miljø og kontinuitet

Tilpasning mellom individ og miljø har en viktig rolle i videreføring av eksistens og eksistensformer. Tilpasning er en del av kontinuiteten. Individets og artens egenskaper lagres ikke bare i hukommelsen og genene, men også i koblingene til miljøet. Dette gjelder på mange plan. Biene holder til der det er blomster og blomstenes etterkommere sørger for at også bienes etterkommere holder seg der. Videreføring av eksistens er videreføring av sameksistens. Når et individ har valgt et miljø, vil miljøet stadig påminne individet om hva og hvem individet er. Hvis en bie har glemt hva den har å gjøre, vil blomstene straks minne den på det igjen, sålenge den holder seg blant blomstene. Og når den husker hva den har å gjøre vil den også bli påminnet om hvor den hører til, nemlig blant blomstene. Et menneskes egenskaper (identitet, meninger, holdninger, tilbøyeligheter, væremåte, tenkemåte, handlemåte, etikk, osv) avgjør i hvilket miljø det vil trives best, altså i hvilket miljø det er best tilpasset. Ved en kombinasjon av selvendring og miljøendring kan individet bli bedre tilpasset. Det handler om å bli mer spiselig og å finne et mer spiselig miljø, bokstavelig eller billedlig talt. Menneskets miljø vil minne mennesket på hvem det er, ikke minst gjennom miljøets forventninger til individet. Hvis man skulle ha glemt de sosiale spillereglene vil man fort bli minnet på det. Også gjennom generasjoner minnes man på hvem man er. Besteforeldre påpeker likheten barnet har med sin mor eller far. Barna velger gjerne, og påskyndes mer eller mindre, å gå på samme fritidsaktiviteter og samme utdanning (gjerne nøyaktig samme universitet) som foreldrene gjorde. I det mer dagligdagse henger vi opp huskelapper eller gjør andre fysiske endringer i omgivelsene for å minne oss selv på noe viktig vi skal huske på neste dag. Når vi legger fingrene på tastaturet på kortterminalen minnes vi på den pinkoden vi hadde glemt i hodet, men som lå lagret i samspillet mellom fingrene og tastaturet. Påminnelsen kom ikke i form av et tall som først måtte gripes av tanken og deretter omsettes til trykk på tastaturet, og etterpå kan vi igjen ha glemt hva tallet var. Vi benytter miljøet som en del av vårt minnelager. Minnet kan også ligge i vår adferd.



Hvis individet kommer bort fra sitt miljø, kan det gjenskape miljøet slik at veltilpassethet gjenopprettes. De som utvandret til Amerika etablerte seg gjerne sammen med andre som de hadde noe felles med, som hadde samme ønske om å bygge et miljø der man var veltilpasset. Gamle skikker, kunst og kultur kunne videreføres, og nesten alt var som før. Til og med stedsnavnet kunne man ta med seg, hvis man var mange nok som hadde utvandret fra samme sted. Dermed kunne barna vokse opp i et miljø der foreldrene var veltilpasset. I neste omgang ville miljøet beholde de barna som fant seg til rette, mens de andre ville flytte. Man ser at det ikke bare er individet som velger miljø, men miljøet velger sine individer.


Kontinuiteten i enhver eksistensform er uløselig knyttet til samspillet mellom individ og miljø, mellom elementet og de andre elementene. For å forstå eksistens, må man forstå nettverket som binder sammen elementene i en struktur der man ikke kan skille skarpt mellom elementer og helhet, mellom individer og miljø. Miljøets bestanddeler er elementer. Noen av disse elementer kan være mennesker.

Arv og miljø

Arv og miljø, ingen motsetning. Darwin tilla miljøfaktoren stor betydning i sin teori.

I 2009 ble det markert at det var 200 år siden Charles Darwin ble født. Helt siden boka hans, On the Origin of Species, ble utgitt i 1859, har han vært opphav til mange debatter, og debatter ble det også under 200-års jubileet. Darwins grunnleggende nye ide om hvordan artene har utviklet seg har blitt kalt ”den beste ideen noen noensinne har kommet opp med”. Men det har ikke manglet på kritikk og harde angrep. Darwin har blitt såvel kritisert som hyllet både for hva han har sagt og hva han ikke har sagt. Han har blant annet helt feilaktig blitt tatt til inntekt for ideologier basert på ”den sterkestes rett” og lignende. Her til lands blusset debatten om arv versus miljø opp igjen under jubileumsåret, og nok en gang kunne man se at misforståelser florerer. Mange spør – hvor mye skyldes arv og hvor mye skyldes miljø? De fleste sitter etter vanlig grunnskoleutdanning og vanlig folkeopplysning igjen med den oppfatning at begge deler spiller en vesentlig rolle.

I diskusjonen omkring arv og miljø kan det synes som om enten-eller-tankegangen ligger forankret, næres og opprettholdes, i de vitenskapelige miljøer. Muligens ubevisst. Biologer konsentrerer seg om biologi, sosiologer konsentrerer seg om sosiologi. Vitenskapen burde ligge foran når det gjelder å peke på sammenhenger. Derfor er inntrykket av at lekfolk i så måte skulle ha et mer utviklet vidsyn enn vitenskapen svært uheldig – for såvel lekfolk som for vitenskapen.

Av og til kommer forskere opp med nye funn som har store politiske og/eller ideologiske implikasjoner som kan overskygge det rent vitenskapelige innholdet. Tilfellet Darwin er et eksempel på det, og det har dessverre ført til at essensen i hans resultater drukner i støy.

La det være sagt med en gang: Den oppkonstruerte motsetningen mellom ARV og MILJØ burde for lengst være utgått på dato, og man trenger ikke skylde på Darwin. Det er på høy tid at SAMSPILLET mellom arv og miljø kommer i fokus.

Darwin selv pekte på at det var nettopp miljøet som var grunnen til at nye arter hadde oppstått, slik han for eksempel observerte på Galapagos.

FilosofX har foreslått en forklaringsmodell som ivaretar dette samspillet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer.

Arv kan anses som vår genetiske langtidshukommelse. Kall det gjerne generasjonshukommelse. Informasjon om våre forfedres miljøpåvirkning ligger lagret i genene og overføres gjennom generasjonene til deres etterkommere. Man kan gjerne si at dette tilsvarer den ubevisste langtidshukommelse, slik psykologene vil kunne si at et for eksempel et barns opplevelser og miljøpåvirking lagres i dets ubevisste hukommelse resten av livet. Her menes hukommelse i vid forstand. Miljø, hendelser, opplevelser fra tidligere i livet setter sitt preg på en person og personen endrer adferd i større eller mindre grad. En person endrer adferd gjennom sin levetid. En art endrer adferd gjennom generasjoner. Endring av adferd kalles læring. Hukommelse og læring dreier seg om lagring av informasjon. Hukommelse og læring går over i hverandre og kan ikke skilles skarpt.

Så er det altså meningsløst å skulle velge mellom arv og miljø når det gjelder å finne forklaring på hvorfor vi er som vi er.

Vi formes i et samspill med miljøet, og arv er det som gjør at vi også er formet av miljøet som våre forfedre levde i. Arv er generasjonshukommelsen. Genene er forlengelsen av vår levetidshukommelse.

Syntese: Miljøet betyr alt - det sørger genene for.