Den store konklusjonen

FilosofX har tidligere tatt opp mange inter-relaterte temaer: Universets upredikterbare determinisme, fri vilje, selvskapelse, evolusjon, intuisjon, med mer. Tiden er inne for å samle de mange løse trådene.

Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.

Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.

Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html

Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.

Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.

Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.

Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.

Tid er et mål på graden av total uorden i universet.

Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.

Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.

Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.

Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.

Tidens frihet oppleves som fri vilje.

Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).

Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.

Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.

Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.

En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.

Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.

Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.

Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.

Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.

Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.

Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.

Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.

En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss.  I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.

Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.

Hvem drev ut Laplace's Demon?

Var det Einstein eller Heisenberg?

Stephen Hawking peker på at Heisenbergs usikkerhetsprinsipp forhindrer at et allvitende vesen (Laplace’s Demon) kan prediktere enhver hendelse i ettertiden slik Laplace hevdet at det kunne. Før Heisenberg hadde allerede Einstein vist at ingenting beveger seg fortere enn lyset, noe som forhindrer et slikt vesen i å samle informasjon om universet ved et visst tidspunkt.

La oss ta et lite eksemplel der vi argumenterer med lyskjegler, eller informasjonskjegler. Tilstanden til et atom med rom-tid-koordinater (x1,y1,z1,t1) er påvirket av alle hendelser innenfor dets unike fortids lyskjegle. Denne informasjonen, la oss si mengden M1, om atomets kausale fortid er det kun atomet som kan ha. En observatør i atomets fortid før t1 ville ha en mindre lyskjegle enn den som rommer M1 og kan følgelig ikke sitte med informasjon om alle hendelsene M1 som påvirker atomet ved t1. Man kan si at lyskjeglen til t1 ligger utenpå lyskjeglene til de tidligere tidspunkt. Dermed er prediksjon om atomets tilstand ved t1 utelukket.

Men med litt velvilje overfor det som er Laplace’s poeng – forutsigbarhet basert på kausal determinisme (dvs enhver tilstand er bestemt av forutgående tilstander) – kan man likevel spørre: Hva med et omnipresent (allestedsnærværende) vesen eller et annet vesen som ikke hindres av avstander og tid, om det så var en lysets engel (Lucifer) som kunne fly med lysets hastighet? Da kommer Heisenberg inn og sier nei – den tilgjengelige informasjonen på gitt tid og sted vil ikke være presis nok for Laplace’s Demon. For et atom kan man ikke bestemme presist dets posisjon og bevegelse på en gang.


Hva hvis demonen lemper på kravene og prøver å prediktere framtida ved hjelp av en komplett samlig data med den uskarphet Heisenberg impliserer? Da må det allvitende, allestedsnærværende vesenet ta ugangspunkt i en kombinasjon av omtrentlig posisjon og omtrentlig bevegelse for hvert av atomene i universet. Spørsmålet blir da hvordan all denne omtrentligheten utvikler seg når den utbrer seg i i universet gjennom tid og rom. Opprettholdes omtrentligheten ved samme grad, øker den henimot det kaotiske, eller konvergerer den mot det bestemte? Det siste ville være ekvivalent med at det finnes kun en mulig framtid. Igjen kommer Heisenberg og protesterer: Framtidsutsiktene kan ikke være sikrere enn usikkerhetsrelasjonen tillater.


På den annen side kan framtiden kanskje være åpnere. Finnes det en grense for hvor åpen og usikker framtiden kan være, når tilgjengelige initialdata er gitt? Det spørsmålet kan være verdt å komme tilbake til.

Wikipedia:
Laplace’s Demon
Heisenbergs usikkerhetsprinsipp