Hvis du står i en elv, kommer vannet til deg, hele tiden. Og vannet går, fra deg, hele tiden. Tiden går, sier noen. Tiden kommer, sier andre. Elva bærer kanskje med seg et vissent løv eller en tørr kvist, slik elver ofte gjør. Selv om du står i ro, kan det komme et slikt løv til deg. Du opplever at ting hendelser bare skjer, uten din påvirkning. Men hvis du hadde stått lengre borte, hadde ikke løvet kommet din vei. Kanskje kom en kvist i stedet, eller bare vann. Eller en diger tømmerstokk. Enten du velger å stå i ro eller velger å oppsøke et nytt standpunkt, er det du som gjør det. Du kan enten oppleve det som at hendelser er noe som bare skjer, eller at det er noe du gjør.
Hvis du er i en båt, langt fra land, kan du ikke vite om båten beveger seg gjennom stille vann, eller om båten "står i ro" i en strøm, i en veldig bred elv. Hvis du ser noe "komme rekende til deg", kan det like godt være du som beveger deg mot noe som "ligger i ro". Her kommer ekvivalensprinsippet igjen. Du kan simpelthen ikke vite om noe kom rekende til deg, eller om det var du som oppsøkte det. Selv om det er to måter å betrakte hendelsen på, er det i bunn og grunn det samme.
Hvis vannet er et bilde på universet, og det som flyter oppå er hendelser, vil man gjerne kalle det som kommer rekende hendelser, mens det man oppsøker aktiv kaller man handling. Men siden man ikke kan skille mellom det som kommer rekende til en og det som man selv beveger seg til, kan man ikke bruke bevegelse som et kriterium for handling. Heller ikke kan man bruke det å stå i ro som et kriterium for å kalle noe en hendelse. Stø kurs og fast standpunkt er ekvivalent. Endret kurs og endret standpunkt er ekvivalent. Det er ikke bevegelse som gjør hendelse til handling.
Hva er det da som avgjør om en hendelse bare er en hendelse, eller om en hendelse også er en handling? Da er vi over i handlingsteori. Ett forslag til kriterium er hensikt, intensjon. Problemet med hensikt er at man i bunn og grunn ikke kan se forskjell på en handling utført med hensikt og en handling utført i vanvare. Mening kan like gjerne tillegges i ettertid. Resultatet kan være det samme om man sier - jeg mente det ikke. Noen hadde til hensikt å treffe hjorten, men traff jegeren i stedet. Ingen intensjon - like fullt en handling. Hendelsen ble påvirket av ubevissthet og uforsiktighet, ja, men alle hendelser kan ses som en følge av hendelser i fortiden - nærmere bestemt alt som finnes i hendelsens fortids informasjonskjegle-kjegle (sd). Hensikt forut for en handling er så infiltrert av alle hendelser i dens fortid at man kan like gjerne si at enhver handling er en hendelse som måtte følge, gitt dens fortid og det deterministiske univers.
Bevissthet, viten og vilje. Et annet forslag er bevissthet. Bevissthet om mulig utfall og alternative valg er foreslått som kriterier som kvalifiserer en hendelse som handling. Men ubevisste handlinger er gjerne dypt forankret i et individs egenskaper, som instinkter og reflekser. En reflekshandling oppleves likefullt som en handling. selv om man er totalt ubevisst om hvor opphavet til denne egenskapen hos seg elv eller andre er å finne.
Kun hendelser som finner tid og sted utenfor individets framtidskjegle kan helt sikkert utelukkes som individets handling. Alle hendelser som noen gang har skjedd innen for en av mine framtidskjegler kan forstås som en handling der jeg har tatt del. Og her ligger et viktig poeng. En handling er aldri helt min, ikke bare min. Det finnes tilfeller der en hendelse tilsynelatende utelukkende er forårsaket av meg, slik at jeg kan anse det som min og bare min handling. Men i virkeligheten er alle hendelser påvirket av alt i dens fortidskjegle.
På den annen side kan alle hendelser betraktes som kun hendelser, man kan hevde at handling er en illusjon. Det er observatøren som velger å kategorisere visse hendelser som handlinger.
Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet (viten og vilje) synes å være kriterier egnet til å kvalifisere hendelser som handlinger. Hva står vi da igjen med?
Betraktningsmåte. Verdensanskuelse. Virkelighetsforståelse.
Man velger selv om man vil kalle en hendelse for en handling eller bare en hendelse. Valget henger sammen med om man anser seg som et subjekt i universet eller et objekt i universet. Det er et spørsmål om livsstrategi. Hvorvidt man er aktiv eller passiv, oppsøkende eller avventende, bevisst eller ubevisst, handler med hensikt eller på måfå er eksempler på ulike valg man gjør til enhver tid. Men det er ikke disse valgene som gjør hendelser til handling. Man kan leves som om livet kun er et lotteri. Men livet er aldri kun ett lotteri. Selv en slik skjebnetro ville innebære at man velger hvilke lotterier man er med i og hvilke man ikke er med i. Ved å stille seg passiv og bare se hva som kommer, vil det være avgjørende om man står et sted der det er store sjanser for at noe skjer. Noen mennesker opplever seg mer som subjekter enn objekter, og omvent.
Man sier gjerne at man dro på seg en forkjølelse, til forskjell fra at man kutta seg i fingeren. Mange filosofer regner det første som en hendelse, ikke en handling. Men man har blitt smitta av forkjølelse ved at man oppholdt seg et sted der det var smitte. Uvitende, ubevisst, men likefullt fordi man har blitt stående eller gått til et sted der det var smitte. Før menneskene forsto hvordan noe smittet, kunne man ikke gjøre noe fra eller til for å bli smittet. Å dra på seg en forkjølelse var da en hendelse, eller noe man forklarte som en handling utført av en overnaturlig aktør (heks, demon, guds straffedom). Etter at menneskene fikk kunnskap om smitte, ble sykdom et spørsmål om å handle klokt eller uklokt. Kunnskap kan gjøre hendelser om til handlinger. Med kunnskap kan man se sin medvirkende rolle i det å skape framtid. Med denne virkelighetsforståelsen er man i stand til å nyttegjøre seg alle de observasjoner man gjør, slik at det kan gjøre en forskjell. Et subjekt opplever handling nå ved å bruke sin fortid til å skape sin framtid. Et objekt, derimot, opplever hendelse nå ved at verden i fortiden har skapt framtiden.
Virkelighetsforståelsen avgjør hva vi kaller hendelser og hva vi kaller handling.
Viser innlegg med etiketten universet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten universet. Vis alle innlegg
mandag 16. mai 2011
torsdag 21. april 2011
Den store konklusjonen
FilosofX har tidligere tatt opp mange inter-relaterte temaer: Universets upredikterbare determinisme, fri vilje, selvskapelse, evolusjon, intuisjon, med mer. Tiden er inne for å samle de mange løse trådene.
Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.
Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.
Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html
Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.
Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.
Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.
Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.
Tid er et mål på graden av total uorden i universet.
Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.
Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.
Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.
Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.
Tidens frihet oppleves som fri vilje.
Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).
Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.
Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.
Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.
En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.
Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.
Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.
Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.
Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.
Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.
Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.
Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.
En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss. I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.
Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.
Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.
Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.
Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html
Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.
Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.
Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.
Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.
Tid er et mål på graden av total uorden i universet.
Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.
Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.
Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.
Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.
Tidens frihet oppleves som fri vilje.
Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).
Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.
Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.
Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.
En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.
Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.
Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.
Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.
Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.
Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.
Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.
Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.
En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss. I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.
Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.
tirsdag 19. april 2011
Verdens største datamaskin
Tenk om vi hadde hatt en så stor og kraftig datamaskin at den kunne beregne hva som kommer til å skje en hvilken som helst dag i framtida.
Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.
Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.
Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som
Universet
Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.
Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.
Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som
Universet
Tid
Få temaer har opptatt så mange filosofer og vitenskapsfolk så mye som begrepet TID. Et av de tilbakevendende problemene med å forstå tid er knyttet til opplevelsen av at tiden går, tiden flyr, fort, sakte, eller at tiden kommer.
John Mc Taggart framførte for omlag hundre år siden det han mente var bevis for at tid ikke er virkelig – tidsbegrepet er en illusjon. At man til ulike tider kan beskrive en hendelse som både framtidig og fortidig er en selvmotsigelse, mente Taggart. Selv om mange mener det var å ta for hardt i, kan argumentene være overbevisende. Han mente at det var viktig å skille mellom to måter å beskrive tid på, det han kalte A-serien og B-serien. Man kan (A) beskrive hendelser ved begreper om framtid, nåtid og fortid, eller (B) ved å angi tidspunkter og beskrive universets tilstand ved hvert tidspunkt. A: Anne gleder seg til sommeren; Når sommeren kom, ble det mindre badevær enn hun håpte på; På høsten tenker Anne med glede tilbake på de beste sommerdagene som var. Eller B: Vår – Anne gleder seg; Sommer – Anne bader noen dager; Høst – Anne mimrer. I A-serien beskrives alle hendelser i relasjon til framtid, nåtid fortid. Det resulterer i tre ulike beskrivelser av hendelsene om sommeren. Dette til forskjell fra den ”tørre” beskrivelsen i B-serien.
Tid er universets frihet til å forandre seg. I hvert lille tidsvindu finnes en mulighet til å forbli uendret, eller til å endre seg til noe annet. Det minste tidsvinuet som finnes, selve tidsatomet – det udelelige tidsintervall, er den såkalte Planck-tiden. Varigheten er ubegripelig liten, 5.4∙10^-44 s .
Hvis man befinner seg i båt, langt fra land, kan man ikke avgjøre om båten pløyer gjennom havet eller om båten holder sin posisjon mot strømmen på en veldig bred elv. De to er ekvivalente.
Heller enn å si at tiden går, kunne man si – universet kommer. Vi står og andre (nye) versjoner av universet kommer til oss. Eller at det er vi som går mens universet til alle tider bare ligger i ro og venter på å bli opplevd av oss som om vi var oppdagelsesreisende som satt i et kjøretøy som førte oss gjennom et landskap. Vi kan kanskje styre kjøretøyet, men vi kan ikke stoppe det. I den første av disse motsatte anskuelsene kunne man si at tidens gang er universets gang, mens man i den andre anskuelsen kan si at tidens gang er kjøretøyets gang.
Hvis Taggart skulle vinne tilslutning for sine argumenter for at tiden er en illusjon, må man samtidig godta at argumentene medfører at vårt romlige perspektiv er like illusorisk. Det betyr at hvis noen som sitter på et tog som passerer en stor bygning og beskriver passasjen ved følgende hendelsesfølge, beviser at rommet ikke er virkelig: Jeg ser kirken der fremme, nå passerer jeg kirken, jeg ser tilbake – kirken forsvinner i det fjerne. Argumentets utvidede gyldighet er uavhengig av om man godtar den såkalte romliggjøringen av tid, som typisk støttes mer av fysikere enn av filosofer. Argumentet må nemlig tilsi at en kirke ikke både kan være foran oss og bak oss. Men det kan den da vitterlig, men til ulik tid. Nemlig. Og nettopp her demonstres tiden som universets og observatørenes frihet til endring. Endring av perspektiv, ståsted, synsvinkel.
Hukommelsen vår gjør at vi sammenligner det universet vi observerer med minnet om det universet vi observerte før. Det at minnene om universet øker på, den økende datamengden, knytter vi til opplevelsen at tiden går i en retning – fra det universet vi har få minner fra til det universet vi har flere minner fra. De fleste friske mennesker vil enige seg i mellom hva som er fremover og bakover i så måte. Men når gamle mennesker mister stadig mer av de ferskeste minnene, slik at de eldste minnene henger igjen, reverseres denne opplevelsen. Tiden går baklengs. Pårørende og andre i omgivelsene vil si at ”hun eller han har gått i barndommen”.
De fleste avviser tidens gang, men ikke tidens realitet.
John Mc Taggart framførte for omlag hundre år siden det han mente var bevis for at tid ikke er virkelig – tidsbegrepet er en illusjon. At man til ulike tider kan beskrive en hendelse som både framtidig og fortidig er en selvmotsigelse, mente Taggart. Selv om mange mener det var å ta for hardt i, kan argumentene være overbevisende. Han mente at det var viktig å skille mellom to måter å beskrive tid på, det han kalte A-serien og B-serien. Man kan (A) beskrive hendelser ved begreper om framtid, nåtid og fortid, eller (B) ved å angi tidspunkter og beskrive universets tilstand ved hvert tidspunkt. A: Anne gleder seg til sommeren; Når sommeren kom, ble det mindre badevær enn hun håpte på; På høsten tenker Anne med glede tilbake på de beste sommerdagene som var. Eller B: Vår – Anne gleder seg; Sommer – Anne bader noen dager; Høst – Anne mimrer. I A-serien beskrives alle hendelser i relasjon til framtid, nåtid fortid. Det resulterer i tre ulike beskrivelser av hendelsene om sommeren. Dette til forskjell fra den ”tørre” beskrivelsen i B-serien.
Tid er universets frihet til å forandre seg. I hvert lille tidsvindu finnes en mulighet til å forbli uendret, eller til å endre seg til noe annet. Det minste tidsvinuet som finnes, selve tidsatomet – det udelelige tidsintervall, er den såkalte Planck-tiden. Varigheten er ubegripelig liten, 5.4∙10^-44 s .
Hvis man befinner seg i båt, langt fra land, kan man ikke avgjøre om båten pløyer gjennom havet eller om båten holder sin posisjon mot strømmen på en veldig bred elv. De to er ekvivalente.
Heller enn å si at tiden går, kunne man si – universet kommer. Vi står og andre (nye) versjoner av universet kommer til oss. Eller at det er vi som går mens universet til alle tider bare ligger i ro og venter på å bli opplevd av oss som om vi var oppdagelsesreisende som satt i et kjøretøy som førte oss gjennom et landskap. Vi kan kanskje styre kjøretøyet, men vi kan ikke stoppe det. I den første av disse motsatte anskuelsene kunne man si at tidens gang er universets gang, mens man i den andre anskuelsen kan si at tidens gang er kjøretøyets gang.
Hvis Taggart skulle vinne tilslutning for sine argumenter for at tiden er en illusjon, må man samtidig godta at argumentene medfører at vårt romlige perspektiv er like illusorisk. Det betyr at hvis noen som sitter på et tog som passerer en stor bygning og beskriver passasjen ved følgende hendelsesfølge, beviser at rommet ikke er virkelig: Jeg ser kirken der fremme, nå passerer jeg kirken, jeg ser tilbake – kirken forsvinner i det fjerne. Argumentets utvidede gyldighet er uavhengig av om man godtar den såkalte romliggjøringen av tid, som typisk støttes mer av fysikere enn av filosofer. Argumentet må nemlig tilsi at en kirke ikke både kan være foran oss og bak oss. Men det kan den da vitterlig, men til ulik tid. Nemlig. Og nettopp her demonstres tiden som universets og observatørenes frihet til endring. Endring av perspektiv, ståsted, synsvinkel.
Hukommelsen vår gjør at vi sammenligner det universet vi observerer med minnet om det universet vi observerte før. Det at minnene om universet øker på, den økende datamengden, knytter vi til opplevelsen at tiden går i en retning – fra det universet vi har få minner fra til det universet vi har flere minner fra. De fleste friske mennesker vil enige seg i mellom hva som er fremover og bakover i så måte. Men når gamle mennesker mister stadig mer av de ferskeste minnene, slik at de eldste minnene henger igjen, reverseres denne opplevelsen. Tiden går baklengs. Pårørende og andre i omgivelsene vil si at ”hun eller han har gått i barndommen”.
De fleste avviser tidens gang, men ikke tidens realitet.
onsdag 23. mars 2011
Selvskapelse
Vi har tidligere slått fast at alt som kan vedvare vil før eller senere oppstå av seg selv. Det er en egenskap ved universet, altså en egenskap ved alt som er. Betydningen av dette er enorm: Universet og alt som er i det er i stand til å skape seg selv. Dermed behøver man ingen ytre skaper i forklaringen av hvorfor og hvordan universet er blitt slik det er blitt. Man vil ikke kunne merke noen forskjell på om det er gud som er årsak til at alt er som det er, eller om alt er årsak til at alt er som det er.
Digresjon: Det siste kan høres ut som sirkelargumentasjon, men det er ikke argumentasjonen som er syklisk. Snarere er det argumentasjon om noe syklisk, siden det kan argumenteres rikelig for at det faktisk er ved sykluser at alt utvikler seg og opprettholdes. Svaret på hvorfor kan av og til være: – fordi.
Ved spørsmålet om gud har skapt alt eller om Alt har skapt seg selv vil teister, atesister og agnostikere skille lag. Teisten vil si at en gud har skapt alt, ateisten utelukker det, mens agnostikeren vil si at det kan vi ikke vite siden vi ikke vet om det finnes en gud.
Ekvivalensprinsippet impliserer at siden man ikke kan merke forskjell på om Alt er skapt av gud eller om Alt er skapt av seg selv, må de to i bunn og grunn være to sider av samme sak: ”Alt skapt av gud” og ”Alt skapt av seg selv” er to beskrivelser for det samme. Den guddommelige Skaper = Det selvskapende Alt.
Selvskapelse skjer på alle nivåer, i stor og i liten skala. Den selvskapelse Maturana og Varela oppdaget, kalte de autopoiesis (av de greske ordene for 'selv' og 'lage').
Digresjon: Det siste kan høres ut som sirkelargumentasjon, men det er ikke argumentasjonen som er syklisk. Snarere er det argumentasjon om noe syklisk, siden det kan argumenteres rikelig for at det faktisk er ved sykluser at alt utvikler seg og opprettholdes. Svaret på hvorfor kan av og til være: – fordi.
Ved spørsmålet om gud har skapt alt eller om Alt har skapt seg selv vil teister, atesister og agnostikere skille lag. Teisten vil si at en gud har skapt alt, ateisten utelukker det, mens agnostikeren vil si at det kan vi ikke vite siden vi ikke vet om det finnes en gud.
Ekvivalensprinsippet impliserer at siden man ikke kan merke forskjell på om Alt er skapt av gud eller om Alt er skapt av seg selv, må de to i bunn og grunn være to sider av samme sak: ”Alt skapt av gud” og ”Alt skapt av seg selv” er to beskrivelser for det samme. Den guddommelige Skaper = Det selvskapende Alt.
Selvskapelse skjer på alle nivåer, i stor og i liten skala. Den selvskapelse Maturana og Varela oppdaget, kalte de autopoiesis (av de greske ordene for 'selv' og 'lage').
mandag 7. februar 2011
Hensikt
Mange har hevdet at universet med all sin kompleksitet og finjusterte harmoni ikke kan ha blitt til uten at det ligger en hensikt bak. Hensikt assosieres med bevisst handling, og det er nærliggende å konkludere at universet er skapt av en gud med en forutgående hensikt som har koordinert alle kreftene og hendelsene fra tidenes morgen. Denne hensikten blir gjerne gjort til et kritisk argument i spørsmålet om det finnes en gud eller ikke. Men vi ser til daglig at vi ikke merker forskjell på om noe er skjedd med hensikt eller ikke. En hendelse forårsaket av noen med hensikt vil observeres idenstisk lik den samme hendelsen uten en hensikt bak. Det kunne like gjerne være gjort i vanvare.
Spørsmålet om hensikt og bevis for hensikt hører hjemme i rettsalen, og da for å vurdere fare for gjentakelse. Hvis noe er gjort med hensikt er det fare for at noe lignende gjentas. Nå kunne man fristes til å si at fare for gjentagelse ikke gjelder universets skapelse, men det er ikke riktig. Faktisk gjentar skapelsesprosessen seg hele tiden, menneskene gjenskaper seg, cellene gjenskaper seg, huden skaper seg på nytt der det var blitt et sår.
Gjentagelse og hensikt kjennetegner hverandre og opptrer ofte sammen, men det er ikke det samme som at det ene forårsaker det andre.
Hensikt er ikke nødvendig for gjentagelse. Gjentagelse muliggjør hensikt. Man kan til og med hevde at gjentagelse er en betingelse for at noe sånt som hensikt finnes.
Gjentagelse er en måte vi lærer oss å gjøre noe med hensikt. Vi observerer en hendelse og dens foranledning, og tenker at denne sammenhengen kan utnyttes neste gang jeg ønsker denne hendelsen. Gjentatt øvelse gjennom prøving og feiling fører til at vi mer og mer presist kan la ting skje slik vi har tenkt. Barn elsker gjentagelser, sies det. Fordi de lærer av det. Fordi de gjennom gjentagelse tilegner seg ferdigheter og mestring av tilværelsen. Repetisjon, synonymt med gjentagelse, er et annet ord for øvelse. Øvelse gjør mester.
Slik går det til: Vi forestiller oss en ønsket hendelse, fremkaller minnet om samme hendelse fra tidligere, og gjentar det vi gjorde da. Vi kaller det å handle med hensikt, å skape med hensikt. Etterhvert har vi blitt så dyktige til å gjenskape det vi husker har skjedd før, at vi klarer å justere og kombinere vårt repertoar av handlinger. Nesten alt vi gjør, skjer slik vi hadde tenkt det. Så gjennomført hensiktsmessig handler vi at man knapt blir trodd på at noe bare skjedde uten at man mente det, det vil si: gjorde det med hensikt. Vi utvikler og skaper ved hjelp av hensikt.
Hensikt er forestillingen om å gjøre noe eller skape noe før vi gjør det eller skaper det. Derfor er det nærliggende å tenke at alt det skapte må være skapt med en lignende forutgående hensikt, av noe som eksisterte forut for alt det skapte. Men da har vi glemt at det hele begynte med at før vi visste hva hensikt var, observerte vi en hendelse som vi fikk lyst til å gjenta.
En kokosnøtt falt ned på en stein og knuste seg slik at innmaten ble tilgjengelig. Det hadde noen lyst til å gjenta, med hensikt. Men første gang bare skjedde det.
Selv om hensikt kan være et middel til skapelse, er ikke hensikt en betingelse for skapelse. Og hensikt er noe noen har skapt. Hva er da hensikt og hvorfor finnes hensikt?
Hensikt er mulig, derfor finnes det. Hensikt er en mulighet - til å beherske tilværelsen, til bedre tilpasning til omgivelsene, og dermed til å forlenge livet. Den muligheten griper vi.
Spørsmålet om hensikt og bevis for hensikt hører hjemme i rettsalen, og da for å vurdere fare for gjentakelse. Hvis noe er gjort med hensikt er det fare for at noe lignende gjentas. Nå kunne man fristes til å si at fare for gjentagelse ikke gjelder universets skapelse, men det er ikke riktig. Faktisk gjentar skapelsesprosessen seg hele tiden, menneskene gjenskaper seg, cellene gjenskaper seg, huden skaper seg på nytt der det var blitt et sår.
Gjentagelse og hensikt kjennetegner hverandre og opptrer ofte sammen, men det er ikke det samme som at det ene forårsaker det andre.
Hensikt er ikke nødvendig for gjentagelse. Gjentagelse muliggjør hensikt. Man kan til og med hevde at gjentagelse er en betingelse for at noe sånt som hensikt finnes.
Gjentagelse er en måte vi lærer oss å gjøre noe med hensikt. Vi observerer en hendelse og dens foranledning, og tenker at denne sammenhengen kan utnyttes neste gang jeg ønsker denne hendelsen. Gjentatt øvelse gjennom prøving og feiling fører til at vi mer og mer presist kan la ting skje slik vi har tenkt. Barn elsker gjentagelser, sies det. Fordi de lærer av det. Fordi de gjennom gjentagelse tilegner seg ferdigheter og mestring av tilværelsen. Repetisjon, synonymt med gjentagelse, er et annet ord for øvelse. Øvelse gjør mester.
Slik går det til: Vi forestiller oss en ønsket hendelse, fremkaller minnet om samme hendelse fra tidligere, og gjentar det vi gjorde da. Vi kaller det å handle med hensikt, å skape med hensikt. Etterhvert har vi blitt så dyktige til å gjenskape det vi husker har skjedd før, at vi klarer å justere og kombinere vårt repertoar av handlinger. Nesten alt vi gjør, skjer slik vi hadde tenkt det. Så gjennomført hensiktsmessig handler vi at man knapt blir trodd på at noe bare skjedde uten at man mente det, det vil si: gjorde det med hensikt. Vi utvikler og skaper ved hjelp av hensikt.
Hensikt er forestillingen om å gjøre noe eller skape noe før vi gjør det eller skaper det. Derfor er det nærliggende å tenke at alt det skapte må være skapt med en lignende forutgående hensikt, av noe som eksisterte forut for alt det skapte. Men da har vi glemt at det hele begynte med at før vi visste hva hensikt var, observerte vi en hendelse som vi fikk lyst til å gjenta.
En kokosnøtt falt ned på en stein og knuste seg slik at innmaten ble tilgjengelig. Det hadde noen lyst til å gjenta, med hensikt. Men første gang bare skjedde det.
Selv om hensikt kan være et middel til skapelse, er ikke hensikt en betingelse for skapelse. Og hensikt er noe noen har skapt. Hva er da hensikt og hvorfor finnes hensikt?
Hensikt er mulig, derfor finnes det. Hensikt er en mulighet - til å beherske tilværelsen, til bedre tilpasning til omgivelsene, og dermed til å forlenge livet. Den muligheten griper vi.
Bare tiden vil vise
Man befinner seg i et probalistisk deterministisk univers med praktisk begrenset forutsigbarhet. http://filosofx.blogspot.com/2011/01/om-forutsi-og-forklare-et.html. Determinisme tillater at man allerede i begynnelsen kunne forutsagt at noe sånt som mennesket kunne oppstå, men ikke når og hvor. Det ville tatt like lang tid å utlede den prediksjonen fra initialbetingelsene (Big Bang), som å vente og se hva som skjedde. Det er ikke uten grunn man ofte sier – ”bare tiden vil vise”.
Alt som kan eksistere, vil før eller senere oppstå. Dermed kunne man allerede ved et tidspunkt rett etter Big Bang generelt prediktere at alt man kan forestille seg vil oppstå en gang et sted. Men hvis ingen hadde en forestilling om mennesket ville heller ingen på det tidspunktet gjøre prediksjonen om menneskets eksistens. Igjen kan man si – det ville ta like lang tid før forestillingen om mennesket oppsto som å vente til mennesket oppsto. I praksis vil utviklingen fram til menneskets opprinnelse bare kunne beskrives ved forklaring i ettertid.
Man kunne si at determinisme muliggjør svar på alle spørsmål om framtiden, men determinisme muliggjør ikke nødvendigvis spørsmålene.
Alt som kan eksistere, vil før eller senere oppstå. Dermed kunne man allerede ved et tidspunkt rett etter Big Bang generelt prediktere at alt man kan forestille seg vil oppstå en gang et sted. Men hvis ingen hadde en forestilling om mennesket ville heller ingen på det tidspunktet gjøre prediksjonen om menneskets eksistens. Igjen kan man si – det ville ta like lang tid før forestillingen om mennesket oppsto som å vente til mennesket oppsto. I praksis vil utviklingen fram til menneskets opprinnelse bare kunne beskrives ved forklaring i ettertid.
Man kunne si at determinisme muliggjør svar på alle spørsmål om framtiden, men determinisme muliggjør ikke nødvendigvis spørsmålene.
søndag 30. januar 2011
Alt som kan eksitere vil oppstå
Alt som kan eksistere i universet, vil før eller senere oppstå.
Alle tenkelige varige tilstander i universet, makroskopisk som mikroskopisk, vil før eller senere oppstå.
Alle bærekraftige livsformer, dvs som støttes av omgivelsene, vil før eller senere oppstå.
Universets grunnegenskaper bestemmer hva som kan eksistere. Det er ekvivalent med at alt som eksisterer bestemmer hva mer som kan eksistere.
Universet er forutsigbart som sannsynligheter, i den forstand at alt som kan tenkes å eksistere kan oppstå, men det kan ikke nøyaktig forutsis hvor og når. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når.
Nye eksistensformer utvikler seg av det som allerede eksisterer, altså av seg selv.
Altså:
Alt som kan eksistere vil før eller senere oppstå av seg selv, bestemt av seg selv.
Alle tenkelige varige tilstander i universet, makroskopisk som mikroskopisk, vil før eller senere oppstå.
Alle bærekraftige livsformer, dvs som støttes av omgivelsene, vil før eller senere oppstå.
Universets grunnegenskaper bestemmer hva som kan eksistere. Det er ekvivalent med at alt som eksisterer bestemmer hva mer som kan eksistere.
Universet er forutsigbart som sannsynligheter, i den forstand at alt som kan tenkes å eksistere kan oppstå, men det kan ikke nøyaktig forutsis hvor og når. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når.
Nye eksistensformer utvikler seg av det som allerede eksisterer, altså av seg selv.
Altså:
Alt som kan eksistere vil før eller senere oppstå av seg selv, bestemt av seg selv.
torsdag 27. januar 2011
Kosmos og Kaos
Kosmos og Kaos. Kaos og Kosmos.
Fra kaos til orden, eller fra orden til kaos – entropiens lov?
I antikken tenkte man at det først var kaos, deretter oppsto orden. Det greske ordet for orden er kosmos. Av entropien, en termodynamikkens lov, følger imidlertid at universet alltid utvikler seg fra tilstander av mer orden til tilstander av mindre orden – altså fra orden til kaos. Eksempelvis ser man ofte at et glass av enkel geometri knuses til mange tilsynelatende uordnede biter. Og hvis man heller fløte i kaffen og rører rundt vil man få en blanding. Ingen har rapportert om at det motsatte har skjedd. På den annen side kan man si at det unge universet var kaotisk, og at siden ikke atomene og solsystemene eller andre vanlige eksempler på orden eksisterte, kan man hevde at det rådet uorden.
Uenigheten bunner i uenighet om definisjonen av orden og uorden. Hvis man samler alle legoklossene som ligger på gulvet etter lillebrors siste lekeøkt om kvelden, stappfullt i en liten sekk, snører den hardt sammen og legger den ned på gulvet, vil nok de fleste si at man har skapt mer orden i stua. På samme måte, når lillebror neste dag åpner sekken og etter en tid har spredd alle sine små byggverk utover golvet igjen, kan man hevde at man igjen har fått større uorden, på tross av at lillebrors byggverk representerer en orden som ikke eksiterete da klossene lå i sekken. Om det unge universet kan man si at det var fortettet og uoversiktlig, men det var stram orden. Det vi kaller orden er det vi er vant til å se rundt oss i universet per i dag, det vi kjenner igjen og forstår, det vi har lært å kjenne som harmoni.
Sannsynlighet for orden
Hvis noen hadde stilt spørsmålet i universets (universet, her: alt som er og har vært og vil bli til alle tider) barndom, vil det en gang oppstå mennesker et sted? Da ville svaret vært:- ja helt sikkert, en gang, et sted, men ikke når og hvor. Og hadde man stilt et helt åpent spørsmål: - hva kan oppstå i universet, ville svaret vært – hva som helst, hvor som helst, men ikke hva, når og hvor. For mennesket er disse svarene ikke så vanskelig å akseptere. Verre synes det å være å akseptere at det har skjedd, når mennesket faktisk har oppstått på jorden, bare fordi det fantes en sjanse for det. Det er for utrolig at så tilfeldig sammentreff av protein og DNA skulle skje akkurat her, på vår klode. Men så var det det med sannsynligheter da: Det at vi er her nå er nemlig 100% sikkert. Vi er lottovinnerne – fordi det fantes en sjanse og fordi det fantes et hav av tid for sjansen å slå til.
Kaos med gjennomsnittlig orden
Universet kan predikteres statistisk. Man kan forutsi noe om utviklingen av en gjennomsnittstilstand og om forekomst av avvik fra denne. Eksempelvis kan lovene i mekanikken i de fleste tilfeller forutsi det som skjer så presist at man ikke vil merke at det faktisk bare er det statistiske tyngdepunkt av et legeme som Newton predikterer. Kun hvis legemet blir så lite at det nærmer seg elementærpartikkel-størrelse vil det gjøre seg gjeldende at legemet kun er et ensemble av elementærpartikler som enkeltvis oppfører seg helt uforutsigbart.
Mye av det vi ser er mer kaotisk enn det ser ut til.
På den annen side. Hvis man sammenligner den orden vi ser i naturen rundt oss i dag med den kosmiske ursuppe som en gang må ha vært, kommer man ikke helt utenom det antikke synet: -fra kaos til kosmos, fra uorden til orden.
Som så mange ganger ellers kan tesen og antitesen avløses av en syntese.
Tese: Økende orden.
Antitese: Økende uorden.
Syntese: Det oppstår ny orden lokalt, samtidig som den totale uorden øker. Økt orden ett sted må betales med økt uorden ellers.
Fra kaos til orden, eller fra orden til kaos – entropiens lov?
I antikken tenkte man at det først var kaos, deretter oppsto orden. Det greske ordet for orden er kosmos. Av entropien, en termodynamikkens lov, følger imidlertid at universet alltid utvikler seg fra tilstander av mer orden til tilstander av mindre orden – altså fra orden til kaos. Eksempelvis ser man ofte at et glass av enkel geometri knuses til mange tilsynelatende uordnede biter. Og hvis man heller fløte i kaffen og rører rundt vil man få en blanding. Ingen har rapportert om at det motsatte har skjedd. På den annen side kan man si at det unge universet var kaotisk, og at siden ikke atomene og solsystemene eller andre vanlige eksempler på orden eksisterte, kan man hevde at det rådet uorden.
Uenigheten bunner i uenighet om definisjonen av orden og uorden. Hvis man samler alle legoklossene som ligger på gulvet etter lillebrors siste lekeøkt om kvelden, stappfullt i en liten sekk, snører den hardt sammen og legger den ned på gulvet, vil nok de fleste si at man har skapt mer orden i stua. På samme måte, når lillebror neste dag åpner sekken og etter en tid har spredd alle sine små byggverk utover golvet igjen, kan man hevde at man igjen har fått større uorden, på tross av at lillebrors byggverk representerer en orden som ikke eksiterete da klossene lå i sekken. Om det unge universet kan man si at det var fortettet og uoversiktlig, men det var stram orden. Det vi kaller orden er det vi er vant til å se rundt oss i universet per i dag, det vi kjenner igjen og forstår, det vi har lært å kjenne som harmoni.
Sannsynlighet for orden
Hvis noen hadde stilt spørsmålet i universets (universet, her: alt som er og har vært og vil bli til alle tider) barndom, vil det en gang oppstå mennesker et sted? Da ville svaret vært:- ja helt sikkert, en gang, et sted, men ikke når og hvor. Og hadde man stilt et helt åpent spørsmål: - hva kan oppstå i universet, ville svaret vært – hva som helst, hvor som helst, men ikke hva, når og hvor. For mennesket er disse svarene ikke så vanskelig å akseptere. Verre synes det å være å akseptere at det har skjedd, når mennesket faktisk har oppstått på jorden, bare fordi det fantes en sjanse for det. Det er for utrolig at så tilfeldig sammentreff av protein og DNA skulle skje akkurat her, på vår klode. Men så var det det med sannsynligheter da: Det at vi er her nå er nemlig 100% sikkert. Vi er lottovinnerne – fordi det fantes en sjanse og fordi det fantes et hav av tid for sjansen å slå til.
Kaos med gjennomsnittlig orden
Universet kan predikteres statistisk. Man kan forutsi noe om utviklingen av en gjennomsnittstilstand og om forekomst av avvik fra denne. Eksempelvis kan lovene i mekanikken i de fleste tilfeller forutsi det som skjer så presist at man ikke vil merke at det faktisk bare er det statistiske tyngdepunkt av et legeme som Newton predikterer. Kun hvis legemet blir så lite at det nærmer seg elementærpartikkel-størrelse vil det gjøre seg gjeldende at legemet kun er et ensemble av elementærpartikler som enkeltvis oppfører seg helt uforutsigbart.
Mye av det vi ser er mer kaotisk enn det ser ut til.
På den annen side. Hvis man sammenligner den orden vi ser i naturen rundt oss i dag med den kosmiske ursuppe som en gang må ha vært, kommer man ikke helt utenom det antikke synet: -fra kaos til kosmos, fra uorden til orden.
Som så mange ganger ellers kan tesen og antitesen avløses av en syntese.
Tese: Økende orden.
Antitese: Økende uorden.
Syntese: Det oppstår ny orden lokalt, samtidig som den totale uorden øker. Økt orden ett sted må betales med økt uorden ellers.
Kun det harmoniske vedvarer
Spørsmålet er – hvordan oppsto harmonien i universet? Spørsmålet springer ut av vår oppfatning om at det er harmoni i universet. Man kan gjerne si at våre spørsmål om det som er, er et resultat av det som er (Hva kom først – spørsmålet eller svaret?). Men spørsmålet bygger på en forutsetning om at universet var først, og så oppsto harmonien i et allerede eksisterende univers. Hvis forutsetningen ikke holder, må ethvert svar bli feil. Løsningen er som med høna og egget, harmonien og universet er to faser i en syklus. Universet er et sted der harmonien kan være, så sånn sett kan man si at universet kom først – deretter harmonien. Men uten harmoni – uten egentilstander (sykliske, selvrepeterende, varige, holdbare, osv…tilstander) kan ikke universet vedvare. Det ville dø hen, som de frekvensene som ikke hadde sykluser som gikk opp i strengens storsyklus, og det ville ikke vært noen der til å savne det, eller til å observere dets eksistens. Ingen ville ha rapportert om mangel på harmoni. Kun det harmoniske vedvarer. Kun det harmoniske eksisterer. Derfor følger universet etter harmonien, kunne man si. Løsningen på floken er at universet og harmonien er uløselig knyttet til hverandre, som høna og egget.
Ingen høne – ingen egg, intet egg – ingen høne, og: Ingen harmoni – intet univers, intet univers – ingen harmoni, intet univers - ingen gud, ingen gud - intet univers.
Alle tilstander som kan vedvare og opprettholdes, gjennom repeterende sykluser, vil før eller senere oppstå – det er bare et spørsmål om når det skal skje.
All utvikling skjer som følge av tilfeldige avvik i en stabil tilstand, men som resulterer i en ny vedvarende tilstand.
Rett etter big bang eksisterte sannsynligheten for mange forskjellige vedvarende tilstander. Og det eksisterte mange varige (stabile, stasjonære) tilstander og ikke-varige (transiente) tilstander om hverandre, og de var vanskelige å skille. Potensialet for elektroner og atomer, planeter og solsystemer, galakser og sorte hull fantes, men var ikke fremtredende. Etter noe tid ebbet de ikke-varige tilstandene ut, mens de varige forble. Tiden var kommet for at elektronene kunne fremtre i sine ”baner” – rettere sagt deres energitilstander eller svingetilstander omkring atomkjernene. Materien eksisterte nokså jevnt fordelt og med høy tetthet. Etter hvert som materien ble uttynnet i forbindelse med universets ekspansjon var tiden kommet for stedvis varig opphopning av materie. Solsystemene var i ferd med å tre frem, med stadig skarpere definerte massehoper i definerte baner – planetbanene. Mellom planetbanene befant seg fortsatt materie og materie i bevegelse i alle retninger, men det var intet blivende sted for vedvarende bevegelsesmønstre, og i dag kan det se ut som om det er helt tomt rom utenom der planetene og kometene kretser i sine periodiske baner.
Ingen høne – ingen egg, intet egg – ingen høne, og: Ingen harmoni – intet univers, intet univers – ingen harmoni, intet univers - ingen gud, ingen gud - intet univers.
Alle tilstander som kan vedvare og opprettholdes, gjennom repeterende sykluser, vil før eller senere oppstå – det er bare et spørsmål om når det skal skje.
All utvikling skjer som følge av tilfeldige avvik i en stabil tilstand, men som resulterer i en ny vedvarende tilstand.
Rett etter big bang eksisterte sannsynligheten for mange forskjellige vedvarende tilstander. Og det eksisterte mange varige (stabile, stasjonære) tilstander og ikke-varige (transiente) tilstander om hverandre, og de var vanskelige å skille. Potensialet for elektroner og atomer, planeter og solsystemer, galakser og sorte hull fantes, men var ikke fremtredende. Etter noe tid ebbet de ikke-varige tilstandene ut, mens de varige forble. Tiden var kommet for at elektronene kunne fremtre i sine ”baner” – rettere sagt deres energitilstander eller svingetilstander omkring atomkjernene. Materien eksisterte nokså jevnt fordelt og med høy tetthet. Etter hvert som materien ble uttynnet i forbindelse med universets ekspansjon var tiden kommet for stedvis varig opphopning av materie. Solsystemene var i ferd med å tre frem, med stadig skarpere definerte massehoper i definerte baner – planetbanene. Mellom planetbanene befant seg fortsatt materie og materie i bevegelse i alle retninger, men det var intet blivende sted for vedvarende bevegelsesmønstre, og i dag kan det se ut som om det er helt tomt rom utenom der planetene og kometene kretser i sine periodiske baner.
Big Bang på en gitarstreng
I det øyeblikket en gitarist slår an den løse A-strengen er i utgangspunktet alle frekvenser til stede, alle toner er mulige. Men det er bare et spørsmål om hvor lang tid det vil ta før en fremherskende tone trer frem – nemlig tonen A. Og bølgene på A-strengen sier til hverandre – hvilken harmoni, for et fantastisk lykketreff, hvilken stor skaperkraft som står bak. De kan ikke forestille seg at det kan eksistere en annen livsform, at det kan finnes andre universer det samme fantastiske slumpetreffet har skjedd. Men på nabostrengene G og E, står noen andre bølger og sier akkurat det samme….
Før eller senere vil det oppstå en tone i strengen, rett og slett fordi en tone er en tilstand, en syklus, som tillates av strengen. Tonen kan oppstå på et utall forskjellige måter, ikke bare ved klimpring med en negl eller et plekter, men ved et slag, ved et strøk fra en violinbue, av vinden som blåser over strengen (eolisharpe), eller ved at noen synger samme tone i nærheten av strengen. Derfor er det bare et spørsmål om tid før tonen oppstår i strengen.
Før gitaristens anslag på strengen eksisterte ikke tiden, for det var ingen bølger der, ingen svingninger som tiden kunne defineres ved. Tiden er et mål på svingningens lengde, altså hvor lang syklusen er for en naturlig svingning på strengen – en såkalt egensvingning eller mode (Faktisk finnes en hel rekke egensvingninger på samme streng). Rett etter anslaget eksisterte et kaos av svingninger med all verdens frekvenser. En sjokkbølge utbredte seg langs strengen, fra gitaristens anslagspunkt og utover til begge sider, med en konstant hastighet som følger av strengens stramming og strengens masse. Fra endene av strengen blir bølgene reflekterte, og det viser seg snart at noen svingesykluser vedvarer, nemlig de som forløper et helt antall ganger i løpet av den tiden en bølge bruker att og fram på strengen. Andre frekvenser dør ut – de er ikke liv laga på denne strengen.
Før eller senere vil det oppstå en tone i strengen, rett og slett fordi en tone er en tilstand, en syklus, som tillates av strengen. Tonen kan oppstå på et utall forskjellige måter, ikke bare ved klimpring med en negl eller et plekter, men ved et slag, ved et strøk fra en violinbue, av vinden som blåser over strengen (eolisharpe), eller ved at noen synger samme tone i nærheten av strengen. Derfor er det bare et spørsmål om tid før tonen oppstår i strengen.
Før gitaristens anslag på strengen eksisterte ikke tiden, for det var ingen bølger der, ingen svingninger som tiden kunne defineres ved. Tiden er et mål på svingningens lengde, altså hvor lang syklusen er for en naturlig svingning på strengen – en såkalt egensvingning eller mode (Faktisk finnes en hel rekke egensvingninger på samme streng). Rett etter anslaget eksisterte et kaos av svingninger med all verdens frekvenser. En sjokkbølge utbredte seg langs strengen, fra gitaristens anslagspunkt og utover til begge sider, med en konstant hastighet som følger av strengens stramming og strengens masse. Fra endene av strengen blir bølgene reflekterte, og det viser seg snart at noen svingesykluser vedvarer, nemlig de som forløper et helt antall ganger i løpet av den tiden en bølge bruker att og fram på strengen. Andre frekvenser dør ut – de er ikke liv laga på denne strengen.
Sykluser og spiraler
Høna og egget minner om at over laaang tid kan en syklus ses på som en del av en spiral, det vil si påfølgende vindinger i en spiral som ikke kan skilles fra hverandre. To identiske vindinger i en spiral danner en ekte syklus. To sykluser som ikke er identisk like er to vindinger i en spiral. Syklusen er en stasjonær, eller stabil, tilstand i en spiral. Alle stabile sykluser, alle repetitive tilstander, alt bærekraftig liv, eksisterer fordi det var bare et tidsspørsmål før de oppsto. Alt som er mulig å repetere, vil før eller senere oppstå. Det er bare et spørsmål om tid. Eller som Stephen Hawking kanskje ville sagt det - simpelthen fordi det er en sjanse for det: Hele universet oppsto fordi det var en sjanse for det. Jeg vil si, det var bare et spørsmål om tid når det ville skje.
Hva kom først – Gud eller Universet?
tirsdag 14. desember 2010
Filosofisk ekvivalensprinsipp
På lignende måte som Einsteins ekvivalensprinsipp leder til at to fenomener, A og B, som ikke kan skjelnes fra hverandre ved observasjon må ha samme underliggende mekanisme, kan man anvende et filosofisk ekvivalensprinsipp. La oss ta et eksempel.
A: Universet med sin grenseløse harmoni later til å være skapt av en mektig intelligens.
B: Universet later til å ha oppstått fordi det fantes ørliten sjanse for det, i en evighet av sjanser. Harmonien er den egenskapen ved det som gjorde at det i stedet for å henfalle til kaos har vært et selvbevarende system der livet kunne utvikle seg til blant annet å avkomme bevisste observatører som du og jeg.
Den harmoni som observeres kan altså ha to helt ulike forklaringer. Vanligvis behandler man disse som to konkurrerende forklaringer, og det synes å være umulig å forene de to. For å bevise at A er riktig på bekostning av B, må man bevise "skapt av" som forutsetter at det ligger en intensjon forut for universet, og dermed utenfor universet. Men siden vi ikke kan observere noe utenfor universet kan vi heller ikke påvise en slik intensjon (Universet er alt som er og vi kan ikke observere noe som ikke er, og intensjon synes å være umulig å bevise). I seg selv er ikke dette nok til å hevde at A er galt og B er riktig. Man simpelthen kan ikke vite.
Man kan beskrive to universer A og B som er identisk like, bortsett fra at A har en bakenforliggende og underliggende intensjon mens B ikke har det. A og B har de samme observatørene og observatørene gjør nøyaktig de samme observasjonene.
Et filosofisk ekvivalensprinsipp vil da tilsi at A og B i bunn og grunn er det samme. Noen vil overraskende nok finne en slik holdning beslektet med vitenskapelig positivisme.
Ekvivalensprinsippet kan ha mange interessante konsekvenser.
En konsekvens av ekvivalensprinsippet er at man må behandle de to fenomenene "skapt harmoni" og "selvbevarende system" som ett og det samme. I dagligtale gjør vi ofte nettopp det: Selv vitenskapsmenn kan muntlig omtale harmonien i naturen som "genial", enten de mener at det står et geni bak den eller ikke.
Hvis man legger vekt på det man gjenkjenner som "intelligent skaper", vil en konsekvens av ekvivalensprinsippet være at intelligensen i så fall er en integrert del av universet og at universet utnytter sin intelligens i sin skapelse av seg selv. Ekvivalensprinsippet kan på lignende måter gi næring til panteisme og andre livssyn som innebærer at gud er alt og alt er gud. Når det kommer til livssyn vil ekvivalensprinsippet i stor grad være forenlig med agnostisisme, mens det i eksempelet A,B ovenfor typisk vil komme i konflikt med både teisme og ateisme.
Flere eksempler på konsekvenser av det filosofiske ekvivalensprinsipp vil følge.
A: Universet med sin grenseløse harmoni later til å være skapt av en mektig intelligens.
B: Universet later til å ha oppstått fordi det fantes ørliten sjanse for det, i en evighet av sjanser. Harmonien er den egenskapen ved det som gjorde at det i stedet for å henfalle til kaos har vært et selvbevarende system der livet kunne utvikle seg til blant annet å avkomme bevisste observatører som du og jeg.
Den harmoni som observeres kan altså ha to helt ulike forklaringer. Vanligvis behandler man disse som to konkurrerende forklaringer, og det synes å være umulig å forene de to. For å bevise at A er riktig på bekostning av B, må man bevise "skapt av" som forutsetter at det ligger en intensjon forut for universet, og dermed utenfor universet. Men siden vi ikke kan observere noe utenfor universet kan vi heller ikke påvise en slik intensjon (Universet er alt som er og vi kan ikke observere noe som ikke er, og intensjon synes å være umulig å bevise). I seg selv er ikke dette nok til å hevde at A er galt og B er riktig. Man simpelthen kan ikke vite.
Man kan beskrive to universer A og B som er identisk like, bortsett fra at A har en bakenforliggende og underliggende intensjon mens B ikke har det. A og B har de samme observatørene og observatørene gjør nøyaktig de samme observasjonene.
Et filosofisk ekvivalensprinsipp vil da tilsi at A og B i bunn og grunn er det samme. Noen vil overraskende nok finne en slik holdning beslektet med vitenskapelig positivisme.
Ekvivalensprinsippet kan ha mange interessante konsekvenser.
En konsekvens av ekvivalensprinsippet er at man må behandle de to fenomenene "skapt harmoni" og "selvbevarende system" som ett og det samme. I dagligtale gjør vi ofte nettopp det: Selv vitenskapsmenn kan muntlig omtale harmonien i naturen som "genial", enten de mener at det står et geni bak den eller ikke.
Hvis man legger vekt på det man gjenkjenner som "intelligent skaper", vil en konsekvens av ekvivalensprinsippet være at intelligensen i så fall er en integrert del av universet og at universet utnytter sin intelligens i sin skapelse av seg selv. Ekvivalensprinsippet kan på lignende måter gi næring til panteisme og andre livssyn som innebærer at gud er alt og alt er gud. Når det kommer til livssyn vil ekvivalensprinsippet i stor grad være forenlig med agnostisisme, mens det i eksempelet A,B ovenfor typisk vil komme i konflikt med både teisme og ateisme.
Flere eksempler på konsekvenser av det filosofiske ekvivalensprinsipp vil følge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)
