Sjelen

Sjelen er alt hva jeg er. Sjelen kan beskives ved mine egenskaper – alt det som er forskjellig fra andre, forskjellig fra omgivelsene, forskjellig fra resten av naturen. Jeg er er sammensatt av all den informasjonen jeg har lagret. Noe er lagret i den bevisste delen av informasjonslageret, i hukommelsen, som igjen kan deles opp i korttidshukommelse og langtidshukommelse. Data i hukommelsen er bevisst ved at jeg kan vite noe om hvor og når det kommer fra, som for eksempel erfariner og opplevelser jeg kan tidfeste eller stedfeste. Den ubesvisste delen av datalageret inneholder informasjon som jeg ikke vet spesifikt hvor og når det kommer fra, men som likevel er med på å definere mine reaksjoner, min adferd og ellers hvem jeg er. Noe av det kan stamme fra erfaringer fra egen levetid. En annen viktig del av det ubevisste datalageret er mitt genetiske minne, egenskaper jeg har arvet fra mine forfedre og –mødre fra livets morgen. Læring er endring av adferd, endring av egenskaper – endring som lagres et eller annet sted i mitt totale datalager. Gjennom samspill med miljøet i min levetid og mine forfedres levetid skapes redundans i datalageret, slik at hvis det skulle oppstå brudd i det genetiske lageret eller i hukommelsen, vil miljøet kunne minne meg på hva jeg eller mine forfedre har glemt. Dermed kan et kontinuitetsbrudd kompenseres med en by-pass via miljøet, slik at kontinuiteten gjenopprettes. Ett eksempel er at man i et tradisjonspreget oppvekstmiljø vil bli minnet på hvem man er og forventninger om å gå i forfedrenes fotspor.

Naturlig variasjon gjør at individer spontant vil teste ut andre muligheter enn forfedrene på tross av miljøet, og derfor er det ikke riktig at arv og miljø til sammen bestemmer alt. Gjennomsnittsindividet kan være tilnærmet hundre prosent et resultat av arv og miljø, men ikke det enkelte individ.

Sjelen er i de fleste betydninger det samme som jeg-et, selv om avvikende definisjoner av jeg-et kan forekomme.

Sjelen i rom-tid-kontinuum.

Sjelens består av en unik konstellasjon og organisering av deterministiske tråder i rom-tid veven, og deres konfigurering av det nettverk som dannes med omgivelsene. Heri ligger også dens kontinuitet. Antallet tråder er like mange som de elementærpartikler inividet til enhver tid er sammensatt av.

Min sjel er summen av mine egenskaper, preget av alle erfaringer gjort av meg og mitt opphav i vårt miljø gjennom alle tider.

Vilje: Sta som en stein

Vilje har vært forsøkt definert på ulike måter: en egenskap ved sinnet (Wikipedia), målbevisst streben, evne til å foreta valg og omsette tanker til handling, evne til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang (snl.no). Selv om definisjonene spriker, er det ingen av dem som sier noe om vilje utenfor den menneskelige bevissthet. ’En egenskap ved sinnet’ er den mest generelle definisjonen av de ovenfor, og den skiller seg fra de andre ved at den åpner for at vilje kan være knyttet til noe annet enn handling. Man kan altså tenke seg vilje knyttet til eksistens – ikke bare til noe jeg vil gjøre eller vil ha. En videre forståelse av vilje inkluderer også noe jeg vil være, livsvilje, som i ”jeg vil være lykkelig”.

I dagligtale kan vilje bety både det man til enhver tid vil, eller selve evnen til å fastholde det man vil. Mens det første kan defineres som en tilstand ved sinnet, er det siste nettopp den egenskap ved sinnet som det refereres til i definisjonen innledningsvis. Denne egenskapen er beslektet med karakter og standhaftighet, noe som knytter vilje til jeg-et, og som gjerne graderes med beskrivelser som sta, konsekvent, vinglete, sikker, usikker, egen (adjektivet egen er naturlig tilknyttet jeg, mitt, og i bokstavelig forstand – min egenskap). Vilje er et uttrykk for, og en viktig del av, hvem jeg er. Man kan følgelig si at vilje ikke bare er en egenskap ved sinnet men en egenskap ved jeget. Vilje er med på å definere jeget. Et individ gir seg til kjenne både ved hva det vil til enhver tid og hvor sterkt og varig det vil hva det vil. Etter en klargjøring av disse begrepene er det naturlig å oppsummere som følger:

Vilje i overordnet forstand er en egenskap ved jeg-et (sjelen). Vilje i spesifikk forstand (gitt tid og sted) er en tilstand ved sinnet.

Tilbake til steinen og muligheten for at man i en videre forståelse kan si at også steinen har vilje. Man kan innvende at steinens tilsynelatende vilje og stahet skiller seg vesentlig fra menneskelig vilje ved at den ikke kan gjøre noe annet enn det den gjør – dens vilje er alltid den samme. Så steinen er altså mer konsekvent. Men at viljen er konsekvent kan neppe benyttes som argument for å diskriminere det som vilje.

Vel er steinen typisk mer konsekvent enn et menneske, men er steinen virkelig helt konsekvent?

Først må vi slå fast at steinen tilsynelatende er mindre påvirket av sitt miljø enn hva mennesket er. Steinens og dens elementer har en mer ensartet og mindre sammensatt deterministisk bakgunn enn mennesket, og adferden synes også å være mer ensartet enn menneskets adferd. Steinens vilje kan beskrives med færre parametre enn menneskets vilje. I klassisk fysikk ville man kunne forenkle steinens vilje til to egenskaper knyttet til dens masse – nemlig treghet og gravitasjonskraft. Steinens vilje er å adlyde de mekaniske kreftene, men ellers ikke endre hastighet eller retning. Steinens vilje er å trekke på andre legemer med samme kraft som de trekker på steinen, og kraften bestemmes av massene (egenskapene) til steinen og det andre legemet. Steinens egenskap er masse. Steinens tilstand er fart (hastighet og retning). Egenskap og tilstand kombineres ved produktet masse*fart og kalles steinens impuls, eller massefart, og som kun endres i henhold til kraftpåvirkning. Steinens egenskap (massen) kan ikke endres uten at steinens identitet endres (for eksempel ved at den deles i to mindre steiner), mens steinens tilstand (fart) kan endres uten at steinens egenskap endres. Sålangt har vi beskrevet steinen som noe som vil oppføre seg helt forutsigbart og konsekvent. Mer komplekst blir det straks man innfører energitap, som for eksempel luftmotstand og annen friksjon, og omforming fra bevegelsesenergi til varme ved sammenstøt med andre legemer. Da blir steinens vilje uendelig mer sammensatt, selv om det krever et mer mikroskopisk perspektiv for å se det forenklede perspektivet man antok da Newton med flere gjorde de store framskritt om himmellegemenes bevegelser i tomt rom.

En ideell stein ville være en perfekt kule med fullstendig homogen massetetthet og med en atom- og molekylstruktur som en diamant eller lignende. Dertil måtte den ha perfekt elastisitet slik at den kunne støte sammen med andre steiner uten at noe av energien gikk over til varme. Med to slike steiner kunne man gjøre eksperimenter i tomt rom og se at de alltid oppførte seg identisk likt hver gang de ble utsatt for støt eller gravitasjonskrefter. Under enhver annen betingelse ville de ikke oppføre seg konsekvent. Og vanlige ikke-ideelle steiner ville ikke under noen omstendighet oppføre seg konsekvent. Som om steinen hadde en vilje som varierte med tid og sted, som om den hadde et omskiftelig sinn. En tilsynelatende uforutsigbar vilje, som den menneskelige vilje. Med mye større repeterbarhet i sin respons på omgivelsene enn det man ser hos mennesker. Steinens vilje synes å variere mye, mye mindre enn viljen hos folk flest. Som om steinen var en veldig sta person. Sta som en stein. Vi har lettere for å kalle konsekvent oppførsel for vilje hvis oppførselen tross alt er ørlite inkonsekvent, som den er hos en stein. Og hvis en stein kan sies å ha vilje, må det finnes mye i naturen som har vilje.

Genetisk hukommelse - svak reinkarnasjon

Mine stamfedre (og -mødre) gjorde erfaringer som fikk dem til å endre adferd eller opprettholde sin adferd. Med adferd menes her ethvert reaksjonsmønster på ethvert plan - følelse, tanke, ord, gjerning, osv. Endring av adferd er det samme som læring.

Jeg har arvet adferden til mine stamfedre gjennom hele min genetiske fortid. Noen av mine stamfedres samtidige gjorde andre erfaringer, og de utviklet en annen adferd, som mine samtige har arvet. I tillegg til min nedarvede adferd har både de erfaringene jeg husker og de jeg ikke husker påvirket min adferd. Det første kan man kalle bevisst adferd, det andre ubevisst adferd. Tilsammen er min adferd sammensatt av bevisst adferd, ubevisst adferd og nedarvet adferd. Hertil kommer spontan adferd, som hos et individ i hvert ledd av arvekjeden har vært kilden til mulig endring av adferd. Vi lærer ikke bare av vår feil. Spontan adferd som viser seg å være mindre smart får individet til å fastholde levedyktig adferd, men på den annen side har spontane innfall også vist seg å føre til mer smart adferd. "Smart" kan her være bevisst smarthet, ubevisst smarthet eller nedarvet smarthet: Bevisst, fordi jeg minnes erfaringene som tilsier at det er smart. Ubevisst, fordi jeg ikke minnes erfaringene som tilsier at det er smart. Nedarvet, fordi jeg er etterkommer etter de som erfarte at det er smart, og smartheten deres muliggjorde at jeg ble født. Noen av de andres erfaringer formidles til meg i min samtid, gjennom oppdragelse, erfaringsdeling, utdanning, fortellinger, massemedia, bøker. Disse filtrerer jeg ved å forkaste, bevare, fortrenge, eller ignorere. De fletter seg inn i min bevisste erfaring eller min ubevisste erfaring, og deres opphav kan være bevisst eller ubevisst. Fra barndommen vil gjerne det man har blitt fortalt blande seg inn i egne opplevelser.

I praksis lever (føler, tenker, sier, gjør, osv.) jeg som om alle disse erfaringene er mine egne, enten erfaringene er bevisste, ubevisste, overlevert av andre, eller nedarvede. Bevisstheten er bare i stand til å skille det bevisste fra det som ikke er bevisst, og dermed er jeg ikke i stand til å skille mellom de erfaringene i min levetid som jeg har glemt og de erfaringene som er gjort av mine forfedre.

Mine forfedres opplevelser og erfaringer ble lagret og overført til meg som genetisk informasjon, gjennom endring i genmaterialet. På samme måte som all annen informasjon blir laget, ved å gjøre varige endringer i et medium. Eller - erfaringene ble innkodet i genmaterialet og kan i dag dekodes av meg.

Hvis min sjel er summen av alle mine erfaringer, og mine forfedres erfaringer er del av mine erfaringer, da er mine forfedres sjel en del av min sjel. Deres sjel er ikke borte.

Ufrivillig, frivillig, fri vilje

Jeg hadde ikke noe valg. Ufrivillig. Frivillig. Hva ligger i disse uttrykkene? Hva er vilje?
Min vilje er det som jeg forstår som det beste for meg og mitt livsprosjekt, eller mer presist – det optimale for meg gitt betingelsene jeg forholder meg til. At viljen er fri, betyr at den er unik for meg, at den ikke er lik noen andres vilje, at den oppleves som forskjellig fra andres vilje, og at den ikke er bundet av andres bakgrunn og erfaringer. Fri Vilje definerer meg som unikt individ, med unike egenskaper, med opphav i min unike bakgrunn – min unike akkumulerte fortid. Vi er her ved kjernen av hva sjelen er. Neal Donald Walsch skriver, fritt sitert, at sjelen er summen av alle mine erfaringer.
”Jeg hadde ikke noe valg” trenger ikke bety annet enn at den optimale handling med hensyn til min overordnede hensikt, gitt min totale erfaringsbakgrunn, fremsto som helt entydig – uten bedre alternativer. Det betyr altså ikke at min vilje ikke var fri. Per definisjon er min vilje fri fordi den er unik. At jeg gjorde noe som var ”ufrivillig” betyr heller ikke at min vilje var ufri, men at den optimale handling under omstendighetene ikke fulgte en direkte kurs mot målet. "Ufrivillig" er en omvei i forhold til den rette linje mellom A og B. Det er som hvis man har som mål å nå Nordpolen og ser seg tvunget til å følge et dalføre som gjør en sving sørover. Målet, og viljen om å nå målet, blir ikke endret av den grunn. Eller om man blir truet på livet og finner det hensiktsmessig, gitt sitt livsprosjekt, å gjøre det som måtte til for å overleve der og da. En reflekshandling, eller annen handling foretatt på ubevisst grunnlag, kan oppleves som ufrivillig hvis den tilsynelatende ikke støtter eller tjener min hensikt. På tross av ulike opplevelser av ufrivillighet er jeg, min bakgrunn og mitt livsprosjekt unikt, fritt og uforandret av utenforliggende forhold.