subjektet og handlingen

Vi har sett at et identifisert subjekt er nødvendig for at en hendelse kan kalles en handling. Hvis jeg ikke ved observasjon kan identifisere et subjekt, kan jeg ikke kvalifisere hendelsen som en handling. Hvis ingen har identifisert et subjekt, kan ingen kvalifisere hendelsen som en handling.

I jakten på et kriterium som skiller handling fra hendelser, ser det ut til at vi må forsøke å besvare spørsmålet – hva er et subjekt?

Vi har allerede pekt på at i den svært sammensatte og tilsynelatende uordnede fortidskjeglen til enhver hendelse kan det finnes en kjerne av noe stabilt, vedvarende og gjenkjennelig – dermed noe identifiserbart.

Lettest gjenkjennelig er de stablie strukturer, som til tross for at elementærpartikler og celler skiftes ut, beholder sin struktur. Mennesket er et eksempel på det. Hendelser som i sin fortidskjegle har en kjerne som vi gjenkjenner som et menneske, vil lett kunne karakteriseres som handling. Andre, mer vanskelig gjenkjennelige strukturer kan være de repeterende, de som kan opptre som subjekter ved jevne mellomrom. Et makroskopisk eksempel er en samling mennesker som samles en gang i året for gå i gatene og spille marsjer, og resten av året er spredd for alle vinder. Selv om subjektet – musikkorpset – nesten hele tiden er umulig å observere, kan vi identifisere det som nettopp det – et korps. Og når de spiller sine marsjer hver søttende mai, er det ikke bare en hendelse, det er en handling. Hvis noe slikt bare hadde skjedd en gang, og aldri mer, kunne man kalt det ’kun en hendelse’. Men det at hendelsen repeteres gjør at korpset identifiseres som det det er, og ikke kun en tilfeldig samling mennesker. Sykliske og andre gjentagende hendelser er forutsigbare og kan gjøre identifisering av et subjekt lettere.
Men hva med naturfenomener, er de hendelser eller handlinger? Spørsmålet er det samme som å spørre – er naturens elementer subjekter? Sola står opp hver morgen, og går ned hver kveld. Dette har gjort det naturlig å identifisere sola som subjekt, og i vår språkbruk gjør vi nettopp det. Sola er et subjekt. Mindre forutsigbare naturfenomener har også et subjekt: Vinden blåste ned et tre, flommen tok med seg et hus, osv.
I tidligere tider personifiserte man naturkreftene, man gjorde sol, vind og regn til subjekter. Pussig nok regner vi i moderne tid ikke naturhendelser som handlinger, men som hendelser. Hva skal man si om disse to:
Ola står opp.
Sola står opp.
Gramatikalsk regnes både Ola og Sola som subjekter. Er det ene en hendelse og det andre en handling, er de begge hendelser, eller er de begge handlinger?