miljø og kontinuitet

Tilpasning mellom individ og miljø har en viktig rolle i videreføring av eksistens og eksistensformer. Tilpasning er en del av kontinuiteten. Individets og artens egenskaper lagres ikke bare i hukommelsen og genene, men også i koblingene til miljøet. Dette gjelder på mange plan. Biene holder til der det er blomster og blomstenes etterkommere sørger for at også bienes etterkommere holder seg der. Videreføring av eksistens er videreføring av sameksistens. Når et individ har valgt et miljø, vil miljøet stadig påminne individet om hva og hvem individet er. Hvis en bie har glemt hva den har å gjøre, vil blomstene straks minne den på det igjen, sålenge den holder seg blant blomstene. Og når den husker hva den har å gjøre vil den også bli påminnet om hvor den hører til, nemlig blant blomstene. Et menneskes egenskaper (identitet, meninger, holdninger, tilbøyeligheter, væremåte, tenkemåte, handlemåte, etikk, osv) avgjør i hvilket miljø det vil trives best, altså i hvilket miljø det er best tilpasset. Ved en kombinasjon av selvendring og miljøendring kan individet bli bedre tilpasset. Det handler om å bli mer spiselig og å finne et mer spiselig miljø, bokstavelig eller billedlig talt. Menneskets miljø vil minne mennesket på hvem det er, ikke minst gjennom miljøets forventninger til individet. Hvis man skulle ha glemt de sosiale spillereglene vil man fort bli minnet på det. Også gjennom generasjoner minnes man på hvem man er. Besteforeldre påpeker likheten barnet har med sin mor eller far. Barna velger gjerne, og påskyndes mer eller mindre, å gå på samme fritidsaktiviteter og samme utdanning (gjerne nøyaktig samme universitet) som foreldrene gjorde. I det mer dagligdagse henger vi opp huskelapper eller gjør andre fysiske endringer i omgivelsene for å minne oss selv på noe viktig vi skal huske på neste dag. Når vi legger fingrene på tastaturet på kortterminalen minnes vi på den pinkoden vi hadde glemt i hodet, men som lå lagret i samspillet mellom fingrene og tastaturet. Påminnelsen kom ikke i form av et tall som først måtte gripes av tanken og deretter omsettes til trykk på tastaturet, og etterpå kan vi igjen ha glemt hva tallet var. Vi benytter miljøet som en del av vårt minnelager. Minnet kan også ligge i vår adferd.



Hvis individet kommer bort fra sitt miljø, kan det gjenskape miljøet slik at veltilpassethet gjenopprettes. De som utvandret til Amerika etablerte seg gjerne sammen med andre som de hadde noe felles med, som hadde samme ønske om å bygge et miljø der man var veltilpasset. Gamle skikker, kunst og kultur kunne videreføres, og nesten alt var som før. Til og med stedsnavnet kunne man ta med seg, hvis man var mange nok som hadde utvandret fra samme sted. Dermed kunne barna vokse opp i et miljø der foreldrene var veltilpasset. I neste omgang ville miljøet beholde de barna som fant seg til rette, mens de andre ville flytte. Man ser at det ikke bare er individet som velger miljø, men miljøet velger sine individer.


Kontinuiteten i enhver eksistensform er uløselig knyttet til samspillet mellom individ og miljø, mellom elementet og de andre elementene. For å forstå eksistens, må man forstå nettverket som binder sammen elementene i en struktur der man ikke kan skille skarpt mellom elementer og helhet, mellom individer og miljø. Miljøets bestanddeler er elementer. Noen av disse elementer kan være mennesker.

tilpasning, adapsjon

Livet tilpasser seg. Alt som er, eksisterer fordi det er veltilpasset. Enten ved at eksistensen videreføress uavbrutt, eller at eksistensen videreføres avbrutt gjennom selvkopiering. Dette er evolusjon. Tilpasning er gjerne en kombinasjon av to tilsynelatende motsatte strategier. Den ene er å tilpasse omgivelsene til seg, og det andre er å tilpasse seg til omgivelsene. I læren om kognitiv utvikling (Piaget) snakker man om henholdsvis assimilasjon og akkomodasjon, og fellesbegrepet er adapsjon (tilpasning). Hvis man forsøker å skille strengt mellom assimilasjon og akkomodasjon som to forskjellige prosesser, der det første innebærer å ikke endre seg (beholde tenkemåten, skjemaet), mens det andre innebærer å endre seg (forkaste tenkemåten, velge en ny, et nytt skjema), møter man snart en selvmotsigelse. Enten individet greier å takle ny kunnskap med gammelt skjema, eller ved å endre skjema, skjer det en endring av adferd. Livsprosesser er til forveksling lik kognitive prosesser. Alt liv er kognitive prosesser. Men nok om Piaget for denne gang.
Et individ (menneske, dyr, plante, bakterie) kan tilpasse miljøet til seg, eller tilpasse seg selv til miljøet. Men man kan videre tenke seg at mennesket kan tilpasse seg miljøet på minst to ulike måter. På en måte ved å arbeide for at et miljø endrer seg slik at man selv blir bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. En annen måte er å skifte miljø, og holde fast ved et miljø der man er bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. Det første kan være alt fra å bearbeide maten, lære seg å knuse kokosnøttene, til å få venner sine med på den leken man selv er god i - påvirke konkurransereglene i det markedet man forsøker å hevde seg i. Det andre kan være å flytte til et sted der maten er lettere tilgjengelig, finne seg andre venner, skifte jobb. Vi har nettopp demonstrert at det å endre miljøet neppe kan skje uten endring av egen adferd. Tilpasning av omgivelsene og tilpasning til omgivelsene er to sider av samme sak. Hvem velger hvem når et individ velger andre beitemarker, andre venner å leke med? Det miljøet som er attraktivt for et individ trekker individet til seg, og individet søker det attraktive miljøet. Ekvivalensprinsippet vil medføre at man i bunn og grunn ikke kan skille mellom det å tilpasse og det å tilpasses. Man kan ikke skille mellom det å velge og det å bli valgt. Hvis omgivelsenes ansikter ikke er en vesentlig endring, blir det å endre omgivelsene ekvivalent med det å velge andre omgivelser. Forandring av miljøet = miljøforandring. 
Men vil omgivelsene merke noen forskjell om individene ikke finner seg til rette? Vi har tidligere påpekt samspillet mellom bærbuskene og bærspiserne, der bærspiserne belønner bærbuskene med å spre frø (etterkommere) via avføringen, og bærbuskene belønner bærspiserne med næring. Slik skjer utvelgelsen, og utvelgelsen skjer både ved at bærbuskene velger bærspiserne og ved at bærspiserne velger bærbuskene. Det er lett å se at bærbuskene tiltrekker seg bærspiserne, men hvordan tiltrekker bærspiserne seg bærbuskene? Jo, ved å bidra til at nye bærbusker vokser opp vil det aldri mangle på bærbusker i bærspisernes miljø. Lignende samspill finner man mellom bier og blomster. Biene er blomstenes omgivelser på samme måte som blomstene er bienes omgivelser. De har tilpasset seg hverandre. Hvem kom først - høna eller egget? Ingen av delene.
Individet er igjen en del av andre individers omgivelser, siden individets omgivelser også består av individer. Individer av alle slag (husk at individer ikke bare er mennesker og dyr, men planter, celler, - hvor ender oppramsingen?). 
Individet og omgivelsene sameksisterer i et nettverk og tilpasses gjensidig.

Den fysiske virkeligheten og vår opplevelse av den

Vi har alle vår unike opplevelse av den fysiske virkeligheten (som vi her skal kalle virkeligheten, selv om den ikke nødvendigvis er hele virkeligheten). Hvem kan da si - dette er virkeligheten, mens det der ikke er virkeligheten? Finnes kanskje ikke EN virkelighet, men like mange virkeligheter som det finnes opplevere av virkeligheten?
Den tilsynelatende konflikten mellom påstanden om én sann virkelighet og påstanden om mange sanne virkelighetsoppfatninger er et paradoks, og paradokset kan løses. Løsningen på paradokset ligger ikke i å erklære alle oppfatninger som avviker fra virkeligheten som vrangforestillinger, for da vil kun det minste avvik avsløre at alle virkelighetsoppfatninger er vrangforestillinger. Nøkkelen ligger i at forestillingene er sanne, men ikke fullstendige. De er sanne innen sitt omfang, men omfanget er begrenset av individets endelighet.
Vårt individuelle, unike bilde av virkeligheten er skapt dels direkte gjennom alle våre sanseinntrykk og dels via indirekte informasjon om dem. Individets ståsted bestemmer individets synsvinkel. Uansett er informasjonen begrenset til kun et utvalg av den totale informasjon om virkeligheten. Derfor er det ingen som besitter det absolutte svar på hva som er virkeligheten. Men vi har en tilnærming til det gjennom vår felles oppfatning om virkeligheten, og på den måten kan vi danne oss et mer eller mindre uskarpt bilde av virkeligheten. Min (relative) virkelighetsoppfatning relaterer til (den absolutte) virkeligheten som en planet relaterer til stjerna den kretser rundt, eller som elektronet relaterer til atomkjernen den svirrer rundt. Andres virkelighetsoppfatning tilsvarer andre planeter som kretser rundt samme stjerne, eller andre elektroner rundt samme kjerne. Noen er nær kjernen, noen lengre ute, og man kunne tilføye - noen er helt ute. Men sentrum kan man bare nærme seg, og man kan bare tilnærmelsesvis befinne seg der.

Fram til for 400 år siden var vi overbevist om at vi på jorda befant oss i sentrum av universet og at alle andre himmellegemer kretset rundt oss, fordi de kunne se slik ut fra vårt ståsted. Hvisdet bodde noen på Mars kunne de tenke det samme. Like nærliggende er det å tro at vårt eget ståsted representerer virkeligheten og at alle andre rundt oss må ha avvikende oppfatninger. Man må simpelthen vite bedre, at vi alle har en oppfatning som avviker fra virkeligheten.

Slik kan man illustrere forholdet mellom en virkelighet og mange virkelighetsoppfatninger. De mange forskjellige planetene motstrider ikke at det finnes en stjerne i midten, snarere bekreftes det. Konvergensen i retning av en felles virkelighetsoppfatning bekrefter at det finnes en virkelighet. Mange sanne virkelighetsoppfatninger. En sann virkelighet.