Evolusjon som prinsipp - ikke bare artenes opprinnelse

De genetiske egenskapene som viser seg mest levedyktige og konkurransedyktige, vinner frem. Dette har vi forstått i kjølvannet av Darwin. Når man betrakter en arts utvikling baklengs, fra nåtid til fortid, kan det se ut som om det må være en bevisst tanke og målsetning som styrer det hele, som om det sto en skaper bak. Det er ikke opplagt at en slik intensjon ville tilføre evolusjonsteorien mer forklaringsevne. Hvert utviklingssteg er en ørliten endring i arvematerialet, en såkalt mutasjon. Sammenlignet med originalen er det en feil i kopieringen, den inntreffer på helt tilfeldig tidspunkt, og selve forskjellen fra originalen er helt uforutsigbar. Det skjer mange mutasjoner som medfører et økt mangfold, og den naturlige utvelgelse avgjør hvilke varianter som videreføres i utviklingskjeden. Man kan fastslå at intensjonen ikke styrer mutasjonene, fordi disse styres av rent slumvise prosesser. På den annen side kunne man tenke seg at intensjon kunne styre utvelgelsen. Men i den grad utvelgelsen kun skjer ved overlevelse i kamp mot ytre fysiske trusler, måtte intensjonen i så fall være at arten skulle utvikle seg til å prioritere robusthet mot ytre fysiske trusler. Å definere ytre fysiske trusler som del av intensjonen, ville ikke styrke teoriens forklaringsevne, da det kun ville være å kalle det noe annet. Det samme kan sies om det å innføre muligheten for at intensjonen også styrte de ytre truslene. Det man ser i dag har utviklet til det man ser ved en evolusjonsprosess, enten det finnes en intensjon eller ikke.
Man står overfor et hvordan (evolusjonsprosessen) og et hvorfor (intensjonen).
Til nå har man funnet det mest hensiktsmessig å skille mellom disse to ved å la dem tilhøre to separate sfærer – vitenskapen og religion.

Et naturlig overlevelseskriterium er å være tilpasningsdyktig. Dette medfører blant annet at vi trives og har det bra slik vi har det, og derfor opplever vi at naturen har utviklet seg på en gunstig måte. Vi kan ikke skjønne at det gikk an å leve uten det vi er og har i dag, forfedrene må per definisjon ha levd et liv i mangel. Derfor anser vi utviklingen fra før til nå som et framskritt, og det er lett å tenke at noe må ha stått bak og styrt denne utviklingen. Poenget her er at naturens fullkommenhet kan forklares like godt på to vidt forskjellige måter: 1) En skaper har hatt en plan om hvordan vi skulle være, og at vi skulle være veltilpasset naturen; 2) Artene har utviklet seg ved naturlig utvelgelse fra et slumpvis generert mangfold, vi er utvalgt delvis som en følge av vår veltilpassethet, som igjen gjør at vi opplever naturen som veltilpasset.

Skapelse ser vi oftest på som en deterministisk handling, man vet på forhånd hva man vil skape og skaper det. Skapelse kan også være at observatøren av et stokastisk styrt resultat anser resultatet som velskapt. Det har blitt sagt: Det avgjørende er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.

Alt som eksisterer, eksisterer fordi det er veltilpasset. Det som er veltilpasset anser vi som velskapt. Dermed anser vi alt som eksisterer for velskapt. Og gud så på det han hadde skapt og så at det var godt. Naturligvis. Selvgjort er velgjort, sies det. Selvskapt er velskapt.