Kun det harmoniske vedvarer

Spørsmålet er – hvordan oppsto harmonien i universet? Spørsmålet springer ut av vår oppfatning om at det er harmoni i universet. Man kan gjerne si at våre spørsmål om det som er, er et resultat av det som er (Hva kom først – spørsmålet eller svaret?). Men spørsmålet bygger på en forutsetning om at universet var først, og så oppsto harmonien i et allerede eksisterende univers. Hvis forutsetningen ikke holder, må ethvert svar bli feil. Løsningen er som med høna og egget, harmonien og universet er to faser i en syklus. Universet er et sted der harmonien kan være, så sånn sett kan man si at universet kom først – deretter harmonien. Men uten harmoni – uten egentilstander (sykliske, selvrepeterende, varige, holdbare, osv…tilstander) kan ikke universet vedvare. Det ville dø hen, som de frekvensene som ikke hadde sykluser som gikk opp i strengens storsyklus, og det ville ikke vært noen der til å savne det, eller til å observere dets eksistens. Ingen ville ha rapportert om mangel på harmoni. Kun det harmoniske vedvarer. Kun det harmoniske eksisterer. Derfor følger universet etter harmonien, kunne man si. Løsningen på floken er at universet og harmonien er uløselig knyttet til hverandre, som høna og egget.

Ingen høne – ingen egg, intet egg – ingen høne, og: Ingen harmoni – intet univers, intet univers – ingen harmoni, intet univers - ingen gud, ingen gud - intet univers.

Alle tilstander som kan vedvare og opprettholdes, gjennom repeterende sykluser, vil før eller senere oppstå – det er bare et spørsmål om når det skal skje.

All utvikling skjer som følge av tilfeldige avvik i en stabil tilstand, men som resulterer i en ny vedvarende tilstand.

Rett etter big bang eksisterte sannsynligheten for mange forskjellige vedvarende tilstander. Og det eksisterte mange varige (stabile, stasjonære) tilstander og ikke-varige (transiente) tilstander om hverandre, og de var vanskelige å skille. Potensialet for elektroner og atomer, planeter og solsystemer, galakser og sorte hull fantes, men var ikke fremtredende. Etter noe tid ebbet de ikke-varige tilstandene ut, mens de varige forble. Tiden var kommet for at elektronene kunne fremtre i sine ”baner” – rettere sagt deres energitilstander eller svingetilstander omkring atomkjernene. Materien eksisterte nokså jevnt fordelt og med høy tetthet. Etter hvert som materien ble uttynnet i forbindelse med universets ekspansjon var tiden kommet for stedvis varig opphopning av materie. Solsystemene var i ferd med å tre frem, med stadig skarpere definerte massehoper i definerte baner – planetbanene. Mellom planetbanene befant seg fortsatt materie og materie i bevegelse i alle retninger, men det var intet blivende sted for vedvarende bevegelsesmønstre, og i dag kan det se ut som om det er helt tomt rom utenom der planetene og kometene kretser i sine periodiske baner.  

Lenge leve det repetitive

Det som gjentar seg eller kan gjenta seg er repetitivt. Det repetitive er grunnleggende levedyktig. Alt levedyktig er repetitivt. Det som ikke er repetitivt er ikke levedyktig. Gjentagelser er en like grunnleggende egenskap i verden som verden selv. Livet er til ved det repetitive. Gjentagelser gir oss muligheten til å handle med forutsigbart utfall, og dermed opplevelsen av hensikt.
Alt som er repeterer seg selv.

Det finnes ikke noen annen måte å vedvare på enn å repetere seg selv. Det repetitive er forutsigbart – det er deterministisk. Det som alltid svarer B når du sier A, er repetitivt, og det er også deterministisk. Hvis det derimot noen ganger svarer B og noen ganger C eller hva som helst, er det ikke repetitivt, ikke forutsigbart, ikke deterministisk, og kanskje stokastisk. Det stokastiske skaper nytt, mens det repetitive bevarer. Når en celle kopierer seg selv under formering til en celle som er identisk lik originalen opprettholdes det levedyktige. Av og til oppstår en uforutsigbar ulikhet under kopieringen, noe som skjer ved såkalte mutasjoner. Hvis den nye originalen er i stand til å kopiere seg selv, og den har egenskaper som støttes av det systemet den er en del av, kan den vise seg å være repetitiv. I motsatt fall vil kopien dø og kun være et historisk blaff, som en kvantefluktuasjon forsvinner den like fort som den oppsto, på uforutsigbart vis. Det vil si uforutsigbart på individnivå, men forutsigbart på gruppenivå, ved gruppens statistiske egenskaper.


Spenningsforholdet mellom det repetitive og det uforutsigbare stokastiske er at det repetitive motsetter seg endring, fordi dets grunnleggende egenskap er å repetere seg selv – hvilket innebærer at det forblir uendret. I kontrast til dette vil det stokastiske tilsynelatende motsette seg det repetitive, ved at det setter en stopper for det uendrede. Effekten av det er at det kan oppstå nye repetitive tilstander, og noen av disse bidrar til endrede levedyktige systemer. Hvis endringen viser seg å føre til økt levetid, vil dette subjektivt karakteriseres som en forbedring, som mer vellykket, eller mer avansert. Egentlig er det verken mer eller mindre enn et av mange levedyktige tilstander med sine unike egenskaper, et element i et system med dynamiske egenskaper, som igjen er et element i et større system, og så videre.

I matematikken og fysikken benevnes det som gjentar seg peridodisk eller syklisk, og de sykliske tilstandene kalles gjerne moder, eller egentilstander. Atomer og gitarstrenger er to svært forskjellige eksempler. Elektronene gjentar sine svingemønstre helt til de av en eller annen grunn endrer det, spontant ved en eksitasjon eller en emisjon. På gitarstrenger gjentar svingningene seg uendret helt til strengens lengde eller stramming endrer seg, og da vil de fortsette i et nytt svingemønster med nye svingeperioder og frekvenser. Egentlig er det bare en endring til en annen syklisk tilstand, selv om man subjektivt måtte foretrekke den ene framfor den andre.

I en større sammenheng vil man kunne se at det finnes et sett av slike svingetilstander – toner – som komponister foretrekker fremfor andre. Som for eksempel den tempererte toneskala stemt etter kammertonen. Over tid har man sett at den tempererte skala i Vesten har vokst fram ved naturlig utvelgelse,ved at den sine renstemte søsken viste seg å bli foretrukket. Denne skalaen er altså mer levedyktig fordi den foretrekkes og derfor repeteres – den brukes om igjen og om igjen. Det repetitive viser seg på to vidt forskjellige nivåer på en gang: Et repetitivt bruksmønster med elementer som er repetitive svingetilstander.