Kun det harmoniske vedvarer

Spørsmålet er – hvordan oppsto harmonien i universet? Spørsmålet springer ut av vår oppfatning om at det er harmoni i universet. Man kan gjerne si at våre spørsmål om det som er, er et resultat av det som er (Hva kom først – spørsmålet eller svaret?). Men spørsmålet bygger på en forutsetning om at universet var først, og så oppsto harmonien i et allerede eksisterende univers. Hvis forutsetningen ikke holder, må ethvert svar bli feil. Løsningen er som med høna og egget, harmonien og universet er to faser i en syklus. Universet er et sted der harmonien kan være, så sånn sett kan man si at universet kom først – deretter harmonien. Men uten harmoni – uten egentilstander (sykliske, selvrepeterende, varige, holdbare, osv…tilstander) kan ikke universet vedvare. Det ville dø hen, som de frekvensene som ikke hadde sykluser som gikk opp i strengens storsyklus, og det ville ikke vært noen der til å savne det, eller til å observere dets eksistens. Ingen ville ha rapportert om mangel på harmoni. Kun det harmoniske vedvarer. Kun det harmoniske eksisterer. Derfor følger universet etter harmonien, kunne man si. Løsningen på floken er at universet og harmonien er uløselig knyttet til hverandre, som høna og egget.

Ingen høne – ingen egg, intet egg – ingen høne, og: Ingen harmoni – intet univers, intet univers – ingen harmoni, intet univers - ingen gud, ingen gud - intet univers.

Alle tilstander som kan vedvare og opprettholdes, gjennom repeterende sykluser, vil før eller senere oppstå – det er bare et spørsmål om når det skal skje.

All utvikling skjer som følge av tilfeldige avvik i en stabil tilstand, men som resulterer i en ny vedvarende tilstand.

Rett etter big bang eksisterte sannsynligheten for mange forskjellige vedvarende tilstander. Og det eksisterte mange varige (stabile, stasjonære) tilstander og ikke-varige (transiente) tilstander om hverandre, og de var vanskelige å skille. Potensialet for elektroner og atomer, planeter og solsystemer, galakser og sorte hull fantes, men var ikke fremtredende. Etter noe tid ebbet de ikke-varige tilstandene ut, mens de varige forble. Tiden var kommet for at elektronene kunne fremtre i sine ”baner” – rettere sagt deres energitilstander eller svingetilstander omkring atomkjernene. Materien eksisterte nokså jevnt fordelt og med høy tetthet. Etter hvert som materien ble uttynnet i forbindelse med universets ekspansjon var tiden kommet for stedvis varig opphopning av materie. Solsystemene var i ferd med å tre frem, med stadig skarpere definerte massehoper i definerte baner – planetbanene. Mellom planetbanene befant seg fortsatt materie og materie i bevegelse i alle retninger, men det var intet blivende sted for vedvarende bevegelsesmønstre, og i dag kan det se ut som om det er helt tomt rom utenom der planetene og kometene kretser i sine periodiske baner.