Det som gjentar seg eller kan gjenta seg er repetitivt. Det repetitive er grunnleggende levedyktig. Alt levedyktig er repetitivt. Det som ikke er repetitivt er ikke levedyktig. Gjentagelser er en like grunnleggende egenskap i verden som verden selv. Livet er til ved det repetitive. Gjentagelser gir oss muligheten til å handle med forutsigbart utfall, og dermed opplevelsen av hensikt.
Alt som er repeterer seg selv.
Det finnes ikke noen annen måte å vedvare på enn å repetere seg selv. Det repetitive er forutsigbart – det er deterministisk. Det som alltid svarer B når du sier A, er repetitivt, og det er også deterministisk. Hvis det derimot noen ganger svarer B og noen ganger C eller hva som helst, er det ikke repetitivt, ikke forutsigbart, ikke deterministisk, og kanskje stokastisk. Det stokastiske skaper nytt, mens det repetitive bevarer. Når en celle kopierer seg selv under formering til en celle som er identisk lik originalen opprettholdes det levedyktige. Av og til oppstår en uforutsigbar ulikhet under kopieringen, noe som skjer ved såkalte mutasjoner. Hvis den nye originalen er i stand til å kopiere seg selv, og den har egenskaper som støttes av det systemet den er en del av, kan den vise seg å være repetitiv. I motsatt fall vil kopien dø og kun være et historisk blaff, som en kvantefluktuasjon forsvinner den like fort som den oppsto, på uforutsigbart vis. Det vil si uforutsigbart på individnivå, men forutsigbart på gruppenivå, ved gruppens statistiske egenskaper.
Spenningsforholdet mellom det repetitive og det uforutsigbare stokastiske er at det repetitive motsetter seg endring, fordi dets grunnleggende egenskap er å repetere seg selv – hvilket innebærer at det forblir uendret. I kontrast til dette vil det stokastiske tilsynelatende motsette seg det repetitive, ved at det setter en stopper for det uendrede. Effekten av det er at det kan oppstå nye repetitive tilstander, og noen av disse bidrar til endrede levedyktige systemer. Hvis endringen viser seg å føre til økt levetid, vil dette subjektivt karakteriseres som en forbedring, som mer vellykket, eller mer avansert. Egentlig er det verken mer eller mindre enn et av mange levedyktige tilstander med sine unike egenskaper, et element i et system med dynamiske egenskaper, som igjen er et element i et større system, og så videre.
I matematikken og fysikken benevnes det som gjentar seg peridodisk eller syklisk, og de sykliske tilstandene kalles gjerne moder, eller egentilstander. Atomer og gitarstrenger er to svært forskjellige eksempler. Elektronene gjentar sine svingemønstre helt til de av en eller annen grunn endrer det, spontant ved en eksitasjon eller en emisjon. På gitarstrenger gjentar svingningene seg uendret helt til strengens lengde eller stramming endrer seg, og da vil de fortsette i et nytt svingemønster med nye svingeperioder og frekvenser. Egentlig er det bare en endring til en annen syklisk tilstand, selv om man subjektivt måtte foretrekke den ene framfor den andre.
I en større sammenheng vil man kunne se at det finnes et sett av slike svingetilstander – toner – som komponister foretrekker fremfor andre. Som for eksempel den tempererte toneskala stemt etter kammertonen. Over tid har man sett at den tempererte skala i Vesten har vokst fram ved naturlig utvelgelse,ved at den sine renstemte søsken viste seg å bli foretrukket. Denne skalaen er altså mer levedyktig fordi den foretrekkes og derfor repeteres – den brukes om igjen og om igjen. Det repetitive viser seg på to vidt forskjellige nivåer på en gang: Et repetitivt bruksmønster med elementer som er repetitive svingetilstander.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar