Verdens største datamaskin

Tenk om vi hadde hatt en så stor og kraftig datamaskin at den kunne beregne hva som kommer til å skje en hvilken som helst dag i framtida.

Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.

Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.

Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som

Universet

Bare tiden vil vise

Man befinner seg i et probalistisk deterministisk univers med praktisk begrenset forutsigbarhet. http://filosofx.blogspot.com/2011/01/om-forutsi-og-forklare-et.html. Determinisme tillater at man allerede i begynnelsen kunne forutsagt at noe sånt som mennesket kunne oppstå, men ikke når og hvor. Det ville tatt like lang tid å utlede den prediksjonen fra initialbetingelsene (Big Bang), som å vente og se hva som skjedde. Det er ikke uten grunn man ofte sier – ”bare tiden vil vise”.

Alt som kan eksistere, vil før eller senere oppstå. Dermed kunne man allerede ved et tidspunkt rett etter Big Bang generelt prediktere at alt man kan forestille seg vil oppstå en gang et sted. Men hvis ingen hadde en forestilling om mennesket ville heller ingen på det tidspunktet gjøre prediksjonen om menneskets eksistens. Igjen kan man si – det ville ta like lang tid før forestillingen om mennesket oppsto som å vente til mennesket oppsto. I praksis vil utviklingen fram til menneskets opprinnelse bare kunne beskrives ved forklaring i ettertid.

Man kunne si at determinisme muliggjør svar på alle spørsmål om framtiden, men determinisme muliggjør ikke nødvendigvis spørsmålene.

Om å forutsi og forklare et probabilistisk deterministisk univers

Det er en hake ved universets forutsigbarhet. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når. Sånn er det med probabilistisk determinisme.

Bare fantasien setter grenser for hva man kan tenke seg vil oppstå i universet i fremtiden. Først i ettertid er vi i stand til å studere hvordan det har oppstått. Selv om universet er deterministisk og utviklingen av det for så vidt forutsigbart for den allvitende (Laplaces Demon), ville det simpelthen være for tid- og ressurskrevende å forutsi det utvikling. Eksempelvis, etter Big Bang ville tatt minst like lang tid å forutse utviklingen fram til vår eksistens i dag, som tiden det har tatt for utviklingen å gå sin gang. Man måtte nemlig også ha beregnet alle blindgatene i utviklingen. I ettertid slipper vi ta hensyn til alt som ikke kan eksistere – som ikke er liv laga. Vi trenger kun å følge sporene tilbake fra vår eksistens tilbalke til opphavet. En analogi: Hvis man kun er interessert i et spesielt blad i toppen av en stor trekrone av et gammelt tre, er det relativt enkelt å utforske dets opphav. Derimot synes det uoverkommelig i treets barndom å skulle forutsi hvor og når et slikt spesielt blad skulle oppstå. Altså er det lettere å forklare enn å forutsi.

I ettertid, når noe har oppstått og man forsøker å avdekke hvordan det har oppstått, vil man finne at spontane hendelser styrt av stokastiske prosesser er utslagsgivende for hvor og når noe har oppstått eller når og hvor utviklingen har tatt en ny retning. I analogien med treet tilsvarer disse hendelsene avgreningene på treet, der en gren skyter ut fra stammen, eller der en kvist skyter ut fra en gren. Når man studerer historien avtegner den kontinuerlige rom-tiden seg som et tre og dets avgreininger. Det enkelte øyeblikk vil da være snittet gjennom trekrona, der alle snittene gjennom greiner og kvister avtegner seg som separate enheter i rommet. Man kan som sagt ikke forutsi eksakt hvor og når enkelhendelser skal inntreffe, men man kan forutsi den stokastiske prosessen statistisk. Analogt kan man ikke vite hvor på treet et nytt skudd vil komme om et år, men man kan statistisk forutsi hvor mange skudd som vil komme. Kort sagt, man kan forutsi tettheten av en kategori hendelser, men ikke når og hvor en bestemt hendelse vil inntreffe.

De stokastiske prosessene sørger for at nye tilstander kan utvikle ved at det oppstår mindre endringer i tilstander som allerede eksisterer. Noen av endringene viser seg å være liv laga, andre ikke. Drivkraften i de stokastiske prosessene er forbigående hendelser – såkalte transienter – tilstander som ikke vedvarer og ikke er periodiske (selvrepetererende), eller med andre ord: periodetiden er uendelig. Den største og mest kjente kosmiske transienten er Big Bang, mens de minste, hyppigste, og mest tallrike er de såkalte kvantefluktuasjonene.

Alt som kan eksitere vil oppstå

Alt som kan eksistere i universet, vil før eller senere oppstå.

Alle tenkelige varige tilstander i universet, makroskopisk som mikroskopisk, vil før eller senere oppstå.

Alle bærekraftige livsformer, dvs som støttes av omgivelsene, vil før eller senere oppstå.

Universets grunnegenskaper bestemmer hva som kan eksistere. Det er ekvivalent med at alt som eksisterer bestemmer hva mer som kan eksistere.

Universet er forutsigbart som sannsynligheter, i den forstand at alt som kan tenkes å eksistere kan oppstå, men det kan ikke nøyaktig forutsis hvor og når. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når.

Nye eksistensformer utvikler seg av det som allerede eksisterer, altså av seg selv.

Altså:

Alt som kan eksistere vil før eller senere oppstå av seg selv, bestemt av seg selv.