Big Bang på en gitarstreng

I det øyeblikket en gitarist slår an den løse A-strengen er i utgangspunktet alle frekvenser til stede, alle toner er mulige. Men det er bare et spørsmål om hvor lang tid det vil ta før en fremherskende tone trer frem – nemlig tonen A. Og bølgene på A-strengen sier til hverandre – hvilken harmoni, for et fantastisk lykketreff, hvilken stor skaperkraft som står bak. De kan ikke forestille seg at det kan eksistere en annen livsform, at det kan finnes andre universer det samme fantastiske slumpetreffet har skjedd. Men på nabostrengene G og E, står noen andre bølger og sier akkurat det samme….

Før eller senere vil det oppstå en tone i strengen, rett og slett fordi en tone er en tilstand, en syklus, som tillates av strengen. Tonen kan oppstå på et utall forskjellige måter, ikke bare ved klimpring med en negl eller et plekter, men ved et slag, ved et strøk fra en violinbue, av vinden som blåser over strengen (eolisharpe), eller ved at noen synger samme tone i nærheten av strengen. Derfor er det bare et spørsmål om tid før tonen oppstår i strengen.

Før gitaristens anslag på strengen eksisterte ikke tiden, for det var ingen bølger der, ingen svingninger som tiden kunne defineres ved. Tiden er et mål på svingningens lengde, altså hvor lang syklusen er for en naturlig svingning på strengen – en såkalt egensvingning eller mode (Faktisk finnes en hel rekke egensvingninger på samme streng). Rett etter anslaget eksisterte et kaos av svingninger med all verdens frekvenser. En sjokkbølge utbredte seg langs strengen, fra gitaristens anslagspunkt og utover til begge sider, med en konstant hastighet som følger av strengens stramming og strengens masse. Fra endene av strengen blir bølgene reflekterte, og det viser seg snart at noen svingesykluser vedvarer, nemlig de som forløper et helt antall ganger i løpet av den tiden en bølge bruker att og fram på strengen. Andre frekvenser dør ut – de er ikke liv laga på denne strengen.