Mer tid, bevegelse, hendelse, handling

Hvis du står i en elv, kommer vannet til deg, hele tiden. Og vannet går, fra deg, hele tiden. Tiden går, sier noen. Tiden kommer, sier andre. Elva bærer kanskje med seg et vissent løv eller en tørr kvist, slik elver ofte gjør. Selv om du står i ro, kan det komme et slikt løv til deg. Du opplever at ting hendelser bare skjer, uten din påvirkning. Men hvis du hadde stått lengre borte, hadde ikke løvet kommet din vei. Kanskje kom en kvist i stedet, eller bare vann. Eller en diger tømmerstokk. Enten du velger å stå i ro eller velger å oppsøke et nytt standpunkt, er det du som gjør det. Du kan enten oppleve det som at hendelser er noe som bare skjer, eller at det er noe du gjør.

Hvis du er i en båt, langt fra land, kan du ikke vite om båten beveger seg gjennom stille vann, eller om båten "står i ro" i en strøm, i en veldig bred elv. Hvis du ser noe "komme rekende til deg", kan det like godt være du som beveger deg mot noe som "ligger i ro". Her kommer ekvivalensprinsippet igjen. Du kan simpelthen ikke vite om noe kom rekende til deg, eller om det var du som oppsøkte det. Selv om det er to måter å betrakte hendelsen på, er det i bunn og grunn det samme.

Hvis vannet er et bilde på universet, og det som flyter oppå er hendelser, vil man gjerne kalle det som kommer rekende hendelser, mens det man oppsøker aktiv kaller man handling. Men siden man ikke kan skille mellom det som kommer rekende til en og det som man selv beveger seg til, kan man ikke bruke bevegelse som et kriterium for handling. Heller ikke kan man bruke det å stå i ro som et kriterium for å kalle noe en hendelse. Stø kurs og fast standpunkt er ekvivalent. Endret kurs og endret standpunkt er ekvivalent. Det er ikke bevegelse som gjør hendelse til handling.

Hva er det da som avgjør om en hendelse bare er en hendelse, eller om en hendelse også er en handling? Da er vi over i handlingsteori. Ett forslag til kriterium er hensikt, intensjon. Problemet med hensikt er at man i bunn og grunn ikke kan se forskjell på en handling utført med hensikt og en handling utført i vanvare. Mening kan like gjerne tillegges i ettertid. Resultatet kan være det samme om man sier - jeg mente det ikke. Noen hadde til hensikt å treffe hjorten, men traff jegeren i stedet. Ingen intensjon - like fullt en handling. Hendelsen ble påvirket av ubevissthet og uforsiktighet, ja, men alle hendelser kan ses som en følge av hendelser i fortiden - nærmere bestemt alt som finnes i hendelsens fortids informasjonskjegle-kjegle (sd). Hensikt forut for en handling er så infiltrert av alle hendelser i dens fortid at man kan like gjerne si at enhver handling er en hendelse som måtte følge, gitt dens fortid og det deterministiske univers.

Bevissthet, viten og vilje. Et annet forslag er bevissthet. Bevissthet om mulig utfall og alternative valg er foreslått som kriterier som kvalifiserer en hendelse som handling. Men ubevisste handlinger er gjerne dypt forankret i et individs egenskaper, som instinkter og reflekser. En reflekshandling oppleves likefullt som en handling. selv om man er totalt ubevisst om hvor opphavet til denne egenskapen hos seg elv eller andre er å finne.

Kun hendelser som finner tid og sted utenfor individets framtidskjegle kan helt sikkert utelukkes som individets handling. Alle hendelser som noen gang har skjedd innen for en av mine framtidskjegler kan forstås som en handling der jeg har tatt del. Og her ligger et viktig poeng. En handling er aldri helt min, ikke bare min. Det finnes tilfeller der en hendelse tilsynelatende utelukkende er forårsaket av meg, slik at jeg kan anse det som min og bare min handling. Men i virkeligheten er alle hendelser påvirket av alt i dens fortidskjegle.

På den annen side kan alle hendelser betraktes som kun hendelser, man kan hevde at handling er en illusjon. Det er observatøren som velger å kategorisere visse hendelser som handlinger.

Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet (viten og vilje) synes å være kriterier egnet til å kvalifisere hendelser som handlinger. Hva står vi da igjen med?

Betraktningsmåte. Verdensanskuelse. Virkelighetsforståelse.

Man velger selv om man vil kalle en hendelse for en handling eller bare en hendelse. Valget henger sammen med om man anser seg som et subjekt i universet eller et objekt i universet. Det er et spørsmål om livsstrategi. Hvorvidt man er aktiv eller passiv, oppsøkende eller avventende, bevisst eller ubevisst, handler med hensikt eller på måfå er eksempler på ulike valg man gjør til enhver tid. Men det er ikke disse valgene som gjør hendelser til handling. Man kan leves som om livet kun er et lotteri. Men livet er aldri kun ett lotteri. Selv en slik skjebnetro ville innebære at man velger hvilke lotterier man er med i og hvilke man ikke er med i. Ved å stille seg passiv og bare se hva som kommer, vil det være avgjørende om man står et sted der det er store sjanser for at noe skjer. Noen mennesker opplever seg mer som subjekter enn objekter, og omvent.

Man sier gjerne at man dro på seg en forkjølelse, til forskjell fra at man kutta seg i fingeren. Mange filosofer regner det første som en hendelse, ikke en handling. Men man har blitt smitta av forkjølelse ved at man oppholdt seg et sted der det var smitte. Uvitende, ubevisst, men likefullt fordi man har blitt stående eller gått til et sted der det var smitte. Før menneskene forsto hvordan noe smittet, kunne man ikke gjøre noe fra eller til for å bli smittet. Å dra på seg en forkjølelse var da en hendelse, eller noe man forklarte som en handling utført av en overnaturlig aktør (heks, demon, guds straffedom). Etter at menneskene fikk kunnskap om smitte, ble sykdom et spørsmål om å handle klokt eller uklokt. Kunnskap kan gjøre hendelser om til handlinger. Med kunnskap kan man se sin medvirkende rolle i det å skape framtid. Med denne virkelighetsforståelsen er man i stand til å nyttegjøre seg alle de observasjoner man gjør, slik at det kan gjøre en forskjell. Et subjekt opplever handling nå ved å bruke sin fortid til å skape sin framtid. Et objekt, derimot, opplever hendelse nå ved at verden i fortiden har skapt framtiden.

Virkelighetsforståelsen avgjør hva vi kaller hendelser og hva vi kaller handling.