Tid

Få temaer har opptatt så mange filosofer og vitenskapsfolk så mye som begrepet TID. Et av de tilbakevendende problemene med å forstå tid er knyttet til opplevelsen av at tiden går, tiden flyr, fort, sakte, eller at tiden kommer.

John Mc Taggart framførte for omlag hundre år siden det han mente var bevis for at tid ikke er virkelig – tidsbegrepet er en illusjon. At man til ulike tider kan beskrive en hendelse som både framtidig og fortidig er en selvmotsigelse, mente Taggart. Selv om mange mener det var å ta for hardt i, kan argumentene være overbevisende. Han mente at det var viktig å skille mellom to måter å beskrive tid på, det han kalte A-serien og B-serien. Man kan (A) beskrive hendelser ved begreper om framtid, nåtid og fortid, eller (B) ved å angi tidspunkter og beskrive universets tilstand ved hvert tidspunkt. A: Anne gleder seg til sommeren; Når sommeren kom, ble det mindre badevær enn hun håpte på; På høsten tenker Anne med glede tilbake på de beste sommerdagene som var. Eller B: Vår – Anne gleder seg; Sommer – Anne bader noen dager; Høst – Anne mimrer. I A-serien beskrives alle hendelser i relasjon til framtid, nåtid fortid. Det resulterer i tre ulike beskrivelser av hendelsene om sommeren. Dette til forskjell fra den ”tørre” beskrivelsen i B-serien.

Tid er universets frihet til å forandre seg. I hvert lille tidsvindu finnes en mulighet til å forbli uendret, eller til å endre seg til noe annet. Det minste tidsvinuet som finnes, selve tidsatomet – det udelelige tidsintervall, er den såkalte Planck-tiden. Varigheten er ubegripelig liten, 5.4∙10^-44 s .

Hvis man befinner seg i båt, langt fra land, kan man ikke avgjøre om båten pløyer gjennom havet eller om båten holder sin posisjon mot strømmen på en veldig bred elv. De to er ekvivalente.

Heller enn å si at tiden går, kunne man si – universet kommer. Vi står og andre (nye) versjoner av universet kommer til oss. Eller at det er vi som går mens universet til alle tider bare ligger i ro og venter på å bli opplevd av oss som om vi var oppdagelsesreisende som satt i et kjøretøy som førte oss gjennom et landskap. Vi kan kanskje styre kjøretøyet, men vi kan ikke stoppe det. I den første av disse motsatte anskuelsene kunne man si at tidens gang er universets gang, mens man i den andre anskuelsen kan si at tidens gang er kjøretøyets gang.

Hvis Taggart skulle vinne tilslutning for sine argumenter for at tiden er en illusjon, må man samtidig godta at argumentene medfører at vårt romlige perspektiv er like illusorisk. Det betyr at hvis noen som sitter på et tog som passerer en stor bygning og beskriver passasjen ved følgende hendelsesfølge, beviser at rommet ikke er virkelig: Jeg ser kirken der fremme, nå passerer jeg kirken, jeg ser tilbake – kirken forsvinner i det fjerne. Argumentets utvidede gyldighet er uavhengig av om man godtar den såkalte romliggjøringen av tid, som typisk støttes mer av fysikere enn av filosofer. Argumentet må nemlig tilsi at en kirke ikke både kan være foran oss og bak oss. Men det kan den da vitterlig, men til ulik tid. Nemlig. Og nettopp her demonstres tiden som universets og observatørenes frihet til endring. Endring av perspektiv, ståsted, synsvinkel.

Hukommelsen vår gjør at vi sammenligner det universet vi observerer med minnet om det universet vi observerte før. Det at minnene om universet øker på, den økende datamengden, knytter vi til opplevelsen at tiden går i en retning – fra det universet vi har få minner fra til det universet vi har flere minner fra. De fleste friske mennesker vil enige seg i mellom hva som er fremover og bakover i så måte. Men når gamle mennesker mister stadig mer av de ferskeste minnene, slik at de eldste minnene henger igjen, reverseres denne opplevelsen. Tiden går baklengs. Pårørende og andre i omgivelsene vil si at ”hun eller han har gått i barndommen”.






De fleste avviser tidens gang, men ikke tidens realitet.