Kosmos og Kaos

Kosmos og Kaos. Kaos og Kosmos.

Fra kaos til orden, eller fra orden til kaos – entropiens lov?

I antikken tenkte man at det først var kaos, deretter oppsto orden. Det greske ordet for orden er kosmos. Av entropien, en termodynamikkens lov, følger imidlertid at universet alltid utvikler seg fra tilstander av mer orden til tilstander av mindre orden – altså fra orden til kaos. Eksempelvis ser man ofte at et glass av enkel geometri knuses til mange tilsynelatende uordnede biter. Og hvis man heller fløte i kaffen og rører rundt vil man få en blanding. Ingen har rapportert om at det motsatte har skjedd. På den annen side kan man si at det unge universet var kaotisk, og at siden ikke atomene og solsystemene eller andre vanlige eksempler på orden eksisterte, kan man hevde at det rådet uorden.

Uenigheten bunner i uenighet om definisjonen av orden og uorden. Hvis man samler alle legoklossene som ligger på gulvet etter lillebrors siste lekeøkt om kvelden, stappfullt i en liten sekk, snører den hardt sammen og legger den ned på gulvet, vil nok de fleste si at man har skapt mer orden i stua. På samme måte, når lillebror neste dag åpner sekken og etter en tid har spredd alle sine små byggverk utover golvet igjen, kan man hevde at man igjen har fått større uorden, på tross av at lillebrors byggverk representerer en orden som ikke eksiterete da klossene lå i sekken. Om det unge universet kan man si at det var fortettet og uoversiktlig, men det var stram orden. Det vi kaller orden er det vi er vant til å se rundt oss i universet per i dag, det vi kjenner igjen og forstår, det vi har lært å kjenne som harmoni.

Sannsynlighet for orden
Hvis noen hadde stilt spørsmålet i universets (universet, her: alt som er og har vært og vil bli til alle tider) barndom, vil det en gang oppstå mennesker et sted? Da ville svaret vært:- ja helt sikkert, en gang, et sted, men ikke når og hvor. Og hadde man stilt et helt åpent spørsmål: - hva kan oppstå i universet, ville svaret vært – hva som helst, hvor som helst, men ikke hva, når og hvor. For mennesket er disse svarene ikke så vanskelig å akseptere. Verre synes det å være å akseptere at det har skjedd, når mennesket faktisk har oppstått på jorden, bare fordi det fantes en sjanse for det. Det er for utrolig at så tilfeldig sammentreff av protein og DNA skulle skje akkurat her, på vår klode. Men så var det det med sannsynligheter da: Det at vi er her nå er nemlig 100% sikkert. Vi er lottovinnerne – fordi det fantes en sjanse og fordi det fantes et hav av tid for sjansen å slå til.

Kaos med gjennomsnittlig orden
Universet kan predikteres statistisk. Man kan forutsi noe om utviklingen av en gjennomsnittstilstand og om forekomst av avvik fra denne. Eksempelvis kan lovene i mekanikken i de fleste tilfeller forutsi det som skjer så presist at man ikke vil merke at det faktisk bare er det statistiske tyngdepunkt av et legeme som Newton predikterer. Kun hvis legemet blir så lite at det nærmer seg elementærpartikkel-størrelse vil det gjøre seg gjeldende at legemet kun er et ensemble av elementærpartikler som enkeltvis oppfører seg helt uforutsigbart.

Mye av det vi ser er mer kaotisk enn det ser ut til.

På den annen side. Hvis man sammenligner den orden vi ser i naturen rundt oss i dag med den kosmiske ursuppe som en gang må ha vært, kommer man ikke helt utenom det antikke synet: -fra kaos til kosmos, fra uorden til orden.

Som så mange ganger ellers kan tesen og antitesen avløses av en syntese.
Tese: Økende orden.
Antitese: Økende uorden.
Syntese: Det oppstår ny orden lokalt, samtidig som den totale uorden øker. Økt orden ett sted må betales med økt uorden ellers.