Einsteins syn på materie og rom

Ved gjennombruddet for den generelle relativitetsteorien innså Einsteins kolleger at man måtte revidere synet på rommet som en beholder for materien og at rom og materie var uavhengige av hverandre. Men Einstein så lengre. Som medforfatter av boka "The evolution of physics" i 1938 tok han til orde for en enda mer radikal forståelse av rom og materie:

"Det er ingen mening i å anse materie og felt som to kvaliteter som er helt forskjellige fra hverandre.... Kan vi ikke forkaste ideen om materie og bygge en ren felt-fysikk? Vi kunne anse materie som områder i rommet hvor feltet er ekstremt sterkt. En kastet sten er, fra dette synspunkt, a felt i forandring hvori tilstander av den høyeste felt-intensitet beveger seg gjennom rommet med stenens hastighet."

FilosofX anser et slikt syn på materie og rom som en direkte konsekvens av ekvivalensprinsippet og relativitetsteorien, men som det har tatt lang tid for vitenskapen å begripe. I artikkelen http://filosofx.blogspot.com/2010/12/ekvivalensprinsippet.html påpekes at ekvivalensprinsippet har konsekvenser for synet på materie og rom som man ikke var moden for ved presentasjonen av den generelle relativitetsteorien i 1915. Med sitatet ovenfor blir det klart at Einstein 23 år senere prøvde å få andre vitenskapsfolk med seg på en radikal revisjon av vår fysiske forståelse.
Nå har det gått 95 år, og fortsatt kan fysikkbøkene hete noe sånt som Rom, Stoff, Tid, som om det er tre separate elementer. Det støttes av sunn fornuft (som er bra å ha, men som ikke må forveksles med vitenskap), og av synsinntrykket - det at den ugjennomsiktige materie skiller seg fra det gjennomsiktige rom.
Vitenskapsfolk kan likevel stille ha akseptert Einsteins syn. Noen vil akseptere det, men si at det bare dreier seg om å sette et nytt navn på det man tidligere har kalt materie. og hva så? Andre vil ha skjønt at det er helt nødvendig å kvitte seg med de hindringene for tanken som ligger i en gammel forståelse, for at man skal være i stand til å gjøre nye oppdagelser.

Filosofisk ekvivalensprinsipp

På lignende måte som Einsteins ekvivalensprinsipp leder til at to fenomener, A og B, som ikke kan skjelnes fra hverandre ved observasjon må ha samme underliggende mekanisme, kan man anvende et filosofisk ekvivalensprinsipp. La oss ta et eksempel.
A: Universet med sin grenseløse harmoni later til å være skapt av en mektig intelligens.
B: Universet later til å ha oppstått fordi det fantes ørliten sjanse for det, i en evighet av sjanser. Harmonien er den egenskapen ved det som gjorde at det i stedet for å henfalle til kaos har vært et selvbevarende system der livet kunne utvikle seg til blant annet å avkomme bevisste observatører som du og jeg.
Den harmoni som observeres kan altså ha to helt ulike forklaringer. Vanligvis behandler man disse som to konkurrerende forklaringer, og det synes å være umulig å forene de to. For å bevise at A er riktig på bekostning av B, må man bevise "skapt av" som forutsetter at det ligger en intensjon forut for universet, og dermed utenfor universet. Men siden vi ikke kan observere noe utenfor universet kan vi heller ikke påvise en slik intensjon (Universet er alt som er og vi kan ikke observere noe som ikke er, og intensjon synes å være umulig å bevise). I seg selv er ikke dette nok til å hevde at A er galt og B er riktig. Man simpelthen kan ikke vite.
Man kan beskrive to universer A og B som er identisk like, bortsett fra at A har en bakenforliggende og underliggende intensjon mens B ikke har det. A og B har de samme observatørene og observatørene gjør nøyaktig de samme observasjonene.
Et filosofisk ekvivalensprinsipp vil da tilsi at A og B i bunn og grunn er det samme. Noen vil overraskende nok finne en slik holdning beslektet med vitenskapelig positivisme.
Ekvivalensprinsippet kan ha mange interessante konsekvenser.
En konsekvens av ekvivalensprinsippet er at man må behandle de to fenomenene "skapt harmoni" og "selvbevarende system" som ett og det samme. I dagligtale gjør vi ofte nettopp det: Selv vitenskapsmenn kan muntlig omtale harmonien i naturen som "genial", enten de mener at det står et geni bak den eller ikke.
Hvis man legger vekt på det man gjenkjenner som "intelligent skaper", vil en konsekvens av ekvivalensprinsippet være at intelligensen i så fall er en integrert del av universet og at universet utnytter sin intelligens i sin skapelse av seg selv. Ekvivalensprinsippet kan på lignende måter gi næring til panteisme og andre livssyn som innebærer at gud er alt og alt er gud. Når det kommer til livssyn vil ekvivalensprinsippet i stor grad være forenlig med agnostisisme, mens det i eksempelet A,B ovenfor typisk vil komme i konflikt med både teisme og ateisme.

Flere eksempler på konsekvenser av det filosofiske ekvivalensprinsipp vil følge.

Ekvivalensprinsippet

For hundre år siden arbeidet Albert Einstein utrettelig gjennnom mange år for å utforme den generelle relativitetsteorien. Hans utgangspunkt, hans drivkraft og hans håp om at han en dag måtte få på plass matematikken i teorien, var det såkalte ekvivalensprinsippet: Hvis man ikke gjennom sansing og målinger kan skille mellom det å være i akselerert bevegelse og det å være i et gravitasjonsfelt, må de fysiske forholdene i bunn og grunn være de samme. Eller mer presist - likeverdige, altså ekvivalente. Det samme gjelder det å være i fritt fall i et tyngdefelt, og det å være vektløs uten akselerasjon. Vi vet at Einstein i 1915 til slutt lykkes å formalisere teorien, og at dens mange konsekvenser i tur og orden er blitt bekreftet av måledata.
Noe av det virkelig nye i Einsteins verdensanskuelse var at selve rommet krummer seg der det er gravitasjonsfelter. Man erkjente at man ikke lenger kunne se på verdensrommet som en beholder for de objektene som finnes der, og formulerte det gjerne slik: Masse vekselvirker med rommet og får det til å krumme seg. En vanlig illustrasjon har vært en biljarkule som får en gummiduk til å krumme. Krummingen kan blant annet medføre at lyset fra en stjerne endrer retning når den passerer nær et massivt himmellegeme, noe som ble bevist av astronomen Arthur Eddington under en solformørkelse i 1919.
Men erkjennelsen så ut til å stoppe der** - masse (gravitasjon) får rommet til å krumme seg, og krumming får masse til å endre retning (akselerere).
Hvis man derimot tar ekvivalensprinsippet fullt ut på alvor, vil man erkjenne at masse like gjerne kan anses som et fellesbegrep for den krumming av romtiden som er knyttet til de mekaniske egenskapene gravitasjon og treghet.
Dette med krumning og masse er kanskje ikke så fjernt fra vår erfaring som først antatt. Hvis man sitter i en båt på vannet og møter en bølge, kan man egentlig ikke vite om båten ble truffet av noen tonn med vann eller om det var en spesiell krumning av vannets overflate. Bølger vil vi helt naturlig forstå som krumning, mens begrepet masse synes fremmed. I vår forståelse av masse og rom er det omvendt - der synes vi masse er naturlig og håndgripelig, mens krumning virker fremmed.
Vår oppfatning av masse som et objekt som er adskilt fra rommet er etablert ved det faktum at mange av de konstellasjoner av materie som vi omgir oss mest med kombinerer egenskapene gravitasjon og treghet med ugjennomsiktighet, fasthet (faste stoffer) og avgrensethet. Men kosmologene forteller oss at størstedelen av massen i kosmos er usynlig, og da skjønner vi at vår forestilling om masse kan måtte komme til en revisjon.

** Etterskrift 16.12.2010: I 1938 tok Einstein til orde for en enda mer radikal forståelse av masse og rom enn den nye erkjennelse kollegaer fikk ved gjennombruddet for den generelle relativitetsteorien.

Kanskje du prøver for hardt

Flyt heller med strømmen.
Det strider mot vår oppfatning - hardt strev er det som skal til, det gjelder å ikke gi etter.
Musikere har forsøkt et opplegg for hjernetrening med dataspill som forbedret opplevd musikalsk kvalitet, følelsesmessig innlevelse og interpretasjon (interpretativ forestillingsevne):

To learn to control their brain rhythms, the musicians were shown a picture of a boat and asked to make it sail towards the horizon. This only happened when they achieved the desired brain state.
"First you try as hard as you can to make the boat move, and it just goes backwards," John Gruzelier, professor of psychology at Imperial College Medical School, told the British Association's Festival of Science.
"Soon you learn to go with the flow, and let your brain do all the work for you."
Professional musicians asked to rate their performances after training found that the quality of their music, emotional commitment and interpretive imagination all improved.
http://news.bbc.co.uk/2/hi/in_depth/sci_tech/2000/festival_of_science/913478.stm

Genetisk hukommelse - svak reinkarnasjon

Mine stamfedre (og -mødre) gjorde erfaringer som fikk dem til å endre adferd eller opprettholde sin adferd. Med adferd menes her ethvert reaksjonsmønster på ethvert plan - følelse, tanke, ord, gjerning, osv. Endring av adferd er det samme som læring.

Jeg har arvet adferden til mine stamfedre gjennom hele min genetiske fortid. Noen av mine stamfedres samtidige gjorde andre erfaringer, og de utviklet en annen adferd, som mine samtige har arvet. I tillegg til min nedarvede adferd har både de erfaringene jeg husker og de jeg ikke husker påvirket min adferd. Det første kan man kalle bevisst adferd, det andre ubevisst adferd. Tilsammen er min adferd sammensatt av bevisst adferd, ubevisst adferd og nedarvet adferd. Hertil kommer spontan adferd, som hos et individ i hvert ledd av arvekjeden har vært kilden til mulig endring av adferd. Vi lærer ikke bare av vår feil. Spontan adferd som viser seg å være mindre smart får individet til å fastholde levedyktig adferd, men på den annen side har spontane innfall også vist seg å føre til mer smart adferd. "Smart" kan her være bevisst smarthet, ubevisst smarthet eller nedarvet smarthet: Bevisst, fordi jeg minnes erfaringene som tilsier at det er smart. Ubevisst, fordi jeg ikke minnes erfaringene som tilsier at det er smart. Nedarvet, fordi jeg er etterkommer etter de som erfarte at det er smart, og smartheten deres muliggjorde at jeg ble født. Noen av de andres erfaringer formidles til meg i min samtid, gjennom oppdragelse, erfaringsdeling, utdanning, fortellinger, massemedia, bøker. Disse filtrerer jeg ved å forkaste, bevare, fortrenge, eller ignorere. De fletter seg inn i min bevisste erfaring eller min ubevisste erfaring, og deres opphav kan være bevisst eller ubevisst. Fra barndommen vil gjerne det man har blitt fortalt blande seg inn i egne opplevelser.

I praksis lever (føler, tenker, sier, gjør, osv.) jeg som om alle disse erfaringene er mine egne, enten erfaringene er bevisste, ubevisste, overlevert av andre, eller nedarvede. Bevisstheten er bare i stand til å skille det bevisste fra det som ikke er bevisst, og dermed er jeg ikke i stand til å skille mellom de erfaringene i min levetid som jeg har glemt og de erfaringene som er gjort av mine forfedre.

Mine forfedres opplevelser og erfaringer ble lagret og overført til meg som genetisk informasjon, gjennom endring i genmaterialet. På samme måte som all annen informasjon blir laget, ved å gjøre varige endringer i et medium. Eller - erfaringene ble innkodet i genmaterialet og kan i dag dekodes av meg.

Hvis min sjel er summen av alle mine erfaringer, og mine forfedres erfaringer er del av mine erfaringer, da er mine forfedres sjel en del av min sjel. Deres sjel er ikke borte.

Intuisjon

Jeg går i en skog jeg ikke kjenner og nå ser det ut til at to stier leder i retning mot det fjellet jeg av og til får et glimt av i det fjerne. Sti A ser ut til å være den som leder mest direkte til målet, men "noe i meg" sier at jeg ikke skal gå sti A og at jeg heller skal gå sti B. Jeg vil derfor gå sti B, selv om jeg i øyeblikket ikke fatter hvorfor nettopp det er det jeg vil (husk at "det jeg vil" til enhver tid og ethvert sted er det samme som "det beste for meg", gitt tid og sted). Hvordan kan jeg gjøre et valg uten å forstå hvorfor jeg gjør det? Svaret er at vårt beslutningsgrunnlag alltid baserer seg på vår totale bakgrunn, all informasjon vi har lagret, alle våre erfaringer, inkludert de vi har glemt og de vi bærer med oss genetisk gjennom evolusjonen. Av og til ligger hele beslutningsgrunnlaget, eller den altoverskyggende delen, i mitt ubevisste minne. Noen av disse gangene rekker jeg ikke å tenke - da handler jeg på instinkt. Andre ganger rekker jeg å tenke - da handler det om intuisjon. Da kommer det an på om jeg stoler på at "det" som har ført og bevart meg og mine forfedre og -mødre fram til dit jeg står, også kan føre og bevare meg videre hvis jeg nå går sti B.

Intuisjon rommer alle vår erfaringer, også de ubevisste fra vår levetid og de fra generasjonene før oss. Summen av erfaringer kalles også - sjelen.

Vitenskap

Vitenskapen slik vi kjenner den handler i bunn og grunn om å foreslå navn på det vi observerer, rope på det, og se om det svarer.

Ufrivillig, frivillig, fri vilje

Jeg hadde ikke noe valg. Ufrivillig. Frivillig. Hva ligger i disse uttrykkene? Hva er vilje?
Min vilje er det som jeg forstår som det beste for meg og mitt livsprosjekt, eller mer presist – det optimale for meg gitt betingelsene jeg forholder meg til. At viljen er fri, betyr at den er unik for meg, at den ikke er lik noen andres vilje, at den oppleves som forskjellig fra andres vilje, og at den ikke er bundet av andres bakgrunn og erfaringer. Fri Vilje definerer meg som unikt individ, med unike egenskaper, med opphav i min unike bakgrunn – min unike akkumulerte fortid. Vi er her ved kjernen av hva sjelen er. Neal Donald Walsch skriver, fritt sitert, at sjelen er summen av alle mine erfaringer.
”Jeg hadde ikke noe valg” trenger ikke bety annet enn at den optimale handling med hensyn til min overordnede hensikt, gitt min totale erfaringsbakgrunn, fremsto som helt entydig – uten bedre alternativer. Det betyr altså ikke at min vilje ikke var fri. Per definisjon er min vilje fri fordi den er unik. At jeg gjorde noe som var ”ufrivillig” betyr heller ikke at min vilje var ufri, men at den optimale handling under omstendighetene ikke fulgte en direkte kurs mot målet. "Ufrivillig" er en omvei i forhold til den rette linje mellom A og B. Det er som hvis man har som mål å nå Nordpolen og ser seg tvunget til å følge et dalføre som gjør en sving sørover. Målet, og viljen om å nå målet, blir ikke endret av den grunn. Eller om man blir truet på livet og finner det hensiktsmessig, gitt sitt livsprosjekt, å gjøre det som måtte til for å overleve der og da. En reflekshandling, eller annen handling foretatt på ubevisst grunnlag, kan oppleves som ufrivillig hvis den tilsynelatende ikke støtter eller tjener min hensikt. På tross av ulike opplevelser av ufrivillighet er jeg, min bakgrunn og mitt livsprosjekt unikt, fritt og uforandret av utenforliggende forhold.

Fri vilje og determinisme

Et av de store problemene i samtidens filosofi er forholdet mellom determinisme og fri vilje. Determinisme forstås ofte som en lovisk følge av hendelser, der en hendelse har sin årsak i en forutgående hendelse, og i sin tur forårsaker en etterfølgende hendelse. Slike kjeder er enkle å akseptere for tanken, i hvert fall for alle som har sett en kjede av dominobrikker falle, men forekommer kun i de enkle tilfeller eller ved forenklende betraktninger. Begrepet determinisme har vært utdypet tidligere av filosof X. Siden den vanlige forståelsen av determinisme innebærer et tvungent hendelsesforløp, er determinisme tilsynelatende i konflikt med fri vilje: Man kan ikke handle fritt hvis man bare gjør det man må, og kan ikke ha fri vilje hvis man ikke kan handle fritt. En naturlig følge av dette resonnementet er at determinisme og fri vilje ikke er forenlige, med andre ord – inkompatible. Et slikt standpunkt kalles inkompatibilisme. Mange opplever at man har fri vilje. Inkompatibilistene kan løse konflikten med å hevde at fri vilje er innbilning. En annen form for inkompatibilisme er å hevde at determinisme og fri vilje er uforenlige, og at determinisme må vike for et standpunkt om at fri vilje er ekte. Dette kalles også libertarianisme. Det eneste felles for de to variantene av inkompatibilisme er at determinisme og fri vilje er uforenlige.
En tredje vei er å anerkjenne universets determinisme samtidig som fri vilje er ekte, og innta det standpunkt at determinisme og fri vilje er forenlige, med andre ord – kompatible. Et slikt standpunkt kalles kompatibilisme. Daniel Dennet er blant de mest kjente talsmenn for kompatibilisme, og han har blant annet skrevet boken Freedom Evolves.

En fjerde vei som ikke er ikke fremtredende i samtidsfilosofien er syntesen, der determinisme er tesen og fri vilje er antitesen. Ikke sjelden munner syntese ut i at reviderte versjoner av tese og antitese er kompatible, eller at opprinnelig konflikt mellom de to blir irrelevant.
La oss anta at determinisme tilsier at jeg til enhver tid gjør det som etter min evne, viten og forstand best tjener min hensikt. En viktig del av min hensikt er for eksempel selvoppholdelsesdriften. Men det kan variere sterkt i hvor vidt eller snevert mitt perspektiv er på hva som best tjener meg selv, på lang sikt og på kort sikt, og i hvor stor grad det innebærer hensyn til andre. I et hvert øyeblikk gjør jeg en vurdering, etter beste evne, viten og forstand, av mitt eget beste. Hver slik vurdering kan ved determinisme forklares som en direkte følge av min fortid – min fortids informasjonskjegle – og det inkluderer all læring, informasjon i kortidshukommelse, langtidshukommelse, bevisst, ubevisst, reflekser, instinkter, genetisk lagret informasjon, med mer. Min vurdering har en årsak. Det jeg velger å gjøre, gjør jeg for en grunn, enten den er bevisst eller ubevisst. Med denne forståelsen av fri vilje er uttrykk som ”jeg hadde ikke noe valg” ikke uttrykk for tvang eller ufrihet, men snarere uttrykk for at man har handlet etter beste mulige vurdering, og at ingen bedre alternativer var å finne.
Om jeg velger å dilte etter andre, eller gjøre som andre sier, er det for en grunn, enten jeg eller andre vet hvorfor eller ikke. Om jeg så trues til å etterkomme andres vilje, og så gjør det, er det fordi jeg finner det mest hensiktsmessig for meg. Min vurdering, om den tar kort eller lang tid, munner ut i det jeg kaller vilje. Grunnen til at jeg opplever min vilje som fri, er at den er unik, den ivaretar meg og min hensikt på best mulig måte. Om jeg velger å ta hensyn også til andres hensikt, er også det etter en vurdering av at det er inkludert i min totale hensikt. Viljens frihet er altså ikke frihet fra determinismen, men frihet for meg til å ta hensyn til min hensikt, mitt livs prosjekt, min sjels vei. I stedet for å være en hindring for den frie vilje, er determinismen paradoksalt nok en forutsetning for å oppleve fri vilje, noe som ikke er ulikt en av Dennets konklusjoner. Determinismen gjør det mulig for meg 1) å vite hva som er formålstjenlig for meg, og i neste omgang 2) å kunne sette min vilje ut i livet:
1) Takket være determinisme vet jeg at hvis jeg skal komme meg helskinnet den lange veien fra A til B, tjener det min hensikt å kjøre på høyre side av veien.
2) Takket være determinisme dreier bilen litt til høyre hver gang jeg dreier rattet litt til høyre.
De to (1 og 2) er determinisme i henholdsvis min fortids informasjonskjegle og min fremtids informasjonskjegle. Min fortids informasjonskjegle kan også kalles min samlede erfaringsbakgrunn, eller alle mine egenskapers kilde. I de enkleste tilfeller er en hendelses fortids informasjonskjegle det samme som hendelsens årsak eller årsakskjede. Hendelsen er da dens virkning, mens hendelsens fremtids informasjonskjegle er dens deterministiske konsekvens.

Den fysiske virkeligheten og vår opplevelse av den

Vi har alle vår unike opplevelse av den fysiske virkeligheten (som vi her skal kalle virkeligheten, selv om den ikke nødvendigvis er hele virkeligheten). Hvem kan da si - dette er virkeligheten, mens det der ikke er virkeligheten? Finnes kanskje ikke EN virkelighet, men like mange virkeligheter som det finnes opplevere av virkeligheten?
Den tilsynelatende konflikten mellom påstanden om én sann virkelighet og påstanden om mange sanne virkelighetsoppfatninger er et paradoks, og paradokset kan løses. Løsningen på paradokset ligger ikke i å erklære alle oppfatninger som avviker fra virkeligheten som vrangforestillinger, for da vil kun det minste avvik avsløre at alle virkelighetsoppfatninger er vrangforestillinger. Nøkkelen ligger i at forestillingene er sanne, men ikke fullstendige. De er sanne innen sitt omfang, men omfanget er begrenset av individets endelighet.
Vårt individuelle, unike bilde av virkeligheten er skapt dels direkte gjennom alle våre sanseinntrykk og dels via indirekte informasjon om dem. Individets ståsted bestemmer individets synsvinkel. Uansett er informasjonen begrenset til kun et utvalg av den totale informasjon om virkeligheten. Derfor er det ingen som besitter det absolutte svar på hva som er virkeligheten. Men vi har en tilnærming til det gjennom vår felles oppfatning om virkeligheten, og på den måten kan vi danne oss et mer eller mindre uskarpt bilde av virkeligheten. Min (relative) virkelighetsoppfatning relaterer til (den absolutte) virkeligheten som en planet relaterer til stjerna den kretser rundt, eller som elektronet relaterer til atomkjernen den svirrer rundt. Andres virkelighetsoppfatning tilsvarer andre planeter som kretser rundt samme stjerne, eller andre elektroner rundt samme kjerne. Noen er nær kjernen, noen lengre ute, og man kunne tilføye - noen er helt ute. Men sentrum kan man bare nærme seg, og man kan bare tilnærmelsesvis befinne seg der.

Fram til for 400 år siden var vi overbevist om at vi på jorda befant oss i sentrum av universet og at alle andre himmellegemer kretset rundt oss, fordi de kunne se slik ut fra vårt ståsted. Hvisdet bodde noen på Mars kunne de tenke det samme. Like nærliggende er det å tro at vårt eget ståsted representerer virkeligheten og at alle andre rundt oss må ha avvikende oppfatninger. Man må simpelthen vite bedre, at vi alle har en oppfatning som avviker fra virkeligheten.

Slik kan man illustrere forholdet mellom en virkelighet og mange virkelighetsoppfatninger. De mange forskjellige planetene motstrider ikke at det finnes en stjerne i midten, snarere bekreftes det. Konvergensen i retning av en felles virkelighetsoppfatning bekrefter at det finnes en virkelighet. Mange sanne virkelighetsoppfatninger. En sann virkelighet.

To need

To need is to be owned

To be needed is to own

If you don't want to be owned
- do not need

If you do not want to own
- don't be needed

Det står mellom linjene

Poesien er å finne mellom linjene. Det viktigste i musikken er pausene. De beste bildene får du på radio.
Hvordan kan det ha seg slik? Hvorfor er tomrommet viktigere enn bestanddelene? Hvorfor finnes essensen i Ingenting i stedet for i Noe?
Svaret på spørsmålene ligger i det som skjer hos mottakeren, hos den som leser, hos den som lytter. Omgivelsene sender budskap til oss hele tiden, men det er vi som bestemmer om vi vil motta budskapet, hvilket budskap vi vil motta, og hvilken opplevelse budskapet ledsages av. Det er vår respons på innkommende sansestimuli, og det skjer stort sett ubevisst. Hvordan du responderer på universet er en personlig, unik egenskap som har sine svært sammensatte årsaker i hele din fortid - i hele vår fortid siden tidenes morgen. Betingelsene for din respons ligger i din enorme, totale hukommelse, dels i din korttidshukommelse, dels i din langtidshukommelse, dels i responsmønstre som har dannet seg siden du ble født, men en stor del ligger i din genetiske hukommelse. Derfor vil mange av oss respondere nokså likt, men aldri helt likt. Tre stoler ved siden av hverandre i en konsertsal: I to av dem sitter to personer og lytter til en konsert. De hører samme lyd, men likevel ulik musikk. Deres musikalske opplevelse kan være nokså lik, særlig hvis de er to tvillinger som har levd sammen hele sitt liv, men aldri helt lik. I den tredje stolen er det også samme lyd, men der er det ingen musikk. Hvorfor ikke? Jo, fordi det er ingen der som kan oppleve musikken. Musikerne kan ha en intensjon om å sende et musikalsk budskap, men uten noen til å motta musikken, respondere på den, blir det bare lyd som når det tomme setet. Kanskje den ene tilhøreren synes konserten bare er støy, mens naboen har sitt liv musikalske opplevelse. Musikk kan altså ikke defineres som en spesiell form for lyd. Musikk kan faktisk eksistere uten lyd. Musikken eksisterer i vårt sinn, i vår forestilling om musikken, i tilhørerens minne etter konserten, i komponistens ”hode” før notene ble skrevet. Notene er et middel når komponisten kommuniserer med musikerne, og lyden er et middel når musikerne kommuniserer med tilhørerne. På samme måte er ordene poetens virkemiddel. Likevel er det ikke ordene som er poesien. Likevel er det ikke notene og tonene som er musikken. Poesien finnes mellom ordene, mellom linjene. Poesien oppstår først når noen leser eller hører ordene, og de ledsages av den opplevelsen som skapes hos den som leser eller lytter.
Betyr dette i ytterste konsekvens at tilfeldige ord kan bli til poesi? Svaret er ja, fordi poesien skapes når man leser, når man lytter. Men man blir ikke poet av å utgi en samling tilfeldige ord. Grunnen til at dette ikke blir vellykket er at det krever en poet for å skape poesi gjentatte ganger. Poeten kjennes på sin repeterbarhet i evnen til å bevege nye lesere, igjen og igjen. Poeten kan selv lese sine egne ord og oppleve poesien. Allerede da vet poeten at det er poesi som er skapt, og poeten deler det med den som leser og den som hører. Om mottakerens rolle er undervurdert, skal man heller ikke undervurdere kildens betydning. Noen kunstnere evner å bevege mange mennesker på en gang ved at deres budskap mottas av mange mennesker som har mye felles i sin fortid, ikke minst i sin felles fortid. Andre kunstnere beveger noen få mennesker, og skaper på denne måten sjeldne, enestående opplevelser hos disse få som har noe felles i sin felles fortid.
Notene, tonene og lyden fra instrumentene er altså ikke selve musikken, de er musikkens medium. Heller ikke er det ordene og lydene fra de talte ord som er selve poesien, men de er poesiens medium. På tilsvarende måte er det ikke livets bestanddeler som er selve livet, de er livets medium. Det er ikke kroppen vår, cellene våre, naturen med sine atomer og molekyler som definerer livet, men opplevelsen som skapes hos den som opplever det.
Våre liv utspiller seg i tomrommet mellom våre bestanddeler.
Vi bombarderes uavlatelig av sanseinntrykk. Hele tiden er det noe som kan ses, høres, luktes, smakes, føles. Dette er budskap som kommer til oss via livets medium, via universet. Universet er ikke bare mediet – det er også budskapet, men uten mottakeren blir budskapet meningsløst. Opplevelsen skapes av mottakeren av budskapet, livet mottas av den som lever det. Derfor kan man med rette si – det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Hvis vi kunne måle og beskrive alle vår sanseinntrykk gjennom et helt liv, ville det blitt en ufattelig lang beskrivelse. Likevel ville det vesentligste ikke stå der: Livet selv ville kun være å finne mellom linjene.
Livet utspiller seg i tomrommet mellom universets bestanddeler.

Det deterministiske univers

Det absolutte, objektive univers er tvers gjennom deterministisk. Det relative, subjektive univers har innslag av liksom-tilfeldige, pseudo-indeterministiske hendelser. De liksom-tilfeldige hendelsene kan ikke skilles fra det man regner som ekte-tilfeldige hendelser hvis noe slikt finnes, og de oppfattes som innfall, som elementær-årsaker, som ren skapelse. Dette følger av individets punkt-perspektiv (punkt-observatørens perspektiv) og ikke av at universet er indeterministisk. Man må skille mellom det upredikterbare og det som er vanskelig å prediktere.

Etterord: Det gjenstår flere interessante problemer rundt determinisme som ikke er tatt opp her. Gitt en hendelse A som er tilstrekkelig til å medføre B – må den nødvendigvis medføre B, eller kan den ha et alternativt utfall B2. Er A nødvendig for at B skal inntreffe, eller finnes en annen mulig foranledning A2. Med andre ord, går det flere veier til Rom? Er A kontrafaktisk nødvendig og tilstrekkelig for B, slik at B hender hvis og bare hvis A hender? Ikke minst, kan det være en ukjent årsak X som er foranledning til både A og B, og at observasjonen A forårsaker B er en illusjon? Klassisk determinisme tilsier at etter A følger B og det finnes ikke noe alternativ. Finnes sterkere og svakere grader av determinisme?

Laplaces Demon flyr med lysets hastighet

Kun i Det Absolutte – med absolutt viten – er det deterministiske univers fullstendig predikterbart og uten liksom-tilfeldige hendelser. Pierre-Simon Laplace gjorde i 1814 et tankeeksperiment som har blitt kalt Laplaces Demon, der han tenker seg et intellekt med absolutt viten om universets nåværende i dette øyeblikk, ville kunne vite alt om framtida så vel som alt om fortida. Laplace formulerer såkalt kausal determinisme kortfattet og elegant, i samsvar med den innledende definisjonen ovenfor:

Det nåværende er fortidas virkning og framtidas årsak.

I 1814 så man ingen grunn til ikke å fastholde ideen om et universelt nå. Med relativitetsteorien i tankene må ”nåværende” forstås i absolutt forstand og ikke som ”nå” for en punkt-observatør i romtiden. Man kan illustrativt forstå det nåværende som tilstanden til en flate i universet definert av alle rom-tid-punkter der den absolutte tiden er t=T, der t=0 tilsvarer Big Bang. Ingen punkt-observatør vil kunne sammenfatte denne informasjonen, siden informasjonsoverføringen til et hvilket som helst mottaker-punkt i universet ville trenge alt fra null sekunder til mange milliarder år. Det vil si, med mindre observatøren beveger seg med lysets hastighet. Den som oppnår lysets hastighet, kan oppnå absolutt viten, siden det medfører at avstanden til alle punkter i universet blir den samme, nemlig lik null. Laplaces Demon flyr altså med lysets hastighet.

Determinisme og kvantefysikk

Kvantisering - ikke noe hokus pokus

Kvantefluktuasjoner er tilsynelatende slumpvise der de dukker opp nærmest av intet for så å forsvinne igjen like uforutsigbart, men de må forventes når man skal studere naturen på elementærnivå med svært stor nøyaktighet. Det kan sammenlignes med avrundinger som forekommer i økonomiske transaksjoner, som en følge av at man har en minste myntenhet. For en forretning kan det være umulig å forutse for hvilken kunde avrundingen går i pluss og for hvilken kunde den går i minus. La oss tenke oss at en forretning tar inn noen kaker til en verdi av 10 Mynter (minste myntenhet) hver. Han bestemmer seg for å selge uten fortjeneste. En kunde kjøper en tredjedel av kaka. Den teoretiske verdien er 10/3 (3.33…), hvilket medfører avrunding, slik at kunden betaler 3 Mynt. To andre kunder gjør det samme, og når man teller opp kassa etter disse tre kundene viser det seg at mens det har gått ut verdier tilsvarende 10 Mynt, har det kommet inn verdier tilsvarende 9 Mynt. 1 Mynt har tilsynelatende forsvunnet. Litt senere har tre kunder kjøpt to tredeler hver. Avrunding medfører at de betaler de 7 Mynt hver, til sammen 21 Mynt. Nå er det 30 Mynt i kassa, nøyaktig samme verdi som har gått ut. 1 Mynt har tilsynelatende dukket opp igjen. Slik fortsetter handelen, og hvis man skal vite nøyaktig når 1 Mynt dukker opp eller forsvinner, måtte man ha fullstendig kunnskap om hva kundene skulle kjøpe og til hvilken tid. Man måtte i praksis ha all informasjon om deres beveggrunner, noe som igjen ville kreve absolutt viten. Den som ikke har absolutt viten trenger likevel ikke være helt uvitende, siden sannsynlighet for at 1 Mynt dukker opp eller forsvinner kan beregnes. For eksempel kan man prediktere at over tid vil det som forsvinner og det som dukker opp gå opp i opp, slik at det går an å drive forretning uten at avrundingseffekten fører til at verdier tappes ut over tid. Mer detaljert kan man vite at sannsynligheten for at 1 Mynt ”dukker opp” stiger når flere kunder etter hverandre kjøper 2/3 kake, og omvendt hvis flere etter hverandre kjøper 1/3 kake. Den monetære kvantefluktuasjonen (Mynt som kommer og går) er bare et naturlig utslag av den rekkefølge transaksjonene skjer og at verdier kommer i minste delelige kvanta. I det store og hele kan man drive forretning uten å bekymre seg for avrundingseffekten. Men – hvis det en dag mangler 1 Mynt når forretningen skal ta inn varer, kan det medføre at man ikke kan ta inn en kake til en verdi av 10 Mynt. Dermed ser vi at ”liten tue kan velte stort lass” ved at noe som i utgangspunktet skyldes differansen 10/3-3=1/3 medførte underskuddet 1 som igjen medførte mangel på varer i størrelse 10. Slik kan det i noen tilfeller fortsette å eskalere. Dette er analogt den såkalte Sommerfuglvingeeffekten i meteorologien, det at en sommerfugls vingeslag på en side av kloden medførte at det et sted på andre siden av kloden ble stille vær i stedet for orkan.

For diskusjonen om determinisme er det kritisk hvorvidt man anser at kvanteeffektene bare er svært vanskelig å forutse, altså liksom-tilfeldige (eng., pseudo-random), eller om de virkelig er indeterministiske. I praksis kan det være umulig å skille mellom tilsynelatende tilfeldigheter og virkelige tilfeldigheter fordi de kan per definisjon oppføre seg likt. Objektivt og absolutt sett er universet tvers gjennom deterministisk. Subjektivt og relativt sett, det vi som punkt-observatører må forholde oss til, har universet innslag av indeterminisme som kun kan forutsies uskarpt, som sannsynligheter – en probabilistisk determinisme. Vi har et probabilistisk-deterministisk univers. Kan man hevde at universet er deterministisk på makroskopisk nivå, men indeterministisk på kvantenivå? Nei – fordi det ikke eksisterer et skille mellom de to. Eksemplene ”Liten tue kan velte stort lass”, ”Schrødingers Katt” og Sommerfuglvingeeffekten viser alle at selv de minste hendelser kan endre den makroskopiske historien.

Det synes å være hensiktsmessig å holde fast på teorien om det deterministiske univers, men samtidig slå fast at det finnes hendelser som i praksis kan være umulige å prediktere og umulige å spore tilbake til sin(e) årsak(er). Uten den komplette informasjon om universet, kan de bare predikteres og forklares ved sine sannsynligheter for å inntreffe. Man kan prediktere høy sannsynlighet for at et atom vil henfalle, men ikke hvilket og når. Man kunne i universets barndom prediktere at liv ville oppstå ett sted, en tid, men ikke hvor og når.

Kvantefluktuasjoner er del av det deterministiske univers, men kan ikke predikteres uten absolutt kunnskap. Et kvant som tilsynelatende oppstår spontant observeres i et punkt i romtiden. Dette punktet har en unik fortids lyskjegle som inneholder informasjon som ikke kan finnes i andre romtidpunkter fordi ingen observatør i Det Relative har vært i det aktuelle punktet før den aktuelle kvantehendelsen inntraff. Den er altså ikke predikterbar i Det Relative. Kun i Det Absolutte kan man vite hvor og når en slik hendelse inntreffer. Kvantefluktuasjoner er del av det deterministiske univers, men de er ikke predikterbare.

Deterministisk univers - hva er det?

Årsak-virkning er enkle spesialtilfeller av determinisme. Generelt betyr determinisme at alt henger sammen med alt.

En vanlig definisjon på determinisme er det at enhver hendelse har sin årsak i en forutgående sammenhengende kjede av hendelser. Av samme prinsipp følger at framtidige hendelser ved naturens lover forårsakes av nåtidens og fortidens hendelser. Selv om en slik kontinuerlig kjede av årsak og virkning kan være en nyttig modell for å fatte determinismens grunnprinsipper, er det kun de enkleste spesialtilfeller som er så enkle og ideelle at en endimensjonal årsakskjede kan predikteres og observeres. Men i fysikkens teorier og laboratorieforsøk kan de isoleres og studeres. Et vesentlig trekk ved kjeden er at en hendelse som i det ene øyeblikket er en virkning, i neste øyeblikk er årsak til en annen hendelse som deretter blir årsak til neste hendelse, og så videre. I enkle tilfeller kan man observere en sekvens av enkelthendelser, og i de enkleste tilfeller en ensartet sekvens, som ved en kjedekollisjon eller i dominoeffekten. Kjeden er et medium der hendelser utbrer seg i henhold til fysikkens lover om årsak og virkning.
I virkeligheten er ikke universet endimensjonalt som en kjede, og det diskuteres hvor mange dimensjoner som må tas i betraktning for å danne en fullstendig modell. Men vi har i hvert fall tre romlige dimensjoner og en tidsdimensjon som danner et firedimensjonalt kontinuum – romtiden. En kausal vev og dens knutepunkter kan være en mer komplett modell enn den kausale kjede med sine ledd. Men den modellen som kanskje best illustrerer sammenhengen mellom hendelser i det deterministiske univers, er bølger som utbrer seg på en vannflate. Da er vannmolekylets forbigående bevegelse den elementære hendelsen som inntreffer på et sted til en tid når en bølge passerer. Det kausale blir redusert til et uttrykk for den elementære forbindelsen i tid og rom. I en slik modell er det meningsløst å skille mellom årsak og virkning fordi de to er to sider av samme sak – hendelsen. Bølgen slik den fremstår i ett øyeblikk er rekonstruert fra bølgen slik den var i et tidligere øyeblikk (Huygens prinsipp). Gitt at man konstaterer en første årsak og observerer virkningen (bølgen) som utbrer seg i mediet (vannet). Årsak får avtagende betydning i hendelsesforløpet etter hvert som virkningen kommer på avstand fra den første årsak. I universet har singulariteten i Big Bang vært ansett som den ultimate årsak – den første årsak (steinen som falt i vannet). Men her har modellen subtile flertydigheter: Er universet vannet og bølgen materien, eller er universet bølgen? Det siste er mest i samsvar med kosmologiens forklaring: Det er ikke universets bestanddeler som slynges utover i universet etter en eksplosjon som kalles Big Bang, men selve universet som utfolder seg i en ekspansjon som startet ved det man kaller Big Bang. Hvis man betrakter det deterministiske univers som et medium og dets hendelser og bestanddeler som informasjon, kan man i denne modellen konstatere: The Medium Is The Message.

Determinisme betyr at alt henger sammen med alt og at enhver hendelse vil være påvirket av hendelser i dens fortids lyskjegle og vil selv påvirke alle hendelser i dens framtids lyskjegle. Begrepet kan utvides til å omfatte universets egenskap som medium og hvordan all informasjon utbrer seg (i tidspilens retning) i dette mediet. I denne forstand vil betydningen av årsak slik den framtrer i den klassiske kausalkjedemodell være overbetont. Det samme kan sies om den klassiske singulariteten (Big Bang), som i dagens kosmologiske modeller ikke er mer spesiell i universet enn nordpolen er for en jordboer. Det vil være uenighet om hvorvidt en første årsak (som Big Bang) er den eneste årsak eller om det på kvantenivå er små elementærkilder i mediet, siden det stadig observeres i såkalte kvantefluktuasjoner at partikler oppstår tilsynelatende spontant av intet og forsvinner igjen på samme vis. Disse observasjonene utfordrer synet på det deterministiske univers. Er disse hendelsene ekte elementærårsaker i et univers som er deterministisk i det makroskopiske, men ikke på kvantenivå? Eller er de bare liksom-indeterministiske kvantiseringseffekter i et tvers gjennom deterministisk univers som er vanskelig å prediktere på grunn av sin kompleksitet. Svaret finnes i kunnskapen om lyskjeglene, som har vært drøftet før og som vi skal komme tilbake til.

Determinisme, fri vilje, ansvar

En naturlig følge av det menneskelige punktperspektiv er at vi anser universets determinisme som uforenlig med fri vilje.

Determinisme, fri vilje og forholdet mellom disse to er sentrale og aktuelle temaer i filosofien og stadig kilde til debatter. Egentlig er det tre diskusjoner over tre spørsmål: Det første – er verden deterministisk eller ikke? Det andre – har vi fri vilje eller ikke? Det klassiske argument mot eksistensen av fri vilje er at hvis universet er deterministisk har man ikke noe fritt valg fordi alle hendelser følger lovene om årsak og virkning, og hvis universet er ikke-deterministisk er hendelsene tilfeldige og utenfor kontrollen av vår vilje. Intuitivt antar vi at vi har fri vilje, men er det fordi vi bare tilsynelatende har fri vilje, eller må vi revidere definisjonen av vilje og frihet? Det tredje – kan svarene på de to spørsmålene forenes med hverandre eller ikke? Filosofenes holdning til dette spørsmålet vil vanligvis plassere dem i kategorier som enten kompatibilister eller inkompatibilister. Determinisme og mangel på fri vilje innebærer et fjerde problem – kan noen være moralsk ansvarlige for sine handlinger hvis ingen har fri vilje?

Ovenfor er problematikken formulert ved fire spørsmål. Mange filosofer har gitt sine svar på spørsmålene og begrunnet dem, men svarene spriker og uenighetene er tilsynelatende uløselige. Slike floker kan opprettholdes av mangelfull definisjon de grunnleggende begrepene. Filosof X vil ta opp de fire spørsmålene med basis i en gjennomgang av begrepene determinisme, fri vilje og ansvar.

Individets punktperspektiv

Muligheter og begrensninger i det fragmenterte, men likevel i spennet mellom ukjent makrokosmos og ukjent mikrokosmos. Er detaljene vi ser, helheten i mindre fragmenter?
Evolusjonens utgangspunkt er at vi er separate individer – vi anser oss som adskilte fra hverandre og vi anser oss som adskilte fra jorden vi går på og forlengelsen av den – adskilt fra universet vi lever i. Man forstår at det er et samspill mellom individene og naturen, men individets perspektiv er å skille mellom jeg og ikke-jeg, meg og ikke-meg. De subjektene som er ikke-jeg, kan være andre mennesker og dyr, venner, samfunnet, konkurrenter og fiender, men også personifiserte deler av naturen som sola, skogen, vær og vind (værgudene) – ”Han var kald i dag”, og det man ikke forstår – det mystiske, det man ikke kan forklare, og det man forklarer med guddommelige eller overnaturlige krefter. De objektene som er ikke-meg kan være andre mennesker og dyr, samfunnet, venner, konkurrenter og fiender, mat og andre ressurser som dekker ens behov, og alt det ytre man kan sanse. Objektene er altså dels de samme som subjektene, men med noen unntak – ressursene og de personifiserte elementene og det guddommelige. I kulturer som har vært stabile over lang, lang tid har det kunnet utvikle seg et utvidet perspektiv der man ser individet, samfunnet og naturen som et sammenhengende system. Likevel har det individuelle punktperspektiv overlevd, og kan i dag sies å dominere i det moderne samfunn. Det kollektive perspektiv er til dels ubevisst, dels dogmatisk påtvunget individet i politisk hensikt, dels lagret i vår samvittighet. Unntaksvis handler man direkte ut fra et kollektivt perspektiv ved at man ser at det å hjelpe andre og det å hjelpe seg selv er to sider av samme sak. Et annet unntak er at mennesket til en viss grad tar hensyn til natur og miljø fordi man ser at man er i samspill med naturen og miljøet. Likevel handler individet stort sett ut fra prinsippet – man er seg selv nærmest. Koblingene og tilbakekoblingene mellom individet og dets omgivelser kan stort sett bare observeres over lang tid, sammenlignet med varigheten av vår hukommelse, og derfor får disse koblingene en svak posisjon i individets bevissthet. Det langsiktige perspektivet har vært avhengig av den kollektive hukommelse som har ligget i en ubrutt fortellertradisjon, og de langtids bånd som knytter sammen fremtid og nåtid, kollektiv og individ, via foreldre, barn, barnebarn og etterkommere.
Koblingene mellom individ og univers svekkes med avstand i tid og rom. Sterkest er koblingen til de nære omgivelser (familie, venner, lokalsamfunn) og til den nære fremtid (i morgen, neste uke, neste år). Det samme gjelder dets plass i bevisstheten.
Sterkest posisjon i bevisstheten har det som skjer her og nå. Det som er fjernt i tid og fjernt i rom og som ikke har sterke koblinger til individet via dets hukommelse har en svak posisjon i bevisstheten. Ute av øye, ute av sinn. Individet handler i praksis som om det fjerne ikke eksisterer.
Hendelser som er fjerne i rom (fysisk avstand) kan kun bli nært i bevisstheten via hukommelse. Siden hukommelse også bringer nærmere hendelser som er fjerne i tid, ser vi at hukommelsen er nøkkelen her. Med hukommelse mener vi her den totale hukommelse – sammensatt av individets korttidsminne, langtidsminne, læring og reflekser opparbeidet av egne erfaringer, egenskaper utviklet gjennom evolusjon og lagret i genene, kollektiv hukommelse og artens samlede gener. En mer utviklet hukommelse medfører at det i individets bevissthet rommer hendelser over større avstander både i tid og rom. Med andre ord – økt hukommelse medfører økt bevissthetsspenn og dermed et utvidet perspektiv.
Selv om det har vært og fortsatt er samfunn som vektlegger det kollektive, er det uvisst i hvilken grad man har vært i stand til å kombinere et individuelt perspektiv med et kollektivt perspektiv. I samfunn som har det kollektive som en overlevelsesstrategi har individuelle hensyn ofte vært i konflikt med, og en trussel mot, det kollektive. Gitt en tese og antitese i det individuelle og det kollektive, gjenstår det fortsatt å se et reelt gjennombrudd for syntesen – nemlig det perspektivet som ser det individuelle og det kollektive som to sider av samme sak, som cellene og organismen. Cellene kan ikke leve uten organismen og organismen kan ikke leve uten cellene. Noen spredte tilnærmelser har man sett, så som i liberalismen og sosialismen, men fortsatt bare vinklet fra en side om gangen. Liberalismen sier at det som er best for individet er også best for kollektivet (men ikke omvendt), og sosialismen sier at det som er best for kollektivet er best for individet (men ikke omvendt).
Et utvidet perspektiv vil gå vesentlig lengre ved at individet anser det å støtte kollektivet som det samme som å støtte seg selv, samtidig som det å støtte seg selv er det samme som å støtte kollektivet. Da blir nestekjærlighet ikke lengre et moralsk imperativ, fordi nestekjærlighet og egenkjærlighet blir ett og det samme.
Hodet skjønner at det ikke er smart å kutte av seg armen bare fordi hodet opplever armen som distansert fra seg selv. Derfor er det ikke en moralsk prestasjon å kjempe for å beholde armen, men rett og slett hensiktsmessig. Senere vil hodet og armen sammen skjønne at det ikke er smart å sette et skille mellom individet og andre medlemmer (med-lemmer) i kollektivet. Det er ikke lengre en moralsk prestasjon, men rett og slett hensiktsmessig. Man gjør som i sikkerhetsinstruksene på fly - tar først på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre. Det er det eneste hensiktsmessige kollektivt sett såvel som individuelt sett.

Men før mennesket tar neste steg i evolusjonen vil det utforske og oppleve alt det fantastiske som kun kan oppleves i punktperspektiv – alle enkelthetene, detaljene, kontrastene, spenningen mellom meg og de andre, skillet mellom her og der, oppleve en og en bit av mangfoldet, oppleve alt i ett og ett øyeblikk av gangen. Ved å se i mikroskopet eller i teleskopet kan du konsentrere deg om den enkeltheten du ønsker å se, mens alt utenfor – den helheten som bare ville trekke bort oppmerksomheten og bevisstheten fra det du har lyst å se – holdes utenfor. Et tilbakevendende og stadig overraskende paradoks – mulighetene ligger i begrensningene. En tid til å oppleve elementene i helheten, en tid til å oppleve helheten av elementene. En annen tid til å oppleve integralet av helhetene.

En annen naturlig følge av det menneskelige punktperspektiv er det at vi anser universets determinisme og vår frie vilje som uforenlige med hverandre. Dette kommer jeg tilbake til.

Filosofenes uenighet

Når de største tenkerne ikke blir enige om vesentlige sider av virkeligheten, er det fordi noen av dem har forstått mer enn de andre, eller skyldes det at de bygger sine standpunkter på ulikt grunnlag, eller benytter ulike definisjoner når grunnlaget synes å være det samme?
Fra logikken vet vi at hvis man bygger et resonnement på en antagelse og det fører til en selvmotsigelse, kan antagelsen forkastes. Hvis to logisk stringente utledninger fra hvert sitt grunnlag fører til uforenlige resultater, må de to grunnlagene være uforenlige. Dette gjelder selvfølgelig også hvis utledningene gjøres av to ulike personer. Hvis to filosofer kommer til to ulike konklusjoner om et problem, må det skyldes at grunnlaget er ulikt. Et filosofisk system som er fritt for selvmotsigelser kan kalles konsistent. Hvis ett konsistent filosofisk system er uforenlig med et annet konsistent filosofisk system, må grunnlagene for de to systemene være uforenlige. Hvis de er forenlige med hverandre kan de til sammen danne et større konsistent system, osv.

I noen tilfeller kan det vise seg at resultatene er bare tilsynelatende inkonsistent, og at de likevel kan vises å være forenlige. Ofte løser inkonsistensen seg ved at man er mer presis i definisjonen av grunnlaget.

Når to filosofer kommer til konklusjoner som er uforenlige med hverandre, skyldes det i de viktigste tilfeller ikke at en av dem eller begge to mangler evnen til logisk tenkning. Vel kan det forekomme manglende stringens eller at konklusjonen egentlig er et ståsted uten en sporbar begrunnelse, det vil si at konklusjonen er likeverdig med en antagelse. Men når to filosofer med hver sin konsistente filosofi kommer til konklusjoner som er uforenlige med hverandre, er den mest nærliggende årsaken til uenigheten at de bygger på grunnlag som er enten er uforenlige eller tilsynelatende uforenlige på grunn av upresise definisjoner og formuleringer.

Hvis en filosof sier at virkeligheten er objektiv, mens en annen sier at virkeligheten er subjektiv, har man en klassisk filosofisk uenighet. Man bør da undersøke om deres standpunkter i saken bygger på en stringent utledning i deres konsistente filosofi, eller om standpunktene egentlig er antagelser som deres filosofi bygger på. Først da kan man forstå hva de er uenige om og hva de er enige om. Alle de store tenkerne er en kilde til økt visdom med stort potensiale dersom flokene i de tilsynelatende uenighetene kan løses. Det ligger mange teser og antiteser som venter på å bli avløst av en syntese.

Vitenskap og Tro

Vitenskap og viten er som et tre og dets frukt. Siden viten uten tro er umulig (8. februar 2010), er det naturlig at tro også spiller en rolle i vitenskapen.
Når temaet tro og vitenskap diskuteres dreier det seg nesten utelukkende om sekulær viten versus religiøs tro. Det kan være på sin plass å inkludere sekulær tro i drøftingen.
Tro har av og til noen framtredende fellestrekk med vitenskap. Derfor kan tro blandet med vitenskap være vanskelig å avsløre. Overraskende nok er det den sekulære tro – ikke den religiøse – som er vanskeligst å skille fra vitenskapen.

Tro er noe man holder for sant. Tro kan støtte seg på viten men kan også eksistere uten viten. Tro kan arte seg som viten uten bevis, som en svakere form for viten, eller som en midlertidig forståelse som venter på å bli avløst av visshet, som en dag kan få status som viten.
Det finnes sekulær tro så vel som religiøs tro. Tro kan være en drivkraft i vitenskapen. Så lenge tro er identifisert er den uproblematisk. Problemet oppstår når man ikke skiller mellom hva som er tro og hva som er viten. Tro og vitenskap har noen felles egenskaper som gjør at de kan forveksles. Det ene er sult etter data og forklaringer. Det andre er skepsis til det samme. Men det er en viktig forskjell: Mens troen er sulten på bekreftelse og skeptisk til avkreftelse, er vitenskapen både sulten på og skeptisk til så vel bekreftelse som avkreftelse. Faren for forveksling mellom vitenskap og tro er til stede hver gang vitenskapen er kun sulten eller kun skeptisk, eller når den konsentrerer seg om kun bekreftelse eller kun avkreftelse.

Det er lettere å avsløre når vitenskapen influeres av religiøs tro enn når den influeres av sekulær tro, fordi det religiøse umiddelbart blir fremmed i det sekulære domene der vitenskapen hører til.

Det er altså lettere å skille det religiøse fra det sekulære enn å skille tro fra vitenskap. Skille, i betydning av å vite hva som er hva – altså ikke å fjerne tro fra vitenskapen, noe som ikke er mulig per definisjonen av viten. Det vanskeligste er å skille sekulær tro fra vitenskap. Derfor er det paradoksalt at de mange diskusjonene om tro og viten bortimot utelukkende dreier seg om forholdet mellom religiøs tro og vitenskap, der ulikhetene er mange og åpenbare.

Tro og viten er gjensidig utfyllende i den forstand at de til sammen utgjør vår virkelighetsforståelse. Viten og tro kan avløse hverandre. Viten om at jorda var rund avløste troen på at jorda var flat. For noen har viten om evolusjonens mekanismer avløst troen på hvordan dyr og mennesker ble til, men ikke troen på at det er en gud som står bak. Så lenge den vitenskapelige tradisjon er ubrutt, vil viten avløse tro. Hvis viten går tapt i en omveltning, vil tro måtte fylle tomrommet etter den tapte viten.

Tro har noen vesentlige trekk som skiller det fra ekte vitenskap. Troen er selektiv. Vitenskapen er blind. Selv om tro testes gjentatte ganger av tvil, mangler troen en mekanisme som oppsøker og undersøker mulighetene for at troen kan motbevises. Troen ønsker ikke å falsifiseres. Dette står i motsetning til ekte vitenskap og ekte søken etter viten, som har falsifiserbarhet som et kriterium for å kunne anerkjenne en teori (selv om det diskuteres hvorvidt dette bør være et absolutt kriterium, eller om det skal anses som en styrke for teorien). Ekte vitenskap ville hilse ny viten velkommen, og hvis det medførte en falsifisering slik at en teori kunne forkastes, ville det bli ansett som et framskritt. Det siste er sentralt og kritisk: Den viktige forskjellen mellom ekte vitenskap og vitenskap influert av sekulær tro er at den siste ikke søker ny viten for enhver pris, at den ikke søker falsifisering, men at den heller søker bekreftelse for sitt standpunkt. Selv om både tro og vitenskap gjerne fastholder sitt standpunkt inntil det motsatte er bevist, er det kun ekte vitenskap som aktivt søker muligheten for at det motsatte kan bli bevist.
Vitenskapen kan forstyrres av så vel sekulær tro som vitenskapsmenns og -kvinners tro, og fristelsen til å sette personlig bekreftelse, personlig vinning og personlig agenda foran vitenskapens agenda. Dette kan gi seg utslag ved at forskningsprosjekter styres i den retning man tror man finner bekreftelse på en teori man tror på eller som sponsorene har tro på. Dragningen mot egenbekreftelse er en sterk drivkraft og alt som tjener til selvopprettholdelse har sin egen belønning. Dette gjelder både individer og institusjoner. Institusjonalisert tro har stor treghet og stort momentum, og man kan ikke endre posisjon og kurs for blindt å følge det vitenskapelige ideal. Ære, prestisje, makt, penger, levebrød og arbeidsplasser står på spill. Man har påtatt seg forpliktelser for lang tid. Grunnleggere, investorer og sponsorer er ikke tjent med at troen motbevises. Ingen kan forvente at noen vil grave sin egen grav.
Dette er ingen konspirasjonsteori, for det er ikke snakk om konspirasjon, men velment praktisering av sin gode overbevisning. Dette er å påpeke virkningen av troens mekanismer, og å understreke viktigheten av å kunne skille mellom tro og vitenskap. Feilen er ikke å ta med troen i vitenskapen, men å forsømme det å la troen få bryne seg ved aktivt og oppriktig oppsøke tvil og kritisk søkelys.
Vitenskapen kan også forstyrres av religiøs tro, men det vil mye lettere bli avslørt fordi det religiøse er fremmed i det sekulære domene, som forklart over.
Alle ærlige vitenskapsfolk vil mene at det er en like stor bedrift å motbevise sin egen teori som å bevise den. Likevel er det ikke til komme forbi at det er det siste den enkelte helst har håpet og drømt om. Når man tror på en teori. Det gir seg selv – hadde man ikke hatt tro på sin egen teori ville motivasjonen for å forfølge teorien være betydelig mindre. På den annen side kan troen på egen teori gjøre det motiverende å arbeide med å motbevise konkurrerende teorier. Dermed kan, i et større vitenskapelig miljø, tro være en drivkraft som kan føre vitenskapen videre, men det forutsetter at de mekanismer som fremmer vitenskapens idealer får virke, nemlig viljen til å utøve og underkaste seg kritisk søkelys fra et bredt kollegium via konferanser, tidsskrifter og andre vitenskapelige fora.
Tro ønsker å bevares, tro søker bekreftelse, tro søker ikke ny innsikt hvis den bryter med den gamle, tro søker å hvile på et uforanderlig fundament hvorpå den troende kan bygge sin eksistens, med en opplevelse av kontroll i en verden der det meste synes å være ukontrollerbart.
Vitenskap ønsker å bevare kun det som er bevaringsverdig, vitenskap søker avkreftelse like mye som den søker bekreftelse, vitenskap søker ny innsikt, vitenskap søker å bygge et levende fundament – stein på stein – ved hver dag å legge nye steiner eller skifte ut de som ikke lenger fungerer. Framskritt innebærer at å miste balansen mens man setter ene foten fram. Man gjør det fordi man tror man vil gjenvinne balansen et steg lengre fram, og fordi man tror man står støtt på den andre foten mens man gjør det. Vitenskapens eksistens er å være levende, og ved stadige framskritt konvergere mot målet – absolutt viten.

Fornuft og Følelse

Spørsmålet er ikke om man skal følge fornuft eller følge følelse, men hva man skal bruke fornuft til og hva man skal bruke følelse til.
Følelser er beskyldt for å være flyktige og upålitelige. Man glemmer imidlertid ofte at vi kan føre fornuftig argumentasjon for ethvert beslutningsalternativ. Neste dag har man kanskje glemt hvilken beslutning man tok, og dermed kan fornuften lede fram til en annen beslutning. Følelse kan ha høyere repeterbarhet enn fornuftig resonnement. De store avgjørelser i livet tas ikke uten å lytte til følelsen. Ikke bare fordi følelse i noen avgjørelser er mer pålitelig og mer utslagsgivende. Følelse kommer av vår ubevisste, komplekse kalkulering av vinnersjanser og risiko, basert på summen av våre erfaringer vår genetiske hukommelse. Enda viktigere kan det være at konsekvenser av beslutninger tatt på grunnlag av følelse kan være letter å leve med enn om man ikke lyttet til følelsen. Men følelse kan forstyrres av blant annet frykt og uvitenhet, og trenger korreksjon. Mens følelsen er vårt viktigste kompass, er fornuften vårt viktigste verktøy når kompasset skal justeres. Dette er dagens tema.

Ofte blir fornuft og følelser ansett som motsetninger. Ikke så rart kanskje, siden det ofte kan synes som om følelser og fornuft leder til motsatte beslutninger. Dessuten har det i språket oppstått en verdiskala mellom ”fornuftig” og ”ufornuftig”, tilsvarende ytterpunktene ”godt valg” og ”dårlig valg”. Ved nærmere ettertanke kan det vise seg at en mer presis språkbruk heller ville skille mellom fornuftig og ikke-fornuftig, i betydningen fornuftsbasert valg kontra valg basert på noe annet. Hva kan ”noe annet” være, og kan det være berettiget å ta beslutninger som ikke er fornuftsbasert? Svaret på det siste spørsmålet er overraskende nok ja.
Beslutninger som har konsekvenser for flere enn beslutningstakeren vil i vårt samfunn kunne anses som uansvarlig hvis de ikke er fattet på et fornuftig grunnlag – det vil si slik at vanlige krav til logikk, deduktiv metode, stringens, sporbarhet, diskusjon pro et contra, forutsigbarhet, etterprøvbarhet, etc. er rimelig oppfylt. I mange tilfeller har beslutningstakeren et mandat, et ansvar, en stillingsinstruks eller en programforpliktelse som legger føringer for hvilke beslutninger som er mulige, og hvis vedkommende i det hele tatt har noe valg, vil det typisk være få aktuelle alternativer når saken er tilfredsstillende utredet. Men det er kun i ideelle tilfeller at en rigid metodikk fører til kun ett alternativ. Det er derfor vi lar en leder eller et råd – ikke en datamaskin – ta avgjørelsen. Og det er ikke alltid tid til grundig overveielse: En leder kan være nødt til å gjøre et aktivt valg i en kritisk situasjon, simpelthen fordi en beslutning av og til må tas mens det ennå er tid til å sette beslutningen i kraft.
Viktige saker med store konsekvenser for mange kan avgjøres gjennom folkeavstemninger. Den enkelte gir sin stemme på et grunnlag som er sammensatt av fornuft og følelser, og gjennom mangfoldet av stemmer vil det ofte være den dominerende følelsen i folket som blir utslagsgivende. Dette kunne man se ved EU-valget i Norge i 1994. Ja-bevegelsen forsøkte å vektlegge fornuften, noe som kom til uttrykk blant annet ved at de valgte en profilert akademiker til leder for sin valgkamp. Men det manglet ikke på rasjonelle argumenter på noen av sidene, og de rasjonelle argumentene for og mot EU nærmest utlignet hverandre. Så vel JA som NEI kunne begrunnes rasjonelt, og dermed ble ikke det rasjonelle utslagsgivende. For mange ble valget gjort på grunnlag av hva man fant mest gagnlig for seg selv og for den samfunnsutvikling man foretrakk. På den måten ivaretas både individuelle og kollektive hensyn gjennom folkeavstemninger. For de som ”satt på gjerdet” kunne fornuften forsvare begge alternativer, og da var det opp til følelsene å avgjøre.
I personlige eller private sammenhenger kan det være lover, regler og etikk som reduserer valgmulighetene. Men ikke sjelden forekommer det at man på fornuftens grunnlag ikke greier å skille mellom to gjenværende alternativer, selv om konsekvensene kan være svært alvorlige, til og med et spørsmål om liv eller død. På det private plan kan en alvorlig syk person, eller dens foresatte, måtte si ja eller nei til et kirurgisk inngrep som innebærer høy risiko for komplikasjoner og som kanskje heller ikke gir høye prognoser for helbredelse uansett utfall. Valg mellom to onder kalles gjerne et dilemma. På den andre enden av skalaen har man valgene mellom to goder, en type valg som gjerne kalles konflikt. Dette kan eksempelvis være å velge hvilket tilbud man skal si ja til, eller å velge mellom å være i et forhold eller å være fri og frank. Noen valg kan være vanskelige fordi man ikke klarer å forutse konsekvensene, men enda vanskeligere fordi man ikke klarer å forutse hvordan man vil takle konsekvensene. Andre ganger kan valget faktisk være om man skal følge fornuft eller følelse: ”Vi har lyst på barn, men vi vet ikke om vi har råd til et sted å bo”. Av og til kan konsekvensene av valget være en blanding av godt og vondt, som når man lurer på om man skal spise noe som smaker godt men som man ellers ikke har godt av. Valg er ikke sjelden fremtvunget ved at ”nå går toget fra stasjonen” (konkret eller i overført betydning), eller man tenker ”det er nå eller aldri”, man teller på knappene, skal – skal ikke, og så videre. Såkalte fornuftsekteskap er mindre vanlige i vestlig kultur nå enn før. Det har blitt vanlig å ”følge følelsene” på tross av at slike valg kan ha store konsekvenser, eller nettopp derfor, vil man kunne hevde. Eksemplene på viktige beslutninger som må tas uten avgjørende støtte i logikk eller rasjonell begrunnelse er mange, rett og slett fordi fornuften ofte ikke klarer å sette et signifikant skille mellom alternativene. Kanskje støttes begge alternativer av fornuften. En beslutning må likevel tas, og det blir til syvende og sist følelsene som avgjør. De mest alvorlige beslutningene kan bare tas på grunnlag av følelse. Eliminasjonsmetoden kan komme til hjelp i de tilfeller da alle alternativer unntatt ett kan elimineres fordi de enten er i strid med fornuften eller i strid med følelsene. Men hvis mer enn ett alternativ står igjen er heller ikke den metoden utslagsgivende.

Man ville ikke la en datamaskin avgjøre en viktig sak. Den ville riktignok være mer objektiv og upåvirket av irrelevante momenter, men man stoler ikke på at den er programmert til å ta alle hensyn eller tillegge de ulike hensyn passende vekt. Å la en datamaskin få siste ordet har vært prøvd, men metoden er har ikke vært så vellykket at metoden har vunnet fram. Noe helt annet er det å bruke en datamaskin til å gjøre valg mellom likeverdige alternativer, det er det samme som å trekke lodd.

Det er flere grunner til at det kan være ”fornuftig” å følge følelsene:

Følelser er en kompleks sum av en stor mengde data, blant annet erfaringer om årsak og virkning, sannsynligheter, risiko, og muligheter for vinning. Det rasjonelle behandler ofte tilfeller av mindre datamengder med enklere, stringent sammenheng, og med en enkelt årsak som alltid fører til samme virkning. Alt er predikterbart i forkant og etterprøvbart i etterkant. Man kan gjerne si at det vi kaller fornuft er utgangsdata fra den bevisste del av vår logikk, mens en beslutningssterk følelse er utgangsdata fra den ubevisste del av vår logikk. At den er ubevisst skyldes blant annet at datamengden og vektingen er for kompleks og uoversiktlig til å håndteres bevisst.

Når datamengden blir for stor og databehandlingen blir for komplisert til at tanken og fornuften kan romme det – da må følelsen overta. Når vi ikke lenger kan språklig grunngi vår beslutning, da skifter begrunnelsen navn, fra fornuft til følelse. Den følelsen det er snakk om her er altså ikke ufornuftig, men den er konklusjonen av en prosess som er for kompleks for fornuften. I ettertid vil det ved å ta tiden til hjelp være mulig å gjøre rede for hvorfor følelsen konkluderte som den gjorde. Det å ta en beslutning på grunnlag av en følelse for siden å redegjøre for hva følelsen bygget på, må ikke forveksles med det som kalles etter-rasjonalisering (post-rasjonalisering). Det siste er å framlegge grunner som kan danne en rasjonell basis for den beslutningen som er tatt, ofte for å ”selge” et resultat i et miljø der en rasjonell begrunnelse er påkrevd, eller der følelse ikke er en legitimert grunn. Miljøbetinget forståelse for hva fornuft og følelser er kan altså medføre hykleri eller at potensialet i fornuft og følelser ikke utnyttes.

Fornuft og følelse i en deterministisk og stokastisk verden

Verden og livet i verden er dels deterministisk, dels stokastisk. Det deterministiske er slik at hver gang du løfter armen, følger hånda med. Og hvis du har en terning i hånda og slipper den over et bord, så faller terningen ned på bordet – den går ikke gjennom – og spretter og ruller mer eller mindre rundt på bordet. Om ønskelig kunne terningens fall, ved Newtons lover, predikteres i form av posisjon, hastighet og akselerasjon som funksjon av tid. Så langt er alt vi har beskrevet deterministisk, det er forutsigbart og det kan repeteres av deg selv eller etterprøves (rekonstrueres) av andre. Men så kommer vi til det stokastiske – hvilken side av terningen vil vende opp når terningen faller til ro (all dens kinetiske energi er gjennom hvert støt mot bordet omdannet til termisk energi). Siden terningen er strengt symmetrisk, vil gravitasjonskraften trekke like sterkt i alle sider på terningen, slik at de deterministiske faktorene utligner hverandre (kansellerer hverandre). Det vil derfor være de ørsmå variasjonene i friksjon mellom de varierende kontaktpunktene i bord og terning som avgjør hvor lang tid det tar for terningen å miste så mye kinetisk energi at den må slå seg til ro med en av sidene opp. Forskjellene i tyngdekraft som skyldes ulikt antall øyne er forsvinnende små i forhold til de stokastisk varierende friksjonskreftene. Det betyr at de vesentlige forskjellene i utfallet av terningkastet (antall øyne) ikke påvirker utfallet i det hele tatt. Liten tue kan velte stort lass, sies det. Sagt på en annen måte – en sommerfuglvinge som slår ett sted på kloden kan medføre orkan et annet sted på kloden. Den deterministiske egenskapen i verden gjør at vi kan forutsi at når man kaster en terning på et bord vil det resultere i et tall mellom 1 og 6, men aldri hvilket tall. Selve sannsynlighetsfordelingen er i dette enkle tilfellet deterministisk bestemt, mens den i det praktiske liv kan være vanskelig eller umulig å bestemme på forhånd, det vil si at også den er ikke-deterministisk. Uttrykt ved fornuft og følelse kan man si at ved terningkast kan fornuften fortelle oss at beslutningen om å kaste terningen vil medføre at man får et tall mellom 1 og 6, med lik sannsynlighet, mens følelsene vurderer hvorvidt dette gir ønskede vinnersjanser med akseptabel risiko. Som nevnt er sannsynlighetene vanskelig å bestemme med fornuften. Enda vanskeligere er det for fornuften å vurdere hvordan man vil leve med en gitt samling av mulige utfall. I de fleste praktiske tilfeller er det bare følelsen som kan utgjøre et beslutningskraftig grunnlag dersom alternativene er likestilt ved hjelp av fornuftens kriterier. Det betyr at det er følelsen – konklusjonen av de komplekse vurderinger ut fra erfaring – som tar ansvar for å vurdere vinnersjanser og risiko.

Jo skarpere vårt mål er definert, desto mindre er sannsynligheten for å nå målet. Jo mer uskarpt vårt mål er definert, desto større er sannsynligheten for å nå målet. (Livets svar på Heisenbergs uskarphetsrelasjon).

Å involvere følelser i sine beslutninger gjør ikke livet til et ufornuftig sjansespill. Tvert i mot er en fornuftig bruk av følelser en egnet metode til effektivt å vurdere muligheter og risiko i livets lotteri.

En ting er å bestemme sannsynligheten for ulike utfall og plassere dem på en skala fra godt til dårlig. Langt mer krevende er det for fornuften å vurdere hvordan man takler noen av de mulige utfallene.

Fornuften kan være egnet til å bestemme det typiske utfall av et handlingsalternativ.
Følelser bedømmer statistisk spredning av mulige utfall, og hvordan man vil kunne leve med de ulike utfall.

Gitt et ønsket mål, hvilken beslutning må til for å nå målet? Problemstillingen forutsetter forutsigbarhet i hvert ledd av årsak-virkning-kjeden fra beslutning til mål (ren determinisme), slik at effektuering av beslutningen i seg selv er tilstrekkelig for å nå målet. Fornuften kan gi svaret, men det er ytterst sjelden at man står overfor en så ideell problemstilling. Mer vanlig vil det være at man må starte smart nok til å opprettholde sjansene for å nå målet, og siden kunne korrigere kursen i hvert ledd frem mot målet. Fornuften kan si noe om hvordan kursen kan korrigeres i hvert tenkelig ledd, og kalkulere risiko, men hvorvidt man før beslutningen står overfor et akseptabelt forhold mellom risiko og målsjanse er opp til følelsen å avgjøre. Et eksempel på stor gevinst kombinert med stor risiko: Måneferden Apollo 11 var naturligvis forberedt på fornuftig måte, i detalj, i hver fase, så langt det var mulig. Men for Neil Armstrong og hans mannskap måtte deres deltagelse besluttes på grunnlag av deres instinkter, erfaringer og ønske om å nå månen. Ikke minst deres erfaring med sin oppdragsgiver. Ville NASA på noe tidspunkt beordre at ferden skulle avbrytes? (Armstrong testet dette i simulatoren under trening en gang, da bakkekontrollen ville fortsette selv om protokollen sa ”avbrudd” – det endte med at de ”krasjet”). Ville de takle forventningspresset, ville de selv avbryte hvis de befant seg like over månens overflate og drivstoffmåleren sa at det var forlite drivstoff til å fullføre? På den annen side, hvordan ville de levd med en beslutning om ikke å bli med. Å si ja til oppdraget kunne de bare gjøre på grunnlag av følelsen. Fornuften i seg selv ville trolig konkludere at den som har livet kjært, i tillegg til forsørgeransvar, burde si pent nei takk da de ble spurt. Med mindre man definerer fornuft og følelse på en slik måte at det er fornuften som konkluderer med at det beste er å legge vekt på følelsen. Hvis følelsen vingler rundt ja-nei mens fornuften har et klart svar, vil de fleste i ettertid leve best med å ha fulgt fornuften – uansett utfall. Og omvendt, hvis fornuften ikke har et klart svar, mens følelsen har det – lever de fleste best med å ha fulgt følelsen. Det kan synes klokt å kombinere fornuft og følelse, i stedet for å holde seg eksklusivt til fornuft eller følelse.

Følelsen er den ikke-verbale konklusjonen av en vurdering av vinnersjanser og risiko etter en kompleks behandling av store datamengder som omfatter egne erfaringer og informasjon lagret i våre gener.

Hva når følelsen og fornuften ikke er enig, for eksempel når følelsen sier ja og fornuften sier nei, eller omvendt? Da må man spørre seg om fornuften kan ha oversett noe, eller overforenklet noe i sin beregning av vinnersjanser og risiko, eller om følelsen sier ja av rent overmot eller spillegalskap, eventuelt om følelsen sier nei til alt nytt av ren frykt. Følelsesapparatet trenger fornuftens kritiske søkelys, fordi det noen ganger kan overreagere, bli overfølsomt, eller ufølsomt.

Hvis livet kun hadde dreid seg om å velge å gjøre kun det som er 100% forutsigbart, hadde man bare trengt fornuften. Men menneskelivet og andre livsformer vi kjenner er basert på å ta en passende stor risiko ved å velge det man ikke kan forutsi fullt og helt, for å øke vinnersjansene. Man vet hva man har, men ikke hva man får, sier fornuften. På den annen side – den som intet våger intet vinner. Erfaring tilsier at et barn kan ikke lære seg å gå uten å gi slipp på det fotfeste man har. Man ønsker å tilegne seg en ny ferdighet, men man ønsker ikke å falle.

Så dreier det seg altså ikke om fornuft ELLER følelser, men en hensiktsmessig blanding av fornuft OG følelser.

Subjektiv, objektiv og absolutt viten

Viten er i bunn og grunn subjektiv, fordi viten bygger på tro, som i bunn og grunn er subjektiv. Det subjektive konvergerer mot det objektive ved konsensus. Vitenskapelig konsensus av subjektiv viten konvergerer mot objektiv viten når den vitenskapelige tilslutning øker.
Absolutt viten om noe har man bare når man har samlet all kunnskap om noe. I praksis må man oftest forholde seg til at absolutt viten er noe man ikke har. Hvis man antar at man har absolutt viten om noe, viser historien at det er bare et spørsmål om tid før det dukker opp ny kunnskap som viser at antagelsen må være feil.
Vår viten konvergerer mot absolutt viten når vår kunnskap øker.
Mens den absolutte viten i noen tilfeller utpeker seg som det endelige svaret for vitenskapen, kan den i andre tilfeller være grensen for vår viten. Dette er analogt til matematikken når mange ledd skal summeres, og det for hvert tillagt ledd viser seg at summen konvergerer mot en verdi eller mot en grenseverdi.
Vår viten om noe konvergerer mot objektiv absolutt viten om noe når vitenskapelig konsensus om økende kunnskap øker. Objektiv absolutt viten er integralet av all subjektiv viten om alt.

Virkelighetsforståelse, viten og tro

Vår forståelse av virkeligheten består av viten og tro, og de to begrepene er i praksis avhengige av hverandre. Vi skal drøfte flere mulige definisjoner av viten og tro.
De klassiske kriteriene for viten er tro, begrunnelse og sannhet, det vil si: Viten er noe som 1) er sant, 2) man tror er sant, og 3) man har grunn til å tro er sant. Dette vært gjeldende fra Platon og fram til 1960-tallet. I 1963 kom Edmund Gettier med eksempler på at de tre klassiske kriteriene kunne være oppfylt uten at man kunne godta det som viten. Ett av dem var bonden som trodde kua hans var trygg fordi han trodde han hadde sett den, om enn på lang avstand, der den pleide å stå. Det var sant at kua var trygg, men en kollega som ville dobbeltsjekke konstaterte at den befant seg ikke ved trærne der bonden trodde han hadde sett den, og han fant også årsaken til bondens feilobservasjon: Et stort stykke sort og hvitt papir hadde blåst inn i et tre. Kombinert med forventningen om hvor den var, kunne vi tilføye.
Et fjerde kriterium var nødvendig for å sikre at troen på at noe er sant ikke bygger på tilfeldige sammentreff. Alvin Goldmann (1967) foreslo at troen på at noe er sant må ha sin årsak i det som er sant, hvilket ikke var tilfellet med bonden og kua. Årsaken til bondens tro om kua var et stykke papir i et tre, og det fjerde kriteriet ville diskvalifisere tilfellet som viten om kuas tilstand, i samsvar med sunn fornuft. Spesialtilfellet bonden og kua viser i sin enkelhet den prinsipielle betydningen av et fjerde kriterium, men selve viktigheten av kriteriet blir større i de mer komplekse tilfeller da personlig erfaring og sunn fornuft ikke protesterer. For alle som arbeider med å etablere ny viten er det god skikk og bruk at man systematisk sikrer grunnlaget for å tro at noe er sant. Man dobbeltsjekker, man krever minst to uavhengige kilder, man eliminerer muligheten for tilfeldige sammentreff, man konstruerer en mothypotese, man søker mulig falsifisering av enhver kandidat til viten, man prøver å motbevise sannhetsgehalten, osv. Det var dette bondens kollega gjorde da han dro ut for å kontrollere om kua virkelig var trygg. Hvor mye kvalitetssikring som skal til for å oppfylle det fjerde kriteriet henger naturlig sammen med hvor stor risikoen er for å ta feil og hvor store og vidtrekkende konsekvensene av å ta feil ville være.
Man kan stille spørsmål ved om det hadde vært bedre å definere viten uten troskriteriet, siden tro kan synes å være flyktig og upålitelig. Det finnes også en annen definisjon på viten enn den klassiske, nemlig at viten og tro utelukker hverandre. Enten tror man eller så vet man, og bevis er det som skiller tro og viten. En variant av denne definisjonen bygger på et skille mellom det man kan vite og det man ikke kan vite, og at det man ikke kan vite kun kan forstås ved tro. Dette er en naturlig følge av bevis som kriterium mellom viten og tro, siden grensen for hva man kan bevise gjerne regnes som grensen for hva man vite. Man ønsker så sant mulig å bygge på elementære begreper, og hvis tro og viten skal være elementer, kan de ikke bygge på hverandre. I enkle, ideelle tilfeller vil viten kunne etableres uten tro. Det er ved direkte observasjon, når subjektet (den som vet) selv har observert det som vites, og subjektet ikke vurderer risikoen for feilobservasjon som betydelig. Erfaring tilsier imidlertid at slike tilfeller er få, gitt at det dreier seg om betydelig viten, eller de dreier seg om mindre betydelig viten. Med betydelig viten menes her at følgene av å ta feil ville være betydelige. Grunnen er at betydelig risiko ville kreve større sikkerhet, og man ville derfor trekke inn andre observatører. Dermed har man ikke lenger et ideelt tilfelle av viten der den som vet selv har observert det som vites. Subjektet støtter sin viten på flere observatører. Hvis man studerer det ideelle tilfellet – tilfellet viten uten tro – nærmere, vil man finne at det egentlig bare er et spesialtilfelle av klassisk viten der det fjerde kriteriet er oppfylt (ubetydelig risiko for feilobservasjon). Vi vet at i noen tilfeller kan man knapt tro sine egne øyne selv mens man ser det man ser, og i enda større grad kan man bli tvilende til noe man så dagen før. Hvis noen skriver i sin reiseskildring at sola sto opp på skyfri himmel i går er risikoen for feilobservasjon ubetydelig både fordi sola ikke kan forveksles med noe annet, og fordi en reiseskildring ikke er ment å brukes som astronomiske og meteorologisk data. Hvis derimot en person forteller i et avhør hos en havarikommisjon at han så et fly komme fra sydøst med landingslys slått på i 23-tiden en vinterkveld, finnes både risiko for at han forvekslet det han så med stjernen Sirius, og betydelige konsekvenser ved å feste lit til en mulig feilobservasjon. Forskjellen på de to tilfellene er ikke at tro spiller en rolle i tilfelle flyet og ikke i tilfellet sola. Derimot er forskjellen at tilfelle sola er et eksempel på klassisk viten der det tillagte fjerde kriterium er oppfylt.
I komplekse tilfeller (ikke enkle, ikke ideelle) av viten involveres flere observatører, flere uavhengige observasjoner, flere uavhengige forskere som behandler data, flere sprikende konklusjoner, flere teorier, som etter tilstrekkelig tid og bearbeiding konvergerer mot en konsensus blant mange vitere. Dette kan ikke skje uten tro, i form av tillit til de andre, troverdighet knyttet til observatører og operatører, data og databehandling, ulike fagfolk og spesialister. Og selve antagelsen av konsensus som viten er basert på tro i form av tiltro og troverdighet. Man har da det man kan kalle kvalifisert troverdig viten. Systemer av viten er så komplekse at subjektet bare har valg mellom å tro det eller ikke å tro det, fordi direkte viten ikke er mulig. Noen sier – jeg tror på vitenskapen, og mener med det at man baserer seg på viten i stedet for tro. Det er likevel å tro. Når det kommer til bevis som kriterium, konstateres at også bevisene avhenger av tro, fordi det kreves troverdige bevis.
Siden viten uten tro ikke er mulig i tilfeller av betydning, kan heller ikke tro og viten utelukke hverandre. Viten som er uavhengig av tro er kun gyldig i en absolutt isolert kontekst, der subjektet er direkte observatør, og der subjektets viten ikke har betydning for noen andre. Straks denne viten skal kommuniseres, vil troskriteriet gjøre seg gjeldende.

Viten er basert på tro, og tro er basert på viten. Noen ganger kan man ikke tro sine egne øyne, andre ganger kommer man til viten om noe man aldri hadde trodd før, mens man kan begynne å tvile på noe man lenge har visst. Av og til tror man noe så sterkt at man glemmer at man ikke vet det.
Tro er alltid forbundet med risiko og risikovurderinger – hva er sjansen for at det jeg tror er feil, og hva er konsekvensene hvis det jeg tror er feil. Som nevnt er vår virkelighetsforståelse sammensatt av tro og viten. Det vi ikke forstår av virkeligheten vil vi dels stille oss undersøkende til, dels likegyldige til. Noe man ikke vet, kan man enten tro, eller stille seg uforstående til (undersøkende eller likegyldig). Hvis det er uakseptabelt med stor grad av både uvitenhet og uforståenhet, er tro eneste alternativ. Mye tyder på at det har vært viktig for mennesket å forstå mest mulig. I mangel av viten har man valgt tro hvis risikoen ved å tro feil har vært akseptabel. Dessuten, hvis man ikke vet, har det vist seg mer nyttig å ha en tvilende tro enn å stille seg uforstående. Grunnen til dette er at troen, gjerne formalisert som hypoteser og teorier, gjør oss i stand til å nyttegjøre oss erfaringer på en måte som senere kan oppgraderes til viten. Når man har en formening om hvordan ting er og henger sammen, blir man en mer bevisst observatør. Observasjoner blir sammenlignet med teori, og teori blir konfrontert med observasjon.
Derfor forblir tro viktig, enten den kommer til uttrykk i dagligdagse hendelser, filosofi, vitenskapelige teorier, sekulære livssyn eller religiøse livssyn.

Element og Helhet - viktigheten av perspektivet

Generelt betyr integrering å sette sammen enkeltheter til en helhet. Fra matematikken har vi at et integral er summen av forsvinnende små enkeltheter. I våre sanser kan mange forsvinnende små enkelheter integreres til et nytt helhetlig sanseinntrykk.
Vi har tidligere sett på at ved å observere i et høyere perspektiv kan det oppstå en syntese der de elementære egenskaper viker for en helt annen helhetlig egenskap. Sort og hvitt i et mikroskopisk perspektiv smelter sammen – integreres - til grått når det betraktes makroskopisk. Fotoner i alle farger i kvantekosmos integreres til grått (eller hvitt, avhengig av definisjon) i et mikroskopisk perspektiv. Det er flere eksempler på at fenomener vi observerer avhenger av den integrering (sammensmelting) over tid og sted som finner sted i vårt sanseapparat.
Hvis man lytter til de første regndråpene som faller når det begynner å regne, hører man hver dråpe som en enkelthendelse. Etter hvert som regnet øker på, vil alle disse enkelthendelsene smelte sammen til et nytt helhetlig lydinntrykk som vi kaller sus eller brus.
Hvis man repeterer en lydpuls med en helt jevn rytme, la oss si 5 slike pulser i sekundet, vil det høres ut som 5 separate lydhendelser. Hvis man derimot øker antall lydpulser per sekund – frekvensen – til mer enn 20 pulser i sekundet (20Hz), vil man kunne høre et helt nytt fenomen, et kontinuerlig lydinntrykk som vi kaller en tone. De enkelte elementenes (lydpulsenes) egenskaper må vike for en helhetlig egenskap (tonen) blir tilstrekkelig stor, og denne overgangen inntreffer omtrent typisk mellom 16 og 20Hz. Tilsvarende gjelder for overgangen mellom enkeltbilder og levende film.
Det er en treghet i sanseapparatet som forårsaker denne integreringen av sanseinformasjonen. Integrering betyr her som i matematikken at enkeltheter legges sammen til en helhet. Med andre ord, helheten er resultatet av integreringen. Hvis man helst ønsker høy oppløsning – det kunne skjelne presist mellom enkeltheter og ulike detaljer – vil man gjerne anse denne integreringen som en uønsket svakhet og en begrensning. Men som så ofte ellers, begrensninger gir nye muligheter. Og når det gjelder lyd og lydpulser, gir sansenes treghet oss muligheten til å observere og oppleve toner.
Mange fotoner av ulike farger fra ulikt sted til ulik tid integreres til gråtoner.
Mange sorte og hvite prikker i et sort-hvitt fotografi integreres til gråtoner.
Mange dråper integreres til regn.
Mange periodiske lydpulser integreres til toner.
Mange trær integreres til en skog
Et felles trekk for spranget opp til et mer helhetlig perspektiv er at man henter informasjon fra et større område og/eller fra et større tidsrom, og at den økte mengden inngangsinformasjon forenkles til en informasjonsmengde som er håndterlig for vår bevissthet. Forenklingen kan skje på ulike måter på vei fra kilden (det man observerer) til bevisstheten. Noe av informasjonen går tapt på vei fra kilde til mottaker på grunn av fysiske uskarpheter, fordi naturlovene begrenser oppløsningen (i optikken kan dette måles med hvor mange sorte linjer per millimeter på hvit bakgrunn som kan skilles fra hverandre). Noe av detaljene kan gå tapt på grunn av sansenes treghet, og noe forenkles gjennom vår persepsjon og ved den fortolkning som skjer i hjernen. Noe av informasjonen grupperes i kategorier (kategoriseres). Den delen av informasjonen som ikke har gått tapt på grunn av fysiske uskarpheter kan gjenvinnes ved analyse, for eksempel fargeinnholdet i det hvite lyset og lydpulsene i bruset. Når man skifter fra et helhetlig til et mer detaljert perspektiv, innskrenkes området og tidsrommet man observerer, noe som tillater mer skarphet og mer informasjon fra elementene i det observerte. Når man derimot skifter til et høyere perspektiv, eller med andre ord: Når man skifter fra et detaljert til et mer helhetlig perspektiv, utvides området og tidsrommet man observerer, noe som tillater mindre skarphet og mindre informasjon fra elementene i det observerte. Dermed må elementene vike for helheten.
Det synes å være en grense for hvor mye informasjon vi kan håndtere bevisst, men denne grensen er individuell og kan endres gjennom trening. For eksempel vil en musiker med et trent øre kunne skille toner og noter fra hverandre selv om ikke folk flest kan det (Av samme grunn kan musikeren spille eller synge fortere enn folk flest uten at det går ut over presisjonen, men det skal vi ikke gå nærmere inn på her).
Denne grensen i vår bevissthet som setter skille for hva vi oppfatter som mange enkeltheter og hva vi oppfatter som en helhet henger sammen med hva som har vært evolusjonsmessig effektivt. Noen sanseinntrykk har vært vesentlig å oppfatte helhetlig, andre sanseinntrykk har vært vesentlig å oppfatte i detalj – i sine enkeltheter. Hva ser du – skogen eller bare trær? – Busken, eller bare bær?
Man bør velge et hensiktsmessig perspektiv. Et uskarpt objekt kan bli mindre tydelig om man zoomer inn, og mer tydelig når man zoomer ut. Melkeveien, vår egen galakse, kan være tydelig med det blotte øye en mørk og klar natt, men ikke hvis man bruker kikkert. Det samme gjelder stjernebildene. Det kan være lettere å lokalisere Andromedagalaksen med det blotte øye, men hvis man vil se om den har spiralarmer, trenger man en god kikkert.
Å være menneske er å oppleve med begrenset perspektiv og begrenset viten.
Noen helhetlige egenskaper ved universet kan ikke observeres direkte hvis man ikke har tilgang til det mer overordnede perspektiv. Man ville ikke engang kunne forestille seg det, og knapt nok ville det kunne oppstå en teori om det. Hvis man hadde teorier om det, ville de ikke kunne bekreftes eller avkreftes ved observasjoner. Noe kan eksistere uten at det kan observeres eller bevises. For eksempel: Hvis man som observatør var begrenset til kvantekosmos, kunne man ikke empirisk bekrefte en teori om at det fantes en helhetlig egenskap ved fotonene som kalles hvitt lys. Hvis man som observatør var begrenset til det mikroskopiske perspektiv av et gammelt sort-hvitt bilde, kunne man ikke vite at det sorte og hvite kunne ha helhetlige egenskaper som kalles gråtoner. Hvis man ikke tar et større tidsrom til hjelp og gjentar lydpulsene mange ganger, vil man aldri oppleve den egenskapen ved lydpulsene som kalles tone. Den som bare hadde sett enkeltbilder, ville aldri kunne tro at det fantes noe sånt som levende film, denne illusjonen av bevegelse. Og hadde det ikke vært for tregheten i våre sanser, minnet vårt, dette etterhenget i vår bevissthet, kunne vi aldri ha oppfattet noe sånt som toner og bevegelse. Alt ville bare være separate enkelthendelser, en lydpuls her og et stillbilde der, uten sammensmelting og uten sammenheng.

Element – Helhet
Fordypning – Overblikk
Mikroskopisk – Makroskopisk
Skarphet – Uskarphet
Detalj – Bilde
Dråpe – Regn
Puls – Tone
Tre – Skog
Celle – Organisme
Individ – Samfunn
Nå – Alltid
Sjel – Gud

Grått - finnes det?

Mer grå og kjedelig overskrift kan man knapt komme på. Men det sies at ting ikke alltid er slik de synes som.

Grått er en eller annen blanding av hvitt og sort. Man kan for eksempel lage en hvilken som helst gråtone ved å variere forholdet mellom hvit maling og sort maling. Gitt en gråtone vi har sett før – vi kan forestille oss den, vi kan rekonstruere den, gjenkjenne den, bekrefte den ved måling av lysrefleksjonen, og så videre. Men finnes den?
I makroskopisk forstand finnes utvilsomt grått og gråtoner. En flate som er grå reflekterer mindre lys enn det vi kaller hvitt, og mer lys enn det vi kaller sort. Man kan definere grått som en lysstyrke som er svakere enn det vi kaller hvitt og sterkere enn det vi kaller sort. Grått er en egenskap som kan sanses og måles, det er forutsigbart og rekonstruerbart, og oppfyller alle kriterier for å kunne regnes som en fysisk egenskap. Ikke nok med det – hvis man definerer gråskalaen til å ligge mellom perfekt hvitt og perfekt sort, blir i praksis alt grått. Da eksisterer ingen ting som er hvitt eller sort, fordi hvitt og sort er definert som yttergrenser som kan tilnærmes men ikke oppnås.
Grått eksisterer ikke nødvendigvis i det mikroskopiske selv om det eksisterer i det makroskopiske. Fra trykkekunst, kopiering, reproduksjon av bilder og sort-hvitt fotografi har man mange eksempler på at grått dannes ved en passende fordeling av sorte prikker på hvit bakgrunn, eller omvendt. Betrakter man et tilstrekkelig lite utsnitt av en slik overflate i et mikroskop med tilstrekkelig forstørrelse, vil man kunne se enten kun sort eller kun hvitt – men ikke noe grått. Hvis utsnittet økes (forstørrelsen reduseres) noe, vil man kunne se noe sort og noe hvitt i samme utsnitt – men likevel ikke noe grått. Det er når man flytter seg opp til det makroskopiske perspektiv at det sorte og hvite danner en syntese som vi kaller grå. Syntesen er avhengig av et tilstrekkelig stort antall elementer til at de elementære egenskapene (sort og hvitt) skal vike for den helhetlige egenskapen (grått).
I den mikroskopiske verden har vi altså funnet tilfeller av at noe som ikke eksisterer (grått), likevel kan observeres makroskopisk, mens det som eksisterer (sort og hvitt) ikke observeres, men like fullt er de eneste elementene i det som observeres.

For ordens skyld nevnes at selv om vi her har tatt for oss de tilfeller da det mikroskopiske består av kun hvitt eller sort, kan man ha tilfeller der grått kan observeres så vel mikroskopisk som makroskopisk.
Uansett, når man zoomer ned til elementærpartiklenes verden – kvantekosmos – vil man ikke finne verken hvitt eller grått. I kvantekosmos observerer vi i stedet bare glimt av fotoner i ulike farger (ulike bølgelengder og frekvenser). Dette gjelder også i de tilfeller da grått eksisterer i det mikroskopiske, men i kvantekosmos vil man observere hyppigere fotonglimt der man har mikroskopisk hvitt enn der man har mikroskopisk grått.
Når vi så flytter oss opp fra det kvantekosmiske til det mikroskopiske, vil vi igjen se en syntese, denne gang fotoner av alle mulige farger som danner en syntese som vi kaller hvitt eller grått. Her er det tettheten av fotoner som bestemmer hvilken gråtone vi observerer, og den høyeste tettheten vi finner kaller vi hvitt, mens den laveste tettheten kaller vi sort. Igjen er syntesen avhengig av et tilstrekkelig stort antall elementer (fotoner) til at de elementære egenskapene (farger) skal vike for den helhetlige egenskapen (grå).
Som i de høyere perspektiver har vi funnet at noe som ikke eksisterer i kvantekosmos (grått), likevel kan observeres mikroskopisk (og høyere nivå), mens det som eksisterer (farger) ikke observeres men like fullt er de eneste elementene i det som observeres.
I en verden av fotoner kan man hevde at glimt av farger er alt som er, og at grått ikke eksisterer. En teori om eksistensen av grått kan ikke støttes av observasjoner. Like fullt eksisterer grått i et større perspektiv. I en mikroskopisk verden kan man hevde at sort og hvitt er alt som er, og at grått ikke finnes. En teori om eksistensen av grått kan ikke støttes av observasjoner. Like fullt eksisterer grått i et større perspektiv. Den som vil øke sin kunnskap må av og til skifte perspektiv.
Et element kan være del av en større helhet som kun ses i et høyere perspektiv, og samtidig kan elementet være en helhet av mindre elementer som kun kan ses i et lavere perspektiv.

Lyskjegler og andre informasjonskjegler

Steven Hawking har forklart at det til enhver tid til ethvert sted er en grense i tid og rom for hva man kan ha informasjon om og dermed hva man kan påvirkes av. I et rom-tid diagram vil dette kunne illustreres med en kjegle med spissen i et punkt som er både et tidspunkt og et stedspunkt. Resten av kjeglen er i den delen av diagrammet som utgjør fortiden. Siden ingenting kan utbre seg fortere enn lyset, er det lyshastigheten som bestemmer kjeglens grenseflate i diagrammet. Man kan derfor kalle kjeglen fortidens lyskjegle. Eksempelvis kunne man si at et utbrudd på sola som fant sted (og tid) kl 1155 din tid, ditt sted på jorda, ikke kunne påvirke deg kl 1200. Siden lyset bruker ca 8 minutter fra sola til jorda vil utbruddet ikke kunne påvirke hendelser rundt deg før etter kl 1203.
På tilsvarende måte som det finnes en fortidens lyskjegle, finnes framtidens lyskjegle. Kun de tids- og stedspunkter som befinner seg inne i framtidens lyskjegle kan påvirkes av en hendelse i kjeglens spiss. Med begreper om årsak og virkning kan man si at kun hendelser innenfor fortidens lyskjegle kan være årsak til en virkning i kjeglens spiss. Videre kan en hendelse i framtidskjeglens spiss være årsak til kun de virkninger man finner innenfor framtidens lyskjegle. Her må man skille mellom ”virkning” og ”hendelse”, fordi en hendelse i ethvert rom-tidspunkt kan være sammensatt av mange virkninger fra årsaker som befinner seg i rom-tidspunktets fortids lyskjegle. Noen virkninger kan være svært vesentlige for hendelsens karakter, mens en annen virkning bare utgjør en liten gradsforskjell av hendelsen.
Mer generelt kan man kalle disse kjeglene informasjonskjegler. Lyskjeglene vil da være spesialtilfeller av informasjonskjeglene, nemlig de informasjonskjeglene som definerer den ytterste grense for informasjon, den som utbrer seg med lysets hastighet. Lyskjeglene er vesentlige fordi lyshastigheten er grunnleggende for de mekanismene som styrer universets utvikling. Men for menneskenes liv kan vesentlig informasjon utbre seg mye saktere enn lyset, for eksempel – en båt med fersk torsk er kommet til fiskebrygga. Slik informasjon utbrer seg med ryktets hastighet, og man kan i henhold til terminologien over si at man påvirkes av hendelser innenfor fortidens ryktekjegle. På samme måte vil hendelsen Fiskebåten kunne påvirke hendelser innenfor ettertidens ryktekjegle, men ikke utenfor denne.
Det finnes andre årsak-virknings-kjegler som styrer historiens gang, og den avgjørende egenskapen ved alle disse er utbredelseshastigheten eller forflytningshastigheten. I gammel krigføring til lands var marsjfarten avgjørende, siden en øverstkommanderende som befant seg i spissen av framtidens marsjfartkjegle ikke kunne påvirke hendelser utenfor denne kjeglen. Hærførere måtte derfor av og til konstatere at de kom for sent: - byen eller den strategiske stillingen var allerede inntatt av fienden. Informasjonshastigheten var gjerne begrenset til hvor fort en hest kunne løpe med en kurer på ryggen, man kunne kalle den kurerhastigheten. En hærførers beslutning i spissen av fortidens kurerkjegle kunne derfor ikke påvirkes av hendelser utenfor fortidens kurerkjegle.
Det kan nevnes mange eksempler på ulike utbredelseshastigheter med historisk betydning utover det rent fysisk-kosmologiske, så som hastigheten på folkevandringer, flyktningstrømmer, flodbølger, vulkanutbrudd og andre naturkatastrofer, smittespredning, kunnskap, tankesett, språk, livsstil, moter, kultur, teknologi, ressurser, gener (!), osv. Alle disse vil ha korresponderende kjegler i fortid og framtid som avgjør rekkevidden i sammenhengene mellom årsak og virkning.
Informasjonskjeglene er en påminnelse om at årsakssammenhenger generelt er uhyre komplekse, og at enkle kjeder av årsak og virkning i historisk og kosmologisk sammenheng kun utgjør forsvinnede få spesialtilfeller – selv om de er illustrative og lett tiltrekker seg oppmerksomhet. Mens det komplekse overses. Og så er det gjerne slik, at det som får stor oppmerksomhet også har en tendens til å dominere vår bevissthet, vår tanke, vår nysgjerrighet, vår forskning og vår kunnskap.