Individets punktperspektiv

Muligheter og begrensninger i det fragmenterte, men likevel i spennet mellom ukjent makrokosmos og ukjent mikrokosmos. Er detaljene vi ser, helheten i mindre fragmenter?
Evolusjonens utgangspunkt er at vi er separate individer – vi anser oss som adskilte fra hverandre og vi anser oss som adskilte fra jorden vi går på og forlengelsen av den – adskilt fra universet vi lever i. Man forstår at det er et samspill mellom individene og naturen, men individets perspektiv er å skille mellom jeg og ikke-jeg, meg og ikke-meg. De subjektene som er ikke-jeg, kan være andre mennesker og dyr, venner, samfunnet, konkurrenter og fiender, men også personifiserte deler av naturen som sola, skogen, vær og vind (værgudene) – ”Han var kald i dag”, og det man ikke forstår – det mystiske, det man ikke kan forklare, og det man forklarer med guddommelige eller overnaturlige krefter. De objektene som er ikke-meg kan være andre mennesker og dyr, samfunnet, venner, konkurrenter og fiender, mat og andre ressurser som dekker ens behov, og alt det ytre man kan sanse. Objektene er altså dels de samme som subjektene, men med noen unntak – ressursene og de personifiserte elementene og det guddommelige. I kulturer som har vært stabile over lang, lang tid har det kunnet utvikle seg et utvidet perspektiv der man ser individet, samfunnet og naturen som et sammenhengende system. Likevel har det individuelle punktperspektiv overlevd, og kan i dag sies å dominere i det moderne samfunn. Det kollektive perspektiv er til dels ubevisst, dels dogmatisk påtvunget individet i politisk hensikt, dels lagret i vår samvittighet. Unntaksvis handler man direkte ut fra et kollektivt perspektiv ved at man ser at det å hjelpe andre og det å hjelpe seg selv er to sider av samme sak. Et annet unntak er at mennesket til en viss grad tar hensyn til natur og miljø fordi man ser at man er i samspill med naturen og miljøet. Likevel handler individet stort sett ut fra prinsippet – man er seg selv nærmest. Koblingene og tilbakekoblingene mellom individet og dets omgivelser kan stort sett bare observeres over lang tid, sammenlignet med varigheten av vår hukommelse, og derfor får disse koblingene en svak posisjon i individets bevissthet. Det langsiktige perspektivet har vært avhengig av den kollektive hukommelse som har ligget i en ubrutt fortellertradisjon, og de langtids bånd som knytter sammen fremtid og nåtid, kollektiv og individ, via foreldre, barn, barnebarn og etterkommere.
Koblingene mellom individ og univers svekkes med avstand i tid og rom. Sterkest er koblingen til de nære omgivelser (familie, venner, lokalsamfunn) og til den nære fremtid (i morgen, neste uke, neste år). Det samme gjelder dets plass i bevisstheten.
Sterkest posisjon i bevisstheten har det som skjer her og nå. Det som er fjernt i tid og fjernt i rom og som ikke har sterke koblinger til individet via dets hukommelse har en svak posisjon i bevisstheten. Ute av øye, ute av sinn. Individet handler i praksis som om det fjerne ikke eksisterer.
Hendelser som er fjerne i rom (fysisk avstand) kan kun bli nært i bevisstheten via hukommelse. Siden hukommelse også bringer nærmere hendelser som er fjerne i tid, ser vi at hukommelsen er nøkkelen her. Med hukommelse mener vi her den totale hukommelse – sammensatt av individets korttidsminne, langtidsminne, læring og reflekser opparbeidet av egne erfaringer, egenskaper utviklet gjennom evolusjon og lagret i genene, kollektiv hukommelse og artens samlede gener. En mer utviklet hukommelse medfører at det i individets bevissthet rommer hendelser over større avstander både i tid og rom. Med andre ord – økt hukommelse medfører økt bevissthetsspenn og dermed et utvidet perspektiv.
Selv om det har vært og fortsatt er samfunn som vektlegger det kollektive, er det uvisst i hvilken grad man har vært i stand til å kombinere et individuelt perspektiv med et kollektivt perspektiv. I samfunn som har det kollektive som en overlevelsesstrategi har individuelle hensyn ofte vært i konflikt med, og en trussel mot, det kollektive. Gitt en tese og antitese i det individuelle og det kollektive, gjenstår det fortsatt å se et reelt gjennombrudd for syntesen – nemlig det perspektivet som ser det individuelle og det kollektive som to sider av samme sak, som cellene og organismen. Cellene kan ikke leve uten organismen og organismen kan ikke leve uten cellene. Noen spredte tilnærmelser har man sett, så som i liberalismen og sosialismen, men fortsatt bare vinklet fra en side om gangen. Liberalismen sier at det som er best for individet er også best for kollektivet (men ikke omvendt), og sosialismen sier at det som er best for kollektivet er best for individet (men ikke omvendt).
Et utvidet perspektiv vil gå vesentlig lengre ved at individet anser det å støtte kollektivet som det samme som å støtte seg selv, samtidig som det å støtte seg selv er det samme som å støtte kollektivet. Da blir nestekjærlighet ikke lengre et moralsk imperativ, fordi nestekjærlighet og egenkjærlighet blir ett og det samme.
Hodet skjønner at det ikke er smart å kutte av seg armen bare fordi hodet opplever armen som distansert fra seg selv. Derfor er det ikke en moralsk prestasjon å kjempe for å beholde armen, men rett og slett hensiktsmessig. Senere vil hodet og armen sammen skjønne at det ikke er smart å sette et skille mellom individet og andre medlemmer (med-lemmer) i kollektivet. Det er ikke lengre en moralsk prestasjon, men rett og slett hensiktsmessig. Man gjør som i sikkerhetsinstruksene på fly - tar først på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre. Det er det eneste hensiktsmessige kollektivt sett såvel som individuelt sett.

Men før mennesket tar neste steg i evolusjonen vil det utforske og oppleve alt det fantastiske som kun kan oppleves i punktperspektiv – alle enkelthetene, detaljene, kontrastene, spenningen mellom meg og de andre, skillet mellom her og der, oppleve en og en bit av mangfoldet, oppleve alt i ett og ett øyeblikk av gangen. Ved å se i mikroskopet eller i teleskopet kan du konsentrere deg om den enkeltheten du ønsker å se, mens alt utenfor – den helheten som bare ville trekke bort oppmerksomheten og bevisstheten fra det du har lyst å se – holdes utenfor. Et tilbakevendende og stadig overraskende paradoks – mulighetene ligger i begrensningene. En tid til å oppleve elementene i helheten, en tid til å oppleve helheten av elementene. En annen tid til å oppleve integralet av helhetene.

En annen naturlig følge av det menneskelige punktperspektiv er det at vi anser universets determinisme og vår frie vilje som uforenlige med hverandre. Dette kommer jeg tilbake til.