Filosofisk ekvivalensprinsipp

På lignende måte som Einsteins ekvivalensprinsipp leder til at to fenomener, A og B, som ikke kan skjelnes fra hverandre ved observasjon må ha samme underliggende mekanisme, kan man anvende et filosofisk ekvivalensprinsipp. La oss ta et eksempel.
A: Universet med sin grenseløse harmoni later til å være skapt av en mektig intelligens.
B: Universet later til å ha oppstått fordi det fantes ørliten sjanse for det, i en evighet av sjanser. Harmonien er den egenskapen ved det som gjorde at det i stedet for å henfalle til kaos har vært et selvbevarende system der livet kunne utvikle seg til blant annet å avkomme bevisste observatører som du og jeg.
Den harmoni som observeres kan altså ha to helt ulike forklaringer. Vanligvis behandler man disse som to konkurrerende forklaringer, og det synes å være umulig å forene de to. For å bevise at A er riktig på bekostning av B, må man bevise "skapt av" som forutsetter at det ligger en intensjon forut for universet, og dermed utenfor universet. Men siden vi ikke kan observere noe utenfor universet kan vi heller ikke påvise en slik intensjon (Universet er alt som er og vi kan ikke observere noe som ikke er, og intensjon synes å være umulig å bevise). I seg selv er ikke dette nok til å hevde at A er galt og B er riktig. Man simpelthen kan ikke vite.
Man kan beskrive to universer A og B som er identisk like, bortsett fra at A har en bakenforliggende og underliggende intensjon mens B ikke har det. A og B har de samme observatørene og observatørene gjør nøyaktig de samme observasjonene.
Et filosofisk ekvivalensprinsipp vil da tilsi at A og B i bunn og grunn er det samme. Noen vil overraskende nok finne en slik holdning beslektet med vitenskapelig positivisme.
Ekvivalensprinsippet kan ha mange interessante konsekvenser.
En konsekvens av ekvivalensprinsippet er at man må behandle de to fenomenene "skapt harmoni" og "selvbevarende system" som ett og det samme. I dagligtale gjør vi ofte nettopp det: Selv vitenskapsmenn kan muntlig omtale harmonien i naturen som "genial", enten de mener at det står et geni bak den eller ikke.
Hvis man legger vekt på det man gjenkjenner som "intelligent skaper", vil en konsekvens av ekvivalensprinsippet være at intelligensen i så fall er en integrert del av universet og at universet utnytter sin intelligens i sin skapelse av seg selv. Ekvivalensprinsippet kan på lignende måter gi næring til panteisme og andre livssyn som innebærer at gud er alt og alt er gud. Når det kommer til livssyn vil ekvivalensprinsippet i stor grad være forenlig med agnostisisme, mens det i eksempelet A,B ovenfor typisk vil komme i konflikt med både teisme og ateisme.

Flere eksempler på konsekvenser av det filosofiske ekvivalensprinsipp vil følge.