Virkelighetsforståelse, viten og tro

Vår forståelse av virkeligheten består av viten og tro, og de to begrepene er i praksis avhengige av hverandre. Vi skal drøfte flere mulige definisjoner av viten og tro.
De klassiske kriteriene for viten er tro, begrunnelse og sannhet, det vil si: Viten er noe som 1) er sant, 2) man tror er sant, og 3) man har grunn til å tro er sant. Dette vært gjeldende fra Platon og fram til 1960-tallet. I 1963 kom Edmund Gettier med eksempler på at de tre klassiske kriteriene kunne være oppfylt uten at man kunne godta det som viten. Ett av dem var bonden som trodde kua hans var trygg fordi han trodde han hadde sett den, om enn på lang avstand, der den pleide å stå. Det var sant at kua var trygg, men en kollega som ville dobbeltsjekke konstaterte at den befant seg ikke ved trærne der bonden trodde han hadde sett den, og han fant også årsaken til bondens feilobservasjon: Et stort stykke sort og hvitt papir hadde blåst inn i et tre. Kombinert med forventningen om hvor den var, kunne vi tilføye.
Et fjerde kriterium var nødvendig for å sikre at troen på at noe er sant ikke bygger på tilfeldige sammentreff. Alvin Goldmann (1967) foreslo at troen på at noe er sant må ha sin årsak i det som er sant, hvilket ikke var tilfellet med bonden og kua. Årsaken til bondens tro om kua var et stykke papir i et tre, og det fjerde kriteriet ville diskvalifisere tilfellet som viten om kuas tilstand, i samsvar med sunn fornuft. Spesialtilfellet bonden og kua viser i sin enkelhet den prinsipielle betydningen av et fjerde kriterium, men selve viktigheten av kriteriet blir større i de mer komplekse tilfeller da personlig erfaring og sunn fornuft ikke protesterer. For alle som arbeider med å etablere ny viten er det god skikk og bruk at man systematisk sikrer grunnlaget for å tro at noe er sant. Man dobbeltsjekker, man krever minst to uavhengige kilder, man eliminerer muligheten for tilfeldige sammentreff, man konstruerer en mothypotese, man søker mulig falsifisering av enhver kandidat til viten, man prøver å motbevise sannhetsgehalten, osv. Det var dette bondens kollega gjorde da han dro ut for å kontrollere om kua virkelig var trygg. Hvor mye kvalitetssikring som skal til for å oppfylle det fjerde kriteriet henger naturlig sammen med hvor stor risikoen er for å ta feil og hvor store og vidtrekkende konsekvensene av å ta feil ville være.
Man kan stille spørsmål ved om det hadde vært bedre å definere viten uten troskriteriet, siden tro kan synes å være flyktig og upålitelig. Det finnes også en annen definisjon på viten enn den klassiske, nemlig at viten og tro utelukker hverandre. Enten tror man eller så vet man, og bevis er det som skiller tro og viten. En variant av denne definisjonen bygger på et skille mellom det man kan vite og det man ikke kan vite, og at det man ikke kan vite kun kan forstås ved tro. Dette er en naturlig følge av bevis som kriterium mellom viten og tro, siden grensen for hva man kan bevise gjerne regnes som grensen for hva man vite. Man ønsker så sant mulig å bygge på elementære begreper, og hvis tro og viten skal være elementer, kan de ikke bygge på hverandre. I enkle, ideelle tilfeller vil viten kunne etableres uten tro. Det er ved direkte observasjon, når subjektet (den som vet) selv har observert det som vites, og subjektet ikke vurderer risikoen for feilobservasjon som betydelig. Erfaring tilsier imidlertid at slike tilfeller er få, gitt at det dreier seg om betydelig viten, eller de dreier seg om mindre betydelig viten. Med betydelig viten menes her at følgene av å ta feil ville være betydelige. Grunnen er at betydelig risiko ville kreve større sikkerhet, og man ville derfor trekke inn andre observatører. Dermed har man ikke lenger et ideelt tilfelle av viten der den som vet selv har observert det som vites. Subjektet støtter sin viten på flere observatører. Hvis man studerer det ideelle tilfellet – tilfellet viten uten tro – nærmere, vil man finne at det egentlig bare er et spesialtilfelle av klassisk viten der det fjerde kriteriet er oppfylt (ubetydelig risiko for feilobservasjon). Vi vet at i noen tilfeller kan man knapt tro sine egne øyne selv mens man ser det man ser, og i enda større grad kan man bli tvilende til noe man så dagen før. Hvis noen skriver i sin reiseskildring at sola sto opp på skyfri himmel i går er risikoen for feilobservasjon ubetydelig både fordi sola ikke kan forveksles med noe annet, og fordi en reiseskildring ikke er ment å brukes som astronomiske og meteorologisk data. Hvis derimot en person forteller i et avhør hos en havarikommisjon at han så et fly komme fra sydøst med landingslys slått på i 23-tiden en vinterkveld, finnes både risiko for at han forvekslet det han så med stjernen Sirius, og betydelige konsekvenser ved å feste lit til en mulig feilobservasjon. Forskjellen på de to tilfellene er ikke at tro spiller en rolle i tilfelle flyet og ikke i tilfellet sola. Derimot er forskjellen at tilfelle sola er et eksempel på klassisk viten der det tillagte fjerde kriterium er oppfylt.
I komplekse tilfeller (ikke enkle, ikke ideelle) av viten involveres flere observatører, flere uavhengige observasjoner, flere uavhengige forskere som behandler data, flere sprikende konklusjoner, flere teorier, som etter tilstrekkelig tid og bearbeiding konvergerer mot en konsensus blant mange vitere. Dette kan ikke skje uten tro, i form av tillit til de andre, troverdighet knyttet til observatører og operatører, data og databehandling, ulike fagfolk og spesialister. Og selve antagelsen av konsensus som viten er basert på tro i form av tiltro og troverdighet. Man har da det man kan kalle kvalifisert troverdig viten. Systemer av viten er så komplekse at subjektet bare har valg mellom å tro det eller ikke å tro det, fordi direkte viten ikke er mulig. Noen sier – jeg tror på vitenskapen, og mener med det at man baserer seg på viten i stedet for tro. Det er likevel å tro. Når det kommer til bevis som kriterium, konstateres at også bevisene avhenger av tro, fordi det kreves troverdige bevis.
Siden viten uten tro ikke er mulig i tilfeller av betydning, kan heller ikke tro og viten utelukke hverandre. Viten som er uavhengig av tro er kun gyldig i en absolutt isolert kontekst, der subjektet er direkte observatør, og der subjektets viten ikke har betydning for noen andre. Straks denne viten skal kommuniseres, vil troskriteriet gjøre seg gjeldende.

Viten er basert på tro, og tro er basert på viten. Noen ganger kan man ikke tro sine egne øyne, andre ganger kommer man til viten om noe man aldri hadde trodd før, mens man kan begynne å tvile på noe man lenge har visst. Av og til tror man noe så sterkt at man glemmer at man ikke vet det.
Tro er alltid forbundet med risiko og risikovurderinger – hva er sjansen for at det jeg tror er feil, og hva er konsekvensene hvis det jeg tror er feil. Som nevnt er vår virkelighetsforståelse sammensatt av tro og viten. Det vi ikke forstår av virkeligheten vil vi dels stille oss undersøkende til, dels likegyldige til. Noe man ikke vet, kan man enten tro, eller stille seg uforstående til (undersøkende eller likegyldig). Hvis det er uakseptabelt med stor grad av både uvitenhet og uforståenhet, er tro eneste alternativ. Mye tyder på at det har vært viktig for mennesket å forstå mest mulig. I mangel av viten har man valgt tro hvis risikoen ved å tro feil har vært akseptabel. Dessuten, hvis man ikke vet, har det vist seg mer nyttig å ha en tvilende tro enn å stille seg uforstående. Grunnen til dette er at troen, gjerne formalisert som hypoteser og teorier, gjør oss i stand til å nyttegjøre oss erfaringer på en måte som senere kan oppgraderes til viten. Når man har en formening om hvordan ting er og henger sammen, blir man en mer bevisst observatør. Observasjoner blir sammenlignet med teori, og teori blir konfrontert med observasjon.
Derfor forblir tro viktig, enten den kommer til uttrykk i dagligdagse hendelser, filosofi, vitenskapelige teorier, sekulære livssyn eller religiøse livssyn.