Ufrivillig, frivillig, fri vilje

Jeg hadde ikke noe valg. Ufrivillig. Frivillig. Hva ligger i disse uttrykkene? Hva er vilje?
Min vilje er det som jeg forstår som det beste for meg og mitt livsprosjekt, eller mer presist – det optimale for meg gitt betingelsene jeg forholder meg til. At viljen er fri, betyr at den er unik for meg, at den ikke er lik noen andres vilje, at den oppleves som forskjellig fra andres vilje, og at den ikke er bundet av andres bakgrunn og erfaringer. Fri Vilje definerer meg som unikt individ, med unike egenskaper, med opphav i min unike bakgrunn – min unike akkumulerte fortid. Vi er her ved kjernen av hva sjelen er. Neal Donald Walsch skriver, fritt sitert, at sjelen er summen av alle mine erfaringer.
”Jeg hadde ikke noe valg” trenger ikke bety annet enn at den optimale handling med hensyn til min overordnede hensikt, gitt min totale erfaringsbakgrunn, fremsto som helt entydig – uten bedre alternativer. Det betyr altså ikke at min vilje ikke var fri. Per definisjon er min vilje fri fordi den er unik. At jeg gjorde noe som var ”ufrivillig” betyr heller ikke at min vilje var ufri, men at den optimale handling under omstendighetene ikke fulgte en direkte kurs mot målet. "Ufrivillig" er en omvei i forhold til den rette linje mellom A og B. Det er som hvis man har som mål å nå Nordpolen og ser seg tvunget til å følge et dalføre som gjør en sving sørover. Målet, og viljen om å nå målet, blir ikke endret av den grunn. Eller om man blir truet på livet og finner det hensiktsmessig, gitt sitt livsprosjekt, å gjøre det som måtte til for å overleve der og da. En reflekshandling, eller annen handling foretatt på ubevisst grunnlag, kan oppleves som ufrivillig hvis den tilsynelatende ikke støtter eller tjener min hensikt. På tross av ulike opplevelser av ufrivillighet er jeg, min bakgrunn og mitt livsprosjekt unikt, fritt og uforandret av utenforliggende forhold.

Fri vilje og determinisme

Et av de store problemene i samtidens filosofi er forholdet mellom determinisme og fri vilje. Determinisme forstås ofte som en lovisk følge av hendelser, der en hendelse har sin årsak i en forutgående hendelse, og i sin tur forårsaker en etterfølgende hendelse. Slike kjeder er enkle å akseptere for tanken, i hvert fall for alle som har sett en kjede av dominobrikker falle, men forekommer kun i de enkle tilfeller eller ved forenklende betraktninger. Begrepet determinisme har vært utdypet tidligere av filosof X. Siden den vanlige forståelsen av determinisme innebærer et tvungent hendelsesforløp, er determinisme tilsynelatende i konflikt med fri vilje: Man kan ikke handle fritt hvis man bare gjør det man må, og kan ikke ha fri vilje hvis man ikke kan handle fritt. En naturlig følge av dette resonnementet er at determinisme og fri vilje ikke er forenlige, med andre ord – inkompatible. Et slikt standpunkt kalles inkompatibilisme. Mange opplever at man har fri vilje. Inkompatibilistene kan løse konflikten med å hevde at fri vilje er innbilning. En annen form for inkompatibilisme er å hevde at determinisme og fri vilje er uforenlige, og at determinisme må vike for et standpunkt om at fri vilje er ekte. Dette kalles også libertarianisme. Det eneste felles for de to variantene av inkompatibilisme er at determinisme og fri vilje er uforenlige.
En tredje vei er å anerkjenne universets determinisme samtidig som fri vilje er ekte, og innta det standpunkt at determinisme og fri vilje er forenlige, med andre ord – kompatible. Et slikt standpunkt kalles kompatibilisme. Daniel Dennet er blant de mest kjente talsmenn for kompatibilisme, og han har blant annet skrevet boken Freedom Evolves.

En fjerde vei som ikke er ikke fremtredende i samtidsfilosofien er syntesen, der determinisme er tesen og fri vilje er antitesen. Ikke sjelden munner syntese ut i at reviderte versjoner av tese og antitese er kompatible, eller at opprinnelig konflikt mellom de to blir irrelevant.
La oss anta at determinisme tilsier at jeg til enhver tid gjør det som etter min evne, viten og forstand best tjener min hensikt. En viktig del av min hensikt er for eksempel selvoppholdelsesdriften. Men det kan variere sterkt i hvor vidt eller snevert mitt perspektiv er på hva som best tjener meg selv, på lang sikt og på kort sikt, og i hvor stor grad det innebærer hensyn til andre. I et hvert øyeblikk gjør jeg en vurdering, etter beste evne, viten og forstand, av mitt eget beste. Hver slik vurdering kan ved determinisme forklares som en direkte følge av min fortid – min fortids informasjonskjegle – og det inkluderer all læring, informasjon i kortidshukommelse, langtidshukommelse, bevisst, ubevisst, reflekser, instinkter, genetisk lagret informasjon, med mer. Min vurdering har en årsak. Det jeg velger å gjøre, gjør jeg for en grunn, enten den er bevisst eller ubevisst. Med denne forståelsen av fri vilje er uttrykk som ”jeg hadde ikke noe valg” ikke uttrykk for tvang eller ufrihet, men snarere uttrykk for at man har handlet etter beste mulige vurdering, og at ingen bedre alternativer var å finne.
Om jeg velger å dilte etter andre, eller gjøre som andre sier, er det for en grunn, enten jeg eller andre vet hvorfor eller ikke. Om jeg så trues til å etterkomme andres vilje, og så gjør det, er det fordi jeg finner det mest hensiktsmessig for meg. Min vurdering, om den tar kort eller lang tid, munner ut i det jeg kaller vilje. Grunnen til at jeg opplever min vilje som fri, er at den er unik, den ivaretar meg og min hensikt på best mulig måte. Om jeg velger å ta hensyn også til andres hensikt, er også det etter en vurdering av at det er inkludert i min totale hensikt. Viljens frihet er altså ikke frihet fra determinismen, men frihet for meg til å ta hensyn til min hensikt, mitt livs prosjekt, min sjels vei. I stedet for å være en hindring for den frie vilje, er determinismen paradoksalt nok en forutsetning for å oppleve fri vilje, noe som ikke er ulikt en av Dennets konklusjoner. Determinismen gjør det mulig for meg 1) å vite hva som er formålstjenlig for meg, og i neste omgang 2) å kunne sette min vilje ut i livet:
1) Takket være determinisme vet jeg at hvis jeg skal komme meg helskinnet den lange veien fra A til B, tjener det min hensikt å kjøre på høyre side av veien.
2) Takket være determinisme dreier bilen litt til høyre hver gang jeg dreier rattet litt til høyre.
De to (1 og 2) er determinisme i henholdsvis min fortids informasjonskjegle og min fremtids informasjonskjegle. Min fortids informasjonskjegle kan også kalles min samlede erfaringsbakgrunn, eller alle mine egenskapers kilde. I de enkleste tilfeller er en hendelses fortids informasjonskjegle det samme som hendelsens årsak eller årsakskjede. Hendelsen er da dens virkning, mens hendelsens fremtids informasjonskjegle er dens deterministiske konsekvens.

Den fysiske virkeligheten og vår opplevelse av den

Vi har alle vår unike opplevelse av den fysiske virkeligheten (som vi her skal kalle virkeligheten, selv om den ikke nødvendigvis er hele virkeligheten). Hvem kan da si - dette er virkeligheten, mens det der ikke er virkeligheten? Finnes kanskje ikke EN virkelighet, men like mange virkeligheter som det finnes opplevere av virkeligheten?
Den tilsynelatende konflikten mellom påstanden om én sann virkelighet og påstanden om mange sanne virkelighetsoppfatninger er et paradoks, og paradokset kan løses. Løsningen på paradokset ligger ikke i å erklære alle oppfatninger som avviker fra virkeligheten som vrangforestillinger, for da vil kun det minste avvik avsløre at alle virkelighetsoppfatninger er vrangforestillinger. Nøkkelen ligger i at forestillingene er sanne, men ikke fullstendige. De er sanne innen sitt omfang, men omfanget er begrenset av individets endelighet.
Vårt individuelle, unike bilde av virkeligheten er skapt dels direkte gjennom alle våre sanseinntrykk og dels via indirekte informasjon om dem. Individets ståsted bestemmer individets synsvinkel. Uansett er informasjonen begrenset til kun et utvalg av den totale informasjon om virkeligheten. Derfor er det ingen som besitter det absolutte svar på hva som er virkeligheten. Men vi har en tilnærming til det gjennom vår felles oppfatning om virkeligheten, og på den måten kan vi danne oss et mer eller mindre uskarpt bilde av virkeligheten. Min (relative) virkelighetsoppfatning relaterer til (den absolutte) virkeligheten som en planet relaterer til stjerna den kretser rundt, eller som elektronet relaterer til atomkjernen den svirrer rundt. Andres virkelighetsoppfatning tilsvarer andre planeter som kretser rundt samme stjerne, eller andre elektroner rundt samme kjerne. Noen er nær kjernen, noen lengre ute, og man kunne tilføye - noen er helt ute. Men sentrum kan man bare nærme seg, og man kan bare tilnærmelsesvis befinne seg der.

Fram til for 400 år siden var vi overbevist om at vi på jorda befant oss i sentrum av universet og at alle andre himmellegemer kretset rundt oss, fordi de kunne se slik ut fra vårt ståsted. Hvisdet bodde noen på Mars kunne de tenke det samme. Like nærliggende er det å tro at vårt eget ståsted representerer virkeligheten og at alle andre rundt oss må ha avvikende oppfatninger. Man må simpelthen vite bedre, at vi alle har en oppfatning som avviker fra virkeligheten.

Slik kan man illustrere forholdet mellom en virkelighet og mange virkelighetsoppfatninger. De mange forskjellige planetene motstrider ikke at det finnes en stjerne i midten, snarere bekreftes det. Konvergensen i retning av en felles virkelighetsoppfatning bekrefter at det finnes en virkelighet. Mange sanne virkelighetsoppfatninger. En sann virkelighet.