Når årsak og virkning smelter sammen

En viktig del av menneskets utvikling (og artene forøvrig) er og har vært evnen til å lære. Ikke minst evnen til å forstå sammenhengen mellom årsak og virkning. Ved å forstå hvilken forutgående hendelse A som forårsaket hendelse B, har man lært seg å beherske hendelsesforløpet i et determinsitisk univers. Ved å gjenskape hendelse A kan man gjenskape hendelse B. Våre begreper om årsak og virkning er i hovedsak basert på at årsak og virkning er separate, slik at man kan observere at A skjer før B, at objektet A påfører objektet B en endring, eller at en hendelse i posisjon A er årsak til en virkning i posisjon B. Når årsak og virkning er separerbare i tid og rom er det mulig å dra lærdom av det.

Mer komplisert blir det hvis man ser at årsak og virkning smelter sammen i tid og sted. Et menneske som går bortover veien er både årsak og virkning. Den mekaniske årsaken til bevegelsen ligger i kraften fra musklene, enkelt nok, men bak der igjen ligger en svært kompleks årsakskjede. Observasjonen blir gjerne for krevende eller direkte uinteressant å analysere og man vil heller betrakte hele gåturen som en enkelt hendelse – mennesket går fra O til P. Den lærevillige observatør vil heller spørre seg – hvorfor gikk mennesket fra O og hva er hensikten med å gå til P? Det kan ha vært en første beveggrunn i O, men det er ikke sikkert. Like gjerne kan hensikten ha oppstått gradvis på veien.

En bølge brer seg utover vannet. Vannmolekylene i vannet blir dytta på av nabomolekylene som før det hadde blitt dytta av sine naboer. Det er meningsløst å si at noen molekylers bevegelse er årsak mens andre molekylers bevegelse er virkning. Årsak og virkning smelter sammen. Vi har en bevegelse som utbrer seg i et medium. Bevegelsen kan skyldes en båt som har passert, men det kan like gjerne være dønninger etter bølger som vinden har dratt opp gjennom flere dager.

Universet er kontinuerlig. Årsak og virkning er bare unntaksvis separable, og da kun tilsynelatende separable som en følge av begrenset skarphet i observasjonen.

Mennesket er grunnleggende nysgjerrig, lærevillig og analyserende. Man kan si det er en viktig del av menneskets suksessformel. Primært ser vi etter forholdet mellom årsak og virkning. Stilt overfor det kontinuerlige vil man automatisk søke bakover og se etter en diskontinuitet, til en første separarbar årsak. På samme måte vil man se fremover etter en mulig diskontinuitet, mot en ultimat virkning.

Det er ikke alltid man ser en årsak og en virkning. Det er heller ikke alltid det finnes en første årsak eller en ultimat virkning. Hva gjør vi så når det vi observerer ikke passer inn i vårt mest brukte læringsskjema?

Når årsak og virkning smelter sammen i kontinuitet, spør vi etter hensikt, vi spør etter mening med det vi ser.