Sjelen

Sjelen er alt hva jeg er. Sjelen kan beskives ved mine egenskaper – alt det som er forskjellig fra andre, forskjellig fra omgivelsene, forskjellig fra resten av naturen. Jeg er er sammensatt av all den informasjonen jeg har lagret. Noe er lagret i den bevisste delen av informasjonslageret, i hukommelsen, som igjen kan deles opp i korttidshukommelse og langtidshukommelse. Data i hukommelsen er bevisst ved at jeg kan vite noe om hvor og når det kommer fra, som for eksempel erfariner og opplevelser jeg kan tidfeste eller stedfeste. Den ubesvisste delen av datalageret inneholder informasjon som jeg ikke vet spesifikt hvor og når det kommer fra, men som likevel er med på å definere mine reaksjoner, min adferd og ellers hvem jeg er. Noe av det kan stamme fra erfaringer fra egen levetid. En annen viktig del av det ubevisste datalageret er mitt genetiske minne, egenskaper jeg har arvet fra mine forfedre og –mødre fra livets morgen. Læring er endring av adferd, endring av egenskaper – endring som lagres et eller annet sted i mitt totale datalager. Gjennom samspill med miljøet i min levetid og mine forfedres levetid skapes redundans i datalageret, slik at hvis det skulle oppstå brudd i det genetiske lageret eller i hukommelsen, vil miljøet kunne minne meg på hva jeg eller mine forfedre har glemt. Dermed kan et kontinuitetsbrudd kompenseres med en by-pass via miljøet, slik at kontinuiteten gjenopprettes. Ett eksempel er at man i et tradisjonspreget oppvekstmiljø vil bli minnet på hvem man er og forventninger om å gå i forfedrenes fotspor.

Naturlig variasjon gjør at individer spontant vil teste ut andre muligheter enn forfedrene på tross av miljøet, og derfor er det ikke riktig at arv og miljø til sammen bestemmer alt. Gjennomsnittsindividet kan være tilnærmet hundre prosent et resultat av arv og miljø, men ikke det enkelte individ.

Sjelen er i de fleste betydninger det samme som jeg-et, selv om avvikende definisjoner av jeg-et kan forekomme.

Sjelen i rom-tid-kontinuum.

Sjelens består av en unik konstellasjon og organisering av deterministiske tråder i rom-tid veven, og deres konfigurering av det nettverk som dannes med omgivelsene. Heri ligger også dens kontinuitet. Antallet tråder er like mange som de elementærpartikler inividet til enhver tid er sammensatt av.

Min sjel er summen av mine egenskaper, preget av alle erfaringer gjort av meg og mitt opphav i vårt miljø gjennom alle tider.

Mennesket i rom-tiden, en sammenfiltring av tråder

Vårt syn på oss selv som individer og individets forhold til verden for øvrig er i hovedsak begrenset til et 3-dimensjonalt (3D) perspektiv. Ofte kan det være lettere å se på oss selv i en to dimensjonal verden, eksempelvis som en prikk på et kart. Fire dimensjoner (4D) er vanskelig å forestille seg, så naturlig nok lar man det ligge. Likevel har man effektiv demonstrert hvordan det som synes uforklarlig blir forklarlig hvis man introduserer en ekstra dimensjon, eller motsatt: Det forklarlige kan bli uforklarlig i det såkalte Flatland, der man bare kan bevege seg i, og observere i, to dimensjoner. Man kan ane at et fire-dimensjonalt perspektiv kunne øke vår innsikt i verden og hvordan ting henger sammen, bokstavelig talt.

Vanligvis betrakter man et menneske, som alle andre objekter, som noe avgrenset. Man kan studere det fra alle kanter, fra topp til tå, forfra og bakfra, fra den ene siden og den andre siden. Det har en begynnelse og en slutt, en romlig begrensning og henger ikke sammen med omgivelsene eller resten av verden. Dette er det tre-dimensjonale perspektiv.

Forestill deg deg nå et lite korn eller en partikkel, som er så liten at du ikke ser noe annet enn en prikk. Tenk deg at du følger denne partikkelens historie, dens ferd gjennom tid og rom, og at sporet etter den danner en endeløs sammenhengende strek gjennom verden. Denne sammenhengende streken illustrerer det såkalte rom-tid kontinuum. Det vi i 3D-rommet til daglig anser som separate PUNKTER eller partikler, er egentlig som kontinuerlige TRÅDER i tid-rommet. Punktet er øyeblikksbildet av tråden. Et annet perspektivsprang: Hvis man tenker seg en kontinuerlig sylinder, eller et rør, i rom-tiden og studerer tverrsnittet av røret, ser man en ring. Ringen er øyeblikksbildet av det kontinuerlige rom-tid-røret. Mer generelt er det tredimensjonale øyeblikksbilde som et tverrsnitt av rom-tiden, der man observerer snittet på tvers av tidsretningen, billedlig talt.

En celledeling vil i rom-tiden ha mye til felles med grendelingen på et tre: Hvis man følger grenen på et tre utover, kommer man gjerne til et sted der grenen deler seg. Et snitt innenfor ville vist oss en enkel skive, mens et snitt utenfor ville vist oss to separate skiver. Øyeblikksbildene som viser en celle før celledelingen og to celler etter celledelingen er to ulike tverrsnitt av rom-tiden, hver til sin tid.

Hvis cellen som delte seg var den nylig befruktede eggcellen, ville man i rom-tiden se at den ene grenen noe forut for avgreningen (celledelingen) innlemmes en mye tynnere gren omgitt av mange andre tynne grener som ikke ikke er innlemmet. Dette er den ene sædcellen som i konkurranse med mange andre har klart å nå fram til eggcella først, slik at eggcellen lukket skallet og avviste de øvrige sædcellene. Følger man eggcelle-grenen og sædcelle-grenen bakover i tid, ville man se at de begge springer ut av en sammenspinning av mange tynne tråder, molekyler, som igjen er sammenspunnet av enda tynnere tråder – atomene og deres elementærpartikler.

Betraktet i et fugleperspektiv vil dannelsen av et menneske eller et annet biologisk individ kunne betraktes som en sammenpinning av fibre til tråder, tråder til tykkere tråder, fletting til enda tykkere tråder. Alt er tråder av ulike tykkelser som kombineres på ulikt vis. Den kontinuerlige veksten gjennom påfølgende avgreninger (celledelinger) næres av kontinuerlig tilførsel av tråder utenfra. Veksten er tilnærmet eksponensiell i starten, som en naturlig følge av celledelingen 1-2-4-8-16-... osv, men kulminerer når individet er ferdig utvokst.

Utvekslingen via tråder til og fra omverdenen slutter ikke selv om veksten kulminerer. Disse trådene innkommer sammenflettet i minst tre-fire viktige hovedkategorier – mat, drikke, oksygen. Utgående kategorier kan være avføring, urin, karbondioksyd, energi. I 3D vil vi beskrive prosessen som at celler dør og celler fornyes, og at dette krever næring og ekskresjon (avfall). Mange av de utgående energitrådene er fotoner med lang bølgelengde (varmestråling). Elektroner kommer og går, eller bytter plass, ved hendelser som vi gjerne refererer til som eksitasjon, ionisering, osv.

Mennesket er i rom-tiden altså en gigantisk sammenfiltring av kontinuerlige tråder, til dels organisert som sammenspinninger og sammenflettinger av tråder. Øyeblikksbildet av elementærtråden i 3D er elementærpartikkelen. Gjennom hele menneskets livsperiode vedlikeholdes individets struktur, mens de enkelte trådene kan være innom for en kortere periode (i løpet av noen år er nesten alle cellene i kroppen skiftet ut). Nesten ingen tråder er gjennomgående livet ut, og likevel opprettholdes organiseringen av trådene. Mønstrene er de samme selv om alle bestanddeler skiftes ut.

I 3D kan man beskrive livsprosessen ved at energi strømmer gjennom individet mens organiseringen av individet opprettholdes. Hvis man kombinerer Maturana, Varela og Batesons beskrivelser kan man konkludere med at det levende individ, og dets celler, er både åpent og lukket: Energiåpent og samtidig organisasjonslukket. Energi, i form av materie og stråling, strømmer inn og ut. Individet er i en stabil, stasjonær tilstand, men langt fra likevekt. Analogt kan man studere en makroskopisk organisme i form av et tradisjons-sterkt musikk-korps. Etter noen år er alle medlemmer skiftet ut, men korpset spiller samme marsjen hvert år, og det låter helt likt.

Mot slutten av livet finner man gjerne flere utgående tråder fra individet enn inngående tråder. Til slutt opprettholdes ikke organiseringen på samme måte som i den stabile tilstanden gjennom livet, og trådenes sammenfiltring løser seg opp (desintegreres). Trådene spres, noen fort, andre sakte. Etter lang tid er det kanskje bare en sammenfiltring igjen – beina – men til slutt løser også elementærtrådene seg opp i sine enkeltheter.

Elementærtrådene som på ett tidspunkt utgjorde et menneske vil på et annet tidspunkt mer eller mindre inngå i andre deler av naturen, andre organismer, jordsmonnet, atmosfæren. Den ultimate resirkulering. Den ultimate reinkarnasjon. Noen av trådene er organiserte i strukturer vi har navn på, andre ikke. Men...

Alle trådene er til en hver tid del av den kosmiske veven.

Illustrasjon: http://filosofx.blogspot.com/2011/10/livet-i-rom-tiden.html