"Alt er relativt", fysikk og etikk

Albert Einstein skal ha sagt: ”Alt er relativt” gjelder i fysikken – ikke i etikken. Som tidligere diskutert var ikke Einstein’s bidrag til fysikken at ”alt er relativt”, men snarere tvert i mot at ”alt er invariant”. Relativitetsprinsippet var allerede påvist og Einstein gjorde det mesterstykket at han ga det relative en fast foranking i noe som er invariant. Derfor er det grunn til å tro at hvis Einstein ønsket å bli sitert på noe måtte det snarere være at ”Alt er invariant”. Han arbeidet hardt for å bevise at fysikkens lover er de samme innenfor enhver referanseramme.

Samtidig som det relative sto høyt på dagsorden i utviklingen av fysikken, var relativisme i ulike versjoner aktuelle temaer i blant annet filosofi og etikk. Siden Einstein fikk mye publisitet rundt sin relativitetsteori, var det ikke uventet om noen ønsket å ta hans resultater til inntekt for egne relativistiske syn innen andre disipliner. Det kan være dette Einstein ville avvise.

Så hva kan det bety at ”alt er relativt” ikke gjelder i etikken? La oss nå anta at etikk er læren om rett og galt, altså et sett av normer, regler, lover – skrevne og uskrevne. I Einsteins munn kunne det være å konstatere at etiske regler ikke er de samme i alle referansesystemer. Dette samsvarer med det vi vet, nemlig at enten det etiske referansesytem er en kultur, et samfunn, et juridisk område eller en nasjon, kan lover og regler være forskjellige.

Man kunne også tillegge utsagnet den betydning at det finnes absolutte etiske regler, ala guds bud, som medfører at etiske regler ikke relative.

En annen variant er den moralske fortolkningen av etikk, nemlig at etikk dreier seg om å følge de lover som til enhver tid og på ethvert sted gjelder. Da kan man si at lover og regler er relative, mens kravet om å følge dem er absolutt. I så fall er det riktig å si at etikk ikke er relativ.

På den annen side kan man si at jo, etikken er relativ, lover varierer fra sted til sted, og det handler om å forholde seg til de regler som gjelder der man er. Det som er riktig til en tid, på ett sted, kan være galt et annet sted eller til en annen tid. Sannelig – etikk er relativt, kunne man hevde.

Deskriptiv etikk beskriver hva en gruppe mennesker faktisk praktiserer, som skikk og bruk. Derav kunne man definere normal praksis (med statisktisk variasjon) som en slags fysisk lov, i betydningen ”slik gjør vi det her”. Videre kunne man definere en gruppe, en nasjon eller lignende, som et referansesystem. Da ville man etter all erfaring konstatere at folk oppfører seg ikke likt i alle referansesystemer, og dermed gjelder ikke fysikkens lov i deskriptiv etikk: Loven for menneskelig oppførsel er ikke den samme i alle referansesystemer. Loven om invarians gjelder ikke i etikken, kunne Einstein ha sagt. Men han måtte i så fall medgitt at alt er relativt – også i etikken. Eller hva?

Hva hvis man med etikk mener folks forhold til gjeldende normer i et referansesystem, enten det er de skrevne, uskrevne, eller praktiserte normene man relaterere til? Er det da slik at folks etikk er den samme i alle referansesystemer, og at folk bryr seg like mye eller like lite om normene uansett hvordan de er? I så fall vil det være tilsvarende som i kvantefysikken, om enn ikke helt som i Newtonsk mekanikk. Når det gjelder folks forhold til skikk og bruk, kan det synes som om denne faktisk er som i fysikken: Man følger skikken der man er. Det gjør steinen i gravitasjonsfeltet og det gjør hovedtyngden av folk som kjenner skikk og bruk der de er. Men erfaringer kan tyde på at det ikke er helt slik når det gjelder lover og regler som innføres av myndighetene. Da vil man se at det ”skapes” flere lovbrytere i noen land enn i andre.

Generelt er det på sin plass å minne om at fysikk og etikk ikke kan behandles helt analogt, siden fysiske regler ikke brytes, mens etiske regler brytes stadig vekk. Denne forskjellen gjør at Einsteins utsagn ikke har en entydig fortolkning. En annen grunn til flertydigheten er at man ikke har definert hva et referansesystem i etisk sammenheng er (er det et land, et lokalt regelverk, guds bud, etc). Diskusjonen over kan på mange måter også demonstrere behovet for klarere distinksjon mellom hva som er etikk og hva som er moral.  

Hvis man med fysikk i det innledende utsagnet vektlegger kvantefysikk vil man trolig kunne finne mange interessante analogier til deskriptiv etikk. Men da har man trolig beveget seg bort fra hva Einstein sto for.

Einstein, det relative og det invariante

Albert Einstein har feilaktig blitt referert til som opphavet til uttrykk som ”alt er relativt”. Faktum er at han lenge kjempet mot at teorien hans skulle bli kalt relativitetsteorien. Han ønsket tvert imot å benevne sin teori ”Invariansteorien”. Til slutt måtte han gi etter for presset fra et flertall av kolleger som kalte den for relativitetsteorien. Invarians hentyder til noe fast, uforanderlig, konstant. Etter hvert som det ble klart at grunnleggende fysiske størrelser som lengde, masse og tid var observatøravhengige – altså relative – ble det viktig for Einstein å bevise at innenfor hver enkelt referanseramme var fysikkens lover altid de samme. Einstein talte sterkt for at det under enhver observasjon befant seg en fysisk virkelighet, noe som særlig kom til uttrykk i hans mange kritiske utfall mot den innebygde uskarphet som Bohr og Heisenberg, m.fl. oppdaget i kvantefysikken – et fag han selv hadde vært med å grunnlegge. Et annet fast holdepunkt han er blitt kjent for å forfekte, er at lyshastigheten i vakuum er konstant og alltid den samme (invariant) innen et hvert referansesystem.

Man kan lett forestille hvor utilfredsstillende det ville vært for fysikere med bakgrunn i den klassiske mekanikken å måtte erkjenne at to observatører som mellom to hendelser hadde beveget seg med ulik hastighet ikke kunne blitt enige om hvor langt tidsintervallet og avstandsintervallet mellom hendelsene var. For ikke å snakke om at det ville ikke hjelpe å trekke inn ti, hundre eller tusen andre observatører, siden de generelt ville legge på bordet like mange ulike svar. Man kunne med god grunn konkludere at ”alt er reltivt”. Men Einstein slo seg ikke til ro med det. Han hevdet like fullt at selv om alt kan være relativt, vil alt være invariant, noe vi skal ta fram et eksempel på. Den tunge veien fram til den fullendte generelle relativitetsteorien i 1915 ble et ti-årig basketak med matematikken, der han holdt på i bli slått på målstreken av det matematiske geniet Hilbert.

Man kan se et tydelig historisk spor som leder fram til Einstein ved hans stadige referanser til Galilei, respekt for Newton, inspirert til nytenking av Mach og Maxwell, beundring for Lorentz og anerkjennelse av Minkowskis bidrag til sin egen teori.

Tilbake til det relative men likefullt invariante. Det relative og det invariante kan knyttes sammen i en rettvinklet trekant. Mellom to observerte hendelser, la hypotenusen være den strekningen c*T som lyset beregningsmessig må ha tilbakelagt i tidsrommet T målt mellom de to hendelsene. La den ene av katetene være den romlige avstanden R som observatøren måler mellom hendelsene. Benevn den andre kateten s og la den være så lang at den sammen med den første kateten og hypotenusen danner en rettvinklet trekant. La enhver observatør av de to hendelsene gjøre det samme. Om det så er to, ti, hundre, tusen eller flere observatører som legger fram like mange forskjellige kombinasjoner av T og X som de har målt mellom de to hendelsene – like fullt vil alle framlegge den samme verdien av s. Det er intet mindre enn et under. Men man trenger ikke undres over hvorfor Einstein ønsket å kalle teorien ved sitt egentlig rette navn – Invariansteorien.
Den invariante størrelsen s er det såkalte rom-tid-intervallet, som enkelt kan beregnes fra Pytagoras setning, s^2 = (c*T)^2 – X^2, og som godt kan sies å representere den felles underliggende virkelighet for alle observatørers relative virkeligheter.