Arv og miljø

Arv og miljø, ingen motsetning. Darwin tilla miljøfaktoren stor betydning i sin teori.

I 2009 ble det markert at det var 200 år siden Charles Darwin ble født. Helt siden boka hans, On the Origin of Species, ble utgitt i 1859, har han vært opphav til mange debatter, og debatter ble det også under 200-års jubileet. Darwins grunnleggende nye ide om hvordan artene har utviklet seg har blitt kalt ”den beste ideen noen noensinne har kommet opp med”. Men det har ikke manglet på kritikk og harde angrep. Darwin har blitt såvel kritisert som hyllet både for hva han har sagt og hva han ikke har sagt. Han har blant annet helt feilaktig blitt tatt til inntekt for ideologier basert på ”den sterkestes rett” og lignende. Her til lands blusset debatten om arv versus miljø opp igjen under jubileumsåret, og nok en gang kunne man se at misforståelser florerer. Mange spør – hvor mye skyldes arv og hvor mye skyldes miljø? De fleste sitter etter vanlig grunnskoleutdanning og vanlig folkeopplysning igjen med den oppfatning at begge deler spiller en vesentlig rolle.

I diskusjonen omkring arv og miljø kan det synes som om enten-eller-tankegangen ligger forankret, næres og opprettholdes, i de vitenskapelige miljøer. Muligens ubevisst. Biologer konsentrerer seg om biologi, sosiologer konsentrerer seg om sosiologi. Vitenskapen burde ligge foran når det gjelder å peke på sammenhenger. Derfor er inntrykket av at lekfolk i så måte skulle ha et mer utviklet vidsyn enn vitenskapen svært uheldig – for såvel lekfolk som for vitenskapen.

Av og til kommer forskere opp med nye funn som har store politiske og/eller ideologiske implikasjoner som kan overskygge det rent vitenskapelige innholdet. Tilfellet Darwin er et eksempel på det, og det har dessverre ført til at essensen i hans resultater drukner i støy.

La det være sagt med en gang: Den oppkonstruerte motsetningen mellom ARV og MILJØ burde for lengst være utgått på dato, og man trenger ikke skylde på Darwin. Det er på høy tid at SAMSPILLET mellom arv og miljø kommer i fokus.

Darwin selv pekte på at det var nettopp miljøet som var grunnen til at nye arter hadde oppstått, slik han for eksempel observerte på Galapagos.

FilosofX har foreslått en forklaringsmodell som ivaretar dette samspillet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer.

Arv kan anses som vår genetiske langtidshukommelse. Kall det gjerne generasjonshukommelse. Informasjon om våre forfedres miljøpåvirkning ligger lagret i genene og overføres gjennom generasjonene til deres etterkommere. Man kan gjerne si at dette tilsvarer den ubevisste langtidshukommelse, slik psykologene vil kunne si at et for eksempel et barns opplevelser og miljøpåvirking lagres i dets ubevisste hukommelse resten av livet. Her menes hukommelse i vid forstand. Miljø, hendelser, opplevelser fra tidligere i livet setter sitt preg på en person og personen endrer adferd i større eller mindre grad. En person endrer adferd gjennom sin levetid. En art endrer adferd gjennom generasjoner. Endring av adferd kalles læring. Hukommelse og læring dreier seg om lagring av informasjon. Hukommelse og læring går over i hverandre og kan ikke skilles skarpt.

Så er det altså meningsløst å skulle velge mellom arv og miljø når det gjelder å finne forklaring på hvorfor vi er som vi er.

Vi formes i et samspill med miljøet, og arv er det som gjør at vi også er formet av miljøet som våre forfedre levde i. Arv er generasjonshukommelsen. Genene er forlengelsen av vår levetidshukommelse.

Syntese: Miljøet betyr alt - det sørger genene for.