Det er en hake ved universets forutsigbarhet. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når. Sånn er det med probabilistisk determinisme.
Bare fantasien setter grenser for hva man kan tenke seg vil oppstå i universet i fremtiden. Først i ettertid er vi i stand til å studere hvordan det har oppstått. Selv om universet er deterministisk og utviklingen av det for så vidt forutsigbart for den allvitende (Laplaces Demon), ville det simpelthen være for tid- og ressurskrevende å forutsi det utvikling. Eksempelvis, etter Big Bang ville tatt minst like lang tid å forutse utviklingen fram til vår eksistens i dag, som tiden det har tatt for utviklingen å gå sin gang. Man måtte nemlig også ha beregnet alle blindgatene i utviklingen. I ettertid slipper vi ta hensyn til alt som ikke kan eksistere – som ikke er liv laga. Vi trenger kun å følge sporene tilbake fra vår eksistens tilbalke til opphavet. En analogi: Hvis man kun er interessert i et spesielt blad i toppen av en stor trekrone av et gammelt tre, er det relativt enkelt å utforske dets opphav. Derimot synes det uoverkommelig i treets barndom å skulle forutsi hvor og når et slikt spesielt blad skulle oppstå. Altså er det lettere å forklare enn å forutsi.
I ettertid, når noe har oppstått og man forsøker å avdekke hvordan det har oppstått, vil man finne at spontane hendelser styrt av stokastiske prosesser er utslagsgivende for hvor og når noe har oppstått eller når og hvor utviklingen har tatt en ny retning. I analogien med treet tilsvarer disse hendelsene avgreningene på treet, der en gren skyter ut fra stammen, eller der en kvist skyter ut fra en gren. Når man studerer historien avtegner den kontinuerlige rom-tiden seg som et tre og dets avgreininger. Det enkelte øyeblikk vil da være snittet gjennom trekrona, der alle snittene gjennom greiner og kvister avtegner seg som separate enheter i rommet. Man kan som sagt ikke forutsi eksakt hvor og når enkelhendelser skal inntreffe, men man kan forutsi den stokastiske prosessen statistisk. Analogt kan man ikke vite hvor på treet et nytt skudd vil komme om et år, men man kan statistisk forutsi hvor mange skudd som vil komme. Kort sagt, man kan forutsi tettheten av en kategori hendelser, men ikke når og hvor en bestemt hendelse vil inntreffe.
De stokastiske prosessene sørger for at nye tilstander kan utvikle ved at det oppstår mindre endringer i tilstander som allerede eksisterer. Noen av endringene viser seg å være liv laga, andre ikke. Drivkraften i de stokastiske prosessene er forbigående hendelser – såkalte transienter – tilstander som ikke vedvarer og ikke er periodiske (selvrepetererende), eller med andre ord: periodetiden er uendelig. Den største og mest kjente kosmiske transienten er Big Bang, mens de minste, hyppigste, og mest tallrike er de såkalte kvantefluktuasjonene.
søndag 30. januar 2011
Alt som kan eksitere vil oppstå
Alt som kan eksistere i universet, vil før eller senere oppstå.
Alle tenkelige varige tilstander i universet, makroskopisk som mikroskopisk, vil før eller senere oppstå.
Alle bærekraftige livsformer, dvs som støttes av omgivelsene, vil før eller senere oppstå.
Universets grunnegenskaper bestemmer hva som kan eksistere. Det er ekvivalent med at alt som eksisterer bestemmer hva mer som kan eksistere.
Universet er forutsigbart som sannsynligheter, i den forstand at alt som kan tenkes å eksistere kan oppstå, men det kan ikke nøyaktig forutsis hvor og når. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når.
Nye eksistensformer utvikler seg av det som allerede eksisterer, altså av seg selv.
Altså:
Alt som kan eksistere vil før eller senere oppstå av seg selv, bestemt av seg selv.
Alle tenkelige varige tilstander i universet, makroskopisk som mikroskopisk, vil før eller senere oppstå.
Alle bærekraftige livsformer, dvs som støttes av omgivelsene, vil før eller senere oppstå.
Universets grunnegenskaper bestemmer hva som kan eksistere. Det er ekvivalent med at alt som eksisterer bestemmer hva mer som kan eksistere.
Universet er forutsigbart som sannsynligheter, i den forstand at alt som kan tenkes å eksistere kan oppstå, men det kan ikke nøyaktig forutsis hvor og når. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når.
Nye eksistensformer utvikler seg av det som allerede eksisterer, altså av seg selv.
Altså:
Alt som kan eksistere vil før eller senere oppstå av seg selv, bestemt av seg selv.
torsdag 27. januar 2011
Sykliske tilstander er liv laga
Noen vedvarende tilstander er sykliske. Dette er selvkopierende, selvrepeterende (repetitive), periodiske tilstander som gjennomgår ulike faser, og som gjentar seg i samme rekkefølge etter en tid. Slik opprettholdes tilstanden. Vi kaller de sykliske fordi de er til forveksling like en ekte rundgang. (Matematisk kan de uttrykkes imaginært som sykluser i det komplekse plan). Døgnets gang med solen som går opp og ned er direkte knyttet til jordens rotasjon. Tilsvarende gjelder årstidene og jordens vandring i bane rundt sola. Morgen-middag-kveld-natt og sommer-vinter-høst vår er eksempler på gjentagende faser i en syklus. Ikke alle sykluser er en fysisk rundgang i bokstavelig forstand.
Det er to motstridende drivkrefter som skal til for holde i gang en slik syklus, nemlig treghet og endringsvillighet. Treghet er her det samme som endringsmotstand. Tregheten tilfredstilles når utviklingen fortsetter uendret i styrke og retning, og motsetter seg endring. Endringsvillighet tilfredsstilles når utviklingen endres, og motsetter seg at den skal fortsette uendret over tid. Når tregheten slår seg til ro er endringsvilligheten kraftigst og omvendt. Det finnes ikke et ekvilibrium (likevektstilstand) der både treghet og endringsvillighet er tilfredsstilt, noe som fører til at prosessen holdes i gang i det uendelige. Syklusen starte fordi systemet av treghet og endringsvillighet av en eller annen grunn var ute av ekvilibrium.
Et klassisk eksempel er pendelen og pendelsvingningene. Når pendelen holdes et stykke ut til høyre fra ekvilibrium og slippes vil gravitasjonen førsøke å akselerere pendelen helt til den når sitt lavpunkt (ekvilibrium). Ved ekvilibrium er gravitasjonen likegyldig til pendelsens bevegelse (endringsvilligheten er tilfredsstilt). Tregheten sørger for at hastigheten opprettholdes forbi punktet for ekvilibrium. Deretter vil gravitasjonen begynne å motsette seg fortsatt ferd mot venstre fordi pendelens masse da vinner høyde, og ved ytterpunktet og til slutt stopper pendelen. En halv syklus har gått. Neste halvsyklus er som den første, bare at da går bevegelsen fra venstre til høyre, tilbake til start-tilstanden (her menes tilstanden der vi startet beskrivelsen – egentlig eksisterer ingen begynnelse og slutt i en syklus). Etter en hel syklus repeteres syklusen.
Det kan virke som om endringsvillighet alltid vinner til slutt, og det gjør den. Men faktisk vinner også tregheten, siden den alltid lykkes i å holde syklusen i gang når endringsvilligheten slår seg til ro. Forholdet mellom endringsvillighet og treghet bestemmer hvor fort syklusen skal forløpe (frekvensen).
Mens pendelsvingningene er knyttet til en vekselvirkning mellom endringsvillighet (gravitasjonskraften) og treghet, er jordens kretsløp rundt sola ett av mange eksempler på at de to virker like sterkt samtidig, men peker i ulik retning. Mens gravitasjonskraften alltid peker mot sola, vil tregheten peke i retning av jordas bane. Hadde det ikke vært for treghet, ville sola slukt jorda for lenge siden. Hadde det ikke vært for gravitasjonskraften, ville jorda ha fortsatt rett fram gjennom verdensrommet til den traff noe som endte dens dager. Jorda og livet på jorda slik vi kjenner det, ville ikke eksistert uten treghet OG endringsvillighet. Sammen sørger de for det vesentlige - at jorda alltid kommer tilbake til samme sted etter ett år, klar for å gjenta kretsløpet.
Lenge leve det selvrepeterende.
Styrkeforholdet mellom treghet og endringsvilje bestemmer hvor lang tid en syklus tar før den gjentar seg (periodetiden). Eksemplene på sykluser i universet er mange, svært ulike og finnes i ulike vitenskaper. I tillegg til planetbaner, roterende himmellegemer, døgnet og årstidene, finnes livssykluser, generasjonssykluser, sykluser i meninger, moter og politikk, noen sykluser kommer til uttrykk ved typisk pendelvariasjon (fra en ytterlighet til en annen) i mer overført betydning enn den konkrete beskrevet ovenfor, problemer med å finne den gyldne middelvei, svingninger i lyd, lys og mekaniske vibrasjoner.
(I mekaniske vibrasjoner er tregheten i massen og endringsvilligheten er i elastisiteten. I lysets feltsvingninger er tregheten i den magnetiske permeabiliteten mens endringsvilligheten er i den elektriske permittiviteten.)
Over har vi konsekvent valgt begrepet endringsvillighet i stedet for endringsvilje, for ikke å blande inn diskusjon om intensjon-vilje.
I mange sammenhenger vil i stedet for endringsvillighet-treghet benytte polaritereter som endringsvilje-endringsmotstand, radikalt-konservativt, progressivt-reaksjonært, framtidsretta-gammeldags. De som har søkt politiske løsninger i det rent konservative eller i det rent radikale, vil måtte gjennomgå mye revurdering før de finner ut hvorfor ingen av veiene fører fram.
Alt som er liv laga har en balanse mellom søken mot noe nytt og bevaring av det man har.
Det er to motstridende drivkrefter som skal til for holde i gang en slik syklus, nemlig treghet og endringsvillighet. Treghet er her det samme som endringsmotstand. Tregheten tilfredstilles når utviklingen fortsetter uendret i styrke og retning, og motsetter seg endring. Endringsvillighet tilfredsstilles når utviklingen endres, og motsetter seg at den skal fortsette uendret over tid. Når tregheten slår seg til ro er endringsvilligheten kraftigst og omvendt. Det finnes ikke et ekvilibrium (likevektstilstand) der både treghet og endringsvillighet er tilfredsstilt, noe som fører til at prosessen holdes i gang i det uendelige. Syklusen starte fordi systemet av treghet og endringsvillighet av en eller annen grunn var ute av ekvilibrium.
Et klassisk eksempel er pendelen og pendelsvingningene. Når pendelen holdes et stykke ut til høyre fra ekvilibrium og slippes vil gravitasjonen førsøke å akselerere pendelen helt til den når sitt lavpunkt (ekvilibrium). Ved ekvilibrium er gravitasjonen likegyldig til pendelsens bevegelse (endringsvilligheten er tilfredsstilt). Tregheten sørger for at hastigheten opprettholdes forbi punktet for ekvilibrium. Deretter vil gravitasjonen begynne å motsette seg fortsatt ferd mot venstre fordi pendelens masse da vinner høyde, og ved ytterpunktet og til slutt stopper pendelen. En halv syklus har gått. Neste halvsyklus er som den første, bare at da går bevegelsen fra venstre til høyre, tilbake til start-tilstanden (her menes tilstanden der vi startet beskrivelsen – egentlig eksisterer ingen begynnelse og slutt i en syklus). Etter en hel syklus repeteres syklusen.
Det kan virke som om endringsvillighet alltid vinner til slutt, og det gjør den. Men faktisk vinner også tregheten, siden den alltid lykkes i å holde syklusen i gang når endringsvilligheten slår seg til ro. Forholdet mellom endringsvillighet og treghet bestemmer hvor fort syklusen skal forløpe (frekvensen).
Mens pendelsvingningene er knyttet til en vekselvirkning mellom endringsvillighet (gravitasjonskraften) og treghet, er jordens kretsløp rundt sola ett av mange eksempler på at de to virker like sterkt samtidig, men peker i ulik retning. Mens gravitasjonskraften alltid peker mot sola, vil tregheten peke i retning av jordas bane. Hadde det ikke vært for treghet, ville sola slukt jorda for lenge siden. Hadde det ikke vært for gravitasjonskraften, ville jorda ha fortsatt rett fram gjennom verdensrommet til den traff noe som endte dens dager. Jorda og livet på jorda slik vi kjenner det, ville ikke eksistert uten treghet OG endringsvillighet. Sammen sørger de for det vesentlige - at jorda alltid kommer tilbake til samme sted etter ett år, klar for å gjenta kretsløpet.
Lenge leve det selvrepeterende.
Styrkeforholdet mellom treghet og endringsvilje bestemmer hvor lang tid en syklus tar før den gjentar seg (periodetiden). Eksemplene på sykluser i universet er mange, svært ulike og finnes i ulike vitenskaper. I tillegg til planetbaner, roterende himmellegemer, døgnet og årstidene, finnes livssykluser, generasjonssykluser, sykluser i meninger, moter og politikk, noen sykluser kommer til uttrykk ved typisk pendelvariasjon (fra en ytterlighet til en annen) i mer overført betydning enn den konkrete beskrevet ovenfor, problemer med å finne den gyldne middelvei, svingninger i lyd, lys og mekaniske vibrasjoner.
(I mekaniske vibrasjoner er tregheten i massen og endringsvilligheten er i elastisiteten. I lysets feltsvingninger er tregheten i den magnetiske permeabiliteten mens endringsvilligheten er i den elektriske permittiviteten.)
Over har vi konsekvent valgt begrepet endringsvillighet i stedet for endringsvilje, for ikke å blande inn diskusjon om intensjon-vilje.
I mange sammenhenger vil i stedet for endringsvillighet-treghet benytte polaritereter som endringsvilje-endringsmotstand, radikalt-konservativt, progressivt-reaksjonært, framtidsretta-gammeldags. De som har søkt politiske løsninger i det rent konservative eller i det rent radikale, vil måtte gjennomgå mye revurdering før de finner ut hvorfor ingen av veiene fører fram.
Alt som er liv laga har en balanse mellom søken mot noe nytt og bevaring av det man har.
Kosmos og Kaos
Kosmos og Kaos. Kaos og Kosmos.
Fra kaos til orden, eller fra orden til kaos – entropiens lov?
I antikken tenkte man at det først var kaos, deretter oppsto orden. Det greske ordet for orden er kosmos. Av entropien, en termodynamikkens lov, følger imidlertid at universet alltid utvikler seg fra tilstander av mer orden til tilstander av mindre orden – altså fra orden til kaos. Eksempelvis ser man ofte at et glass av enkel geometri knuses til mange tilsynelatende uordnede biter. Og hvis man heller fløte i kaffen og rører rundt vil man få en blanding. Ingen har rapportert om at det motsatte har skjedd. På den annen side kan man si at det unge universet var kaotisk, og at siden ikke atomene og solsystemene eller andre vanlige eksempler på orden eksisterte, kan man hevde at det rådet uorden.
Uenigheten bunner i uenighet om definisjonen av orden og uorden. Hvis man samler alle legoklossene som ligger på gulvet etter lillebrors siste lekeøkt om kvelden, stappfullt i en liten sekk, snører den hardt sammen og legger den ned på gulvet, vil nok de fleste si at man har skapt mer orden i stua. På samme måte, når lillebror neste dag åpner sekken og etter en tid har spredd alle sine små byggverk utover golvet igjen, kan man hevde at man igjen har fått større uorden, på tross av at lillebrors byggverk representerer en orden som ikke eksiterete da klossene lå i sekken. Om det unge universet kan man si at det var fortettet og uoversiktlig, men det var stram orden. Det vi kaller orden er det vi er vant til å se rundt oss i universet per i dag, det vi kjenner igjen og forstår, det vi har lært å kjenne som harmoni.
Sannsynlighet for orden
Hvis noen hadde stilt spørsmålet i universets (universet, her: alt som er og har vært og vil bli til alle tider) barndom, vil det en gang oppstå mennesker et sted? Da ville svaret vært:- ja helt sikkert, en gang, et sted, men ikke når og hvor. Og hadde man stilt et helt åpent spørsmål: - hva kan oppstå i universet, ville svaret vært – hva som helst, hvor som helst, men ikke hva, når og hvor. For mennesket er disse svarene ikke så vanskelig å akseptere. Verre synes det å være å akseptere at det har skjedd, når mennesket faktisk har oppstått på jorden, bare fordi det fantes en sjanse for det. Det er for utrolig at så tilfeldig sammentreff av protein og DNA skulle skje akkurat her, på vår klode. Men så var det det med sannsynligheter da: Det at vi er her nå er nemlig 100% sikkert. Vi er lottovinnerne – fordi det fantes en sjanse og fordi det fantes et hav av tid for sjansen å slå til.
Kaos med gjennomsnittlig orden
Universet kan predikteres statistisk. Man kan forutsi noe om utviklingen av en gjennomsnittstilstand og om forekomst av avvik fra denne. Eksempelvis kan lovene i mekanikken i de fleste tilfeller forutsi det som skjer så presist at man ikke vil merke at det faktisk bare er det statistiske tyngdepunkt av et legeme som Newton predikterer. Kun hvis legemet blir så lite at det nærmer seg elementærpartikkel-størrelse vil det gjøre seg gjeldende at legemet kun er et ensemble av elementærpartikler som enkeltvis oppfører seg helt uforutsigbart.
Mye av det vi ser er mer kaotisk enn det ser ut til.
På den annen side. Hvis man sammenligner den orden vi ser i naturen rundt oss i dag med den kosmiske ursuppe som en gang må ha vært, kommer man ikke helt utenom det antikke synet: -fra kaos til kosmos, fra uorden til orden.
Som så mange ganger ellers kan tesen og antitesen avløses av en syntese.
Tese: Økende orden.
Antitese: Økende uorden.
Syntese: Det oppstår ny orden lokalt, samtidig som den totale uorden øker. Økt orden ett sted må betales med økt uorden ellers.
Fra kaos til orden, eller fra orden til kaos – entropiens lov?
I antikken tenkte man at det først var kaos, deretter oppsto orden. Det greske ordet for orden er kosmos. Av entropien, en termodynamikkens lov, følger imidlertid at universet alltid utvikler seg fra tilstander av mer orden til tilstander av mindre orden – altså fra orden til kaos. Eksempelvis ser man ofte at et glass av enkel geometri knuses til mange tilsynelatende uordnede biter. Og hvis man heller fløte i kaffen og rører rundt vil man få en blanding. Ingen har rapportert om at det motsatte har skjedd. På den annen side kan man si at det unge universet var kaotisk, og at siden ikke atomene og solsystemene eller andre vanlige eksempler på orden eksisterte, kan man hevde at det rådet uorden.
Uenigheten bunner i uenighet om definisjonen av orden og uorden. Hvis man samler alle legoklossene som ligger på gulvet etter lillebrors siste lekeøkt om kvelden, stappfullt i en liten sekk, snører den hardt sammen og legger den ned på gulvet, vil nok de fleste si at man har skapt mer orden i stua. På samme måte, når lillebror neste dag åpner sekken og etter en tid har spredd alle sine små byggverk utover golvet igjen, kan man hevde at man igjen har fått større uorden, på tross av at lillebrors byggverk representerer en orden som ikke eksiterete da klossene lå i sekken. Om det unge universet kan man si at det var fortettet og uoversiktlig, men det var stram orden. Det vi kaller orden er det vi er vant til å se rundt oss i universet per i dag, det vi kjenner igjen og forstår, det vi har lært å kjenne som harmoni.
Sannsynlighet for orden
Hvis noen hadde stilt spørsmålet i universets (universet, her: alt som er og har vært og vil bli til alle tider) barndom, vil det en gang oppstå mennesker et sted? Da ville svaret vært:- ja helt sikkert, en gang, et sted, men ikke når og hvor. Og hadde man stilt et helt åpent spørsmål: - hva kan oppstå i universet, ville svaret vært – hva som helst, hvor som helst, men ikke hva, når og hvor. For mennesket er disse svarene ikke så vanskelig å akseptere. Verre synes det å være å akseptere at det har skjedd, når mennesket faktisk har oppstått på jorden, bare fordi det fantes en sjanse for det. Det er for utrolig at så tilfeldig sammentreff av protein og DNA skulle skje akkurat her, på vår klode. Men så var det det med sannsynligheter da: Det at vi er her nå er nemlig 100% sikkert. Vi er lottovinnerne – fordi det fantes en sjanse og fordi det fantes et hav av tid for sjansen å slå til.
Kaos med gjennomsnittlig orden
Universet kan predikteres statistisk. Man kan forutsi noe om utviklingen av en gjennomsnittstilstand og om forekomst av avvik fra denne. Eksempelvis kan lovene i mekanikken i de fleste tilfeller forutsi det som skjer så presist at man ikke vil merke at det faktisk bare er det statistiske tyngdepunkt av et legeme som Newton predikterer. Kun hvis legemet blir så lite at det nærmer seg elementærpartikkel-størrelse vil det gjøre seg gjeldende at legemet kun er et ensemble av elementærpartikler som enkeltvis oppfører seg helt uforutsigbart.
Mye av det vi ser er mer kaotisk enn det ser ut til.
På den annen side. Hvis man sammenligner den orden vi ser i naturen rundt oss i dag med den kosmiske ursuppe som en gang må ha vært, kommer man ikke helt utenom det antikke synet: -fra kaos til kosmos, fra uorden til orden.
Som så mange ganger ellers kan tesen og antitesen avløses av en syntese.
Tese: Økende orden.
Antitese: Økende uorden.
Syntese: Det oppstår ny orden lokalt, samtidig som den totale uorden øker. Økt orden ett sted må betales med økt uorden ellers.
Kun det harmoniske vedvarer
Spørsmålet er – hvordan oppsto harmonien i universet? Spørsmålet springer ut av vår oppfatning om at det er harmoni i universet. Man kan gjerne si at våre spørsmål om det som er, er et resultat av det som er (Hva kom først – spørsmålet eller svaret?). Men spørsmålet bygger på en forutsetning om at universet var først, og så oppsto harmonien i et allerede eksisterende univers. Hvis forutsetningen ikke holder, må ethvert svar bli feil. Løsningen er som med høna og egget, harmonien og universet er to faser i en syklus. Universet er et sted der harmonien kan være, så sånn sett kan man si at universet kom først – deretter harmonien. Men uten harmoni – uten egentilstander (sykliske, selvrepeterende, varige, holdbare, osv…tilstander) kan ikke universet vedvare. Det ville dø hen, som de frekvensene som ikke hadde sykluser som gikk opp i strengens storsyklus, og det ville ikke vært noen der til å savne det, eller til å observere dets eksistens. Ingen ville ha rapportert om mangel på harmoni. Kun det harmoniske vedvarer. Kun det harmoniske eksisterer. Derfor følger universet etter harmonien, kunne man si. Løsningen på floken er at universet og harmonien er uløselig knyttet til hverandre, som høna og egget.
Ingen høne – ingen egg, intet egg – ingen høne, og: Ingen harmoni – intet univers, intet univers – ingen harmoni, intet univers - ingen gud, ingen gud - intet univers.
Alle tilstander som kan vedvare og opprettholdes, gjennom repeterende sykluser, vil før eller senere oppstå – det er bare et spørsmål om når det skal skje.
All utvikling skjer som følge av tilfeldige avvik i en stabil tilstand, men som resulterer i en ny vedvarende tilstand.
Rett etter big bang eksisterte sannsynligheten for mange forskjellige vedvarende tilstander. Og det eksisterte mange varige (stabile, stasjonære) tilstander og ikke-varige (transiente) tilstander om hverandre, og de var vanskelige å skille. Potensialet for elektroner og atomer, planeter og solsystemer, galakser og sorte hull fantes, men var ikke fremtredende. Etter noe tid ebbet de ikke-varige tilstandene ut, mens de varige forble. Tiden var kommet for at elektronene kunne fremtre i sine ”baner” – rettere sagt deres energitilstander eller svingetilstander omkring atomkjernene. Materien eksisterte nokså jevnt fordelt og med høy tetthet. Etter hvert som materien ble uttynnet i forbindelse med universets ekspansjon var tiden kommet for stedvis varig opphopning av materie. Solsystemene var i ferd med å tre frem, med stadig skarpere definerte massehoper i definerte baner – planetbanene. Mellom planetbanene befant seg fortsatt materie og materie i bevegelse i alle retninger, men det var intet blivende sted for vedvarende bevegelsesmønstre, og i dag kan det se ut som om det er helt tomt rom utenom der planetene og kometene kretser i sine periodiske baner.
Ingen høne – ingen egg, intet egg – ingen høne, og: Ingen harmoni – intet univers, intet univers – ingen harmoni, intet univers - ingen gud, ingen gud - intet univers.
Alle tilstander som kan vedvare og opprettholdes, gjennom repeterende sykluser, vil før eller senere oppstå – det er bare et spørsmål om når det skal skje.
All utvikling skjer som følge av tilfeldige avvik i en stabil tilstand, men som resulterer i en ny vedvarende tilstand.
Rett etter big bang eksisterte sannsynligheten for mange forskjellige vedvarende tilstander. Og det eksisterte mange varige (stabile, stasjonære) tilstander og ikke-varige (transiente) tilstander om hverandre, og de var vanskelige å skille. Potensialet for elektroner og atomer, planeter og solsystemer, galakser og sorte hull fantes, men var ikke fremtredende. Etter noe tid ebbet de ikke-varige tilstandene ut, mens de varige forble. Tiden var kommet for at elektronene kunne fremtre i sine ”baner” – rettere sagt deres energitilstander eller svingetilstander omkring atomkjernene. Materien eksisterte nokså jevnt fordelt og med høy tetthet. Etter hvert som materien ble uttynnet i forbindelse med universets ekspansjon var tiden kommet for stedvis varig opphopning av materie. Solsystemene var i ferd med å tre frem, med stadig skarpere definerte massehoper i definerte baner – planetbanene. Mellom planetbanene befant seg fortsatt materie og materie i bevegelse i alle retninger, men det var intet blivende sted for vedvarende bevegelsesmønstre, og i dag kan det se ut som om det er helt tomt rom utenom der planetene og kometene kretser i sine periodiske baner.
Big Bang på en gitarstreng
I det øyeblikket en gitarist slår an den løse A-strengen er i utgangspunktet alle frekvenser til stede, alle toner er mulige. Men det er bare et spørsmål om hvor lang tid det vil ta før en fremherskende tone trer frem – nemlig tonen A. Og bølgene på A-strengen sier til hverandre – hvilken harmoni, for et fantastisk lykketreff, hvilken stor skaperkraft som står bak. De kan ikke forestille seg at det kan eksistere en annen livsform, at det kan finnes andre universer det samme fantastiske slumpetreffet har skjedd. Men på nabostrengene G og E, står noen andre bølger og sier akkurat det samme….
Før eller senere vil det oppstå en tone i strengen, rett og slett fordi en tone er en tilstand, en syklus, som tillates av strengen. Tonen kan oppstå på et utall forskjellige måter, ikke bare ved klimpring med en negl eller et plekter, men ved et slag, ved et strøk fra en violinbue, av vinden som blåser over strengen (eolisharpe), eller ved at noen synger samme tone i nærheten av strengen. Derfor er det bare et spørsmål om tid før tonen oppstår i strengen.
Før gitaristens anslag på strengen eksisterte ikke tiden, for det var ingen bølger der, ingen svingninger som tiden kunne defineres ved. Tiden er et mål på svingningens lengde, altså hvor lang syklusen er for en naturlig svingning på strengen – en såkalt egensvingning eller mode (Faktisk finnes en hel rekke egensvingninger på samme streng). Rett etter anslaget eksisterte et kaos av svingninger med all verdens frekvenser. En sjokkbølge utbredte seg langs strengen, fra gitaristens anslagspunkt og utover til begge sider, med en konstant hastighet som følger av strengens stramming og strengens masse. Fra endene av strengen blir bølgene reflekterte, og det viser seg snart at noen svingesykluser vedvarer, nemlig de som forløper et helt antall ganger i løpet av den tiden en bølge bruker att og fram på strengen. Andre frekvenser dør ut – de er ikke liv laga på denne strengen.
Før eller senere vil det oppstå en tone i strengen, rett og slett fordi en tone er en tilstand, en syklus, som tillates av strengen. Tonen kan oppstå på et utall forskjellige måter, ikke bare ved klimpring med en negl eller et plekter, men ved et slag, ved et strøk fra en violinbue, av vinden som blåser over strengen (eolisharpe), eller ved at noen synger samme tone i nærheten av strengen. Derfor er det bare et spørsmål om tid før tonen oppstår i strengen.
Før gitaristens anslag på strengen eksisterte ikke tiden, for det var ingen bølger der, ingen svingninger som tiden kunne defineres ved. Tiden er et mål på svingningens lengde, altså hvor lang syklusen er for en naturlig svingning på strengen – en såkalt egensvingning eller mode (Faktisk finnes en hel rekke egensvingninger på samme streng). Rett etter anslaget eksisterte et kaos av svingninger med all verdens frekvenser. En sjokkbølge utbredte seg langs strengen, fra gitaristens anslagspunkt og utover til begge sider, med en konstant hastighet som følger av strengens stramming og strengens masse. Fra endene av strengen blir bølgene reflekterte, og det viser seg snart at noen svingesykluser vedvarer, nemlig de som forløper et helt antall ganger i løpet av den tiden en bølge bruker att og fram på strengen. Andre frekvenser dør ut – de er ikke liv laga på denne strengen.
Hva kom først - gud eller universet?
Høna og egget er bare en metafor for det virkelig store spørsmålet: Hva kom først, gud eller universet?
At vi ikke klarer å svare på de store spørsmålene skyldes ikke at vi ikke er kloke. Det skyldes at spørsmålene er feil. Forutsetningen om at noe må komme først kan være feil. Spørsmålene er feil i dem forstand at de er ikke hensiktsmessige hvis man søker ny innsikt.
På toppen av en oppadstigende evolusjonsspiral av sykliske vindinger finnes bevisste tilstander som spør: Hva kom først, skaperen eller skaperverket? Hvem skapte veltilpassede tilstander i et harmonisk univers? På bunnen av en nedadstigende spiral er det ingen som stiller noe spørsmål, fordi der eksisterer ingen veltilpassede tilstander og heller ikke noe harmonisk univers. Intet liv, ingen spørsmål. Erkjennelsen av at livet og universet er velskapt er altså en naturlig følge av at man eksisterer.
Skaperen og det som skapes eksisterer i harmonisk sameksistens.
De er som skapt for hverandre.
Eller som høna og egget. De skaper hverandre.
Så hvorfor spør ingen: - hva kom først, dagen eller natta? Jo, fordi vi vet at de er to sider av samme syklus. Det kalles døgn. Ingen dag, ingen natt, og omvendt. Like mye er høna og egget to faser in syklus. Det ene kommer både før og etter det andre. Det kalles reproduksjon, slekters gang, evolusjon. Så er også gud og universet to sider av samme sak. Det kalles livet.
At vi ikke klarer å svare på de store spørsmålene skyldes ikke at vi ikke er kloke. Det skyldes at spørsmålene er feil. Forutsetningen om at noe må komme først kan være feil. Spørsmålene er feil i dem forstand at de er ikke hensiktsmessige hvis man søker ny innsikt.
På toppen av en oppadstigende evolusjonsspiral av sykliske vindinger finnes bevisste tilstander som spør: Hva kom først, skaperen eller skaperverket? Hvem skapte veltilpassede tilstander i et harmonisk univers? På bunnen av en nedadstigende spiral er det ingen som stiller noe spørsmål, fordi der eksisterer ingen veltilpassede tilstander og heller ikke noe harmonisk univers. Intet liv, ingen spørsmål. Erkjennelsen av at livet og universet er velskapt er altså en naturlig følge av at man eksisterer.
Skaperen og det som skapes eksisterer i harmonisk sameksistens.
De er som skapt for hverandre.
Eller som høna og egget. De skaper hverandre.
Så hvorfor spør ingen: - hva kom først, dagen eller natta? Jo, fordi vi vet at de er to sider av samme syklus. Det kalles døgn. Ingen dag, ingen natt, og omvendt. Like mye er høna og egget to faser in syklus. Det ene kommer både før og etter det andre. Det kalles reproduksjon, slekters gang, evolusjon. Så er også gud og universet to sider av samme sak. Det kalles livet.
Sykluser og spiraler
Høna og egget minner om at over laaang tid kan en syklus ses på som en del av en spiral, det vil si påfølgende vindinger i en spiral som ikke kan skilles fra hverandre. To identiske vindinger i en spiral danner en ekte syklus. To sykluser som ikke er identisk like er to vindinger i en spiral. Syklusen er en stasjonær, eller stabil, tilstand i en spiral. Alle stabile sykluser, alle repetitive tilstander, alt bærekraftig liv, eksisterer fordi det var bare et tidsspørsmål før de oppsto. Alt som er mulig å repetere, vil før eller senere oppstå. Det er bare et spørsmål om tid. Eller som Stephen Hawking kanskje ville sagt det - simpelthen fordi det er en sjanse for det: Hele universet oppsto fordi det var en sjanse for det. Jeg vil si, det var bare et spørsmål om tid når det ville skje.
Hva kom først – Gud eller Universet?
Høna og egget
Dette er det klassiske spørsmålet – hva kom først – høna eller egget? Et skoleeksempel på et filosofisk problem. Og en introduksjon til syklusenes filosofi.
Spørsmålet har vært stilt mange ganger og besvart nesten like mange ganger. Selvfølgelig er det ikke interessen for fjerkre og eggproduksjon som er motivasjonen. Men spørsmålet stilles stadig på nytt, fordi svaret alltid er feil.
Det var en gang en fugl. Fuglen legger et egg, det kommer en fuglunge ut av egget, ungen bli til en voksen fugl som selv legger et egg, og så gjentar syklusen seg. Nesten uendret. Men bare nesten. Det er alltid en ørliten forskjell på mor og avkom. Rett som det er skjer en ørliten endring i genene, en mutasjon. Hvis denne endringen medfører egenskaper hos avkommet som gjør det litt bedre tilpasset omgivelsene, vil de nye egenskapene etter flere generasjoner bli fremherskende hos arten. Det skjer fordi bedre tilpassning gir økte sjanser i konkurransen om å få avkom.
I løpet av en million år kan en slik fugl ha fått etterfølgere som gradvis har endret seg til det vi i dag kaller en høne. Man kan godt si at egget fantes før det fantes noe som ble kalt høne. Sånn sett kom egget før høna.
På den annen side vil de fleste mene hønseegg når de snakker om høna og egget. Derfor kan man med rette hevde at en høne må ha lagt hønseegget. Med andre ord - høna kom før egget.
Men vent nå litt. Høna må ha kommet fra et egg, og det må ha vært et hønseegg siden hun er en høne. Så da er vi i gang igjen med runddansen. Hva kom først - høna eller egget?
Enten man svarer høna eller svarer egget, blir svaret feil. Grunnen til at man aldri slår seg til ro med ett av svarene er at spørsmålet er feil. Hvordan kan et spørsmål være feil? Jo, når det har en iboende antagelse som er feil. Det antas at det ene kom før det andre, uten samtidig å komme etter det andre. Det er som å spørre – hva kom først – vinteren eller sommeren?
Høna og egget, som sommeren og vinteren, er to faser i en syklus.
Poenget med høna og egget er ikke å bli enige om hva som kom først, men å få øynene opp for at hverdagen er full av gale antagelser.
Det var en gang en fugl. Fuglen legger et egg, det kommer en fuglunge ut av egget, ungen bli til en voksen fugl som selv legger et egg, og så gjentar syklusen seg. Nesten uendret. Men bare nesten. Det er alltid en ørliten forskjell på mor og avkom. Rett som det er skjer en ørliten endring i genene, en mutasjon. Hvis denne endringen medfører egenskaper hos avkommet som gjør det litt bedre tilpasset omgivelsene, vil de nye egenskapene etter flere generasjoner bli fremherskende hos arten. Det skjer fordi bedre tilpassning gir økte sjanser i konkurransen om å få avkom.
I løpet av en million år kan en slik fugl ha fått etterfølgere som gradvis har endret seg til det vi i dag kaller en høne. Man kan godt si at egget fantes før det fantes noe som ble kalt høne. Sånn sett kom egget før høna.
På den annen side vil de fleste mene hønseegg når de snakker om høna og egget. Derfor kan man med rette hevde at en høne må ha lagt hønseegget. Med andre ord - høna kom før egget.
Men vent nå litt. Høna må ha kommet fra et egg, og det må ha vært et hønseegg siden hun er en høne. Så da er vi i gang igjen med runddansen. Hva kom først - høna eller egget?
Enten man svarer høna eller svarer egget, blir svaret feil. Grunnen til at man aldri slår seg til ro med ett av svarene er at spørsmålet er feil. Hvordan kan et spørsmål være feil? Jo, når det har en iboende antagelse som er feil. Det antas at det ene kom før det andre, uten samtidig å komme etter det andre. Det er som å spørre – hva kom først – vinteren eller sommeren?
Høna og egget, som sommeren og vinteren, er to faser i en syklus.
Poenget med høna og egget er ikke å bli enige om hva som kom først, men å få øynene opp for at hverdagen er full av gale antagelser.
tirsdag 25. januar 2011
Lenge leve det repetitive
Det som gjentar seg eller kan gjenta seg er repetitivt. Det repetitive er grunnleggende levedyktig. Alt levedyktig er repetitivt. Det som ikke er repetitivt er ikke levedyktig. Gjentagelser er en like grunnleggende egenskap i verden som verden selv. Livet er til ved det repetitive. Gjentagelser gir oss muligheten til å handle med forutsigbart utfall, og dermed opplevelsen av hensikt.
Alt som er repeterer seg selv.
Det finnes ikke noen annen måte å vedvare på enn å repetere seg selv. Det repetitive er forutsigbart – det er deterministisk. Det som alltid svarer B når du sier A, er repetitivt, og det er også deterministisk. Hvis det derimot noen ganger svarer B og noen ganger C eller hva som helst, er det ikke repetitivt, ikke forutsigbart, ikke deterministisk, og kanskje stokastisk. Det stokastiske skaper nytt, mens det repetitive bevarer. Når en celle kopierer seg selv under formering til en celle som er identisk lik originalen opprettholdes det levedyktige. Av og til oppstår en uforutsigbar ulikhet under kopieringen, noe som skjer ved såkalte mutasjoner. Hvis den nye originalen er i stand til å kopiere seg selv, og den har egenskaper som støttes av det systemet den er en del av, kan den vise seg å være repetitiv. I motsatt fall vil kopien dø og kun være et historisk blaff, som en kvantefluktuasjon forsvinner den like fort som den oppsto, på uforutsigbart vis. Det vil si uforutsigbart på individnivå, men forutsigbart på gruppenivå, ved gruppens statistiske egenskaper.
Spenningsforholdet mellom det repetitive og det uforutsigbare stokastiske er at det repetitive motsetter seg endring, fordi dets grunnleggende egenskap er å repetere seg selv – hvilket innebærer at det forblir uendret. I kontrast til dette vil det stokastiske tilsynelatende motsette seg det repetitive, ved at det setter en stopper for det uendrede. Effekten av det er at det kan oppstå nye repetitive tilstander, og noen av disse bidrar til endrede levedyktige systemer. Hvis endringen viser seg å føre til økt levetid, vil dette subjektivt karakteriseres som en forbedring, som mer vellykket, eller mer avansert. Egentlig er det verken mer eller mindre enn et av mange levedyktige tilstander med sine unike egenskaper, et element i et system med dynamiske egenskaper, som igjen er et element i et større system, og så videre.
I matematikken og fysikken benevnes det som gjentar seg peridodisk eller syklisk, og de sykliske tilstandene kalles gjerne moder, eller egentilstander. Atomer og gitarstrenger er to svært forskjellige eksempler. Elektronene gjentar sine svingemønstre helt til de av en eller annen grunn endrer det, spontant ved en eksitasjon eller en emisjon. På gitarstrenger gjentar svingningene seg uendret helt til strengens lengde eller stramming endrer seg, og da vil de fortsette i et nytt svingemønster med nye svingeperioder og frekvenser. Egentlig er det bare en endring til en annen syklisk tilstand, selv om man subjektivt måtte foretrekke den ene framfor den andre.
I en større sammenheng vil man kunne se at det finnes et sett av slike svingetilstander – toner – som komponister foretrekker fremfor andre. Som for eksempel den tempererte toneskala stemt etter kammertonen. Over tid har man sett at den tempererte skala i Vesten har vokst fram ved naturlig utvelgelse,ved at den sine renstemte søsken viste seg å bli foretrukket. Denne skalaen er altså mer levedyktig fordi den foretrekkes og derfor repeteres – den brukes om igjen og om igjen. Det repetitive viser seg på to vidt forskjellige nivåer på en gang: Et repetitivt bruksmønster med elementer som er repetitive svingetilstander.
Alt som er repeterer seg selv.
Det finnes ikke noen annen måte å vedvare på enn å repetere seg selv. Det repetitive er forutsigbart – det er deterministisk. Det som alltid svarer B når du sier A, er repetitivt, og det er også deterministisk. Hvis det derimot noen ganger svarer B og noen ganger C eller hva som helst, er det ikke repetitivt, ikke forutsigbart, ikke deterministisk, og kanskje stokastisk. Det stokastiske skaper nytt, mens det repetitive bevarer. Når en celle kopierer seg selv under formering til en celle som er identisk lik originalen opprettholdes det levedyktige. Av og til oppstår en uforutsigbar ulikhet under kopieringen, noe som skjer ved såkalte mutasjoner. Hvis den nye originalen er i stand til å kopiere seg selv, og den har egenskaper som støttes av det systemet den er en del av, kan den vise seg å være repetitiv. I motsatt fall vil kopien dø og kun være et historisk blaff, som en kvantefluktuasjon forsvinner den like fort som den oppsto, på uforutsigbart vis. Det vil si uforutsigbart på individnivå, men forutsigbart på gruppenivå, ved gruppens statistiske egenskaper.
Spenningsforholdet mellom det repetitive og det uforutsigbare stokastiske er at det repetitive motsetter seg endring, fordi dets grunnleggende egenskap er å repetere seg selv – hvilket innebærer at det forblir uendret. I kontrast til dette vil det stokastiske tilsynelatende motsette seg det repetitive, ved at det setter en stopper for det uendrede. Effekten av det er at det kan oppstå nye repetitive tilstander, og noen av disse bidrar til endrede levedyktige systemer. Hvis endringen viser seg å føre til økt levetid, vil dette subjektivt karakteriseres som en forbedring, som mer vellykket, eller mer avansert. Egentlig er det verken mer eller mindre enn et av mange levedyktige tilstander med sine unike egenskaper, et element i et system med dynamiske egenskaper, som igjen er et element i et større system, og så videre.
I matematikken og fysikken benevnes det som gjentar seg peridodisk eller syklisk, og de sykliske tilstandene kalles gjerne moder, eller egentilstander. Atomer og gitarstrenger er to svært forskjellige eksempler. Elektronene gjentar sine svingemønstre helt til de av en eller annen grunn endrer det, spontant ved en eksitasjon eller en emisjon. På gitarstrenger gjentar svingningene seg uendret helt til strengens lengde eller stramming endrer seg, og da vil de fortsette i et nytt svingemønster med nye svingeperioder og frekvenser. Egentlig er det bare en endring til en annen syklisk tilstand, selv om man subjektivt måtte foretrekke den ene framfor den andre.
I en større sammenheng vil man kunne se at det finnes et sett av slike svingetilstander – toner – som komponister foretrekker fremfor andre. Som for eksempel den tempererte toneskala stemt etter kammertonen. Over tid har man sett at den tempererte skala i Vesten har vokst fram ved naturlig utvelgelse,ved at den sine renstemte søsken viste seg å bli foretrukket. Denne skalaen er altså mer levedyktig fordi den foretrekkes og derfor repeteres – den brukes om igjen og om igjen. Det repetitive viser seg på to vidt forskjellige nivåer på en gang: Et repetitivt bruksmønster med elementer som er repetitive svingetilstander.
onsdag 19. januar 2011
Mer om det rasjonelle, det intuitive og beslutninger
I dagligtale skiller man gjerne skarpt mellom det rasjonelle og det intuitive. Man regner vanligvis det intuitive som irrasjonelt. Men er den det?
Vi har drøftet forskjellene på det rasjonell og det intuitive http://filosofx.blogspot.com/2011/01/det-rasjonelle-og-dets-sarbarhet.html. Det gjenstår å peke på likhetene og sammenhengen.
"Intuisjonen er summen av alle våre erfaringer, alle våre instinkter og reflekser. Vi er ikke bevisste hva de enkelte delene i intuisjonen er, men det betyr ikke at intuisjonen gir et slumpvis utfall. Det betyr bare at vi ikke er i stand til å fatte intuisjonens prosess i det øyeblikket den arbeider. Hvis man hadde tid nok, ville man kunne analysere intuisjonens logiske system, og verifisere informasjonsflyten gjennom det." (FilosofX)
Når man står overfor en beslutning, er intuisjonen et logisk resonnement som er for omfattende for tanken og for langt til å gjengis med ord. En del av intuisjonens logiske resonnementet ligger i vår ubevisste hukommelse og i vår utvidede ubevisste hukommelse - den genetiske hukommelse, og dermed vanskelig tilgjengelig. Fordelen med slike "skjulte data" er at de ikke kan manipuleres vilkårlig. For individet er derfor intuisjonen er pålitelig. Bakdelen med skjulte data er at argumenter og resonnemeneter ikke kan verifiseres, kommenteres, avvises eller tilsluttes av andre. Når beslutninger skal tas av en gruppe individer kan derfor ikke alle intuisjonens data nyttiggjøres i gruppas diskusjon og felles prosess fram mot beslutningen. Ved avstemming blant gruppas medlemmer vil det enkelte individ kunne bruke intuisjonen til å fatte sitt eget standpunkt. Her kan det bli konflikt mellom det rasjonelle og det intuitive.
Erfaring, samvittighet og intuisjon har mye til felles. Også det at de er subjektive og udiskutable. Hvis disse tre dermed avvises fra beslutningsgrunnlaget blir det problematisk.
Hvis gruppa aksepterer at medlemmene stemmer utfra et intuitivt begrunnet standpunkt og de fleste medlemmene gjør nettopp det, vil kan avstemningen forventes å gi et resultat som er svært robust over tid. Grunnen til dette er at intuisjon akkumuleres over lang tid og er følgelig lite omskiftelig og lite følsom for forbigående impulser og vilkårlighet. Flertallsregelen hindrer ekstreme utslag av enkeltindividets intuisjon.
Imidlertid vil mange grupper ha vanskelig for å akseptere et medlems standpunkt hvis det ikke kan underbygges med et resonnement som i sin helhet kan fremførs verbalt. Dette vil kunne legge press på individet slik at intuisjonen undertrykkes og man avgir en stemme man angrer på. En følge av dette er at gruppa vil ha en tendens til å ombestemme seg. Beslutningen ble ikke robust fordi man ikke visste hvordan intuisjon skal håndteres og nyttiggjøres. Man trodde at kravet om at kun argumenter fremlagt verbalt for gruppa skulle gjøre beslutningen mer robust, men resultatet ble det motsatte. Samvittighet og intuisjon regnes ofte som ikke-rasjonelle begrunnelser, og vil derfor kunne avvises som ugyldige. Logiske, verbalt framførte resonnementer kan være mye mer følsomme for vilkårlige og omskiftelige impulser enn samvittighet og intuisjon, men blir paradoksalt nok ofte foretrukket som eneste gyldige beslutningsgrunnlag.
Den mest robuste, repeterbare og etterprøvbare beslutningen ville man få hvis man lot et dataprogram avgjøre. Likevel tør ingen å la en datamaskin ta avgjørelsen i saker av stor betydning. Hvorfor ikke det? Fordi man vet at utfallet avhenger av hvilke argumenter man putter inn i dataprogrammet og hvilken vekting argumentene gis. Dermed blir ikke beslutningen mer robust enn det settet av vektede data man puttet inn.
Ved å ekskludere intuisjon og samvittighet sørger man for at beslutningsgrunnlaget ligger åpent for manipulering og omskiftelige impulser.
Vi har drøftet forskjellene på det rasjonell og det intuitive http://filosofx.blogspot.com/2011/01/det-rasjonelle-og-dets-sarbarhet.html. Det gjenstår å peke på likhetene og sammenhengen.
"Intuisjonen er summen av alle våre erfaringer, alle våre instinkter og reflekser. Vi er ikke bevisste hva de enkelte delene i intuisjonen er, men det betyr ikke at intuisjonen gir et slumpvis utfall. Det betyr bare at vi ikke er i stand til å fatte intuisjonens prosess i det øyeblikket den arbeider. Hvis man hadde tid nok, ville man kunne analysere intuisjonens logiske system, og verifisere informasjonsflyten gjennom det." (FilosofX)
Når man står overfor en beslutning, er intuisjonen et logisk resonnement som er for omfattende for tanken og for langt til å gjengis med ord. En del av intuisjonens logiske resonnementet ligger i vår ubevisste hukommelse og i vår utvidede ubevisste hukommelse - den genetiske hukommelse, og dermed vanskelig tilgjengelig. Fordelen med slike "skjulte data" er at de ikke kan manipuleres vilkårlig. For individet er derfor intuisjonen er pålitelig. Bakdelen med skjulte data er at argumenter og resonnemeneter ikke kan verifiseres, kommenteres, avvises eller tilsluttes av andre. Når beslutninger skal tas av en gruppe individer kan derfor ikke alle intuisjonens data nyttiggjøres i gruppas diskusjon og felles prosess fram mot beslutningen. Ved avstemming blant gruppas medlemmer vil det enkelte individ kunne bruke intuisjonen til å fatte sitt eget standpunkt. Her kan det bli konflikt mellom det rasjonelle og det intuitive.
Erfaring, samvittighet og intuisjon har mye til felles. Også det at de er subjektive og udiskutable. Hvis disse tre dermed avvises fra beslutningsgrunnlaget blir det problematisk.
Hvis gruppa aksepterer at medlemmene stemmer utfra et intuitivt begrunnet standpunkt og de fleste medlemmene gjør nettopp det, vil kan avstemningen forventes å gi et resultat som er svært robust over tid. Grunnen til dette er at intuisjon akkumuleres over lang tid og er følgelig lite omskiftelig og lite følsom for forbigående impulser og vilkårlighet. Flertallsregelen hindrer ekstreme utslag av enkeltindividets intuisjon.
Imidlertid vil mange grupper ha vanskelig for å akseptere et medlems standpunkt hvis det ikke kan underbygges med et resonnement som i sin helhet kan fremførs verbalt. Dette vil kunne legge press på individet slik at intuisjonen undertrykkes og man avgir en stemme man angrer på. En følge av dette er at gruppa vil ha en tendens til å ombestemme seg. Beslutningen ble ikke robust fordi man ikke visste hvordan intuisjon skal håndteres og nyttiggjøres. Man trodde at kravet om at kun argumenter fremlagt verbalt for gruppa skulle gjøre beslutningen mer robust, men resultatet ble det motsatte. Samvittighet og intuisjon regnes ofte som ikke-rasjonelle begrunnelser, og vil derfor kunne avvises som ugyldige. Logiske, verbalt framførte resonnementer kan være mye mer følsomme for vilkårlige og omskiftelige impulser enn samvittighet og intuisjon, men blir paradoksalt nok ofte foretrukket som eneste gyldige beslutningsgrunnlag.
Den mest robuste, repeterbare og etterprøvbare beslutningen ville man få hvis man lot et dataprogram avgjøre. Likevel tør ingen å la en datamaskin ta avgjørelsen i saker av stor betydning. Hvorfor ikke det? Fordi man vet at utfallet avhenger av hvilke argumenter man putter inn i dataprogrammet og hvilken vekting argumentene gis. Dermed blir ikke beslutningen mer robust enn det settet av vektede data man puttet inn.
Ved å ekskludere intuisjon og samvittighet sørger man for at beslutningsgrunnlaget ligger åpent for manipulering og omskiftelige impulser.
tirsdag 18. januar 2011
Det rasjonelle og dets sårbarhet
Robust fornuft, sårbar intuisjon. Er det ikke slik?
En av menneskets mest verdifulle og verdsatte egenskaper er evnen til å tenke rasjonelt. Det legger til rette for å kunne sortere sanseinntrykk, eksempelvis ved å kategorisere stereotypt, eksempelvis stort-lite, varmt-kaldt, hard-myk, moro-kjedelig, men også evolusjonsmessig grunnleggende: farlig-trygt, spiselig-uspiselig, giftig- ikke giftig, dumt-smart, osv. Etter hvert har vi lært oss å bygge opp systemer av tanker som kan kombineres til enda større tankesystemer, og som vi kan bruke til å vurdere komplekse data på en repeterbar måte. En enhet eller modul i et tankesystem kan være et tidligere gjennomført resonnement som vi selv, og gjerne flere av oss, har erfart leder til samme konklusjon gitt at forutsetningene var de samme. Dermed effektiviseres tankeprosessen ved at man slipper å gjenta gamle, tidkrevende resonnementer, og heller konsentrere oss om å kombinere modulene i systemet på nye måter. Styrken ved tankesystemene er at hver modul oppfører seg forutsigbart og dermed med høy repeterbarhet. En slik modul er en logisk enhet som gir samme utgangsdata hver gang de mottar samme inngangsdata. Dette gjør det mulig å dele sine tanker og tankesystemer med andre, slik at resonnementet blir reproduserbart og etterprøvbart – det kan etterprøves av andre. Og resultatet blir forutsigbart. I dette ligger en stor mulighet for menneskene til å gå sammen for å løse større oppgaver, enes om å gjøre et felles løft som ville være for tungt for det enkelte individ, men som ka være både lett og formålstjenlig for en gruppe. En svakhet med tankesystemet er at modulene blir som svarte, ugjennomsiktige bokser som er lite tilgjengelige for revisjon. Man bruker de samme konklusjonene ukritisk om og om igjen, uten å kontrollere om resonnementene fortsatt er gyldige – det vil si, om inngangsdataene fortsatt leder til samme utgangsdata som før. Selv om fordelen med å revidere tankemodulene synes å være åpenbar, er bakdelen like åpenbar. Det ville være tidkrevende, og man mister dermed den effektiviteten som var grunnen til at tankesystemene ble etablert. Kravet om effektivitet vil gjerne dominere, og man (en selv og kanskje mange andre) har etter hvert basert seg så mye på systemets forutsigbarhet, repeterbarhet og reproduserbarhet at man er villig til å risikere at konklusjonen kunne blitt en annen om man tenkte gjennom alt fra bunnen av igjen. Særlig hvis man kan slippe å bli konfrontert med det. En annen vesentlig svakhet med våre tankesystemer er at det er fort gjort å neglisjere tilsynelatende ubetydelige endringer i forutsetningene. Man kan ikke vite hvor store konsekvensene blir av disse endringene (sommerfuglvinge-effekten i meteorologien), og kommer i skade for å benytte en konklusjon som egentlig ikke er gyldig ved de rådende forutsetninger.
Et typisk uønsket scenario er at man tar en stor beslutning med fatale konsekvenser, og må i ettertid erkjenne at ”hadde vi bare tenkt på det og det” ville vi ikke konkludert som vi gjorde. Men ingen tenkte at det var nødvendig å trekke inn flere data i resonnementet, og dermed var det ingen som tenkte på det og det.
Man må være seg bevisst disse svakhetene. Man må kjenne logikkens sårbarhet for være logikkens herre og ikke dens tjener. Vi må vite når våre resonnementer er gyldige, vi må vite når tankesystemet kan anvendes og ikke, vi må vite når konklusjonen bygger på holdbart underlag og ikke, og vi må i det hele tatt vite når vårt nivå av rasjonell tenkning er egnet til å besvare de spørsmålene vi står overfor. Det er ikke rasjonell tenkning som sådan det er noe galt med, men det at vi benytter den ukritisk der den egentlig ikke var tilstrekkelig. Tanken vår har av og til logisk brist, og vi bruker tanken der den ikke burde vært brukt. Vi har nemlig andre verktøy.
Men vi er trolig så imponert over hva vi har oppnådd og kan oppnå med vår logikk, at vi lar andre verktøyer ligge ubrukt. Hovedalternativet er intuisjon, som for så vidt også er en svart boks. Intuisjon kan overraskende nok være robust og ha stor repeterbarhet, selv om den på individnivå av og til synes uforutsigbar. Det siste skyldes at et menneskeliv kan være for kort til å se repeterbarheten, fordi intuisjonen ofte benyttes ved unike problemstillinger, gjerne en-gang-i-livet avgjørelser. Men i et statistisk ensemble av mange menneskers liv vil man kunne se repeterbarhet, at så lenge middelverdien av inngangsdataene er den samme, er middelverdien av utgangsdataene den samme. Ofte finnes ikke noe brukbart alternativ til intuisjonen, fordi man står overfor et problem som er for komplekst til at man orker eller har tid til å komme gjennom et resonnement. Inngangsdataene er uendelig mange, de må til og med vektes ulikt, og utgangsdataene – konklusjonen – kommer til å ha skjebnesvangre følger. Man tar rett og slett ikke sjansen på å tenke feil. En logisk brist som følge av tidsnød ville ikke være til å holde ut å tenke tilbake på i ettertid. Intuisjonen er da det eneste brukbare verktøyet. Intuisjonen er summen av alle våre erfaringer, alle våre instinkter og reflekser. Vi er ikke bevisste hva de enkelte delene i intuisjonen er, men det betyr ikke at intuisjonen gir et slumpvis utfall. Det betyr bare at vi ikke er i stand til å fatte intuisjonens prosess i det øyeblikket den arbeider. Hvis man hadde tid nok, ville man kunne analysere intuisjonens logiske system, og verifisere informasjonsflyten gjennom det.
La oss ta et eksempel der det står om liv og død. Når et land går til krig mot et annet land, vil det alltid ha alvorlige konsekvenser. Beslutningen om å gå til krig kan være rasjonell, og den kan foretas med resonnementer uten synlig logisk brist. Men inngangsdataene er ofte sammensatt av en enorm mengde informasjon som må vektes, og det bli i sum mange verdier som er tilsynelatende korrekte, i den forstand at man vil regne dem som gyldige også i ettertid. Et problem er at det finnes skjulte agendaer og vikarierende argumenter. Hvis noen i en maktposisjon allerede har bestemt seg for å gå til krig, kan man produsere et resonnement som støtter beslutningen, og man evner ikke verifisere det i alle sine ledd. Man kan også forhindre en slik verifisering med ulike typer maktbruk. Rasjonell tenkning er et verktøy som kan misbrukes, som alt annet, og det kan være svært ressurskrevende å avsløre både ubevisste feil og bevisst misbruk gjennom manipulering. Etter at USA trakk seg ut av Vietnam het det i en mannsalder – aldri mer Vietnam – selv om innblandingen i utgangspunktet var besluttet på rasjonelt grunnlag. Man kan si – ja, men det var på politisk grunnlag, og de er ofte svært omskiftelige. Likevel, den lille variasjonen i politisk grunnlag (synet på kommunisme og USA’s ansvarsfølelse som verdenspoliti) kan vanskelig forklare at synet på militær innblanding skulle endre seg så radikalt. Særlig ikke når vi vet at de 40 år senere igjen ”gikk inn i Vietnam” (Irak), nok en gang på rasjonelt grunnlag. Faktum er at det var erfaringen – de menneskelige lidelsene – som var så påtrengende at de måtte gis en annen vekting i det logiske resonnementet. Derfor trakk de seg ut. Når denne erfaringen hadde ebbet ut av den amerikanske bevisstheten 40 år senere, fikk den igjen såpass svak vekting at det igjen var mulig med en logisk beslutning om invasjon.
Intuisjonen kunne ha gitt et annet utfall om den hadde vært lyttet til. Jeg sier ikke at intuisjonen konsekvent er pasifistisk, men den er bedre i stand til å håndere komplekse data som inkluderer mange hensyn og mange erfaringer som er tilegnet over lang tid, for ikke å si mange generasjoner. En annen vesentlig forskjell er at intuisjonen ikke vil undertrykke impulser som kommer fra empati og samvittighet. I det hele tatt er intuisjonen ikke manipulerbar, og derfor lar den seg ikke påvirke av vilkårlig og situasjonsbetinget vekting av inngangsdata (Joda, intuisjonen kan overdøves av manipulative resonnementer mm, men når man igjen lytter til intuisjonen vil den i seg selv være uberørt). En intuisjonsbasert beslutning kan derfor være vesentlig mer forutsigbar, repeterbar, etterprøvbar og pålitelig enn en logisk basert beslutning. Av erfaring vet man at personer som i stor grad følger sin samvittighet vil være pålitelige, konsekvente og forutsigbare. Aller mest gjelder dette når beslutninene er vanskelige og konsekvensene alvorlige. Og i de tilfeller en slik person måtte være omskiftelig, vil det være fordi man innser at man har latt være å lytte til samvittigheten når man visste at man burde.
Avgjørelser tatt på grunnlag av avstemminger åpner opp for intuisjon, fordi den enkelte stemmegiver har anledning til å konkludere fra en kombinasjon av intuisjon, rasjonell argumentasjon og presentasjon av fakta. Dette kan være særlig utslagsgivende i rettssaker.
Det som er viktig å forstå her, er at det subjektive sterkt påvirker så vel det rasjonelle som det intuitive. Forskjellen er at om det siste har det aldri hersket noen tvil, siden intuisjonen blant annet bygger en på en stor mengde subjektive erfaringer. Imidlertid er faren stor for at den subjektive påvirkningen av det rasjonelle overses, blant annet fordi rasjonell argumentasjon i retorisk bruk kun gir skinn av å være objektiv, fordi vekting av argumenter er subjektiv, fordi rasjonelt resonnement i praksis feiler på repeterbarhet og reproduserbarhet, fordi man ikke kan vite om alle vesentlige argumenter er tatt med, og fordi man stort sett alltid kan produsere et resonnement som fører frem til den konklusjon man subjektivt tar sikte på.
Hvis det rasjonelle hadde vært tvers gjennom objektivt, habilt og ubestikkelig, hadde man ikke trengt mer enn en dommer i rettssaker, og man hadde heller ikke trengt folkeavstemninger. Man kunne bare matet alle rasjonelle argumenter inn i en datamaskin, eller til en saksbehandler og alle kunne vært trygge på at det ville gitt det beste resultatet. Men i enhver rettsstat og i et hvert demokrati er det utenkelig å overlate store avgjørelser til en maskin eller til en enkelt saksbehandler. Selv ikke om hele prosessen ble rapportert i minste detalj slik at det kunne verifiseres. Ved å overlate en avgjørelse til mange individer ved avstemning reduseres risikoen for ekstreme utslag av subjektivitet fordi det enkelte individ blir kun en stemme i et stort kor.
Beslutninger dreier seg ikke bare om å oppnå det suboptimale utfall, det dreier seg også om å unngå vilkårlighet og at beslutningen skal kunne stå seg over tid. Man ønsker å kunne si om enhver beslutning, at man ville gjort det samme om igjen. I så måte er den intuitive beslutning gjerne like holdbar som den rasjonelle.
Robust intuisjon, sårbar fornuft. Var det ikke omvendt likevel?
Forholdet mellom logikk og intuisjon skal vi komme tilbake til.
En av menneskets mest verdifulle og verdsatte egenskaper er evnen til å tenke rasjonelt. Det legger til rette for å kunne sortere sanseinntrykk, eksempelvis ved å kategorisere stereotypt, eksempelvis stort-lite, varmt-kaldt, hard-myk, moro-kjedelig, men også evolusjonsmessig grunnleggende: farlig-trygt, spiselig-uspiselig, giftig- ikke giftig, dumt-smart, osv. Etter hvert har vi lært oss å bygge opp systemer av tanker som kan kombineres til enda større tankesystemer, og som vi kan bruke til å vurdere komplekse data på en repeterbar måte. En enhet eller modul i et tankesystem kan være et tidligere gjennomført resonnement som vi selv, og gjerne flere av oss, har erfart leder til samme konklusjon gitt at forutsetningene var de samme. Dermed effektiviseres tankeprosessen ved at man slipper å gjenta gamle, tidkrevende resonnementer, og heller konsentrere oss om å kombinere modulene i systemet på nye måter. Styrken ved tankesystemene er at hver modul oppfører seg forutsigbart og dermed med høy repeterbarhet. En slik modul er en logisk enhet som gir samme utgangsdata hver gang de mottar samme inngangsdata. Dette gjør det mulig å dele sine tanker og tankesystemer med andre, slik at resonnementet blir reproduserbart og etterprøvbart – det kan etterprøves av andre. Og resultatet blir forutsigbart. I dette ligger en stor mulighet for menneskene til å gå sammen for å løse større oppgaver, enes om å gjøre et felles løft som ville være for tungt for det enkelte individ, men som ka være både lett og formålstjenlig for en gruppe. En svakhet med tankesystemet er at modulene blir som svarte, ugjennomsiktige bokser som er lite tilgjengelige for revisjon. Man bruker de samme konklusjonene ukritisk om og om igjen, uten å kontrollere om resonnementene fortsatt er gyldige – det vil si, om inngangsdataene fortsatt leder til samme utgangsdata som før. Selv om fordelen med å revidere tankemodulene synes å være åpenbar, er bakdelen like åpenbar. Det ville være tidkrevende, og man mister dermed den effektiviteten som var grunnen til at tankesystemene ble etablert. Kravet om effektivitet vil gjerne dominere, og man (en selv og kanskje mange andre) har etter hvert basert seg så mye på systemets forutsigbarhet, repeterbarhet og reproduserbarhet at man er villig til å risikere at konklusjonen kunne blitt en annen om man tenkte gjennom alt fra bunnen av igjen. Særlig hvis man kan slippe å bli konfrontert med det. En annen vesentlig svakhet med våre tankesystemer er at det er fort gjort å neglisjere tilsynelatende ubetydelige endringer i forutsetningene. Man kan ikke vite hvor store konsekvensene blir av disse endringene (sommerfuglvinge-effekten i meteorologien), og kommer i skade for å benytte en konklusjon som egentlig ikke er gyldig ved de rådende forutsetninger.
Et typisk uønsket scenario er at man tar en stor beslutning med fatale konsekvenser, og må i ettertid erkjenne at ”hadde vi bare tenkt på det og det” ville vi ikke konkludert som vi gjorde. Men ingen tenkte at det var nødvendig å trekke inn flere data i resonnementet, og dermed var det ingen som tenkte på det og det.
Man må være seg bevisst disse svakhetene. Man må kjenne logikkens sårbarhet for være logikkens herre og ikke dens tjener. Vi må vite når våre resonnementer er gyldige, vi må vite når tankesystemet kan anvendes og ikke, vi må vite når konklusjonen bygger på holdbart underlag og ikke, og vi må i det hele tatt vite når vårt nivå av rasjonell tenkning er egnet til å besvare de spørsmålene vi står overfor. Det er ikke rasjonell tenkning som sådan det er noe galt med, men det at vi benytter den ukritisk der den egentlig ikke var tilstrekkelig. Tanken vår har av og til logisk brist, og vi bruker tanken der den ikke burde vært brukt. Vi har nemlig andre verktøy.
Men vi er trolig så imponert over hva vi har oppnådd og kan oppnå med vår logikk, at vi lar andre verktøyer ligge ubrukt. Hovedalternativet er intuisjon, som for så vidt også er en svart boks. Intuisjon kan overraskende nok være robust og ha stor repeterbarhet, selv om den på individnivå av og til synes uforutsigbar. Det siste skyldes at et menneskeliv kan være for kort til å se repeterbarheten, fordi intuisjonen ofte benyttes ved unike problemstillinger, gjerne en-gang-i-livet avgjørelser. Men i et statistisk ensemble av mange menneskers liv vil man kunne se repeterbarhet, at så lenge middelverdien av inngangsdataene er den samme, er middelverdien av utgangsdataene den samme. Ofte finnes ikke noe brukbart alternativ til intuisjonen, fordi man står overfor et problem som er for komplekst til at man orker eller har tid til å komme gjennom et resonnement. Inngangsdataene er uendelig mange, de må til og med vektes ulikt, og utgangsdataene – konklusjonen – kommer til å ha skjebnesvangre følger. Man tar rett og slett ikke sjansen på å tenke feil. En logisk brist som følge av tidsnød ville ikke være til å holde ut å tenke tilbake på i ettertid. Intuisjonen er da det eneste brukbare verktøyet. Intuisjonen er summen av alle våre erfaringer, alle våre instinkter og reflekser. Vi er ikke bevisste hva de enkelte delene i intuisjonen er, men det betyr ikke at intuisjonen gir et slumpvis utfall. Det betyr bare at vi ikke er i stand til å fatte intuisjonens prosess i det øyeblikket den arbeider. Hvis man hadde tid nok, ville man kunne analysere intuisjonens logiske system, og verifisere informasjonsflyten gjennom det.
La oss ta et eksempel der det står om liv og død. Når et land går til krig mot et annet land, vil det alltid ha alvorlige konsekvenser. Beslutningen om å gå til krig kan være rasjonell, og den kan foretas med resonnementer uten synlig logisk brist. Men inngangsdataene er ofte sammensatt av en enorm mengde informasjon som må vektes, og det bli i sum mange verdier som er tilsynelatende korrekte, i den forstand at man vil regne dem som gyldige også i ettertid. Et problem er at det finnes skjulte agendaer og vikarierende argumenter. Hvis noen i en maktposisjon allerede har bestemt seg for å gå til krig, kan man produsere et resonnement som støtter beslutningen, og man evner ikke verifisere det i alle sine ledd. Man kan også forhindre en slik verifisering med ulike typer maktbruk. Rasjonell tenkning er et verktøy som kan misbrukes, som alt annet, og det kan være svært ressurskrevende å avsløre både ubevisste feil og bevisst misbruk gjennom manipulering. Etter at USA trakk seg ut av Vietnam het det i en mannsalder – aldri mer Vietnam – selv om innblandingen i utgangspunktet var besluttet på rasjonelt grunnlag. Man kan si – ja, men det var på politisk grunnlag, og de er ofte svært omskiftelige. Likevel, den lille variasjonen i politisk grunnlag (synet på kommunisme og USA’s ansvarsfølelse som verdenspoliti) kan vanskelig forklare at synet på militær innblanding skulle endre seg så radikalt. Særlig ikke når vi vet at de 40 år senere igjen ”gikk inn i Vietnam” (Irak), nok en gang på rasjonelt grunnlag. Faktum er at det var erfaringen – de menneskelige lidelsene – som var så påtrengende at de måtte gis en annen vekting i det logiske resonnementet. Derfor trakk de seg ut. Når denne erfaringen hadde ebbet ut av den amerikanske bevisstheten 40 år senere, fikk den igjen såpass svak vekting at det igjen var mulig med en logisk beslutning om invasjon.
Intuisjonen kunne ha gitt et annet utfall om den hadde vært lyttet til. Jeg sier ikke at intuisjonen konsekvent er pasifistisk, men den er bedre i stand til å håndere komplekse data som inkluderer mange hensyn og mange erfaringer som er tilegnet over lang tid, for ikke å si mange generasjoner. En annen vesentlig forskjell er at intuisjonen ikke vil undertrykke impulser som kommer fra empati og samvittighet. I det hele tatt er intuisjonen ikke manipulerbar, og derfor lar den seg ikke påvirke av vilkårlig og situasjonsbetinget vekting av inngangsdata (Joda, intuisjonen kan overdøves av manipulative resonnementer mm, men når man igjen lytter til intuisjonen vil den i seg selv være uberørt). En intuisjonsbasert beslutning kan derfor være vesentlig mer forutsigbar, repeterbar, etterprøvbar og pålitelig enn en logisk basert beslutning. Av erfaring vet man at personer som i stor grad følger sin samvittighet vil være pålitelige, konsekvente og forutsigbare. Aller mest gjelder dette når beslutninene er vanskelige og konsekvensene alvorlige. Og i de tilfeller en slik person måtte være omskiftelig, vil det være fordi man innser at man har latt være å lytte til samvittigheten når man visste at man burde.
Avgjørelser tatt på grunnlag av avstemminger åpner opp for intuisjon, fordi den enkelte stemmegiver har anledning til å konkludere fra en kombinasjon av intuisjon, rasjonell argumentasjon og presentasjon av fakta. Dette kan være særlig utslagsgivende i rettssaker.
Det som er viktig å forstå her, er at det subjektive sterkt påvirker så vel det rasjonelle som det intuitive. Forskjellen er at om det siste har det aldri hersket noen tvil, siden intuisjonen blant annet bygger en på en stor mengde subjektive erfaringer. Imidlertid er faren stor for at den subjektive påvirkningen av det rasjonelle overses, blant annet fordi rasjonell argumentasjon i retorisk bruk kun gir skinn av å være objektiv, fordi vekting av argumenter er subjektiv, fordi rasjonelt resonnement i praksis feiler på repeterbarhet og reproduserbarhet, fordi man ikke kan vite om alle vesentlige argumenter er tatt med, og fordi man stort sett alltid kan produsere et resonnement som fører frem til den konklusjon man subjektivt tar sikte på.
Hvis det rasjonelle hadde vært tvers gjennom objektivt, habilt og ubestikkelig, hadde man ikke trengt mer enn en dommer i rettssaker, og man hadde heller ikke trengt folkeavstemninger. Man kunne bare matet alle rasjonelle argumenter inn i en datamaskin, eller til en saksbehandler og alle kunne vært trygge på at det ville gitt det beste resultatet. Men i enhver rettsstat og i et hvert demokrati er det utenkelig å overlate store avgjørelser til en maskin eller til en enkelt saksbehandler. Selv ikke om hele prosessen ble rapportert i minste detalj slik at det kunne verifiseres. Ved å overlate en avgjørelse til mange individer ved avstemning reduseres risikoen for ekstreme utslag av subjektivitet fordi det enkelte individ blir kun en stemme i et stort kor.
Beslutninger dreier seg ikke bare om å oppnå det suboptimale utfall, det dreier seg også om å unngå vilkårlighet og at beslutningen skal kunne stå seg over tid. Man ønsker å kunne si om enhver beslutning, at man ville gjort det samme om igjen. I så måte er den intuitive beslutning gjerne like holdbar som den rasjonelle.
Robust intuisjon, sårbar fornuft. Var det ikke omvendt likevel?
Forholdet mellom logikk og intuisjon skal vi komme tilbake til.
mandag 17. januar 2011
Livet, musikken, og hullene i vår viten
Vitenskapen er en av menneskehetens storslåtte, glimrende skapelser. Storslått ved at den uttrykker vår storhet, glimrende både fordi den eksponerer sin storslåtthet og fordi den glimtvis synes å være lengre kommet enn den er. Og vitenskapens tjenere erkjenner at det ikke er gull alt som glimrer. Vi vet ikke alt, og det vi ikke vet er nettopp det – noe vi ikke vet. Det er ikke det samme som at det vi ikke kan forklare ikke finnes. Man skal være glad for at også det man ikke kan forklare finnes, for deri ligger det store potensialet til å vite mer.
Vitenskapen er ennå ung, og faller av og til for fristelsen til å stille seg med ryggen til det uforklarte i håp om at ikke noen skal se det. Man er redd for at det å ha kommet kort vil bli forvekslet med det å komme til kort, fordi man ikke har innsett at tilkortkommenheten er vitenskapens levebrød, og at hullene i vår viten er vitenskapens arbeidsplass. Å opprettholde tilliten til forklaringsevnen er et primærbehov.
Likevel - så langt er vitenskapen kommet, at om noe vet vi så godt som alt vi trenger å vite. Eksakt viten har en egen fascinerende effekt fordi den gir en følelse av å være allvitende, litt guddommelig. Noe har vi helt eksakt viten om, og så lenge man holder seg til de spørsmålene man vet noe eksakt om og styrer unna de spørsmålene man ikke vet noe eksakt om, kan man leve som om man har eksakt viten om alt man trenger å vite noe om. Naturvitenskapen synes å være mest eksakt, og i noen grener av denne vitenskapen har man langt på vei besvart de vesentlige spørsmålene, mens det eksempelvis innen kvantefysikk og kosmologi fortsatt finnes store grunnleggende mysterier. Man forstår ikke engang hvordan noe så grunnleggende som gravitasjonen virker.
Men det finnes større huller i vår viten og forståelse: Vi vet nesten ingenting om selve livet. Joda – vi vet alt det som er utforsket innen biologi, kjemi, fysikk, psykologi, sosiologi, historie, antropologi, religion, litteratur, statsvitenskap og så videre. Men å si at vi dermed vet hva livet er, er som å si at vi vet hva film er hvis vi vet alt om filmlerretet, lyset og fargene. Eller ved å si at vi forstår hva litteratur er hvis vi vet alt om skrift, penner og papir. Det er som å si at man vet hva musikk er fordi man vet alt om toner og lyd. Og slik kunne vi fortsette. Ikke engang all verdens vitenskap til sammen kan forklare hva livet egentlig er. Biologien har eksakt definerte kjennetegn på liv (forbrenning, næringsopptak, celledeling, formering, etc), men disse representerer bare minimumskriterier for hva mennesker vil kalle liv.
På de store spørsmålene i livet har altså ikke vitenskapen gitt svar. Man kan heller ikke forvente de store svarene der så lenge de store spørsmålene ikke stilles, men overlates til filosofien. Joda, den kjente vitenskapsmannen Erwin Schrödinger (ja han med katten) stilte spørsmålet i boka ”Hva er liv?” i 1944, og det finnes noen cross-over folk som jobber med saken. I den klassiske perioden fra 1600 til 1900 har man gått analytisk til verks, og det har gitt stor uttelling i form av kunnskap om elementene i våre omgivelser. Det har sin egen belønning, og er fristende å fortsette med.
Men man får ikke mer innsikt i helheten gjennom å søke mer kunnskap om elementene.
På samme måte som vi vet at film er mye mer enn lyset reflektert fra et lerret, som vi vet at en roman er mye mer enn skriften, papiret, bokstavene. Som vi vet at musikk er mye mer enn notene og lydene fra musikkinstrumentet – på samme måte vet vi at livet er mye mer enn biologien og de andre vitenskapene vi kjenner kan fortelle oss.
Legg merke til at de nærliggende eksemplene på ufullstendig viten nevnt ovenfor har noe til felles. Film, litteratur, musikk. Kultur er ett fellestrekk, men det er mer. De handler alle om kommunikasjon, formidling av budskap og opplevelser, som involverer en sender, et medium og en mottaker. Og samspillet mellom dem. Slik er også livet. Alle disse tre leddene er variabler som gjør en forskjell på det endelige resultatet – opplevelsen.
Av og til ligger svaret på spørsmålene våre ikke i de elementene vi utforsker, men mellom dem. I mellomrommet, i pausene, i hullene av vår viten. http://filosofx.blogspot.com/2010/06/det-star-mellom-linjene.html
Vitenskapen er ennå ung, og faller av og til for fristelsen til å stille seg med ryggen til det uforklarte i håp om at ikke noen skal se det. Man er redd for at det å ha kommet kort vil bli forvekslet med det å komme til kort, fordi man ikke har innsett at tilkortkommenheten er vitenskapens levebrød, og at hullene i vår viten er vitenskapens arbeidsplass. Å opprettholde tilliten til forklaringsevnen er et primærbehov.
Likevel - så langt er vitenskapen kommet, at om noe vet vi så godt som alt vi trenger å vite. Eksakt viten har en egen fascinerende effekt fordi den gir en følelse av å være allvitende, litt guddommelig. Noe har vi helt eksakt viten om, og så lenge man holder seg til de spørsmålene man vet noe eksakt om og styrer unna de spørsmålene man ikke vet noe eksakt om, kan man leve som om man har eksakt viten om alt man trenger å vite noe om. Naturvitenskapen synes å være mest eksakt, og i noen grener av denne vitenskapen har man langt på vei besvart de vesentlige spørsmålene, mens det eksempelvis innen kvantefysikk og kosmologi fortsatt finnes store grunnleggende mysterier. Man forstår ikke engang hvordan noe så grunnleggende som gravitasjonen virker.
Men det finnes større huller i vår viten og forståelse: Vi vet nesten ingenting om selve livet. Joda – vi vet alt det som er utforsket innen biologi, kjemi, fysikk, psykologi, sosiologi, historie, antropologi, religion, litteratur, statsvitenskap og så videre. Men å si at vi dermed vet hva livet er, er som å si at vi vet hva film er hvis vi vet alt om filmlerretet, lyset og fargene. Eller ved å si at vi forstår hva litteratur er hvis vi vet alt om skrift, penner og papir. Det er som å si at man vet hva musikk er fordi man vet alt om toner og lyd. Og slik kunne vi fortsette. Ikke engang all verdens vitenskap til sammen kan forklare hva livet egentlig er. Biologien har eksakt definerte kjennetegn på liv (forbrenning, næringsopptak, celledeling, formering, etc), men disse representerer bare minimumskriterier for hva mennesker vil kalle liv.
På de store spørsmålene i livet har altså ikke vitenskapen gitt svar. Man kan heller ikke forvente de store svarene der så lenge de store spørsmålene ikke stilles, men overlates til filosofien. Joda, den kjente vitenskapsmannen Erwin Schrödinger (ja han med katten) stilte spørsmålet i boka ”Hva er liv?” i 1944, og det finnes noen cross-over folk som jobber med saken. I den klassiske perioden fra 1600 til 1900 har man gått analytisk til verks, og det har gitt stor uttelling i form av kunnskap om elementene i våre omgivelser. Det har sin egen belønning, og er fristende å fortsette med.
Men man får ikke mer innsikt i helheten gjennom å søke mer kunnskap om elementene.
På samme måte som vi vet at film er mye mer enn lyset reflektert fra et lerret, som vi vet at en roman er mye mer enn skriften, papiret, bokstavene. Som vi vet at musikk er mye mer enn notene og lydene fra musikkinstrumentet – på samme måte vet vi at livet er mye mer enn biologien og de andre vitenskapene vi kjenner kan fortelle oss.
Legg merke til at de nærliggende eksemplene på ufullstendig viten nevnt ovenfor har noe til felles. Film, litteratur, musikk. Kultur er ett fellestrekk, men det er mer. De handler alle om kommunikasjon, formidling av budskap og opplevelser, som involverer en sender, et medium og en mottaker. Og samspillet mellom dem. Slik er også livet. Alle disse tre leddene er variabler som gjør en forskjell på det endelige resultatet – opplevelsen.
Av og til ligger svaret på spørsmålene våre ikke i de elementene vi utforsker, men mellom dem. I mellomrommet, i pausene, i hullene av vår viten. http://filosofx.blogspot.com/2010/06/det-star-mellom-linjene.html
søndag 16. januar 2011
Darwin igjen – loven om det bærekraftige, det reproduserbare, det repeterbare, eller: Loven om Det Smarte
Kun de bærekraftige tilstander i naturen vil fortsette å eksistere. Bærekraftig vil her si at tilstandene kan vedvare, reproduseres, at de er levedyktige i det lange løp, og at tilstandene opprettholdes av seg selv og omgivelsene (systemet), spesielt at de ikke er i konflikt med seg selv og omgivelsene. Test: Hvis naturen ville valgt det samme på nytt, så er det bærekraftig. Morgendugget på plantene. Plantene er så smart innrettet at de får fuktigheten i lufta til å samle seg på blader, stilker og strå, og lar tyngdekraften og overflatespenningen i dråpene gjøre jobben med å transportere vannet ned til rotsystemet, som er som skapt for å ta opp vann på en måte som planten kan nyttiggjøre seg det. Smart, ikke sant? Hvis ikke det hadde vært smart, hadde ikke plantene hatt de egenskapene de har, kanskje det ikke ville finnes noe på jorda som vi i dag klassifiserer som planter. Naturen skaper seg ved å reprodusere det bærekraftige. Det samme gjelder endringer – mutasjoner – som viser seg å resultere i en bærekraftig tilstand. På denne måten kan naturen utvikle seg ved at små endringer kan vise seg å føre til nye bærekraftige tilstander – eller ikke. De som viser seg å være bærekraftige over tid, synes vi er smarte. De som ikke er det er mange, men de vet vi ikke om. Vi ser bare masse smarte tilstander. Derfor synes vi hele naturen er smart. Alt som eksisterer, eksisterer fordi det opprettholdes. Alt som eksisterer, eksisterer fordi det er smart. Alt som eksisterer er smart, hvis ikke ville det ikke eksistere.
Loven om det bærekraftige gjelder også utenfor biologien, men i fysikken for eksempel ville man bruke andre begreper. I fysikken har man noe matematisk som heter egentilstander. Dette er stabile tilstander som i mange fysiske systemer typisk oppstår etter en viss (ustabil) innledende fase med en karakteristisk varighet etter starttilstanden. Ved vibrasjoner på en streng i et piano eller på en gitar oppstår den stabile fasen etter den kaotiske innledende fase som ble startet med at pianohammeren slo på strengen eller noen klimpret på gitarstrengen. Den innledende fasen, den såkalte innsvingningsfasen inneholder svingninger av alle mulige frekvenser. Etter kort tid dør de fleste svingefrekvensene ut, men noen bestemte svingninger fortsetter, og disse er opphavet til den tonen vi hører. Man kan si at svingningen på strengen reproduserer seg selv ved at den lille bølgebevegelsen i strengen forplanter seg bort til et strengefeste og blir kastet (reflektert) tilbake. Disse refleksjonene gir opphav til nye generasjoner av svingninger med samme egenskaper (frekvens) som den forrige, og slik fortsetter det. De frekvensene som har forutsetning for å overleve har en spesiell fordelaktig egenskap – de er ikke i generasjonskonflikt: Ved strengefestene er summen av alle generasjoner av svingninger til en hver tid lik null. Hvordan kan summen bli null? Jo ved at oppover-svingninger utligner nedover-svingninger, på samme måte som summen av gjeld kan utslette summen av formue. Inne på strengen kan man også finne slike nullpunkter eller knutepunkter (noder). Hvis gitaristen setter fingeren på en slik, er det bare noen utvalgte svingninger som kan eksistere. De høres lysere ut en tonen fra hele strengen i fri vibrasjon, og de kalles flageoletter.
En grei måte å regne ut toneleiet (pitsjen) en streng må ha er å finne hastigheten som bølgen har bortover langs strengen, måle lengden på strengen, og derav beregne hvor lang tid det tar for en svingning å reise frem og tilbake. Denne tiden kalles perioden, og den tilhørende frekvensen er antallet slike perioder i løpet av et sekund. Hvis frekvensen er 440Hz (perioder per sekund), tilsvarer det den tonen man kaller enstrøken a. Før i tiden benyttet man enheten sykler (ikke fremkomstmiddelet) i stedet for Hertz (Hz), altså sykluser, noe som minner om tilsvarende sykluser i naturen som er bærekraftige. Steder på jorden der det er stor forskjell på sommer og vinter, vil for eksempel frukttrær følge årstidenes syklus, i det de blomstrer og bærer frukt. Det finnes ingen mer bærekraftig syklus for disse trærne, derfor gjør de det smarteste de kan, akkurat som gitarstrengen gjør det smarteste den kan – den følger den naturlige syklusen, som gjør at tonen kan leve lengst mulig. Man kan også vise at dette er den mest energieffektive måten. Naturen er smart.
Tonen på strengen er et eksempel på såkalte egenfrekvenser, eller egenmodi. Såkalte lineære systemer har slike egenmodi eller egenverdier, det vil si at visse verdier blant mange mulige gir en stabil tilstand. Men det gjelder også systemer som vi ikke forbinder med noe lineært. Ta planetenes baner rundt sola. Planetene har dannet seg ved å samle sin masse der banehastighet og avstand til sola kan opprettholde en samling av masse ved nettopp den hastigheten. Hvis ikke kunne de ikke vært der. Noen himmellegemer kan ha dannet seg andre steder for så ved kollisjoner ha blitt bremset opp til en hastighet, en retning og en avstand til en sol som resulterte i en stabil bane. Hvis ikke ville de ha dratt videre og ingen ville ha savnet dem. De planetene vi ser går i sine baner, synes vi er smarte. De andre vet vi ikke om. Derfor er også alle planetene smarte.
Loven om det bærekraftige gjelder også utenfor biologien, men i fysikken for eksempel ville man bruke andre begreper. I fysikken har man noe matematisk som heter egentilstander. Dette er stabile tilstander som i mange fysiske systemer typisk oppstår etter en viss (ustabil) innledende fase med en karakteristisk varighet etter starttilstanden. Ved vibrasjoner på en streng i et piano eller på en gitar oppstår den stabile fasen etter den kaotiske innledende fase som ble startet med at pianohammeren slo på strengen eller noen klimpret på gitarstrengen. Den innledende fasen, den såkalte innsvingningsfasen inneholder svingninger av alle mulige frekvenser. Etter kort tid dør de fleste svingefrekvensene ut, men noen bestemte svingninger fortsetter, og disse er opphavet til den tonen vi hører. Man kan si at svingningen på strengen reproduserer seg selv ved at den lille bølgebevegelsen i strengen forplanter seg bort til et strengefeste og blir kastet (reflektert) tilbake. Disse refleksjonene gir opphav til nye generasjoner av svingninger med samme egenskaper (frekvens) som den forrige, og slik fortsetter det. De frekvensene som har forutsetning for å overleve har en spesiell fordelaktig egenskap – de er ikke i generasjonskonflikt: Ved strengefestene er summen av alle generasjoner av svingninger til en hver tid lik null. Hvordan kan summen bli null? Jo ved at oppover-svingninger utligner nedover-svingninger, på samme måte som summen av gjeld kan utslette summen av formue. Inne på strengen kan man også finne slike nullpunkter eller knutepunkter (noder). Hvis gitaristen setter fingeren på en slik, er det bare noen utvalgte svingninger som kan eksistere. De høres lysere ut en tonen fra hele strengen i fri vibrasjon, og de kalles flageoletter.
En grei måte å regne ut toneleiet (pitsjen) en streng må ha er å finne hastigheten som bølgen har bortover langs strengen, måle lengden på strengen, og derav beregne hvor lang tid det tar for en svingning å reise frem og tilbake. Denne tiden kalles perioden, og den tilhørende frekvensen er antallet slike perioder i løpet av et sekund. Hvis frekvensen er 440Hz (perioder per sekund), tilsvarer det den tonen man kaller enstrøken a. Før i tiden benyttet man enheten sykler (ikke fremkomstmiddelet) i stedet for Hertz (Hz), altså sykluser, noe som minner om tilsvarende sykluser i naturen som er bærekraftige. Steder på jorden der det er stor forskjell på sommer og vinter, vil for eksempel frukttrær følge årstidenes syklus, i det de blomstrer og bærer frukt. Det finnes ingen mer bærekraftig syklus for disse trærne, derfor gjør de det smarteste de kan, akkurat som gitarstrengen gjør det smarteste den kan – den følger den naturlige syklusen, som gjør at tonen kan leve lengst mulig. Man kan også vise at dette er den mest energieffektive måten. Naturen er smart.
Tonen på strengen er et eksempel på såkalte egenfrekvenser, eller egenmodi. Såkalte lineære systemer har slike egenmodi eller egenverdier, det vil si at visse verdier blant mange mulige gir en stabil tilstand. Men det gjelder også systemer som vi ikke forbinder med noe lineært. Ta planetenes baner rundt sola. Planetene har dannet seg ved å samle sin masse der banehastighet og avstand til sola kan opprettholde en samling av masse ved nettopp den hastigheten. Hvis ikke kunne de ikke vært der. Noen himmellegemer kan ha dannet seg andre steder for så ved kollisjoner ha blitt bremset opp til en hastighet, en retning og en avstand til en sol som resulterte i en stabil bane. Hvis ikke ville de ha dratt videre og ingen ville ha savnet dem. De planetene vi ser går i sine baner, synes vi er smarte. De andre vet vi ikke om. Derfor er også alle planetene smarte.
fredag 14. januar 2011
Evolusjon som prinsipp - ikke bare artenes opprinnelse
De genetiske egenskapene som viser seg mest levedyktige og konkurransedyktige, vinner frem. Dette har vi forstått i kjølvannet av Darwin. Når man betrakter en arts utvikling baklengs, fra nåtid til fortid, kan det se ut som om det må være en bevisst tanke og målsetning som styrer det hele, som om det sto en skaper bak. Det er ikke opplagt at en slik intensjon ville tilføre evolusjonsteorien mer forklaringsevne. Hvert utviklingssteg er en ørliten endring i arvematerialet, en såkalt mutasjon. Sammenlignet med originalen er det en feil i kopieringen, den inntreffer på helt tilfeldig tidspunkt, og selve forskjellen fra originalen er helt uforutsigbar. Det skjer mange mutasjoner som medfører et økt mangfold, og den naturlige utvelgelse avgjør hvilke varianter som videreføres i utviklingskjeden. Man kan fastslå at intensjonen ikke styrer mutasjonene, fordi disse styres av rent slumvise prosesser. På den annen side kunne man tenke seg at intensjon kunne styre utvelgelsen. Men i den grad utvelgelsen kun skjer ved overlevelse i kamp mot ytre fysiske trusler, måtte intensjonen i så fall være at arten skulle utvikle seg til å prioritere robusthet mot ytre fysiske trusler. Å definere ytre fysiske trusler som del av intensjonen, ville ikke styrke teoriens forklaringsevne, da det kun ville være å kalle det noe annet. Det samme kan sies om det å innføre muligheten for at intensjonen også styrte de ytre truslene. Det man ser i dag har utviklet til det man ser ved en evolusjonsprosess, enten det finnes en intensjon eller ikke.
Man står overfor et hvordan (evolusjonsprosessen) og et hvorfor (intensjonen).
Til nå har man funnet det mest hensiktsmessig å skille mellom disse to ved å la dem tilhøre to separate sfærer – vitenskapen og religion.
Et naturlig overlevelseskriterium er å være tilpasningsdyktig. Dette medfører blant annet at vi trives og har det bra slik vi har det, og derfor opplever vi at naturen har utviklet seg på en gunstig måte. Vi kan ikke skjønne at det gikk an å leve uten det vi er og har i dag, forfedrene må per definisjon ha levd et liv i mangel. Derfor anser vi utviklingen fra før til nå som et framskritt, og det er lett å tenke at noe må ha stått bak og styrt denne utviklingen. Poenget her er at naturens fullkommenhet kan forklares like godt på to vidt forskjellige måter: 1) En skaper har hatt en plan om hvordan vi skulle være, og at vi skulle være veltilpasset naturen; 2) Artene har utviklet seg ved naturlig utvelgelse fra et slumpvis generert mangfold, vi er utvalgt delvis som en følge av vår veltilpassethet, som igjen gjør at vi opplever naturen som veltilpasset.
Skapelse ser vi oftest på som en deterministisk handling, man vet på forhånd hva man vil skape og skaper det. Skapelse kan også være at observatøren av et stokastisk styrt resultat anser resultatet som velskapt. Det har blitt sagt: Det avgjørende er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Alt som eksisterer, eksisterer fordi det er veltilpasset. Det som er veltilpasset anser vi som velskapt. Dermed anser vi alt som eksisterer for velskapt. Og gud så på det han hadde skapt og så at det var godt. Naturligvis. Selvgjort er velgjort, sies det. Selvskapt er velskapt.
Man står overfor et hvordan (evolusjonsprosessen) og et hvorfor (intensjonen).
Til nå har man funnet det mest hensiktsmessig å skille mellom disse to ved å la dem tilhøre to separate sfærer – vitenskapen og religion.
Et naturlig overlevelseskriterium er å være tilpasningsdyktig. Dette medfører blant annet at vi trives og har det bra slik vi har det, og derfor opplever vi at naturen har utviklet seg på en gunstig måte. Vi kan ikke skjønne at det gikk an å leve uten det vi er og har i dag, forfedrene må per definisjon ha levd et liv i mangel. Derfor anser vi utviklingen fra før til nå som et framskritt, og det er lett å tenke at noe må ha stått bak og styrt denne utviklingen. Poenget her er at naturens fullkommenhet kan forklares like godt på to vidt forskjellige måter: 1) En skaper har hatt en plan om hvordan vi skulle være, og at vi skulle være veltilpasset naturen; 2) Artene har utviklet seg ved naturlig utvelgelse fra et slumpvis generert mangfold, vi er utvalgt delvis som en følge av vår veltilpassethet, som igjen gjør at vi opplever naturen som veltilpasset.
Skapelse ser vi oftest på som en deterministisk handling, man vet på forhånd hva man vil skape og skaper det. Skapelse kan også være at observatøren av et stokastisk styrt resultat anser resultatet som velskapt. Det har blitt sagt: Det avgjørende er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Alt som eksisterer, eksisterer fordi det er veltilpasset. Det som er veltilpasset anser vi som velskapt. Dermed anser vi alt som eksisterer for velskapt. Og gud så på det han hadde skapt og så at det var godt. Naturligvis. Selvgjort er velgjort, sies det. Selvskapt er velskapt.
søndag 9. januar 2011
Arv og miljø
Arv og miljø, ingen motsetning. Darwin tilla miljøfaktoren stor betydning i sin teori.
I 2009 ble det markert at det var 200 år siden Charles Darwin ble født. Helt siden boka hans, On the Origin of Species, ble utgitt i 1859, har han vært opphav til mange debatter, og debatter ble det også under 200-års jubileet. Darwins grunnleggende nye ide om hvordan artene har utviklet seg har blitt kalt ”den beste ideen noen noensinne har kommet opp med”. Men det har ikke manglet på kritikk og harde angrep. Darwin har blitt såvel kritisert som hyllet både for hva han har sagt og hva han ikke har sagt. Han har blant annet helt feilaktig blitt tatt til inntekt for ideologier basert på ”den sterkestes rett” og lignende. Her til lands blusset debatten om arv versus miljø opp igjen under jubileumsåret, og nok en gang kunne man se at misforståelser florerer. Mange spør – hvor mye skyldes arv og hvor mye skyldes miljø? De fleste sitter etter vanlig grunnskoleutdanning og vanlig folkeopplysning igjen med den oppfatning at begge deler spiller en vesentlig rolle.
I diskusjonen omkring arv og miljø kan det synes som om enten-eller-tankegangen ligger forankret, næres og opprettholdes, i de vitenskapelige miljøer. Muligens ubevisst. Biologer konsentrerer seg om biologi, sosiologer konsentrerer seg om sosiologi. Vitenskapen burde ligge foran når det gjelder å peke på sammenhenger. Derfor er inntrykket av at lekfolk i så måte skulle ha et mer utviklet vidsyn enn vitenskapen svært uheldig – for såvel lekfolk som for vitenskapen.
Av og til kommer forskere opp med nye funn som har store politiske og/eller ideologiske implikasjoner som kan overskygge det rent vitenskapelige innholdet. Tilfellet Darwin er et eksempel på det, og det har dessverre ført til at essensen i hans resultater drukner i støy.
La det være sagt med en gang: Den oppkonstruerte motsetningen mellom ARV og MILJØ burde for lengst være utgått på dato, og man trenger ikke skylde på Darwin. Det er på høy tid at SAMSPILLET mellom arv og miljø kommer i fokus.
Darwin selv pekte på at det var nettopp miljøet som var grunnen til at nye arter hadde oppstått, slik han for eksempel observerte på Galapagos.
FilosofX har foreslått en forklaringsmodell som ivaretar dette samspillet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer.
Arv kan anses som vår genetiske langtidshukommelse. Kall det gjerne generasjonshukommelse. Informasjon om våre forfedres miljøpåvirkning ligger lagret i genene og overføres gjennom generasjonene til deres etterkommere. Man kan gjerne si at dette tilsvarer den ubevisste langtidshukommelse, slik psykologene vil kunne si at et for eksempel et barns opplevelser og miljøpåvirking lagres i dets ubevisste hukommelse resten av livet. Her menes hukommelse i vid forstand. Miljø, hendelser, opplevelser fra tidligere i livet setter sitt preg på en person og personen endrer adferd i større eller mindre grad. En person endrer adferd gjennom sin levetid. En art endrer adferd gjennom generasjoner. Endring av adferd kalles læring. Hukommelse og læring dreier seg om lagring av informasjon. Hukommelse og læring går over i hverandre og kan ikke skilles skarpt.
Så er det altså meningsløst å skulle velge mellom arv og miljø når det gjelder å finne forklaring på hvorfor vi er som vi er.
Vi formes i et samspill med miljøet, og arv er det som gjør at vi også er formet av miljøet som våre forfedre levde i. Arv er generasjonshukommelsen. Genene er forlengelsen av vår levetidshukommelse.
Syntese: Miljøet betyr alt - det sørger genene for.
I 2009 ble det markert at det var 200 år siden Charles Darwin ble født. Helt siden boka hans, On the Origin of Species, ble utgitt i 1859, har han vært opphav til mange debatter, og debatter ble det også under 200-års jubileet. Darwins grunnleggende nye ide om hvordan artene har utviklet seg har blitt kalt ”den beste ideen noen noensinne har kommet opp med”. Men det har ikke manglet på kritikk og harde angrep. Darwin har blitt såvel kritisert som hyllet både for hva han har sagt og hva han ikke har sagt. Han har blant annet helt feilaktig blitt tatt til inntekt for ideologier basert på ”den sterkestes rett” og lignende. Her til lands blusset debatten om arv versus miljø opp igjen under jubileumsåret, og nok en gang kunne man se at misforståelser florerer. Mange spør – hvor mye skyldes arv og hvor mye skyldes miljø? De fleste sitter etter vanlig grunnskoleutdanning og vanlig folkeopplysning igjen med den oppfatning at begge deler spiller en vesentlig rolle.
I diskusjonen omkring arv og miljø kan det synes som om enten-eller-tankegangen ligger forankret, næres og opprettholdes, i de vitenskapelige miljøer. Muligens ubevisst. Biologer konsentrerer seg om biologi, sosiologer konsentrerer seg om sosiologi. Vitenskapen burde ligge foran når det gjelder å peke på sammenhenger. Derfor er inntrykket av at lekfolk i så måte skulle ha et mer utviklet vidsyn enn vitenskapen svært uheldig – for såvel lekfolk som for vitenskapen.
Av og til kommer forskere opp med nye funn som har store politiske og/eller ideologiske implikasjoner som kan overskygge det rent vitenskapelige innholdet. Tilfellet Darwin er et eksempel på det, og det har dessverre ført til at essensen i hans resultater drukner i støy.
La det være sagt med en gang: Den oppkonstruerte motsetningen mellom ARV og MILJØ burde for lengst være utgått på dato, og man trenger ikke skylde på Darwin. Det er på høy tid at SAMSPILLET mellom arv og miljø kommer i fokus.
Darwin selv pekte på at det var nettopp miljøet som var grunnen til at nye arter hadde oppstått, slik han for eksempel observerte på Galapagos.
FilosofX har foreslått en forklaringsmodell som ivaretar dette samspillet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer.
Arv kan anses som vår genetiske langtidshukommelse. Kall det gjerne generasjonshukommelse. Informasjon om våre forfedres miljøpåvirkning ligger lagret i genene og overføres gjennom generasjonene til deres etterkommere. Man kan gjerne si at dette tilsvarer den ubevisste langtidshukommelse, slik psykologene vil kunne si at et for eksempel et barns opplevelser og miljøpåvirking lagres i dets ubevisste hukommelse resten av livet. Her menes hukommelse i vid forstand. Miljø, hendelser, opplevelser fra tidligere i livet setter sitt preg på en person og personen endrer adferd i større eller mindre grad. En person endrer adferd gjennom sin levetid. En art endrer adferd gjennom generasjoner. Endring av adferd kalles læring. Hukommelse og læring dreier seg om lagring av informasjon. Hukommelse og læring går over i hverandre og kan ikke skilles skarpt.
Så er det altså meningsløst å skulle velge mellom arv og miljø når det gjelder å finne forklaring på hvorfor vi er som vi er.
Vi formes i et samspill med miljøet, og arv er det som gjør at vi også er formet av miljøet som våre forfedre levde i. Arv er generasjonshukommelsen. Genene er forlengelsen av vår levetidshukommelse.
Syntese: Miljøet betyr alt - det sørger genene for.
torsdag 6. januar 2011
"Alt er relativt", fysikk og etikk
Albert Einstein skal ha sagt: ”Alt er relativt” gjelder i fysikken – ikke i etikken. Som tidligere diskutert var ikke Einstein’s bidrag til fysikken at ”alt er relativt”, men snarere tvert i mot at ”alt er invariant”. Relativitetsprinsippet var allerede påvist og Einstein gjorde det mesterstykket at han ga det relative en fast foranking i noe som er invariant. Derfor er det grunn til å tro at hvis Einstein ønsket å bli sitert på noe måtte det snarere være at ”Alt er invariant”. Han arbeidet hardt for å bevise at fysikkens lover er de samme innenfor enhver referanseramme.
Samtidig som det relative sto høyt på dagsorden i utviklingen av fysikken, var relativisme i ulike versjoner aktuelle temaer i blant annet filosofi og etikk. Siden Einstein fikk mye publisitet rundt sin relativitetsteori, var det ikke uventet om noen ønsket å ta hans resultater til inntekt for egne relativistiske syn innen andre disipliner. Det kan være dette Einstein ville avvise.
Så hva kan det bety at ”alt er relativt” ikke gjelder i etikken? La oss nå anta at etikk er læren om rett og galt, altså et sett av normer, regler, lover – skrevne og uskrevne. I Einsteins munn kunne det være å konstatere at etiske regler ikke er de samme i alle referansesystemer. Dette samsvarer med det vi vet, nemlig at enten det etiske referansesytem er en kultur, et samfunn, et juridisk område eller en nasjon, kan lover og regler være forskjellige.
Man kunne også tillegge utsagnet den betydning at det finnes absolutte etiske regler, ala guds bud, som medfører at etiske regler ikke relative.
En annen variant er den moralske fortolkningen av etikk, nemlig at etikk dreier seg om å følge de lover som til enhver tid og på ethvert sted gjelder. Da kan man si at lover og regler er relative, mens kravet om å følge dem er absolutt. I så fall er det riktig å si at etikk ikke er relativ.
På den annen side kan man si at jo, etikken er relativ, lover varierer fra sted til sted, og det handler om å forholde seg til de regler som gjelder der man er. Det som er riktig til en tid, på ett sted, kan være galt et annet sted eller til en annen tid. Sannelig – etikk er relativt, kunne man hevde.
Deskriptiv etikk beskriver hva en gruppe mennesker faktisk praktiserer, som skikk og bruk. Derav kunne man definere normal praksis (med statisktisk variasjon) som en slags fysisk lov, i betydningen ”slik gjør vi det her”. Videre kunne man definere en gruppe, en nasjon eller lignende, som et referansesystem. Da ville man etter all erfaring konstatere at folk oppfører seg ikke likt i alle referansesystemer, og dermed gjelder ikke fysikkens lov i deskriptiv etikk: Loven for menneskelig oppførsel er ikke den samme i alle referansesystemer. Loven om invarians gjelder ikke i etikken, kunne Einstein ha sagt. Men han måtte i så fall medgitt at alt er relativt – også i etikken. Eller hva?
Hva hvis man med etikk mener folks forhold til gjeldende normer i et referansesystem, enten det er de skrevne, uskrevne, eller praktiserte normene man relaterere til? Er det da slik at folks etikk er den samme i alle referansesystemer, og at folk bryr seg like mye eller like lite om normene uansett hvordan de er? I så fall vil det være tilsvarende som i kvantefysikken, om enn ikke helt som i Newtonsk mekanikk. Når det gjelder folks forhold til skikk og bruk, kan det synes som om denne faktisk er som i fysikken: Man følger skikken der man er. Det gjør steinen i gravitasjonsfeltet og det gjør hovedtyngden av folk som kjenner skikk og bruk der de er. Men erfaringer kan tyde på at det ikke er helt slik når det gjelder lover og regler som innføres av myndighetene. Da vil man se at det ”skapes” flere lovbrytere i noen land enn i andre.
Generelt er det på sin plass å minne om at fysikk og etikk ikke kan behandles helt analogt, siden fysiske regler ikke brytes, mens etiske regler brytes stadig vekk. Denne forskjellen gjør at Einsteins utsagn ikke har en entydig fortolkning. En annen grunn til flertydigheten er at man ikke har definert hva et referansesystem i etisk sammenheng er (er det et land, et lokalt regelverk, guds bud, etc). Diskusjonen over kan på mange måter også demonstrere behovet for klarere distinksjon mellom hva som er etikk og hva som er moral.
Hvis man med fysikk i det innledende utsagnet vektlegger kvantefysikk vil man trolig kunne finne mange interessante analogier til deskriptiv etikk. Men da har man trolig beveget seg bort fra hva Einstein sto for.
Samtidig som det relative sto høyt på dagsorden i utviklingen av fysikken, var relativisme i ulike versjoner aktuelle temaer i blant annet filosofi og etikk. Siden Einstein fikk mye publisitet rundt sin relativitetsteori, var det ikke uventet om noen ønsket å ta hans resultater til inntekt for egne relativistiske syn innen andre disipliner. Det kan være dette Einstein ville avvise.
Så hva kan det bety at ”alt er relativt” ikke gjelder i etikken? La oss nå anta at etikk er læren om rett og galt, altså et sett av normer, regler, lover – skrevne og uskrevne. I Einsteins munn kunne det være å konstatere at etiske regler ikke er de samme i alle referansesystemer. Dette samsvarer med det vi vet, nemlig at enten det etiske referansesytem er en kultur, et samfunn, et juridisk område eller en nasjon, kan lover og regler være forskjellige.
Man kunne også tillegge utsagnet den betydning at det finnes absolutte etiske regler, ala guds bud, som medfører at etiske regler ikke relative.
En annen variant er den moralske fortolkningen av etikk, nemlig at etikk dreier seg om å følge de lover som til enhver tid og på ethvert sted gjelder. Da kan man si at lover og regler er relative, mens kravet om å følge dem er absolutt. I så fall er det riktig å si at etikk ikke er relativ.
På den annen side kan man si at jo, etikken er relativ, lover varierer fra sted til sted, og det handler om å forholde seg til de regler som gjelder der man er. Det som er riktig til en tid, på ett sted, kan være galt et annet sted eller til en annen tid. Sannelig – etikk er relativt, kunne man hevde.
Deskriptiv etikk beskriver hva en gruppe mennesker faktisk praktiserer, som skikk og bruk. Derav kunne man definere normal praksis (med statisktisk variasjon) som en slags fysisk lov, i betydningen ”slik gjør vi det her”. Videre kunne man definere en gruppe, en nasjon eller lignende, som et referansesystem. Da ville man etter all erfaring konstatere at folk oppfører seg ikke likt i alle referansesystemer, og dermed gjelder ikke fysikkens lov i deskriptiv etikk: Loven for menneskelig oppførsel er ikke den samme i alle referansesystemer. Loven om invarians gjelder ikke i etikken, kunne Einstein ha sagt. Men han måtte i så fall medgitt at alt er relativt – også i etikken. Eller hva?
Hva hvis man med etikk mener folks forhold til gjeldende normer i et referansesystem, enten det er de skrevne, uskrevne, eller praktiserte normene man relaterere til? Er det da slik at folks etikk er den samme i alle referansesystemer, og at folk bryr seg like mye eller like lite om normene uansett hvordan de er? I så fall vil det være tilsvarende som i kvantefysikken, om enn ikke helt som i Newtonsk mekanikk. Når det gjelder folks forhold til skikk og bruk, kan det synes som om denne faktisk er som i fysikken: Man følger skikken der man er. Det gjør steinen i gravitasjonsfeltet og det gjør hovedtyngden av folk som kjenner skikk og bruk der de er. Men erfaringer kan tyde på at det ikke er helt slik når det gjelder lover og regler som innføres av myndighetene. Da vil man se at det ”skapes” flere lovbrytere i noen land enn i andre.
Generelt er det på sin plass å minne om at fysikk og etikk ikke kan behandles helt analogt, siden fysiske regler ikke brytes, mens etiske regler brytes stadig vekk. Denne forskjellen gjør at Einsteins utsagn ikke har en entydig fortolkning. En annen grunn til flertydigheten er at man ikke har definert hva et referansesystem i etisk sammenheng er (er det et land, et lokalt regelverk, guds bud, etc). Diskusjonen over kan på mange måter også demonstrere behovet for klarere distinksjon mellom hva som er etikk og hva som er moral.
Hvis man med fysikk i det innledende utsagnet vektlegger kvantefysikk vil man trolig kunne finne mange interessante analogier til deskriptiv etikk. Men da har man trolig beveget seg bort fra hva Einstein sto for.
onsdag 5. januar 2011
Einstein, det relative og det invariante
Albert Einstein har feilaktig blitt referert til som opphavet til uttrykk som ”alt er relativt”. Faktum er at han lenge kjempet mot at teorien hans skulle bli kalt relativitetsteorien. Han ønsket tvert imot å benevne sin teori ”Invariansteorien”. Til slutt måtte han gi etter for presset fra et flertall av kolleger som kalte den for relativitetsteorien. Invarians hentyder til noe fast, uforanderlig, konstant. Etter hvert som det ble klart at grunnleggende fysiske størrelser som lengde, masse og tid var observatøravhengige – altså relative – ble det viktig for Einstein å bevise at innenfor hver enkelt referanseramme var fysikkens lover altid de samme. Einstein talte sterkt for at det under enhver observasjon befant seg en fysisk virkelighet, noe som særlig kom til uttrykk i hans mange kritiske utfall mot den innebygde uskarphet som Bohr og Heisenberg, m.fl. oppdaget i kvantefysikken – et fag han selv hadde vært med å grunnlegge. Et annet fast holdepunkt han er blitt kjent for å forfekte, er at lyshastigheten i vakuum er konstant og alltid den samme (invariant) innen et hvert referansesystem.
Man kan lett forestille hvor utilfredsstillende det ville vært for fysikere med bakgrunn i den klassiske mekanikken å måtte erkjenne at to observatører som mellom to hendelser hadde beveget seg med ulik hastighet ikke kunne blitt enige om hvor langt tidsintervallet og avstandsintervallet mellom hendelsene var. For ikke å snakke om at det ville ikke hjelpe å trekke inn ti, hundre eller tusen andre observatører, siden de generelt ville legge på bordet like mange ulike svar. Man kunne med god grunn konkludere at ”alt er reltivt”. Men Einstein slo seg ikke til ro med det. Han hevdet like fullt at selv om alt kan være relativt, vil alt være invariant, noe vi skal ta fram et eksempel på. Den tunge veien fram til den fullendte generelle relativitetsteorien i 1915 ble et ti-årig basketak med matematikken, der han holdt på i bli slått på målstreken av det matematiske geniet Hilbert.
Man kan se et tydelig historisk spor som leder fram til Einstein ved hans stadige referanser til Galilei, respekt for Newton, inspirert til nytenking av Mach og Maxwell, beundring for Lorentz og anerkjennelse av Minkowskis bidrag til sin egen teori.
Tilbake til det relative men likefullt invariante. Det relative og det invariante kan knyttes sammen i en rettvinklet trekant. Mellom to observerte hendelser, la hypotenusen være den strekningen c*T som lyset beregningsmessig må ha tilbakelagt i tidsrommet T målt mellom de to hendelsene. La den ene av katetene være den romlige avstanden R som observatøren måler mellom hendelsene. Benevn den andre kateten s og la den være så lang at den sammen med den første kateten og hypotenusen danner en rettvinklet trekant. La enhver observatør av de to hendelsene gjøre det samme. Om det så er to, ti, hundre, tusen eller flere observatører som legger fram like mange forskjellige kombinasjoner av T og X som de har målt mellom de to hendelsene – like fullt vil alle framlegge den samme verdien av s. Det er intet mindre enn et under. Men man trenger ikke undres over hvorfor Einstein ønsket å kalle teorien ved sitt egentlig rette navn – Invariansteorien.
Den invariante størrelsen s er det såkalte rom-tid-intervallet, som enkelt kan beregnes fra Pytagoras setning, s^2 = (c*T)^2 – X^2, og som godt kan sies å representere den felles underliggende virkelighet for alle observatørers relative virkeligheter.
Man kan lett forestille hvor utilfredsstillende det ville vært for fysikere med bakgrunn i den klassiske mekanikken å måtte erkjenne at to observatører som mellom to hendelser hadde beveget seg med ulik hastighet ikke kunne blitt enige om hvor langt tidsintervallet og avstandsintervallet mellom hendelsene var. For ikke å snakke om at det ville ikke hjelpe å trekke inn ti, hundre eller tusen andre observatører, siden de generelt ville legge på bordet like mange ulike svar. Man kunne med god grunn konkludere at ”alt er reltivt”. Men Einstein slo seg ikke til ro med det. Han hevdet like fullt at selv om alt kan være relativt, vil alt være invariant, noe vi skal ta fram et eksempel på. Den tunge veien fram til den fullendte generelle relativitetsteorien i 1915 ble et ti-årig basketak med matematikken, der han holdt på i bli slått på målstreken av det matematiske geniet Hilbert.
Man kan se et tydelig historisk spor som leder fram til Einstein ved hans stadige referanser til Galilei, respekt for Newton, inspirert til nytenking av Mach og Maxwell, beundring for Lorentz og anerkjennelse av Minkowskis bidrag til sin egen teori.
Tilbake til det relative men likefullt invariante. Det relative og det invariante kan knyttes sammen i en rettvinklet trekant. Mellom to observerte hendelser, la hypotenusen være den strekningen c*T som lyset beregningsmessig må ha tilbakelagt i tidsrommet T målt mellom de to hendelsene. La den ene av katetene være den romlige avstanden R som observatøren måler mellom hendelsene. Benevn den andre kateten s og la den være så lang at den sammen med den første kateten og hypotenusen danner en rettvinklet trekant. La enhver observatør av de to hendelsene gjøre det samme. Om det så er to, ti, hundre, tusen eller flere observatører som legger fram like mange forskjellige kombinasjoner av T og X som de har målt mellom de to hendelsene – like fullt vil alle framlegge den samme verdien av s. Det er intet mindre enn et under. Men man trenger ikke undres over hvorfor Einstein ønsket å kalle teorien ved sitt egentlig rette navn – Invariansteorien.
Den invariante størrelsen s er det såkalte rom-tid-intervallet, som enkelt kan beregnes fra Pytagoras setning, s^2 = (c*T)^2 – X^2, og som godt kan sies å representere den felles underliggende virkelighet for alle observatørers relative virkeligheter.
Hvem drev ut Laplace's Demon?
Var det Einstein eller Heisenberg?
Stephen Hawking peker på at Heisenbergs usikkerhetsprinsipp forhindrer at et allvitende vesen (Laplace’s Demon) kan prediktere enhver hendelse i ettertiden slik Laplace hevdet at det kunne. Før Heisenberg hadde allerede Einstein vist at ingenting beveger seg fortere enn lyset, noe som forhindrer et slikt vesen i å samle informasjon om universet ved et visst tidspunkt.
La oss ta et lite eksemplel der vi argumenterer med lyskjegler, eller informasjonskjegler. Tilstanden til et atom med rom-tid-koordinater (x1,y1,z1,t1) er påvirket av alle hendelser innenfor dets unike fortids lyskjegle. Denne informasjonen, la oss si mengden M1, om atomets kausale fortid er det kun atomet som kan ha. En observatør i atomets fortid før t1 ville ha en mindre lyskjegle enn den som rommer M1 og kan følgelig ikke sitte med informasjon om alle hendelsene M1 som påvirker atomet ved t1. Man kan si at lyskjeglen til t1 ligger utenpå lyskjeglene til de tidligere tidspunkt. Dermed er prediksjon om atomets tilstand ved t1 utelukket.
Men med litt velvilje overfor det som er Laplace’s poeng – forutsigbarhet basert på kausal determinisme (dvs enhver tilstand er bestemt av forutgående tilstander) – kan man likevel spørre: Hva med et omnipresent (allestedsnærværende) vesen eller et annet vesen som ikke hindres av avstander og tid, om det så var en lysets engel (Lucifer) som kunne fly med lysets hastighet? Da kommer Heisenberg inn og sier nei – den tilgjengelige informasjonen på gitt tid og sted vil ikke være presis nok for Laplace’s Demon. For et atom kan man ikke bestemme presist dets posisjon og bevegelse på en gang.
Hva hvis demonen lemper på kravene og prøver å prediktere framtida ved hjelp av en komplett samlig data med den uskarphet Heisenberg impliserer? Da må det allvitende, allestedsnærværende vesenet ta ugangspunkt i en kombinasjon av omtrentlig posisjon og omtrentlig bevegelse for hvert av atomene i universet. Spørsmålet blir da hvordan all denne omtrentligheten utvikler seg når den utbrer seg i i universet gjennom tid og rom. Opprettholdes omtrentligheten ved samme grad, øker den henimot det kaotiske, eller konvergerer den mot det bestemte? Det siste ville være ekvivalent med at det finnes kun en mulig framtid. Igjen kommer Heisenberg og protesterer: Framtidsutsiktene kan ikke være sikrere enn usikkerhetsrelasjonen tillater.
På den annen side kan framtiden kanskje være åpnere. Finnes det en grense for hvor åpen og usikker framtiden kan være, når tilgjengelige initialdata er gitt? Det spørsmålet kan være verdt å komme tilbake til.
Wikipedia:
Laplace’s Demon
Heisenbergs usikkerhetsprinsipp
Stephen Hawking peker på at Heisenbergs usikkerhetsprinsipp forhindrer at et allvitende vesen (Laplace’s Demon) kan prediktere enhver hendelse i ettertiden slik Laplace hevdet at det kunne. Før Heisenberg hadde allerede Einstein vist at ingenting beveger seg fortere enn lyset, noe som forhindrer et slikt vesen i å samle informasjon om universet ved et visst tidspunkt.
La oss ta et lite eksemplel der vi argumenterer med lyskjegler, eller informasjonskjegler. Tilstanden til et atom med rom-tid-koordinater (x1,y1,z1,t1) er påvirket av alle hendelser innenfor dets unike fortids lyskjegle. Denne informasjonen, la oss si mengden M1, om atomets kausale fortid er det kun atomet som kan ha. En observatør i atomets fortid før t1 ville ha en mindre lyskjegle enn den som rommer M1 og kan følgelig ikke sitte med informasjon om alle hendelsene M1 som påvirker atomet ved t1. Man kan si at lyskjeglen til t1 ligger utenpå lyskjeglene til de tidligere tidspunkt. Dermed er prediksjon om atomets tilstand ved t1 utelukket.
Men med litt velvilje overfor det som er Laplace’s poeng – forutsigbarhet basert på kausal determinisme (dvs enhver tilstand er bestemt av forutgående tilstander) – kan man likevel spørre: Hva med et omnipresent (allestedsnærværende) vesen eller et annet vesen som ikke hindres av avstander og tid, om det så var en lysets engel (Lucifer) som kunne fly med lysets hastighet? Da kommer Heisenberg inn og sier nei – den tilgjengelige informasjonen på gitt tid og sted vil ikke være presis nok for Laplace’s Demon. For et atom kan man ikke bestemme presist dets posisjon og bevegelse på en gang.
Hva hvis demonen lemper på kravene og prøver å prediktere framtida ved hjelp av en komplett samlig data med den uskarphet Heisenberg impliserer? Da må det allvitende, allestedsnærværende vesenet ta ugangspunkt i en kombinasjon av omtrentlig posisjon og omtrentlig bevegelse for hvert av atomene i universet. Spørsmålet blir da hvordan all denne omtrentligheten utvikler seg når den utbrer seg i i universet gjennom tid og rom. Opprettholdes omtrentligheten ved samme grad, øker den henimot det kaotiske, eller konvergerer den mot det bestemte? Det siste ville være ekvivalent med at det finnes kun en mulig framtid. Igjen kommer Heisenberg og protesterer: Framtidsutsiktene kan ikke være sikrere enn usikkerhetsrelasjonen tillater.
På den annen side kan framtiden kanskje være åpnere. Finnes det en grense for hvor åpen og usikker framtiden kan være, når tilgjengelige initialdata er gitt? Det spørsmålet kan være verdt å komme tilbake til.
Wikipedia:
Laplace’s Demon
Heisenbergs usikkerhetsprinsipp
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)