Fornuft og Følelse

Spørsmålet er ikke om man skal følge fornuft eller følge følelse, men hva man skal bruke fornuft til og hva man skal bruke følelse til.
Følelser er beskyldt for å være flyktige og upålitelige. Man glemmer imidlertid ofte at vi kan føre fornuftig argumentasjon for ethvert beslutningsalternativ. Neste dag har man kanskje glemt hvilken beslutning man tok, og dermed kan fornuften lede fram til en annen beslutning. Følelse kan ha høyere repeterbarhet enn fornuftig resonnement. De store avgjørelser i livet tas ikke uten å lytte til følelsen. Ikke bare fordi følelse i noen avgjørelser er mer pålitelig og mer utslagsgivende. Følelse kommer av vår ubevisste, komplekse kalkulering av vinnersjanser og risiko, basert på summen av våre erfaringer vår genetiske hukommelse. Enda viktigere kan det være at konsekvenser av beslutninger tatt på grunnlag av følelse kan være letter å leve med enn om man ikke lyttet til følelsen. Men følelse kan forstyrres av blant annet frykt og uvitenhet, og trenger korreksjon. Mens følelsen er vårt viktigste kompass, er fornuften vårt viktigste verktøy når kompasset skal justeres. Dette er dagens tema.

Ofte blir fornuft og følelser ansett som motsetninger. Ikke så rart kanskje, siden det ofte kan synes som om følelser og fornuft leder til motsatte beslutninger. Dessuten har det i språket oppstått en verdiskala mellom ”fornuftig” og ”ufornuftig”, tilsvarende ytterpunktene ”godt valg” og ”dårlig valg”. Ved nærmere ettertanke kan det vise seg at en mer presis språkbruk heller ville skille mellom fornuftig og ikke-fornuftig, i betydningen fornuftsbasert valg kontra valg basert på noe annet. Hva kan ”noe annet” være, og kan det være berettiget å ta beslutninger som ikke er fornuftsbasert? Svaret på det siste spørsmålet er overraskende nok ja.
Beslutninger som har konsekvenser for flere enn beslutningstakeren vil i vårt samfunn kunne anses som uansvarlig hvis de ikke er fattet på et fornuftig grunnlag – det vil si slik at vanlige krav til logikk, deduktiv metode, stringens, sporbarhet, diskusjon pro et contra, forutsigbarhet, etterprøvbarhet, etc. er rimelig oppfylt. I mange tilfeller har beslutningstakeren et mandat, et ansvar, en stillingsinstruks eller en programforpliktelse som legger føringer for hvilke beslutninger som er mulige, og hvis vedkommende i det hele tatt har noe valg, vil det typisk være få aktuelle alternativer når saken er tilfredsstillende utredet. Men det er kun i ideelle tilfeller at en rigid metodikk fører til kun ett alternativ. Det er derfor vi lar en leder eller et råd – ikke en datamaskin – ta avgjørelsen. Og det er ikke alltid tid til grundig overveielse: En leder kan være nødt til å gjøre et aktivt valg i en kritisk situasjon, simpelthen fordi en beslutning av og til må tas mens det ennå er tid til å sette beslutningen i kraft.
Viktige saker med store konsekvenser for mange kan avgjøres gjennom folkeavstemninger. Den enkelte gir sin stemme på et grunnlag som er sammensatt av fornuft og følelser, og gjennom mangfoldet av stemmer vil det ofte være den dominerende følelsen i folket som blir utslagsgivende. Dette kunne man se ved EU-valget i Norge i 1994. Ja-bevegelsen forsøkte å vektlegge fornuften, noe som kom til uttrykk blant annet ved at de valgte en profilert akademiker til leder for sin valgkamp. Men det manglet ikke på rasjonelle argumenter på noen av sidene, og de rasjonelle argumentene for og mot EU nærmest utlignet hverandre. Så vel JA som NEI kunne begrunnes rasjonelt, og dermed ble ikke det rasjonelle utslagsgivende. For mange ble valget gjort på grunnlag av hva man fant mest gagnlig for seg selv og for den samfunnsutvikling man foretrakk. På den måten ivaretas både individuelle og kollektive hensyn gjennom folkeavstemninger. For de som ”satt på gjerdet” kunne fornuften forsvare begge alternativer, og da var det opp til følelsene å avgjøre.
I personlige eller private sammenhenger kan det være lover, regler og etikk som reduserer valgmulighetene. Men ikke sjelden forekommer det at man på fornuftens grunnlag ikke greier å skille mellom to gjenværende alternativer, selv om konsekvensene kan være svært alvorlige, til og med et spørsmål om liv eller død. På det private plan kan en alvorlig syk person, eller dens foresatte, måtte si ja eller nei til et kirurgisk inngrep som innebærer høy risiko for komplikasjoner og som kanskje heller ikke gir høye prognoser for helbredelse uansett utfall. Valg mellom to onder kalles gjerne et dilemma. På den andre enden av skalaen har man valgene mellom to goder, en type valg som gjerne kalles konflikt. Dette kan eksempelvis være å velge hvilket tilbud man skal si ja til, eller å velge mellom å være i et forhold eller å være fri og frank. Noen valg kan være vanskelige fordi man ikke klarer å forutse konsekvensene, men enda vanskeligere fordi man ikke klarer å forutse hvordan man vil takle konsekvensene. Andre ganger kan valget faktisk være om man skal følge fornuft eller følelse: ”Vi har lyst på barn, men vi vet ikke om vi har råd til et sted å bo”. Av og til kan konsekvensene av valget være en blanding av godt og vondt, som når man lurer på om man skal spise noe som smaker godt men som man ellers ikke har godt av. Valg er ikke sjelden fremtvunget ved at ”nå går toget fra stasjonen” (konkret eller i overført betydning), eller man tenker ”det er nå eller aldri”, man teller på knappene, skal – skal ikke, og så videre. Såkalte fornuftsekteskap er mindre vanlige i vestlig kultur nå enn før. Det har blitt vanlig å ”følge følelsene” på tross av at slike valg kan ha store konsekvenser, eller nettopp derfor, vil man kunne hevde. Eksemplene på viktige beslutninger som må tas uten avgjørende støtte i logikk eller rasjonell begrunnelse er mange, rett og slett fordi fornuften ofte ikke klarer å sette et signifikant skille mellom alternativene. Kanskje støttes begge alternativer av fornuften. En beslutning må likevel tas, og det blir til syvende og sist følelsene som avgjør. De mest alvorlige beslutningene kan bare tas på grunnlag av følelse. Eliminasjonsmetoden kan komme til hjelp i de tilfeller da alle alternativer unntatt ett kan elimineres fordi de enten er i strid med fornuften eller i strid med følelsene. Men hvis mer enn ett alternativ står igjen er heller ikke den metoden utslagsgivende.

Man ville ikke la en datamaskin avgjøre en viktig sak. Den ville riktignok være mer objektiv og upåvirket av irrelevante momenter, men man stoler ikke på at den er programmert til å ta alle hensyn eller tillegge de ulike hensyn passende vekt. Å la en datamaskin få siste ordet har vært prøvd, men metoden er har ikke vært så vellykket at metoden har vunnet fram. Noe helt annet er det å bruke en datamaskin til å gjøre valg mellom likeverdige alternativer, det er det samme som å trekke lodd.

Det er flere grunner til at det kan være ”fornuftig” å følge følelsene:

Følelser er en kompleks sum av en stor mengde data, blant annet erfaringer om årsak og virkning, sannsynligheter, risiko, og muligheter for vinning. Det rasjonelle behandler ofte tilfeller av mindre datamengder med enklere, stringent sammenheng, og med en enkelt årsak som alltid fører til samme virkning. Alt er predikterbart i forkant og etterprøvbart i etterkant. Man kan gjerne si at det vi kaller fornuft er utgangsdata fra den bevisste del av vår logikk, mens en beslutningssterk følelse er utgangsdata fra den ubevisste del av vår logikk. At den er ubevisst skyldes blant annet at datamengden og vektingen er for kompleks og uoversiktlig til å håndteres bevisst.

Når datamengden blir for stor og databehandlingen blir for komplisert til at tanken og fornuften kan romme det – da må følelsen overta. Når vi ikke lenger kan språklig grunngi vår beslutning, da skifter begrunnelsen navn, fra fornuft til følelse. Den følelsen det er snakk om her er altså ikke ufornuftig, men den er konklusjonen av en prosess som er for kompleks for fornuften. I ettertid vil det ved å ta tiden til hjelp være mulig å gjøre rede for hvorfor følelsen konkluderte som den gjorde. Det å ta en beslutning på grunnlag av en følelse for siden å redegjøre for hva følelsen bygget på, må ikke forveksles med det som kalles etter-rasjonalisering (post-rasjonalisering). Det siste er å framlegge grunner som kan danne en rasjonell basis for den beslutningen som er tatt, ofte for å ”selge” et resultat i et miljø der en rasjonell begrunnelse er påkrevd, eller der følelse ikke er en legitimert grunn. Miljøbetinget forståelse for hva fornuft og følelser er kan altså medføre hykleri eller at potensialet i fornuft og følelser ikke utnyttes.

Fornuft og følelse i en deterministisk og stokastisk verden

Verden og livet i verden er dels deterministisk, dels stokastisk. Det deterministiske er slik at hver gang du løfter armen, følger hånda med. Og hvis du har en terning i hånda og slipper den over et bord, så faller terningen ned på bordet – den går ikke gjennom – og spretter og ruller mer eller mindre rundt på bordet. Om ønskelig kunne terningens fall, ved Newtons lover, predikteres i form av posisjon, hastighet og akselerasjon som funksjon av tid. Så langt er alt vi har beskrevet deterministisk, det er forutsigbart og det kan repeteres av deg selv eller etterprøves (rekonstrueres) av andre. Men så kommer vi til det stokastiske – hvilken side av terningen vil vende opp når terningen faller til ro (all dens kinetiske energi er gjennom hvert støt mot bordet omdannet til termisk energi). Siden terningen er strengt symmetrisk, vil gravitasjonskraften trekke like sterkt i alle sider på terningen, slik at de deterministiske faktorene utligner hverandre (kansellerer hverandre). Det vil derfor være de ørsmå variasjonene i friksjon mellom de varierende kontaktpunktene i bord og terning som avgjør hvor lang tid det tar for terningen å miste så mye kinetisk energi at den må slå seg til ro med en av sidene opp. Forskjellene i tyngdekraft som skyldes ulikt antall øyne er forsvinnende små i forhold til de stokastisk varierende friksjonskreftene. Det betyr at de vesentlige forskjellene i utfallet av terningkastet (antall øyne) ikke påvirker utfallet i det hele tatt. Liten tue kan velte stort lass, sies det. Sagt på en annen måte – en sommerfuglvinge som slår ett sted på kloden kan medføre orkan et annet sted på kloden. Den deterministiske egenskapen i verden gjør at vi kan forutsi at når man kaster en terning på et bord vil det resultere i et tall mellom 1 og 6, men aldri hvilket tall. Selve sannsynlighetsfordelingen er i dette enkle tilfellet deterministisk bestemt, mens den i det praktiske liv kan være vanskelig eller umulig å bestemme på forhånd, det vil si at også den er ikke-deterministisk. Uttrykt ved fornuft og følelse kan man si at ved terningkast kan fornuften fortelle oss at beslutningen om å kaste terningen vil medføre at man får et tall mellom 1 og 6, med lik sannsynlighet, mens følelsene vurderer hvorvidt dette gir ønskede vinnersjanser med akseptabel risiko. Som nevnt er sannsynlighetene vanskelig å bestemme med fornuften. Enda vanskeligere er det for fornuften å vurdere hvordan man vil leve med en gitt samling av mulige utfall. I de fleste praktiske tilfeller er det bare følelsen som kan utgjøre et beslutningskraftig grunnlag dersom alternativene er likestilt ved hjelp av fornuftens kriterier. Det betyr at det er følelsen – konklusjonen av de komplekse vurderinger ut fra erfaring – som tar ansvar for å vurdere vinnersjanser og risiko.

Jo skarpere vårt mål er definert, desto mindre er sannsynligheten for å nå målet. Jo mer uskarpt vårt mål er definert, desto større er sannsynligheten for å nå målet. (Livets svar på Heisenbergs uskarphetsrelasjon).

Å involvere følelser i sine beslutninger gjør ikke livet til et ufornuftig sjansespill. Tvert i mot er en fornuftig bruk av følelser en egnet metode til effektivt å vurdere muligheter og risiko i livets lotteri.

En ting er å bestemme sannsynligheten for ulike utfall og plassere dem på en skala fra godt til dårlig. Langt mer krevende er det for fornuften å vurdere hvordan man takler noen av de mulige utfallene.

Fornuften kan være egnet til å bestemme det typiske utfall av et handlingsalternativ.
Følelser bedømmer statistisk spredning av mulige utfall, og hvordan man vil kunne leve med de ulike utfall.

Gitt et ønsket mål, hvilken beslutning må til for å nå målet? Problemstillingen forutsetter forutsigbarhet i hvert ledd av årsak-virkning-kjeden fra beslutning til mål (ren determinisme), slik at effektuering av beslutningen i seg selv er tilstrekkelig for å nå målet. Fornuften kan gi svaret, men det er ytterst sjelden at man står overfor en så ideell problemstilling. Mer vanlig vil det være at man må starte smart nok til å opprettholde sjansene for å nå målet, og siden kunne korrigere kursen i hvert ledd frem mot målet. Fornuften kan si noe om hvordan kursen kan korrigeres i hvert tenkelig ledd, og kalkulere risiko, men hvorvidt man før beslutningen står overfor et akseptabelt forhold mellom risiko og målsjanse er opp til følelsen å avgjøre. Et eksempel på stor gevinst kombinert med stor risiko: Måneferden Apollo 11 var naturligvis forberedt på fornuftig måte, i detalj, i hver fase, så langt det var mulig. Men for Neil Armstrong og hans mannskap måtte deres deltagelse besluttes på grunnlag av deres instinkter, erfaringer og ønske om å nå månen. Ikke minst deres erfaring med sin oppdragsgiver. Ville NASA på noe tidspunkt beordre at ferden skulle avbrytes? (Armstrong testet dette i simulatoren under trening en gang, da bakkekontrollen ville fortsette selv om protokollen sa ”avbrudd” – det endte med at de ”krasjet”). Ville de takle forventningspresset, ville de selv avbryte hvis de befant seg like over månens overflate og drivstoffmåleren sa at det var forlite drivstoff til å fullføre? På den annen side, hvordan ville de levd med en beslutning om ikke å bli med. Å si ja til oppdraget kunne de bare gjøre på grunnlag av følelsen. Fornuften i seg selv ville trolig konkludere at den som har livet kjært, i tillegg til forsørgeransvar, burde si pent nei takk da de ble spurt. Med mindre man definerer fornuft og følelse på en slik måte at det er fornuften som konkluderer med at det beste er å legge vekt på følelsen. Hvis følelsen vingler rundt ja-nei mens fornuften har et klart svar, vil de fleste i ettertid leve best med å ha fulgt fornuften – uansett utfall. Og omvendt, hvis fornuften ikke har et klart svar, mens følelsen har det – lever de fleste best med å ha fulgt følelsen. Det kan synes klokt å kombinere fornuft og følelse, i stedet for å holde seg eksklusivt til fornuft eller følelse.

Følelsen er den ikke-verbale konklusjonen av en vurdering av vinnersjanser og risiko etter en kompleks behandling av store datamengder som omfatter egne erfaringer og informasjon lagret i våre gener.

Hva når følelsen og fornuften ikke er enig, for eksempel når følelsen sier ja og fornuften sier nei, eller omvendt? Da må man spørre seg om fornuften kan ha oversett noe, eller overforenklet noe i sin beregning av vinnersjanser og risiko, eller om følelsen sier ja av rent overmot eller spillegalskap, eventuelt om følelsen sier nei til alt nytt av ren frykt. Følelsesapparatet trenger fornuftens kritiske søkelys, fordi det noen ganger kan overreagere, bli overfølsomt, eller ufølsomt.

Hvis livet kun hadde dreid seg om å velge å gjøre kun det som er 100% forutsigbart, hadde man bare trengt fornuften. Men menneskelivet og andre livsformer vi kjenner er basert på å ta en passende stor risiko ved å velge det man ikke kan forutsi fullt og helt, for å øke vinnersjansene. Man vet hva man har, men ikke hva man får, sier fornuften. På den annen side – den som intet våger intet vinner. Erfaring tilsier at et barn kan ikke lære seg å gå uten å gi slipp på det fotfeste man har. Man ønsker å tilegne seg en ny ferdighet, men man ønsker ikke å falle.

Så dreier det seg altså ikke om fornuft ELLER følelser, men en hensiktsmessig blanding av fornuft OG følelser.