten som gjør at man hverken må eller kan gjøre det samme som noen annen. Pauli-prinsippet viser at det også gjelder for elementærpartikler.


Vilje synes å være noe som kunne skille menneskets adferd fra resten av naturen. Men når vi nå har faststlått at all adferd følger determinismens lover, og vilje antas å påvirke adferd, må vi innse at vilje også er en del av den deterministiske vev. Så hva er vilje i stort og smått? Vi aner at vilje kan arte seg svært forskjellig, og at det kan være begrepsmessig vanskelig å definere vilje hos mennesket og vilje eller i naturen som ulike arter av det samme, nemlig deterministisk vilje. Diskusjonen om vilje dreier seg ikke bare om determinisme og viljens frihet, men er en del av vår pågående diskusjon av begrepene subjekt og handling.
Har en stein vilje? Spørsmålet virker absurd. Men som en begynnelse på en videre diskusjon kan vi kanskje akseptere følgende observasjoner: Den store steinen ville ikke flytte på seg selv om vi tok i av alle krefter. Steinen ville ikke stoppe da den traff glassruta. Steinen ville ikke ligge på toppen av varden, den ville bare ned igjen på bakken. Steinens adferd domineres av treghet og gravitasjon. Treghet kan anses som vilje til å fortsette å ha uendret hastighet, eller spesialtilfellet ligge i ro. Gravitasjon kan anses som vilje til å nærme seg andre legemer med masse. Alt som eksisterer kan anses å ha viljen til kontinuitet - videreført eksistens. Uten en slik grunnleggende egenskap ville ikke noe kunne eksistere.
http://filosofx.blogspot.com/2010_07_01_archive.html