Selvskapelse

Vi har tidligere slått fast at alt som kan vedvare vil før eller senere oppstå av seg selv. Det er en egenskap ved universet, altså en egenskap ved alt som er. Betydningen av dette er enorm: Universet og alt som er i det er i stand til å skape seg selv. Dermed behøver man ingen ytre skaper i forklaringen av hvorfor og hvordan universet er blitt slik det er blitt. Man vil ikke kunne merke noen forskjell på om det er gud som er årsak til at alt er som det er, eller om alt er årsak til at alt er som det er.

Digresjon: Det siste kan høres ut som sirkelargumentasjon, men det er ikke argumentasjonen som er syklisk. Snarere er det argumentasjon om noe syklisk, siden det kan argumenteres rikelig for at det faktisk er ved sykluser at alt utvikler seg og opprettholdes. Svaret på hvorfor kan av og til være: – fordi.

Ved spørsmålet om gud har skapt alt eller om Alt har skapt seg selv vil teister, atesister og agnostikere skille lag. Teisten vil si at en gud har skapt alt, ateisten utelukker det, mens agnostikeren vil si at det kan vi ikke vite siden vi ikke vet om det finnes en gud.

Ekvivalensprinsippet impliserer at siden man ikke kan merke forskjell på om Alt er skapt av gud eller om Alt er skapt av seg selv, må de to i bunn og grunn være to sider av samme sak: ”Alt skapt av gud” og ”Alt skapt av seg selv” er to beskrivelser for det samme. Den guddommelige Skaper = Det selvskapende Alt.

Selvskapelse skjer på alle nivåer, i stor og i liten skala. Den selvskapelse Maturana og Varela oppdaget, kalte de autopoiesis (av de greske ordene for 'selv' og 'lage').