miljø og kontinuitet

Tilpasning mellom individ og miljø har en viktig rolle i videreføring av eksistens og eksistensformer. Tilpasning er en del av kontinuiteten. Individets og artens egenskaper lagres ikke bare i hukommelsen og genene, men også i koblingene til miljøet. Dette gjelder på mange plan. Biene holder til der det er blomster og blomstenes etterkommere sørger for at også bienes etterkommere holder seg der. Videreføring av eksistens er videreføring av sameksistens. Når et individ har valgt et miljø, vil miljøet stadig påminne individet om hva og hvem individet er. Hvis en bie har glemt hva den har å gjøre, vil blomstene straks minne den på det igjen, sålenge den holder seg blant blomstene. Og når den husker hva den har å gjøre vil den også bli påminnet om hvor den hører til, nemlig blant blomstene. Et menneskes egenskaper (identitet, meninger, holdninger, tilbøyeligheter, væremåte, tenkemåte, handlemåte, etikk, osv) avgjør i hvilket miljø det vil trives best, altså i hvilket miljø det er best tilpasset. Ved en kombinasjon av selvendring og miljøendring kan individet bli bedre tilpasset. Det handler om å bli mer spiselig og å finne et mer spiselig miljø, bokstavelig eller billedlig talt. Menneskets miljø vil minne mennesket på hvem det er, ikke minst gjennom miljøets forventninger til individet. Hvis man skulle ha glemt de sosiale spillereglene vil man fort bli minnet på det. Også gjennom generasjoner minnes man på hvem man er. Besteforeldre påpeker likheten barnet har med sin mor eller far. Barna velger gjerne, og påskyndes mer eller mindre, å gå på samme fritidsaktiviteter og samme utdanning (gjerne nøyaktig samme universitet) som foreldrene gjorde. I det mer dagligdagse henger vi opp huskelapper eller gjør andre fysiske endringer i omgivelsene for å minne oss selv på noe viktig vi skal huske på neste dag. Når vi legger fingrene på tastaturet på kortterminalen minnes vi på den pinkoden vi hadde glemt i hodet, men som lå lagret i samspillet mellom fingrene og tastaturet. Påminnelsen kom ikke i form av et tall som først måtte gripes av tanken og deretter omsettes til trykk på tastaturet, og etterpå kan vi igjen ha glemt hva tallet var. Vi benytter miljøet som en del av vårt minnelager. Minnet kan også ligge i vår adferd.



Hvis individet kommer bort fra sitt miljø, kan det gjenskape miljøet slik at veltilpassethet gjenopprettes. De som utvandret til Amerika etablerte seg gjerne sammen med andre som de hadde noe felles med, som hadde samme ønske om å bygge et miljø der man var veltilpasset. Gamle skikker, kunst og kultur kunne videreføres, og nesten alt var som før. Til og med stedsnavnet kunne man ta med seg, hvis man var mange nok som hadde utvandret fra samme sted. Dermed kunne barna vokse opp i et miljø der foreldrene var veltilpasset. I neste omgang ville miljøet beholde de barna som fant seg til rette, mens de andre ville flytte. Man ser at det ikke bare er individet som velger miljø, men miljøet velger sine individer.


Kontinuiteten i enhver eksistensform er uløselig knyttet til samspillet mellom individ og miljø, mellom elementet og de andre elementene. For å forstå eksistens, må man forstå nettverket som binder sammen elementene i en struktur der man ikke kan skille skarpt mellom elementer og helhet, mellom individer og miljø. Miljøets bestanddeler er elementer. Noen av disse elementer kan være mennesker.

Vilje: Sta som en stein

Vilje har vært forsøkt definert på ulike måter: en egenskap ved sinnet (Wikipedia), målbevisst streben, evne til å foreta valg og omsette tanker til handling, evne til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang (snl.no). Selv om definisjonene spriker, er det ingen av dem som sier noe om vilje utenfor den menneskelige bevissthet. ’En egenskap ved sinnet’ er den mest generelle definisjonen av de ovenfor, og den skiller seg fra de andre ved at den åpner for at vilje kan være knyttet til noe annet enn handling. Man kan altså tenke seg vilje knyttet til eksistens – ikke bare til noe jeg vil gjøre eller vil ha. En videre forståelse av vilje inkluderer også noe jeg vil være, livsvilje, som i ”jeg vil være lykkelig”.

I dagligtale kan vilje bety både det man til enhver tid vil, eller selve evnen til å fastholde det man vil. Mens det første kan defineres som en tilstand ved sinnet, er det siste nettopp den egenskap ved sinnet som det refereres til i definisjonen innledningsvis. Denne egenskapen er beslektet med karakter og standhaftighet, noe som knytter vilje til jeg-et, og som gjerne graderes med beskrivelser som sta, konsekvent, vinglete, sikker, usikker, egen (adjektivet egen er naturlig tilknyttet jeg, mitt, og i bokstavelig forstand – min egenskap). Vilje er et uttrykk for, og en viktig del av, hvem jeg er. Man kan følgelig si at vilje ikke bare er en egenskap ved sinnet men en egenskap ved jeget. Vilje er med på å definere jeget. Et individ gir seg til kjenne både ved hva det vil til enhver tid og hvor sterkt og varig det vil hva det vil. Etter en klargjøring av disse begrepene er det naturlig å oppsummere som følger:

Vilje i overordnet forstand er en egenskap ved jeg-et (sjelen). Vilje i spesifikk forstand (gitt tid og sted) er en tilstand ved sinnet.

Tilbake til steinen og muligheten for at man i en videre forståelse kan si at også steinen har vilje. Man kan innvende at steinens tilsynelatende vilje og stahet skiller seg vesentlig fra menneskelig vilje ved at den ikke kan gjøre noe annet enn det den gjør – dens vilje er alltid den samme. Så steinen er altså mer konsekvent. Men at viljen er konsekvent kan neppe benyttes som argument for å diskriminere det som vilje.

Vel er steinen typisk mer konsekvent enn et menneske, men er steinen virkelig helt konsekvent?

Først må vi slå fast at steinen tilsynelatende er mindre påvirket av sitt miljø enn hva mennesket er. Steinens og dens elementer har en mer ensartet og mindre sammensatt deterministisk bakgunn enn mennesket, og adferden synes også å være mer ensartet enn menneskets adferd. Steinens vilje kan beskrives med færre parametre enn menneskets vilje. I klassisk fysikk ville man kunne forenkle steinens vilje til to egenskaper knyttet til dens masse – nemlig treghet og gravitasjonskraft. Steinens vilje er å adlyde de mekaniske kreftene, men ellers ikke endre hastighet eller retning. Steinens vilje er å trekke på andre legemer med samme kraft som de trekker på steinen, og kraften bestemmes av massene (egenskapene) til steinen og det andre legemet. Steinens egenskap er masse. Steinens tilstand er fart (hastighet og retning). Egenskap og tilstand kombineres ved produktet masse*fart og kalles steinens impuls, eller massefart, og som kun endres i henhold til kraftpåvirkning. Steinens egenskap (massen) kan ikke endres uten at steinens identitet endres (for eksempel ved at den deles i to mindre steiner), mens steinens tilstand (fart) kan endres uten at steinens egenskap endres. Sålangt har vi beskrevet steinen som noe som vil oppføre seg helt forutsigbart og konsekvent. Mer komplekst blir det straks man innfører energitap, som for eksempel luftmotstand og annen friksjon, og omforming fra bevegelsesenergi til varme ved sammenstøt med andre legemer. Da blir steinens vilje uendelig mer sammensatt, selv om det krever et mer mikroskopisk perspektiv for å se det forenklede perspektivet man antok da Newton med flere gjorde de store framskritt om himmellegemenes bevegelser i tomt rom.

En ideell stein ville være en perfekt kule med fullstendig homogen massetetthet og med en atom- og molekylstruktur som en diamant eller lignende. Dertil måtte den ha perfekt elastisitet slik at den kunne støte sammen med andre steiner uten at noe av energien gikk over til varme. Med to slike steiner kunne man gjøre eksperimenter i tomt rom og se at de alltid oppførte seg identisk likt hver gang de ble utsatt for støt eller gravitasjonskrefter. Under enhver annen betingelse ville de ikke oppføre seg konsekvent. Og vanlige ikke-ideelle steiner ville ikke under noen omstendighet oppføre seg konsekvent. Som om steinen hadde en vilje som varierte med tid og sted, som om den hadde et omskiftelig sinn. En tilsynelatende uforutsigbar vilje, som den menneskelige vilje. Med mye større repeterbarhet i sin respons på omgivelsene enn det man ser hos mennesker. Steinens vilje synes å variere mye, mye mindre enn viljen hos folk flest. Som om steinen var en veldig sta person. Sta som en stein. Vi har lettere for å kalle konsekvent oppførsel for vilje hvis oppførselen tross alt er ørlite inkonsekvent, som den er hos en stein. Og hvis en stein kan sies å ha vilje, må det finnes mye i naturen som har vilje.

Adferd, naturlover og vilje

Når det gjelder adferd og lover for adferd har det blitt sagt at mennesket skiller seg fra resten av naturen ved at mens naturen følger naturlovene, finnes ingen naturlov som kan beskrive menneskets adferd. Tilsynelatende er det slik, men det er trolig en illusjon. Det er fullt mulig å konsentrere forskningen om naturfenomener som domineres av noen få, isolerbare faktorer, og peke på enkle sammenhenger av årsak og virkning. Newtons lover er et eksempel på dette. Enkle, faste legemer, som for eksempel en stein, adlyder Newtons lover så lenge man betrakter fenomenene makroskopisk og så lenge friksjon ikke har betydning. I spesialtilfellene altså. Men generelt kan selv de enkle deler av naturen påvirkes av flere faktorer, som for eksempel friksjon. Og har man først inkludert friksjon i modellen, kan kompleksiteten bli bortimot endeløs.



Mennesket adlyder også Newtons lover, men det er uendelig mange andre faktorer som også påvirker menneskets adferd. Livet utspiller seg i et deterministisk univers, der alt henger sammen med alt, der alt som skjer har en forhistorie og et etterspill. Et menneske er uendelig komplekst, med en uendelig sammensatt forhistorie. Derfor er et menneske tilsynelatende, og i praksis, uforutsigbart. Men samtidig fullstendig deterministisk. Man må huske på at selv om determinismens tråder er for mange og lange til å beregne dem, er universet likevel vevd av slike tråder. Universets uforutsigbarhet og uutgrunnelighet er en praktisk begrensning – den samme praktiske begrensning som styrer lysets adferd og utbredelseshastigheten til all informasjon. Praktisk uforutsigbarhet betyr ikke indeterminisme.


En naturlov er ikke et påbud som naturen må adlyde. En naturlov er en beskrivelse av naturens adferd. Hvis man skal peke på en grunnleggende naturlov – selve elementærloven – måtte det være determinismen.


Så er det da to illusjoner som støtter synet på et skille mellom mennesket og naturens elementer: Tilsynelatende følger det fallende eplet Newtons lover. Tilsynelatende følger ikke mennesket determinismens lov. Begge deler er feil. Både eplets adferd og menneskets adferd utspiller seg i det deterministiske univers.


Fri vilje er ikke i konflikt med determinisme, tvert i mot: Determinisme er en forutsetning for fri vilje i praksis. Determinisme muliggjør at individet kan bruke sin erfaring, sin hukommelse og forestillingsevne til å være seg bevisst hva det vil. Determinismen muliggjør det å uttrykke viljen, å sette vilje ut i handling, som når bilens hjul svinger til høyre når man dreier rattet til høyre. Frikobling fra fortid og fremtid ville gjøre fri vilje umulig. Fri vilje er ikke frihet fra fortid og framtid. Fri vilje er frihet fra samtid, den friheten som gjør at man hverken må eller kan gjøre det samme som noen annen. Pauli-prinsippet viser at det også gjelder for elementærpartikler.


Vilje synes å være noe som kunne skille menneskets adferd fra resten av naturen. Men når vi nå har faststlått at all adferd følger determinismens lover, og vilje antas å påvirke adferd, må vi innse at vilje også er en del av den deterministiske vev. Så hva er vilje i stort og smått? Vi aner at vilje kan arte seg svært forskjellig, og at det kan være begrepsmessig vanskelig å definere vilje hos mennesket og vilje eller i naturen som ulike arter av det samme, nemlig deterministisk vilje. Diskusjonen om vilje dreier seg ikke bare om determinisme og viljens frihet, men er en del av vår pågående diskusjon av begrepene subjekt og handling.
Har en stein vilje? Spørsmålet virker absurd. Men som en begynnelse på en videre diskusjon kan vi kanskje akseptere følgende observasjoner: Den store steinen ville ikke flytte på seg selv om vi tok i av alle krefter. Steinen ville ikke stoppe da den traff glassruta. Steinen ville ikke ligge på toppen av varden, den ville bare ned igjen på bakken. Steinens adferd domineres av treghet og gravitasjon. Treghet kan anses som vilje til å fortsette å ha uendret hastighet, eller spesialtilfellet ligge i ro. Gravitasjon kan anses som vilje til å nærme seg andre legemer med masse. Alt som eksisterer kan anses å ha viljen til kontinuitet - videreført eksistens. Uten en slik grunnleggende egenskap ville ikke noe kunne eksistere.
http://filosofx.blogspot.com/2010_07_01_archive.html

Alt som kan eksitere vil oppstå

Alt som kan eksistere i universet, vil før eller senere oppstå.

Alle tenkelige varige tilstander i universet, makroskopisk som mikroskopisk, vil før eller senere oppstå.

Alle bærekraftige livsformer, dvs som støttes av omgivelsene, vil før eller senere oppstå.

Universets grunnegenskaper bestemmer hva som kan eksistere. Det er ekvivalent med at alt som eksisterer bestemmer hva mer som kan eksistere.

Universet er forutsigbart som sannsynligheter, i den forstand at alt som kan tenkes å eksistere kan oppstå, men det kan ikke nøyaktig forutsis hvor og når. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når.

Nye eksistensformer utvikler seg av det som allerede eksisterer, altså av seg selv.

Altså:

Alt som kan eksistere vil før eller senere oppstå av seg selv, bestemt av seg selv.