Det rasjonelle og dets sårbarhet

Robust fornuft, sårbar intuisjon. Er det ikke slik?

En av menneskets mest verdifulle og verdsatte egenskaper er evnen til å tenke rasjonelt. Det legger til rette for å kunne sortere sanseinntrykk, eksempelvis ved å kategorisere stereotypt, eksempelvis stort-lite, varmt-kaldt, hard-myk, moro-kjedelig, men også evolusjonsmessig grunnleggende: farlig-trygt, spiselig-uspiselig, giftig- ikke giftig, dumt-smart, osv. Etter hvert har vi lært oss å bygge opp systemer av tanker som kan kombineres til enda større tankesystemer, og som vi kan bruke til å vurdere komplekse data på en repeterbar måte. En enhet eller modul i et tankesystem kan være et tidligere gjennomført resonnement som vi selv, og gjerne flere av oss, har erfart leder til samme konklusjon gitt at forutsetningene var de samme. Dermed effektiviseres tankeprosessen ved at man slipper å gjenta gamle, tidkrevende resonnementer, og heller konsentrere oss om å kombinere modulene i systemet på nye måter. Styrken ved tankesystemene er at hver modul oppfører seg forutsigbart og dermed med høy repeterbarhet. En slik modul er en logisk enhet som gir samme utgangsdata hver gang de mottar samme inngangsdata. Dette gjør det mulig å dele sine tanker og tankesystemer med andre, slik at resonnementet blir reproduserbart og etterprøvbart – det kan etterprøves av andre. Og resultatet blir forutsigbart. I dette ligger en stor mulighet for menneskene til å gå sammen for å løse større oppgaver, enes om å gjøre et felles løft som ville være for tungt for det enkelte individ, men som ka være både lett og formålstjenlig for en gruppe. En svakhet med tankesystemet er at modulene blir som svarte, ugjennomsiktige bokser som er lite tilgjengelige for revisjon. Man bruker de samme konklusjonene ukritisk om og om igjen, uten å kontrollere om resonnementene fortsatt er gyldige – det vil si, om inngangsdataene fortsatt leder til samme utgangsdata som før. Selv om fordelen med å revidere tankemodulene synes å være åpenbar, er bakdelen like åpenbar. Det ville være tidkrevende, og man mister dermed den effektiviteten som var grunnen til at tankesystemene ble etablert. Kravet om effektivitet vil gjerne dominere, og man (en selv og kanskje mange andre) har etter hvert basert seg så mye på systemets forutsigbarhet, repeterbarhet og reproduserbarhet at man er villig til å risikere at konklusjonen kunne blitt en annen om man tenkte gjennom alt fra bunnen av igjen. Særlig hvis man kan slippe å bli konfrontert med det. En annen vesentlig svakhet med våre tankesystemer er at det er fort gjort å neglisjere tilsynelatende ubetydelige endringer i forutsetningene. Man kan ikke vite hvor store konsekvensene blir av disse endringene (sommerfuglvinge-effekten i meteorologien), og kommer i skade for å benytte en konklusjon som egentlig ikke er gyldig ved de rådende forutsetninger.

Et typisk uønsket scenario er at man tar en stor beslutning med fatale konsekvenser, og må i ettertid erkjenne at ”hadde vi bare tenkt på det og det” ville vi ikke konkludert som vi gjorde. Men ingen tenkte at det var nødvendig å trekke inn flere data i resonnementet, og dermed var det ingen som tenkte på det og det.

Man må være seg bevisst disse svakhetene. Man må kjenne logikkens sårbarhet for være logikkens herre og ikke dens tjener. Vi må vite når våre resonnementer er gyldige, vi må vite når tankesystemet kan anvendes og ikke, vi må vite når konklusjonen bygger på holdbart underlag og ikke, og vi må i det hele tatt vite når vårt nivå av rasjonell tenkning er egnet til å besvare de spørsmålene vi står overfor. Det er ikke rasjonell tenkning som sådan det er noe galt med, men det at vi benytter den ukritisk der den egentlig ikke var tilstrekkelig. Tanken vår har av og til logisk brist, og vi bruker tanken der den ikke burde vært brukt. Vi har nemlig andre verktøy.

Men vi er trolig så imponert over hva vi har oppnådd og kan oppnå med vår logikk, at vi lar andre verktøyer ligge ubrukt. Hovedalternativet er intuisjon, som for så vidt også er en svart boks. Intuisjon kan overraskende nok være robust og ha stor repeterbarhet, selv om den på individnivå av og til synes uforutsigbar. Det siste skyldes at et menneskeliv kan være for kort til å se repeterbarheten, fordi intuisjonen ofte benyttes ved unike problemstillinger, gjerne en-gang-i-livet avgjørelser. Men i et statistisk ensemble av mange menneskers liv vil man kunne se repeterbarhet, at så lenge middelverdien av inngangsdataene er den samme, er middelverdien av utgangsdataene den samme. Ofte finnes ikke noe brukbart alternativ til intuisjonen, fordi man står overfor et problem som er for komplekst til at man orker eller har tid til å komme gjennom et resonnement. Inngangsdataene er uendelig mange, de må til og med vektes ulikt, og utgangsdataene – konklusjonen – kommer til å ha skjebnesvangre følger. Man tar rett og slett ikke sjansen på å tenke feil. En logisk brist som følge av tidsnød ville ikke være til å holde ut å tenke tilbake på i ettertid. Intuisjonen er da det eneste brukbare verktøyet. Intuisjonen er summen av alle våre erfaringer, alle våre instinkter og reflekser. Vi er ikke bevisste hva de enkelte delene i intuisjonen er, men det betyr ikke at intuisjonen gir et slumpvis utfall. Det betyr bare at vi ikke er i stand til å fatte intuisjonens prosess i det øyeblikket den arbeider. Hvis man hadde tid nok, ville man kunne analysere intuisjonens logiske system, og verifisere informasjonsflyten gjennom det.

La oss ta et eksempel der det står om liv og død. Når et land går til krig mot et annet land, vil det alltid ha alvorlige konsekvenser. Beslutningen om å gå til krig kan være rasjonell, og den kan foretas med resonnementer uten synlig logisk brist. Men inngangsdataene er ofte sammensatt av en enorm mengde informasjon som må vektes, og det bli i sum mange verdier som er tilsynelatende korrekte, i den forstand at man vil regne dem som gyldige også i ettertid. Et problem er at det finnes skjulte agendaer og vikarierende argumenter. Hvis noen i en maktposisjon allerede har bestemt seg for å gå til krig, kan man produsere et resonnement som støtter beslutningen, og man evner ikke verifisere det i alle sine ledd. Man kan også forhindre en slik verifisering med ulike typer maktbruk. Rasjonell tenkning er et verktøy som kan misbrukes, som alt annet, og det kan være svært ressurskrevende å avsløre både ubevisste feil og bevisst misbruk gjennom manipulering. Etter at USA trakk seg ut av Vietnam het det i en mannsalder – aldri mer Vietnam – selv om innblandingen i utgangspunktet var besluttet på rasjonelt grunnlag. Man kan si – ja, men det var på politisk grunnlag, og de er ofte svært omskiftelige. Likevel, den lille variasjonen i politisk grunnlag (synet på kommunisme og USA’s ansvarsfølelse som verdenspoliti) kan vanskelig forklare at synet på militær innblanding skulle endre seg så radikalt. Særlig ikke når vi vet at de 40 år senere igjen ”gikk inn i Vietnam” (Irak), nok en gang på rasjonelt grunnlag. Faktum er at det var erfaringen – de menneskelige lidelsene – som var så påtrengende at de måtte gis en annen vekting i det logiske resonnementet. Derfor trakk de seg ut. Når denne erfaringen hadde ebbet ut av den amerikanske bevisstheten 40 år senere, fikk den igjen såpass svak vekting at det igjen var mulig med en logisk beslutning om invasjon.

Intuisjonen kunne ha gitt et annet utfall om den hadde vært lyttet til. Jeg sier ikke at intuisjonen konsekvent er pasifistisk, men den er bedre i stand til å håndere komplekse data som inkluderer mange hensyn og mange erfaringer som er tilegnet over lang tid, for ikke å si mange generasjoner. En annen vesentlig forskjell er at intuisjonen ikke vil undertrykke impulser som kommer fra empati og samvittighet. I det hele tatt er intuisjonen ikke manipulerbar, og derfor lar den seg ikke påvirke av vilkårlig og situasjonsbetinget vekting av inngangsdata (Joda, intuisjonen kan overdøves av manipulative resonnementer mm, men når man igjen lytter til intuisjonen vil den i seg selv være uberørt). En intuisjonsbasert beslutning kan derfor være vesentlig mer forutsigbar, repeterbar, etterprøvbar og pålitelig enn en logisk basert beslutning. Av erfaring vet man at personer som i stor grad følger sin samvittighet vil være pålitelige, konsekvente og forutsigbare. Aller mest gjelder dette når beslutninene er vanskelige og konsekvensene alvorlige. Og i de tilfeller en slik person måtte være omskiftelig, vil det være fordi man innser at man har latt være å lytte til samvittigheten når man visste at man burde.

Avgjørelser tatt på grunnlag av avstemminger åpner opp for intuisjon, fordi den enkelte stemmegiver har anledning til å konkludere fra en kombinasjon av intuisjon, rasjonell argumentasjon og presentasjon av fakta. Dette kan være særlig utslagsgivende i rettssaker.

Det som er viktig å forstå her, er at det subjektive sterkt påvirker så vel det rasjonelle som det intuitive. Forskjellen er at om det siste har det aldri hersket noen tvil, siden intuisjonen blant annet bygger en på en stor mengde subjektive erfaringer. Imidlertid er faren stor for at den subjektive påvirkningen av det rasjonelle overses, blant annet fordi rasjonell argumentasjon i retorisk bruk kun gir skinn av å være objektiv, fordi vekting av argumenter er subjektiv, fordi rasjonelt resonnement i praksis feiler på repeterbarhet og reproduserbarhet, fordi man ikke kan vite om alle vesentlige argumenter er tatt med, og fordi man stort sett alltid kan produsere et resonnement som fører frem til den konklusjon man subjektivt tar sikte på.

Hvis det rasjonelle hadde vært tvers gjennom objektivt, habilt og ubestikkelig, hadde man ikke trengt mer enn en dommer i rettssaker, og man hadde heller ikke trengt folkeavstemninger. Man kunne bare matet alle rasjonelle argumenter inn i en datamaskin, eller til en saksbehandler og alle kunne vært trygge på at det ville gitt det beste resultatet. Men i enhver rettsstat og i et hvert demokrati er det utenkelig å overlate store avgjørelser til en maskin eller til en enkelt saksbehandler. Selv ikke om hele prosessen ble rapportert i minste detalj slik at det kunne verifiseres. Ved å overlate en avgjørelse til mange individer ved avstemning reduseres risikoen for ekstreme utslag av subjektivitet fordi det enkelte individ blir kun en stemme i et stort kor.

Beslutninger dreier seg ikke bare om å oppnå det suboptimale utfall, det dreier seg også om å unngå vilkårlighet og at beslutningen skal kunne stå seg over tid. Man ønsker å kunne si om enhver beslutning, at man ville gjort det samme om igjen. I så måte er den intuitive beslutning gjerne like holdbar som den rasjonelle.

Robust intuisjon, sårbar fornuft. Var det ikke omvendt likevel?

Forholdet mellom logikk og intuisjon skal vi komme tilbake til.