miljø og kontinuitet

Tilpasning mellom individ og miljø har en viktig rolle i videreføring av eksistens og eksistensformer. Tilpasning er en del av kontinuiteten. Individets og artens egenskaper lagres ikke bare i hukommelsen og genene, men også i koblingene til miljøet. Dette gjelder på mange plan. Biene holder til der det er blomster og blomstenes etterkommere sørger for at også bienes etterkommere holder seg der. Videreføring av eksistens er videreføring av sameksistens. Når et individ har valgt et miljø, vil miljøet stadig påminne individet om hva og hvem individet er. Hvis en bie har glemt hva den har å gjøre, vil blomstene straks minne den på det igjen, sålenge den holder seg blant blomstene. Og når den husker hva den har å gjøre vil den også bli påminnet om hvor den hører til, nemlig blant blomstene. Et menneskes egenskaper (identitet, meninger, holdninger, tilbøyeligheter, væremåte, tenkemåte, handlemåte, etikk, osv) avgjør i hvilket miljø det vil trives best, altså i hvilket miljø det er best tilpasset. Ved en kombinasjon av selvendring og miljøendring kan individet bli bedre tilpasset. Det handler om å bli mer spiselig og å finne et mer spiselig miljø, bokstavelig eller billedlig talt. Menneskets miljø vil minne mennesket på hvem det er, ikke minst gjennom miljøets forventninger til individet. Hvis man skulle ha glemt de sosiale spillereglene vil man fort bli minnet på det. Også gjennom generasjoner minnes man på hvem man er. Besteforeldre påpeker likheten barnet har med sin mor eller far. Barna velger gjerne, og påskyndes mer eller mindre, å gå på samme fritidsaktiviteter og samme utdanning (gjerne nøyaktig samme universitet) som foreldrene gjorde. I det mer dagligdagse henger vi opp huskelapper eller gjør andre fysiske endringer i omgivelsene for å minne oss selv på noe viktig vi skal huske på neste dag. Når vi legger fingrene på tastaturet på kortterminalen minnes vi på den pinkoden vi hadde glemt i hodet, men som lå lagret i samspillet mellom fingrene og tastaturet. Påminnelsen kom ikke i form av et tall som først måtte gripes av tanken og deretter omsettes til trykk på tastaturet, og etterpå kan vi igjen ha glemt hva tallet var. Vi benytter miljøet som en del av vårt minnelager. Minnet kan også ligge i vår adferd.



Hvis individet kommer bort fra sitt miljø, kan det gjenskape miljøet slik at veltilpassethet gjenopprettes. De som utvandret til Amerika etablerte seg gjerne sammen med andre som de hadde noe felles med, som hadde samme ønske om å bygge et miljø der man var veltilpasset. Gamle skikker, kunst og kultur kunne videreføres, og nesten alt var som før. Til og med stedsnavnet kunne man ta med seg, hvis man var mange nok som hadde utvandret fra samme sted. Dermed kunne barna vokse opp i et miljø der foreldrene var veltilpasset. I neste omgang ville miljøet beholde de barna som fant seg til rette, mens de andre ville flytte. Man ser at det ikke bare er individet som velger miljø, men miljøet velger sine individer.


Kontinuiteten i enhver eksistensform er uløselig knyttet til samspillet mellom individ og miljø, mellom elementet og de andre elementene. For å forstå eksistens, må man forstå nettverket som binder sammen elementene i en struktur der man ikke kan skille skarpt mellom elementer og helhet, mellom individer og miljø. Miljøets bestanddeler er elementer. Noen av disse elementer kan være mennesker.

Sjelen

Sjelen er alt hva jeg er. Sjelen kan beskives ved mine egenskaper – alt det som er forskjellig fra andre, forskjellig fra omgivelsene, forskjellig fra resten av naturen. Jeg er er sammensatt av all den informasjonen jeg har lagret. Noe er lagret i den bevisste delen av informasjonslageret, i hukommelsen, som igjen kan deles opp i korttidshukommelse og langtidshukommelse. Data i hukommelsen er bevisst ved at jeg kan vite noe om hvor og når det kommer fra, som for eksempel erfariner og opplevelser jeg kan tidfeste eller stedfeste. Den ubesvisste delen av datalageret inneholder informasjon som jeg ikke vet spesifikt hvor og når det kommer fra, men som likevel er med på å definere mine reaksjoner, min adferd og ellers hvem jeg er. Noe av det kan stamme fra erfaringer fra egen levetid. En annen viktig del av det ubevisste datalageret er mitt genetiske minne, egenskaper jeg har arvet fra mine forfedre og –mødre fra livets morgen. Læring er endring av adferd, endring av egenskaper – endring som lagres et eller annet sted i mitt totale datalager. Gjennom samspill med miljøet i min levetid og mine forfedres levetid skapes redundans i datalageret, slik at hvis det skulle oppstå brudd i det genetiske lageret eller i hukommelsen, vil miljøet kunne minne meg på hva jeg eller mine forfedre har glemt. Dermed kan et kontinuitetsbrudd kompenseres med en by-pass via miljøet, slik at kontinuiteten gjenopprettes. Ett eksempel er at man i et tradisjonspreget oppvekstmiljø vil bli minnet på hvem man er og forventninger om å gå i forfedrenes fotspor.

Naturlig variasjon gjør at individer spontant vil teste ut andre muligheter enn forfedrene på tross av miljøet, og derfor er det ikke riktig at arv og miljø til sammen bestemmer alt. Gjennomsnittsindividet kan være tilnærmet hundre prosent et resultat av arv og miljø, men ikke det enkelte individ.

Sjelen er i de fleste betydninger det samme som jeg-et, selv om avvikende definisjoner av jeg-et kan forekomme.

Sjelen i rom-tid-kontinuum.

Sjelens består av en unik konstellasjon og organisering av deterministiske tråder i rom-tid veven, og deres konfigurering av det nettverk som dannes med omgivelsene. Heri ligger også dens kontinuitet. Antallet tråder er like mange som de elementærpartikler inividet til enhver tid er sammensatt av.

Min sjel er summen av mine egenskaper, preget av alle erfaringer gjort av meg og mitt opphav i vårt miljø gjennom alle tider.

Arv og miljø

Arv og miljø, ingen motsetning. Darwin tilla miljøfaktoren stor betydning i sin teori.

I 2009 ble det markert at det var 200 år siden Charles Darwin ble født. Helt siden boka hans, On the Origin of Species, ble utgitt i 1859, har han vært opphav til mange debatter, og debatter ble det også under 200-års jubileet. Darwins grunnleggende nye ide om hvordan artene har utviklet seg har blitt kalt ”den beste ideen noen noensinne har kommet opp med”. Men det har ikke manglet på kritikk og harde angrep. Darwin har blitt såvel kritisert som hyllet både for hva han har sagt og hva han ikke har sagt. Han har blant annet helt feilaktig blitt tatt til inntekt for ideologier basert på ”den sterkestes rett” og lignende. Her til lands blusset debatten om arv versus miljø opp igjen under jubileumsåret, og nok en gang kunne man se at misforståelser florerer. Mange spør – hvor mye skyldes arv og hvor mye skyldes miljø? De fleste sitter etter vanlig grunnskoleutdanning og vanlig folkeopplysning igjen med den oppfatning at begge deler spiller en vesentlig rolle.

I diskusjonen omkring arv og miljø kan det synes som om enten-eller-tankegangen ligger forankret, næres og opprettholdes, i de vitenskapelige miljøer. Muligens ubevisst. Biologer konsentrerer seg om biologi, sosiologer konsentrerer seg om sosiologi. Vitenskapen burde ligge foran når det gjelder å peke på sammenhenger. Derfor er inntrykket av at lekfolk i så måte skulle ha et mer utviklet vidsyn enn vitenskapen svært uheldig – for såvel lekfolk som for vitenskapen.

Av og til kommer forskere opp med nye funn som har store politiske og/eller ideologiske implikasjoner som kan overskygge det rent vitenskapelige innholdet. Tilfellet Darwin er et eksempel på det, og det har dessverre ført til at essensen i hans resultater drukner i støy.

La det være sagt med en gang: Den oppkonstruerte motsetningen mellom ARV og MILJØ burde for lengst være utgått på dato, og man trenger ikke skylde på Darwin. Det er på høy tid at SAMSPILLET mellom arv og miljø kommer i fokus.

Darwin selv pekte på at det var nettopp miljøet som var grunnen til at nye arter hadde oppstått, slik han for eksempel observerte på Galapagos.

FilosofX har foreslått en forklaringsmodell som ivaretar dette samspillet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer.

Arv kan anses som vår genetiske langtidshukommelse. Kall det gjerne generasjonshukommelse. Informasjon om våre forfedres miljøpåvirkning ligger lagret i genene og overføres gjennom generasjonene til deres etterkommere. Man kan gjerne si at dette tilsvarer den ubevisste langtidshukommelse, slik psykologene vil kunne si at et for eksempel et barns opplevelser og miljøpåvirking lagres i dets ubevisste hukommelse resten av livet. Her menes hukommelse i vid forstand. Miljø, hendelser, opplevelser fra tidligere i livet setter sitt preg på en person og personen endrer adferd i større eller mindre grad. En person endrer adferd gjennom sin levetid. En art endrer adferd gjennom generasjoner. Endring av adferd kalles læring. Hukommelse og læring dreier seg om lagring av informasjon. Hukommelse og læring går over i hverandre og kan ikke skilles skarpt.

Så er det altså meningsløst å skulle velge mellom arv og miljø når det gjelder å finne forklaring på hvorfor vi er som vi er.

Vi formes i et samspill med miljøet, og arv er det som gjør at vi også er formet av miljøet som våre forfedre levde i. Arv er generasjonshukommelsen. Genene er forlengelsen av vår levetidshukommelse.

Syntese: Miljøet betyr alt - det sørger genene for.

Genetisk hukommelse - svak reinkarnasjon

Mine stamfedre (og -mødre) gjorde erfaringer som fikk dem til å endre adferd eller opprettholde sin adferd. Med adferd menes her ethvert reaksjonsmønster på ethvert plan - følelse, tanke, ord, gjerning, osv. Endring av adferd er det samme som læring.

Jeg har arvet adferden til mine stamfedre gjennom hele min genetiske fortid. Noen av mine stamfedres samtidige gjorde andre erfaringer, og de utviklet en annen adferd, som mine samtige har arvet. I tillegg til min nedarvede adferd har både de erfaringene jeg husker og de jeg ikke husker påvirket min adferd. Det første kan man kalle bevisst adferd, det andre ubevisst adferd. Tilsammen er min adferd sammensatt av bevisst adferd, ubevisst adferd og nedarvet adferd. Hertil kommer spontan adferd, som hos et individ i hvert ledd av arvekjeden har vært kilden til mulig endring av adferd. Vi lærer ikke bare av vår feil. Spontan adferd som viser seg å være mindre smart får individet til å fastholde levedyktig adferd, men på den annen side har spontane innfall også vist seg å føre til mer smart adferd. "Smart" kan her være bevisst smarthet, ubevisst smarthet eller nedarvet smarthet: Bevisst, fordi jeg minnes erfaringene som tilsier at det er smart. Ubevisst, fordi jeg ikke minnes erfaringene som tilsier at det er smart. Nedarvet, fordi jeg er etterkommer etter de som erfarte at det er smart, og smartheten deres muliggjorde at jeg ble født. Noen av de andres erfaringer formidles til meg i min samtid, gjennom oppdragelse, erfaringsdeling, utdanning, fortellinger, massemedia, bøker. Disse filtrerer jeg ved å forkaste, bevare, fortrenge, eller ignorere. De fletter seg inn i min bevisste erfaring eller min ubevisste erfaring, og deres opphav kan være bevisst eller ubevisst. Fra barndommen vil gjerne det man har blitt fortalt blande seg inn i egne opplevelser.

I praksis lever (føler, tenker, sier, gjør, osv.) jeg som om alle disse erfaringene er mine egne, enten erfaringene er bevisste, ubevisste, overlevert av andre, eller nedarvede. Bevisstheten er bare i stand til å skille det bevisste fra det som ikke er bevisst, og dermed er jeg ikke i stand til å skille mellom de erfaringene i min levetid som jeg har glemt og de erfaringene som er gjort av mine forfedre.

Mine forfedres opplevelser og erfaringer ble lagret og overført til meg som genetisk informasjon, gjennom endring i genmaterialet. På samme måte som all annen informasjon blir laget, ved å gjøre varige endringer i et medium. Eller - erfaringene ble innkodet i genmaterialet og kan i dag dekodes av meg.

Hvis min sjel er summen av alle mine erfaringer, og mine forfedres erfaringer er del av mine erfaringer, da er mine forfedres sjel en del av min sjel. Deres sjel er ikke borte.