Livet, musikken, og hullene i vår viten

Vitenskapen er en av menneskehetens storslåtte, glimrende skapelser. Storslått ved at den uttrykker vår storhet, glimrende både fordi den eksponerer sin storslåtthet og fordi den glimtvis synes å være lengre kommet enn den er. Og vitenskapens tjenere erkjenner at det ikke er gull alt som glimrer. Vi vet ikke alt, og det vi ikke vet er nettopp det – noe vi ikke vet. Det er ikke det samme som at det vi ikke kan forklare ikke finnes. Man skal være glad for at også det man ikke kan forklare finnes, for deri ligger det store potensialet til å vite mer. 

Vitenskapen er ennå ung, og faller av og til for fristelsen til å stille seg med ryggen til det uforklarte i håp om at ikke noen skal se det. Man er redd for at det å ha kommet kort vil bli forvekslet med det å komme til kort, fordi man ikke har innsett at tilkortkommenheten er vitenskapens levebrød, og at hullene i vår viten er vitenskapens arbeidsplass. Å opprettholde tilliten til forklaringsevnen er et primærbehov.

Likevel - så langt er vitenskapen kommet, at om noe vet vi så godt som alt vi trenger å vite. Eksakt viten har en egen fascinerende effekt fordi den gir en følelse av å være allvitende, litt guddommelig. Noe har vi helt eksakt viten om, og så lenge man holder seg til de spørsmålene man vet noe eksakt om og styrer unna de spørsmålene man ikke vet noe eksakt om, kan man leve som om man har eksakt viten om alt man trenger å vite noe om. Naturvitenskapen synes å være mest eksakt, og i noen grener av denne vitenskapen har man langt på vei besvart de vesentlige spørsmålene, mens det eksempelvis innen kvantefysikk og kosmologi fortsatt finnes store grunnleggende mysterier. Man forstår ikke engang hvordan noe så grunnleggende som gravitasjonen virker.

Men det finnes større huller i vår viten og forståelse: Vi vet nesten ingenting om selve livet. Joda – vi vet alt det som er utforsket innen biologi, kjemi, fysikk, psykologi, sosiologi, historie, antropologi, religion, litteratur, statsvitenskap og så videre. Men å si at vi dermed vet hva livet er, er som å si at vi vet hva film er hvis vi vet alt om filmlerretet, lyset og fargene. Eller ved å si at vi forstår hva litteratur er hvis vi vet alt om skrift, penner og papir. Det er som å si at man vet hva musikk er fordi man vet alt om toner og lyd. Og slik kunne vi fortsette. Ikke engang all verdens vitenskap til sammen kan forklare hva livet egentlig er. Biologien har eksakt definerte kjennetegn på liv (forbrenning, næringsopptak, celledeling, formering, etc), men disse representerer bare minimumskriterier for hva mennesker vil kalle liv.

På de store spørsmålene i livet har altså ikke vitenskapen gitt svar. Man kan heller ikke forvente de store svarene der så lenge de store spørsmålene ikke stilles, men overlates til filosofien. Joda, den kjente vitenskapsmannen Erwin Schrödinger (ja han med katten) stilte spørsmålet i boka ”Hva er liv?” i 1944, og det finnes noen cross-over folk som jobber med saken. I den klassiske perioden fra 1600 til 1900 har man gått analytisk til verks, og det har gitt stor uttelling i form av kunnskap om elementene i våre omgivelser. Det har sin egen belønning, og er fristende å fortsette med. 

Men man får ikke mer innsikt i helheten gjennom å søke mer kunnskap om elementene.

På samme måte som vi vet at film er mye mer enn lyset reflektert fra et lerret, som vi vet at en roman er mye mer enn skriften, papiret, bokstavene. Som vi vet at musikk er mye mer enn notene og lydene fra musikkinstrumentet – på samme måte vet vi at livet er mye mer enn biologien og de andre vitenskapene vi kjenner kan fortelle oss.

Legg merke til at de nærliggende eksemplene på ufullstendig viten nevnt ovenfor har noe til felles. Film, litteratur, musikk. Kultur er ett fellestrekk, men det er mer. De handler alle om kommunikasjon, formidling av budskap og opplevelser, som involverer en sender, et medium og en mottaker. Og samspillet mellom dem. Slik er også livet. Alle disse tre leddene er variabler som gjør en forskjell på det endelige resultatet – opplevelsen.

Av og til ligger svaret på spørsmålene våre ikke i de elementene vi utforsker, men mellom dem. I mellomrommet, i pausene, i hullene av vår viten. http://filosofx.blogspot.com/2010/06/det-star-mellom-linjene.html