Vitenskap og Tro

Vitenskap og viten er som et tre og dets frukt. Siden viten uten tro er umulig (8. februar 2010), er det naturlig at tro også spiller en rolle i vitenskapen.
Når temaet tro og vitenskap diskuteres dreier det seg nesten utelukkende om sekulær viten versus religiøs tro. Det kan være på sin plass å inkludere sekulær tro i drøftingen.
Tro har av og til noen framtredende fellestrekk med vitenskap. Derfor kan tro blandet med vitenskap være vanskelig å avsløre. Overraskende nok er det den sekulære tro – ikke den religiøse – som er vanskeligst å skille fra vitenskapen.

Tro er noe man holder for sant. Tro kan støtte seg på viten men kan også eksistere uten viten. Tro kan arte seg som viten uten bevis, som en svakere form for viten, eller som en midlertidig forståelse som venter på å bli avløst av visshet, som en dag kan få status som viten.
Det finnes sekulær tro så vel som religiøs tro. Tro kan være en drivkraft i vitenskapen. Så lenge tro er identifisert er den uproblematisk. Problemet oppstår når man ikke skiller mellom hva som er tro og hva som er viten. Tro og vitenskap har noen felles egenskaper som gjør at de kan forveksles. Det ene er sult etter data og forklaringer. Det andre er skepsis til det samme. Men det er en viktig forskjell: Mens troen er sulten på bekreftelse og skeptisk til avkreftelse, er vitenskapen både sulten på og skeptisk til så vel bekreftelse som avkreftelse. Faren for forveksling mellom vitenskap og tro er til stede hver gang vitenskapen er kun sulten eller kun skeptisk, eller når den konsentrerer seg om kun bekreftelse eller kun avkreftelse.

Det er lettere å avsløre når vitenskapen influeres av religiøs tro enn når den influeres av sekulær tro, fordi det religiøse umiddelbart blir fremmed i det sekulære domene der vitenskapen hører til.

Det er altså lettere å skille det religiøse fra det sekulære enn å skille tro fra vitenskap. Skille, i betydning av å vite hva som er hva – altså ikke å fjerne tro fra vitenskapen, noe som ikke er mulig per definisjonen av viten. Det vanskeligste er å skille sekulær tro fra vitenskap. Derfor er det paradoksalt at de mange diskusjonene om tro og viten bortimot utelukkende dreier seg om forholdet mellom religiøs tro og vitenskap, der ulikhetene er mange og åpenbare.

Tro og viten er gjensidig utfyllende i den forstand at de til sammen utgjør vår virkelighetsforståelse. Viten og tro kan avløse hverandre. Viten om at jorda var rund avløste troen på at jorda var flat. For noen har viten om evolusjonens mekanismer avløst troen på hvordan dyr og mennesker ble til, men ikke troen på at det er en gud som står bak. Så lenge den vitenskapelige tradisjon er ubrutt, vil viten avløse tro. Hvis viten går tapt i en omveltning, vil tro måtte fylle tomrommet etter den tapte viten.

Tro har noen vesentlige trekk som skiller det fra ekte vitenskap. Troen er selektiv. Vitenskapen er blind. Selv om tro testes gjentatte ganger av tvil, mangler troen en mekanisme som oppsøker og undersøker mulighetene for at troen kan motbevises. Troen ønsker ikke å falsifiseres. Dette står i motsetning til ekte vitenskap og ekte søken etter viten, som har falsifiserbarhet som et kriterium for å kunne anerkjenne en teori (selv om det diskuteres hvorvidt dette bør være et absolutt kriterium, eller om det skal anses som en styrke for teorien). Ekte vitenskap ville hilse ny viten velkommen, og hvis det medførte en falsifisering slik at en teori kunne forkastes, ville det bli ansett som et framskritt. Det siste er sentralt og kritisk: Den viktige forskjellen mellom ekte vitenskap og vitenskap influert av sekulær tro er at den siste ikke søker ny viten for enhver pris, at den ikke søker falsifisering, men at den heller søker bekreftelse for sitt standpunkt. Selv om både tro og vitenskap gjerne fastholder sitt standpunkt inntil det motsatte er bevist, er det kun ekte vitenskap som aktivt søker muligheten for at det motsatte kan bli bevist.
Vitenskapen kan forstyrres av så vel sekulær tro som vitenskapsmenns og -kvinners tro, og fristelsen til å sette personlig bekreftelse, personlig vinning og personlig agenda foran vitenskapens agenda. Dette kan gi seg utslag ved at forskningsprosjekter styres i den retning man tror man finner bekreftelse på en teori man tror på eller som sponsorene har tro på. Dragningen mot egenbekreftelse er en sterk drivkraft og alt som tjener til selvopprettholdelse har sin egen belønning. Dette gjelder både individer og institusjoner. Institusjonalisert tro har stor treghet og stort momentum, og man kan ikke endre posisjon og kurs for blindt å følge det vitenskapelige ideal. Ære, prestisje, makt, penger, levebrød og arbeidsplasser står på spill. Man har påtatt seg forpliktelser for lang tid. Grunnleggere, investorer og sponsorer er ikke tjent med at troen motbevises. Ingen kan forvente at noen vil grave sin egen grav.
Dette er ingen konspirasjonsteori, for det er ikke snakk om konspirasjon, men velment praktisering av sin gode overbevisning. Dette er å påpeke virkningen av troens mekanismer, og å understreke viktigheten av å kunne skille mellom tro og vitenskap. Feilen er ikke å ta med troen i vitenskapen, men å forsømme det å la troen få bryne seg ved aktivt og oppriktig oppsøke tvil og kritisk søkelys.
Vitenskapen kan også forstyrres av religiøs tro, men det vil mye lettere bli avslørt fordi det religiøse er fremmed i det sekulære domene, som forklart over.
Alle ærlige vitenskapsfolk vil mene at det er en like stor bedrift å motbevise sin egen teori som å bevise den. Likevel er det ikke til komme forbi at det er det siste den enkelte helst har håpet og drømt om. Når man tror på en teori. Det gir seg selv – hadde man ikke hatt tro på sin egen teori ville motivasjonen for å forfølge teorien være betydelig mindre. På den annen side kan troen på egen teori gjøre det motiverende å arbeide med å motbevise konkurrerende teorier. Dermed kan, i et større vitenskapelig miljø, tro være en drivkraft som kan føre vitenskapen videre, men det forutsetter at de mekanismer som fremmer vitenskapens idealer får virke, nemlig viljen til å utøve og underkaste seg kritisk søkelys fra et bredt kollegium via konferanser, tidsskrifter og andre vitenskapelige fora.
Tro ønsker å bevares, tro søker bekreftelse, tro søker ikke ny innsikt hvis den bryter med den gamle, tro søker å hvile på et uforanderlig fundament hvorpå den troende kan bygge sin eksistens, med en opplevelse av kontroll i en verden der det meste synes å være ukontrollerbart.
Vitenskap ønsker å bevare kun det som er bevaringsverdig, vitenskap søker avkreftelse like mye som den søker bekreftelse, vitenskap søker ny innsikt, vitenskap søker å bygge et levende fundament – stein på stein – ved hver dag å legge nye steiner eller skifte ut de som ikke lenger fungerer. Framskritt innebærer at å miste balansen mens man setter ene foten fram. Man gjør det fordi man tror man vil gjenvinne balansen et steg lengre fram, og fordi man tror man står støtt på den andre foten mens man gjør det. Vitenskapens eksistens er å være levende, og ved stadige framskritt konvergere mot målet – absolutt viten.