Hjem, kjære hjem?

Det i oss og rundt oss som synes å være uforanderlig er faktisk i konstant bevegelse gjennom tidrommet. Og kan ikke annet. Å være er å bevege seg.

Midt i en verden der alt ser ut til å være i evig endring, utenfor vår kontroll, kan det være godt å ha et fast holdepunkt, et hjem å trekke seg tilbake til. Der det meste er konstant og svært lite endrer seg hvis vi ikke selv vil.

Men opplevelsen av å være på ett sted, og at ingenting endrer seg over tid, er en illusjon. Når tiden går beveger man seg i romtiden. Hjemmet ditt blir med til det nye romtiden, tilsynelatende uendret, dvs makroskopisk sett og statistisk sett uendret, men mikroskopisk sett (på kvantenivå) endret. Elementærpartikler kommer og går. Du og ditt hjem rekonstrueres kontinuerlig i sine kontinuerlig skiftende posisjoner i romtiden. Som en bølge som beveger seg gjennom vannet – det er ikke vannmolekylene som beveger seg, det er formasjonen som beveger seg til stadig nye posisjoner. På samme måte beveger du og ditt hjem seg gjennom romtiden – det er bare formasjonen av deg og ditt hjem som beveger seg – gjennom et hav av energi og materie.

Som bølgene på vannet - er vi krumninger i den kosmiske veven. Og som bølgene er vi formasjoner som kun kan eksistere ved å være i bevegelse. Konstant formasjon, uavlatelig bevegelse gjennom romtiden.