Sjelen er alt hva jeg er. Sjelen kan beskives ved mine egenskaper – alt det som er forskjellig fra andre, forskjellig fra omgivelsene, forskjellig fra resten av naturen. Jeg er er sammensatt av all den informasjonen jeg har lagret. Noe er lagret i den bevisste delen av informasjonslageret, i hukommelsen, som igjen kan deles opp i korttidshukommelse og langtidshukommelse. Data i hukommelsen er bevisst ved at jeg kan vite noe om hvor og når det kommer fra, som for eksempel erfariner og opplevelser jeg kan tidfeste eller stedfeste. Den ubesvisste delen av datalageret inneholder informasjon som jeg ikke vet spesifikt hvor og når det kommer fra, men som likevel er med på å definere mine reaksjoner, min adferd og ellers hvem jeg er. Noe av det kan stamme fra erfaringer fra egen levetid. En annen viktig del av det ubevisste datalageret er mitt genetiske minne, egenskaper jeg har arvet fra mine forfedre og –mødre fra livets morgen. Læring er endring av adferd, endring av egenskaper – endring som lagres et eller annet sted i mitt totale datalager. Gjennom samspill med miljøet i min levetid og mine forfedres levetid skapes redundans i datalageret, slik at hvis det skulle oppstå brudd i det genetiske lageret eller i hukommelsen, vil miljøet kunne minne meg på hva jeg eller mine forfedre har glemt. Dermed kan et kontinuitetsbrudd kompenseres med en by-pass via miljøet, slik at kontinuiteten gjenopprettes. Ett eksempel er at man i et tradisjonspreget oppvekstmiljø vil bli minnet på hvem man er og forventninger om å gå i forfedrenes fotspor.
Naturlig variasjon gjør at individer spontant vil teste ut andre muligheter enn forfedrene på tross av miljøet, og derfor er det ikke riktig at arv og miljø til sammen bestemmer alt. Gjennomsnittsindividet kan være tilnærmet hundre prosent et resultat av arv og miljø, men ikke det enkelte individ.
Sjelen er i de fleste betydninger det samme som jeg-et, selv om avvikende definisjoner av jeg-et kan forekomme.
Sjelen i rom-tid-kontinuum.
Sjelens består av en unik konstellasjon og organisering av deterministiske tråder i rom-tid veven, og deres konfigurering av det nettverk som dannes med omgivelsene. Heri ligger også dens kontinuitet. Antallet tråder er like mange som de elementærpartikler inividet til enhver tid er sammensatt av.
Min sjel er summen av mine egenskaper, preget av alle erfaringer gjort av meg og mitt opphav i vårt miljø gjennom alle tider.
mandag 28. november 2011
fredag 25. november 2011
Vilje: Sta som en stein
Vilje har vært forsøkt definert på ulike måter: en egenskap ved sinnet (Wikipedia), målbevisst streben, evne til å foreta valg og omsette tanker til handling, evne til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang (snl.no). Selv om definisjonene spriker, er det ingen av dem som sier noe om vilje utenfor den menneskelige bevissthet. ’En egenskap ved sinnet’ er den mest generelle definisjonen av de ovenfor, og den skiller seg fra de andre ved at den åpner for at vilje kan være knyttet til noe annet enn handling. Man kan altså tenke seg vilje knyttet til eksistens – ikke bare til noe jeg vil gjøre eller vil ha. En videre forståelse av vilje inkluderer også noe jeg vil være, livsvilje, som i ”jeg vil være lykkelig”.
I dagligtale kan vilje bety både det man til enhver tid vil, eller selve evnen til å fastholde det man vil. Mens det første kan defineres som en tilstand ved sinnet, er det siste nettopp den egenskap ved sinnet som det refereres til i definisjonen innledningsvis. Denne egenskapen er beslektet med karakter og standhaftighet, noe som knytter vilje til jeg-et, og som gjerne graderes med beskrivelser som sta, konsekvent, vinglete, sikker, usikker, egen (adjektivet egen er naturlig tilknyttet jeg, mitt, og i bokstavelig forstand – min egenskap). Vilje er et uttrykk for, og en viktig del av, hvem jeg er. Man kan følgelig si at vilje ikke bare er en egenskap ved sinnet men en egenskap ved jeget. Vilje er med på å definere jeget. Et individ gir seg til kjenne både ved hva det vil til enhver tid og hvor sterkt og varig det vil hva det vil. Etter en klargjøring av disse begrepene er det naturlig å oppsummere som følger:
Vilje i overordnet forstand er en egenskap ved jeg-et (sjelen). Vilje i spesifikk forstand (gitt tid og sted) er en tilstand ved sinnet.
Tilbake til steinen og muligheten for at man i en videre forståelse kan si at også steinen har vilje. Man kan innvende at steinens tilsynelatende vilje og stahet skiller seg vesentlig fra menneskelig vilje ved at den ikke kan gjøre noe annet enn det den gjør – dens vilje er alltid den samme. Så steinen er altså mer konsekvent. Men at viljen er konsekvent kan neppe benyttes som argument for å diskriminere det som vilje.
Vel er steinen typisk mer konsekvent enn et menneske, men er steinen virkelig helt konsekvent?
Først må vi slå fast at steinen tilsynelatende er mindre påvirket av sitt miljø enn hva mennesket er. Steinens og dens elementer har en mer ensartet og mindre sammensatt deterministisk bakgunn enn mennesket, og adferden synes også å være mer ensartet enn menneskets adferd. Steinens vilje kan beskrives med færre parametre enn menneskets vilje. I klassisk fysikk ville man kunne forenkle steinens vilje til to egenskaper knyttet til dens masse – nemlig treghet og gravitasjonskraft. Steinens vilje er å adlyde de mekaniske kreftene, men ellers ikke endre hastighet eller retning. Steinens vilje er å trekke på andre legemer med samme kraft som de trekker på steinen, og kraften bestemmes av massene (egenskapene) til steinen og det andre legemet. Steinens egenskap er masse. Steinens tilstand er fart (hastighet og retning). Egenskap og tilstand kombineres ved produktet masse*fart og kalles steinens impuls, eller massefart, og som kun endres i henhold til kraftpåvirkning. Steinens egenskap (massen) kan ikke endres uten at steinens identitet endres (for eksempel ved at den deles i to mindre steiner), mens steinens tilstand (fart) kan endres uten at steinens egenskap endres. Sålangt har vi beskrevet steinen som noe som vil oppføre seg helt forutsigbart og konsekvent. Mer komplekst blir det straks man innfører energitap, som for eksempel luftmotstand og annen friksjon, og omforming fra bevegelsesenergi til varme ved sammenstøt med andre legemer. Da blir steinens vilje uendelig mer sammensatt, selv om det krever et mer mikroskopisk perspektiv for å se det forenklede perspektivet man antok da Newton med flere gjorde de store framskritt om himmellegemenes bevegelser i tomt rom.
En ideell stein ville være en perfekt kule med fullstendig homogen massetetthet og med en atom- og molekylstruktur som en diamant eller lignende. Dertil måtte den ha perfekt elastisitet slik at den kunne støte sammen med andre steiner uten at noe av energien gikk over til varme. Med to slike steiner kunne man gjøre eksperimenter i tomt rom og se at de alltid oppførte seg identisk likt hver gang de ble utsatt for støt eller gravitasjonskrefter. Under enhver annen betingelse ville de ikke oppføre seg konsekvent. Og vanlige ikke-ideelle steiner ville ikke under noen omstendighet oppføre seg konsekvent. Som om steinen hadde en vilje som varierte med tid og sted, som om den hadde et omskiftelig sinn. En tilsynelatende uforutsigbar vilje, som den menneskelige vilje. Med mye større repeterbarhet i sin respons på omgivelsene enn det man ser hos mennesker. Steinens vilje synes å variere mye, mye mindre enn viljen hos folk flest. Som om steinen var en veldig sta person. Sta som en stein. Vi har lettere for å kalle konsekvent oppførsel for vilje hvis oppførselen tross alt er ørlite inkonsekvent, som den er hos en stein. Og hvis en stein kan sies å ha vilje, må det finnes mye i naturen som har vilje.
I dagligtale kan vilje bety både det man til enhver tid vil, eller selve evnen til å fastholde det man vil. Mens det første kan defineres som en tilstand ved sinnet, er det siste nettopp den egenskap ved sinnet som det refereres til i definisjonen innledningsvis. Denne egenskapen er beslektet med karakter og standhaftighet, noe som knytter vilje til jeg-et, og som gjerne graderes med beskrivelser som sta, konsekvent, vinglete, sikker, usikker, egen (adjektivet egen er naturlig tilknyttet jeg, mitt, og i bokstavelig forstand – min egenskap). Vilje er et uttrykk for, og en viktig del av, hvem jeg er. Man kan følgelig si at vilje ikke bare er en egenskap ved sinnet men en egenskap ved jeget. Vilje er med på å definere jeget. Et individ gir seg til kjenne både ved hva det vil til enhver tid og hvor sterkt og varig det vil hva det vil. Etter en klargjøring av disse begrepene er det naturlig å oppsummere som følger:
Vilje i overordnet forstand er en egenskap ved jeg-et (sjelen). Vilje i spesifikk forstand (gitt tid og sted) er en tilstand ved sinnet.
Tilbake til steinen og muligheten for at man i en videre forståelse kan si at også steinen har vilje. Man kan innvende at steinens tilsynelatende vilje og stahet skiller seg vesentlig fra menneskelig vilje ved at den ikke kan gjøre noe annet enn det den gjør – dens vilje er alltid den samme. Så steinen er altså mer konsekvent. Men at viljen er konsekvent kan neppe benyttes som argument for å diskriminere det som vilje.
Vel er steinen typisk mer konsekvent enn et menneske, men er steinen virkelig helt konsekvent?
Først må vi slå fast at steinen tilsynelatende er mindre påvirket av sitt miljø enn hva mennesket er. Steinens og dens elementer har en mer ensartet og mindre sammensatt deterministisk bakgunn enn mennesket, og adferden synes også å være mer ensartet enn menneskets adferd. Steinens vilje kan beskrives med færre parametre enn menneskets vilje. I klassisk fysikk ville man kunne forenkle steinens vilje til to egenskaper knyttet til dens masse – nemlig treghet og gravitasjonskraft. Steinens vilje er å adlyde de mekaniske kreftene, men ellers ikke endre hastighet eller retning. Steinens vilje er å trekke på andre legemer med samme kraft som de trekker på steinen, og kraften bestemmes av massene (egenskapene) til steinen og det andre legemet. Steinens egenskap er masse. Steinens tilstand er fart (hastighet og retning). Egenskap og tilstand kombineres ved produktet masse*fart og kalles steinens impuls, eller massefart, og som kun endres i henhold til kraftpåvirkning. Steinens egenskap (massen) kan ikke endres uten at steinens identitet endres (for eksempel ved at den deles i to mindre steiner), mens steinens tilstand (fart) kan endres uten at steinens egenskap endres. Sålangt har vi beskrevet steinen som noe som vil oppføre seg helt forutsigbart og konsekvent. Mer komplekst blir det straks man innfører energitap, som for eksempel luftmotstand og annen friksjon, og omforming fra bevegelsesenergi til varme ved sammenstøt med andre legemer. Da blir steinens vilje uendelig mer sammensatt, selv om det krever et mer mikroskopisk perspektiv for å se det forenklede perspektivet man antok da Newton med flere gjorde de store framskritt om himmellegemenes bevegelser i tomt rom.
En ideell stein ville være en perfekt kule med fullstendig homogen massetetthet og med en atom- og molekylstruktur som en diamant eller lignende. Dertil måtte den ha perfekt elastisitet slik at den kunne støte sammen med andre steiner uten at noe av energien gikk over til varme. Med to slike steiner kunne man gjøre eksperimenter i tomt rom og se at de alltid oppførte seg identisk likt hver gang de ble utsatt for støt eller gravitasjonskrefter. Under enhver annen betingelse ville de ikke oppføre seg konsekvent. Og vanlige ikke-ideelle steiner ville ikke under noen omstendighet oppføre seg konsekvent. Som om steinen hadde en vilje som varierte med tid og sted, som om den hadde et omskiftelig sinn. En tilsynelatende uforutsigbar vilje, som den menneskelige vilje. Med mye større repeterbarhet i sin respons på omgivelsene enn det man ser hos mennesker. Steinens vilje synes å variere mye, mye mindre enn viljen hos folk flest. Som om steinen var en veldig sta person. Sta som en stein. Vi har lettere for å kalle konsekvent oppførsel for vilje hvis oppførselen tross alt er ørlite inkonsekvent, som den er hos en stein. Og hvis en stein kan sies å ha vilje, må det finnes mye i naturen som har vilje.
onsdag 23. november 2011
Adferd, naturlover og vilje
Når det gjelder adferd og lover for adferd har det blitt sagt at mennesket skiller seg fra resten av naturen ved at mens naturen følger naturlovene, finnes ingen naturlov som kan beskrive menneskets adferd. Tilsynelatende er det slik, men det er trolig en illusjon. Det er fullt mulig å konsentrere forskningen om naturfenomener som domineres av noen få, isolerbare faktorer, og peke på enkle sammenhenger av årsak og virkning. Newtons lover er et eksempel på dette. Enkle, faste legemer, som for eksempel en stein, adlyder Newtons lover så lenge man betrakter fenomenene makroskopisk og så lenge friksjon ikke har betydning. I spesialtilfellene altså. Men generelt kan selv de enkle deler av naturen påvirkes av flere faktorer, som for eksempel friksjon. Og har man først inkludert friksjon i modellen, kan kompleksiteten bli bortimot endeløs.
Mennesket adlyder også Newtons lover, men det er uendelig mange andre faktorer som også påvirker menneskets adferd. Livet utspiller seg i et deterministisk univers, der alt henger sammen med alt, der alt som skjer har en forhistorie og et etterspill. Et menneske er uendelig komplekst, med en uendelig sammensatt forhistorie. Derfor er et menneske tilsynelatende, og i praksis, uforutsigbart. Men samtidig fullstendig deterministisk. Man må huske på at selv om determinismens tråder er for mange og lange til å beregne dem, er universet likevel vevd av slike tråder. Universets uforutsigbarhet og uutgrunnelighet er en praktisk begrensning – den samme praktiske begrensning som styrer lysets adferd og utbredelseshastigheten til all informasjon. Praktisk uforutsigbarhet betyr ikke indeterminisme.
En naturlov er ikke et påbud som naturen må adlyde. En naturlov er en beskrivelse av naturens adferd. Hvis man skal peke på en grunnleggende naturlov – selve elementærloven – måtte det være determinismen.
Så er det da to illusjoner som støtter synet på et skille mellom mennesket og naturens elementer: Tilsynelatende følger det fallende eplet Newtons lover. Tilsynelatende følger ikke mennesket determinismens lov. Begge deler er feil. Både eplets adferd og menneskets adferd utspiller seg i det deterministiske univers.
Fri vilje er ikke i konflikt med determinisme, tvert i mot: Determinisme er en forutsetning for fri vilje i praksis. Determinisme muliggjør at individet kan bruke sin erfaring, sin hukommelse og forestillingsevne til å være seg bevisst hva det vil. Determinismen muliggjør det å uttrykke viljen, å sette vilje ut i handling, som når bilens hjul svinger til høyre når man dreier rattet til høyre. Frikobling fra fortid og fremtid ville gjøre fri vilje umulig. Fri vilje er ikke frihet fra fortid og framtid. Fri vilje er frihet fra samtid, den friheten som gjør at man hverken må eller kan gjøre det samme som noen annen. Pauli-prinsippet viser at det også gjelder for elementærpartikler.
Vilje synes å være noe som kunne skille menneskets adferd fra resten av naturen. Men når vi nå har faststlått at all adferd følger determinismens lover, og vilje antas å påvirke adferd, må vi innse at vilje også er en del av den deterministiske vev. Så hva er vilje i stort og smått? Vi aner at vilje kan arte seg svært forskjellig, og at det kan være begrepsmessig vanskelig å definere vilje hos mennesket og vilje eller i naturen som ulike arter av det samme, nemlig deterministisk vilje. Diskusjonen om vilje dreier seg ikke bare om determinisme og viljens frihet, men er en del av vår pågående diskusjon av begrepene subjekt og handling.
Har en stein vilje? Spørsmålet virker absurd. Men som en begynnelse på en videre diskusjon kan vi kanskje akseptere følgende observasjoner: Den store steinen ville ikke flytte på seg selv om vi tok i av alle krefter. Steinen ville ikke stoppe da den traff glassruta. Steinen ville ikke ligge på toppen av varden, den ville bare ned igjen på bakken. Steinens adferd domineres av treghet og gravitasjon. Treghet kan anses som vilje til å fortsette å ha uendret hastighet, eller spesialtilfellet ligge i ro. Gravitasjon kan anses som vilje til å nærme seg andre legemer med masse. Alt som eksisterer kan anses å ha viljen til kontinuitet - videreført eksistens. Uten en slik grunnleggende egenskap ville ikke noe kunne eksistere.
http://filosofx.blogspot.com/2010_07_01_archive.html
Mennesket adlyder også Newtons lover, men det er uendelig mange andre faktorer som også påvirker menneskets adferd. Livet utspiller seg i et deterministisk univers, der alt henger sammen med alt, der alt som skjer har en forhistorie og et etterspill. Et menneske er uendelig komplekst, med en uendelig sammensatt forhistorie. Derfor er et menneske tilsynelatende, og i praksis, uforutsigbart. Men samtidig fullstendig deterministisk. Man må huske på at selv om determinismens tråder er for mange og lange til å beregne dem, er universet likevel vevd av slike tråder. Universets uforutsigbarhet og uutgrunnelighet er en praktisk begrensning – den samme praktiske begrensning som styrer lysets adferd og utbredelseshastigheten til all informasjon. Praktisk uforutsigbarhet betyr ikke indeterminisme.
En naturlov er ikke et påbud som naturen må adlyde. En naturlov er en beskrivelse av naturens adferd. Hvis man skal peke på en grunnleggende naturlov – selve elementærloven – måtte det være determinismen.
Så er det da to illusjoner som støtter synet på et skille mellom mennesket og naturens elementer: Tilsynelatende følger det fallende eplet Newtons lover. Tilsynelatende følger ikke mennesket determinismens lov. Begge deler er feil. Både eplets adferd og menneskets adferd utspiller seg i det deterministiske univers.
Fri vilje er ikke i konflikt med determinisme, tvert i mot: Determinisme er en forutsetning for fri vilje i praksis. Determinisme muliggjør at individet kan bruke sin erfaring, sin hukommelse og forestillingsevne til å være seg bevisst hva det vil. Determinismen muliggjør det å uttrykke viljen, å sette vilje ut i handling, som når bilens hjul svinger til høyre når man dreier rattet til høyre. Frikobling fra fortid og fremtid ville gjøre fri vilje umulig. Fri vilje er ikke frihet fra fortid og framtid. Fri vilje er frihet fra samtid, den friheten som gjør at man hverken må eller kan gjøre det samme som noen annen. Pauli-prinsippet viser at det også gjelder for elementærpartikler.
Vilje synes å være noe som kunne skille menneskets adferd fra resten av naturen. Men når vi nå har faststlått at all adferd følger determinismens lover, og vilje antas å påvirke adferd, må vi innse at vilje også er en del av den deterministiske vev. Så hva er vilje i stort og smått? Vi aner at vilje kan arte seg svært forskjellig, og at det kan være begrepsmessig vanskelig å definere vilje hos mennesket og vilje eller i naturen som ulike arter av det samme, nemlig deterministisk vilje. Diskusjonen om vilje dreier seg ikke bare om determinisme og viljens frihet, men er en del av vår pågående diskusjon av begrepene subjekt og handling.
Har en stein vilje? Spørsmålet virker absurd. Men som en begynnelse på en videre diskusjon kan vi kanskje akseptere følgende observasjoner: Den store steinen ville ikke flytte på seg selv om vi tok i av alle krefter. Steinen ville ikke stoppe da den traff glassruta. Steinen ville ikke ligge på toppen av varden, den ville bare ned igjen på bakken. Steinens adferd domineres av treghet og gravitasjon. Treghet kan anses som vilje til å fortsette å ha uendret hastighet, eller spesialtilfellet ligge i ro. Gravitasjon kan anses som vilje til å nærme seg andre legemer med masse. Alt som eksisterer kan anses å ha viljen til kontinuitet - videreført eksistens. Uten en slik grunnleggende egenskap ville ikke noe kunne eksistere.
http://filosofx.blogspot.com/2010_07_01_archive.html
onsdag 26. oktober 2011
Livet i rom-tiden
Morcellen (a) smelter sammen med farcellen (b) i (c), tar opp næringsemner (d) til vekst og minkende entropi i perioden fram til en stabil tilstand langt fra ekvilibrium, som vedlikeholdes, der celler skiftes ut, avfall skilles ut; to atomer går sammen og blir til et molekyl (e) som tas opp i organismen; en elementærpartikkel flykter (f); organismen dissiperer energi/masse i form av varmeestråling, langbølget foton (g); forfallet starter (h), organismen dissiperer mer enn den opptar, det vedlikeholdes ikke lengre en tilstand langt fra ekvilibrium, utviklingen går mot økt entropi, og til slutt er organismen gått fullstendig i oppløsning (i).
Øyeblikksbilde mellom (e) og (f); organismen tar opp næring fra tilsynelatende separate elementer.
Øyeblikksbilde (g), dissipert energi, utstråling av varme i form av et langbølget foton
mandag 24. oktober 2011
Mennesket i rom-tiden, en sammenfiltring av tråder
Vårt syn på oss selv som individer og individets forhold til verden for øvrig er i hovedsak begrenset til et 3-dimensjonalt (3D) perspektiv. Ofte kan det være lettere å se på oss selv i en to dimensjonal verden, eksempelvis som en prikk på et kart. Fire dimensjoner (4D) er vanskelig å forestille seg, så naturlig nok lar man det ligge. Likevel har man effektiv demonstrert hvordan det som synes uforklarlig blir forklarlig hvis man introduserer en ekstra dimensjon, eller motsatt: Det forklarlige kan bli uforklarlig i det såkalte Flatland, der man bare kan bevege seg i, og observere i, to dimensjoner. Man kan ane at et fire-dimensjonalt perspektiv kunne øke vår innsikt i verden og hvordan ting henger sammen, bokstavelig talt.
Vanligvis betrakter man et menneske, som alle andre objekter, som noe avgrenset. Man kan studere det fra alle kanter, fra topp til tå, forfra og bakfra, fra den ene siden og den andre siden. Det har en begynnelse og en slutt, en romlig begrensning og henger ikke sammen med omgivelsene eller resten av verden. Dette er det tre-dimensjonale perspektiv.
Forestill deg deg nå et lite korn eller en partikkel, som er så liten at du ikke ser noe annet enn en prikk. Tenk deg at du følger denne partikkelens historie, dens ferd gjennom tid og rom, og at sporet etter den danner en endeløs sammenhengende strek gjennom verden. Denne sammenhengende streken illustrerer det såkalte rom-tid kontinuum. Det vi i 3D-rommet til daglig anser som separate PUNKTER eller partikler, er egentlig som kontinuerlige TRÅDER i tid-rommet. Punktet er øyeblikksbildet av tråden. Et annet perspektivsprang: Hvis man tenker seg en kontinuerlig sylinder, eller et rør, i rom-tiden og studerer tverrsnittet av røret, ser man en ring. Ringen er øyeblikksbildet av det kontinuerlige rom-tid-røret. Mer generelt er det tredimensjonale øyeblikksbilde som et tverrsnitt av rom-tiden, der man observerer snittet på tvers av tidsretningen, billedlig talt.
En celledeling vil i rom-tiden ha mye til felles med grendelingen på et tre: Hvis man følger grenen på et tre utover, kommer man gjerne til et sted der grenen deler seg. Et snitt innenfor ville vist oss en enkel skive, mens et snitt utenfor ville vist oss to separate skiver. Øyeblikksbildene som viser en celle før celledelingen og to celler etter celledelingen er to ulike tverrsnitt av rom-tiden, hver til sin tid.
Hvis cellen som delte seg var den nylig befruktede eggcellen, ville man i rom-tiden se at den ene grenen noe forut for avgreningen (celledelingen) innlemmes en mye tynnere gren omgitt av mange andre tynne grener som ikke ikke er innlemmet. Dette er den ene sædcellen som i konkurranse med mange andre har klart å nå fram til eggcella først, slik at eggcellen lukket skallet og avviste de øvrige sædcellene. Følger man eggcelle-grenen og sædcelle-grenen bakover i tid, ville man se at de begge springer ut av en sammenspinning av mange tynne tråder, molekyler, som igjen er sammenspunnet av enda tynnere tråder – atomene og deres elementærpartikler.
Betraktet i et fugleperspektiv vil dannelsen av et menneske eller et annet biologisk individ kunne betraktes som en sammenpinning av fibre til tråder, tråder til tykkere tråder, fletting til enda tykkere tråder. Alt er tråder av ulike tykkelser som kombineres på ulikt vis. Den kontinuerlige veksten gjennom påfølgende avgreninger (celledelinger) næres av kontinuerlig tilførsel av tråder utenfra. Veksten er tilnærmet eksponensiell i starten, som en naturlig følge av celledelingen 1-2-4-8-16-... osv, men kulminerer når individet er ferdig utvokst.
Utvekslingen via tråder til og fra omverdenen slutter ikke selv om veksten kulminerer. Disse trådene innkommer sammenflettet i minst tre-fire viktige hovedkategorier – mat, drikke, oksygen. Utgående kategorier kan være avføring, urin, karbondioksyd, energi. I 3D vil vi beskrive prosessen som at celler dør og celler fornyes, og at dette krever næring og ekskresjon (avfall). Mange av de utgående energitrådene er fotoner med lang bølgelengde (varmestråling). Elektroner kommer og går, eller bytter plass, ved hendelser som vi gjerne refererer til som eksitasjon, ionisering, osv.
Mennesket er i rom-tiden altså en gigantisk sammenfiltring av kontinuerlige tråder, til dels organisert som sammenspinninger og sammenflettinger av tråder. Øyeblikksbildet av elementærtråden i 3D er elementærpartikkelen. Gjennom hele menneskets livsperiode vedlikeholdes individets struktur, mens de enkelte trådene kan være innom for en kortere periode (i løpet av noen år er nesten alle cellene i kroppen skiftet ut). Nesten ingen tråder er gjennomgående livet ut, og likevel opprettholdes organiseringen av trådene. Mønstrene er de samme selv om alle bestanddeler skiftes ut.
I 3D kan man beskrive livsprosessen ved at energi strømmer gjennom individet mens organiseringen av individet opprettholdes. Hvis man kombinerer Maturana, Varela og Batesons beskrivelser kan man konkludere med at det levende individ, og dets celler, er både åpent og lukket: Energiåpent og samtidig organisasjonslukket. Energi, i form av materie og stråling, strømmer inn og ut. Individet er i en stabil, stasjonær tilstand, men langt fra likevekt. Analogt kan man studere en makroskopisk organisme i form av et tradisjons-sterkt musikk-korps. Etter noen år er alle medlemmer skiftet ut, men korpset spiller samme marsjen hvert år, og det låter helt likt.
Mot slutten av livet finner man gjerne flere utgående tråder fra individet enn inngående tråder. Til slutt opprettholdes ikke organiseringen på samme måte som i den stabile tilstanden gjennom livet, og trådenes sammenfiltring løser seg opp (desintegreres). Trådene spres, noen fort, andre sakte. Etter lang tid er det kanskje bare en sammenfiltring igjen – beina – men til slutt løser også elementærtrådene seg opp i sine enkeltheter.
Elementærtrådene som på ett tidspunkt utgjorde et menneske vil på et annet tidspunkt mer eller mindre inngå i andre deler av naturen, andre organismer, jordsmonnet, atmosfæren. Den ultimate resirkulering. Den ultimate reinkarnasjon. Noen av trådene er organiserte i strukturer vi har navn på, andre ikke. Men...
Alle trådene er til en hver tid del av den kosmiske veven.
Illustrasjon: http://filosofx.blogspot.com/2011/10/livet-i-rom-tiden.html
Vanligvis betrakter man et menneske, som alle andre objekter, som noe avgrenset. Man kan studere det fra alle kanter, fra topp til tå, forfra og bakfra, fra den ene siden og den andre siden. Det har en begynnelse og en slutt, en romlig begrensning og henger ikke sammen med omgivelsene eller resten av verden. Dette er det tre-dimensjonale perspektiv.
Forestill deg deg nå et lite korn eller en partikkel, som er så liten at du ikke ser noe annet enn en prikk. Tenk deg at du følger denne partikkelens historie, dens ferd gjennom tid og rom, og at sporet etter den danner en endeløs sammenhengende strek gjennom verden. Denne sammenhengende streken illustrerer det såkalte rom-tid kontinuum. Det vi i 3D-rommet til daglig anser som separate PUNKTER eller partikler, er egentlig som kontinuerlige TRÅDER i tid-rommet. Punktet er øyeblikksbildet av tråden. Et annet perspektivsprang: Hvis man tenker seg en kontinuerlig sylinder, eller et rør, i rom-tiden og studerer tverrsnittet av røret, ser man en ring. Ringen er øyeblikksbildet av det kontinuerlige rom-tid-røret. Mer generelt er det tredimensjonale øyeblikksbilde som et tverrsnitt av rom-tiden, der man observerer snittet på tvers av tidsretningen, billedlig talt.
En celledeling vil i rom-tiden ha mye til felles med grendelingen på et tre: Hvis man følger grenen på et tre utover, kommer man gjerne til et sted der grenen deler seg. Et snitt innenfor ville vist oss en enkel skive, mens et snitt utenfor ville vist oss to separate skiver. Øyeblikksbildene som viser en celle før celledelingen og to celler etter celledelingen er to ulike tverrsnitt av rom-tiden, hver til sin tid.
Hvis cellen som delte seg var den nylig befruktede eggcellen, ville man i rom-tiden se at den ene grenen noe forut for avgreningen (celledelingen) innlemmes en mye tynnere gren omgitt av mange andre tynne grener som ikke ikke er innlemmet. Dette er den ene sædcellen som i konkurranse med mange andre har klart å nå fram til eggcella først, slik at eggcellen lukket skallet og avviste de øvrige sædcellene. Følger man eggcelle-grenen og sædcelle-grenen bakover i tid, ville man se at de begge springer ut av en sammenspinning av mange tynne tråder, molekyler, som igjen er sammenspunnet av enda tynnere tråder – atomene og deres elementærpartikler.
Betraktet i et fugleperspektiv vil dannelsen av et menneske eller et annet biologisk individ kunne betraktes som en sammenpinning av fibre til tråder, tråder til tykkere tråder, fletting til enda tykkere tråder. Alt er tråder av ulike tykkelser som kombineres på ulikt vis. Den kontinuerlige veksten gjennom påfølgende avgreninger (celledelinger) næres av kontinuerlig tilførsel av tråder utenfra. Veksten er tilnærmet eksponensiell i starten, som en naturlig følge av celledelingen 1-2-4-8-16-... osv, men kulminerer når individet er ferdig utvokst.
Utvekslingen via tråder til og fra omverdenen slutter ikke selv om veksten kulminerer. Disse trådene innkommer sammenflettet i minst tre-fire viktige hovedkategorier – mat, drikke, oksygen. Utgående kategorier kan være avføring, urin, karbondioksyd, energi. I 3D vil vi beskrive prosessen som at celler dør og celler fornyes, og at dette krever næring og ekskresjon (avfall). Mange av de utgående energitrådene er fotoner med lang bølgelengde (varmestråling). Elektroner kommer og går, eller bytter plass, ved hendelser som vi gjerne refererer til som eksitasjon, ionisering, osv.
Mennesket er i rom-tiden altså en gigantisk sammenfiltring av kontinuerlige tråder, til dels organisert som sammenspinninger og sammenflettinger av tråder. Øyeblikksbildet av elementærtråden i 3D er elementærpartikkelen. Gjennom hele menneskets livsperiode vedlikeholdes individets struktur, mens de enkelte trådene kan være innom for en kortere periode (i løpet av noen år er nesten alle cellene i kroppen skiftet ut). Nesten ingen tråder er gjennomgående livet ut, og likevel opprettholdes organiseringen av trådene. Mønstrene er de samme selv om alle bestanddeler skiftes ut.
I 3D kan man beskrive livsprosessen ved at energi strømmer gjennom individet mens organiseringen av individet opprettholdes. Hvis man kombinerer Maturana, Varela og Batesons beskrivelser kan man konkludere med at det levende individ, og dets celler, er både åpent og lukket: Energiåpent og samtidig organisasjonslukket. Energi, i form av materie og stråling, strømmer inn og ut. Individet er i en stabil, stasjonær tilstand, men langt fra likevekt. Analogt kan man studere en makroskopisk organisme i form av et tradisjons-sterkt musikk-korps. Etter noen år er alle medlemmer skiftet ut, men korpset spiller samme marsjen hvert år, og det låter helt likt.
Mot slutten av livet finner man gjerne flere utgående tråder fra individet enn inngående tråder. Til slutt opprettholdes ikke organiseringen på samme måte som i den stabile tilstanden gjennom livet, og trådenes sammenfiltring løser seg opp (desintegreres). Trådene spres, noen fort, andre sakte. Etter lang tid er det kanskje bare en sammenfiltring igjen – beina – men til slutt løser også elementærtrådene seg opp i sine enkeltheter.
Elementærtrådene som på ett tidspunkt utgjorde et menneske vil på et annet tidspunkt mer eller mindre inngå i andre deler av naturen, andre organismer, jordsmonnet, atmosfæren. Den ultimate resirkulering. Den ultimate reinkarnasjon. Noen av trådene er organiserte i strukturer vi har navn på, andre ikke. Men...
Alle trådene er til en hver tid del av den kosmiske veven.
Illustrasjon: http://filosofx.blogspot.com/2011/10/livet-i-rom-tiden.html
onsdag 28. september 2011
Hva gjenstår da som filosofiens oppgave?
Spørsmålet stilles av journalisten i denne artikkelen http://morgenbladet.no/article/20110909/OIDEER/709099931. Filosofiprofessoren tar ikke for sterkt i når han svarer: "Noen tenker at vitenskapelig fremskritt gir mindre rom for filosofi, men det er helt feil. Vitenskapelig kunnskap stiller oss overfor stadig nye spenninger og nye rom for filosofisk undersøkelse og refleksjon.".
Som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/08/vitenskap-og-filosofi-kunnskap-og.html kan vitenskap på ingen måte erstatte filosofi, på samme måte som kunnskap ikke kan erstatte visdom.
Ikke bare skal filosofien peke på den optimale forvaltning av kunnskap vitenskapen har funnet. Filosofien har en oppgave som bestiller av kunnskap. Forskningmiljøer er ofte mest effektive når de får gjøre det de er best på - å følge sin egen nese. Noen må bestille den kunnskap vi mangler, for eksempel om konsekvensene av de teknologiske nyvinningene. Det manglet likevel ikke på kunnskap og evne til forskning da mennesket utviklet atombomba, det manglet på visdom. Eller makthavernes vilje til å lytte til den. Vitenskapen er leverandør av kunnskap. Filosofien er leverandør av visdom.
Som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/08/vitenskap-og-filosofi-kunnskap-og.html kan vitenskap på ingen måte erstatte filosofi, på samme måte som kunnskap ikke kan erstatte visdom.
Ikke bare skal filosofien peke på den optimale forvaltning av kunnskap vitenskapen har funnet. Filosofien har en oppgave som bestiller av kunnskap. Forskningmiljøer er ofte mest effektive når de får gjøre det de er best på - å følge sin egen nese. Noen må bestille den kunnskap vi mangler, for eksempel om konsekvensene av de teknologiske nyvinningene. Det manglet likevel ikke på kunnskap og evne til forskning da mennesket utviklet atombomba, det manglet på visdom. Eller makthavernes vilje til å lytte til den. Vitenskapen er leverandør av kunnskap. Filosofien er leverandør av visdom.
mandag 26. september 2011
kropp og sinn
Mens folk flest er enige om hva kroppen er og hvor den begynner og slutter, har det vært mye omdiskutert hva sinnet og hvor sinnet er. Som begrep omfatter sinn det kognitive, de mentale prosesser, hukommelse, forestillinger, fantasi, det som omhandler tankelivet. Siden man har en følelse av at man tenker med hjernen, har det vært nærliggende å ta det for gitt at sinnet sitter i hjernen, og at man skiller mellom sinn og kropp på samme måte som man skiller mellom hode og kropp.
Imidlertid finnes det dagligdagse erfaringer som tilsier at sinnet ikke kan avgrenses til hjernen, men snarere befinner seg i hele kroppen. Et eksempel er minnet vårt, hukommelsen. Mange kan fortelle at selv om de har glemt de fire sifrene i pinkoden, kan de likevel taste koden på tastaturet, eller gjengi den med fingerbevegelser på et bord. Visse opplevelser "sitter i kroppen" ved at minnet om dem er uløselig knyttet til for eksempel "en klump i magen". Minnet av en opplevelse knyttes typisk også til en emosjon, en stemning eller en lukt. Selv om minnene for mange domineres av lagrede synsinntrykk ("et syn jeg aldri kommer til å glemme"), er det ikke tvil om at alle sanseinntrykk - hørsel, lukt, etc - kan knyttes til minnet om en hendelse. Ferdigheter sitter lagret i kroppen. Man trenger ikke bruke hodet for å kunne sykle hvis man en gang har lært det. Hos en musiker kan en hurtig passasje sitte i fingrene, uten at vedkommende tenker over hvilke noter som spilles. Forestillingen om det å løpe sitter like mye i beina som i hodet, og i det øyeblikket det å løpe fremstår som den optimale handling, ja så løper vi.
Kroppens viljestyrte aktivitet baseres på forestillingen om aktiviteten, som igjen baseres på minnet om samme aktivitet tidligere. Forestillingen er kognitiv, men det kognitive sitter i kroppen såvel som i hjernen. Sinn og kropp er altså ikke separert når vi handler, men i en evig syklus: ...e-tenke-gjøre-tenke-gjør....
Forskning har vist at mentale prosesser som tidligere ble avgrenset til hjernen forgrener seg til hele kroppen via et psykosomatisk nettverk bestående av nervesystemet, kjertelsystemet og immunsystemet. Det ser ut til at våre ulike emosjoner er knyttet til såkalte peptider som sirkulerer i kroppen, og at det finnes mer enn 50-60 forskjellige peptidtyper som hver er bærer av sin spesielle emosjon. Peptidreseptorer finnes overalt i kroppen, og eksempelvis finnes mange slike reseptorer i tarmen, noe som forklarer den almenne erfaringen kalt "magefølelse". Man har kommet til et punkt i forskningen der man vanskelig kan finne et skarpt skille mellom hjernen og resten av kroppen (Pert 1989). "De hvite blodcellene er biter av hjernen som flyter rundt i kroppen" har det blitt uttalt fra forskerhold.
Skuespillere har i alle år fremkalt ekte emosjoner fremkalt fra minnet om en egenopplevd hendelse. Nyere forskning vise altså at emosjonelt minne også fungerer andre veien: Vi kan fremkalle minnet om en viktig hendelse ved hjelp av en emosjon. Når du kjenner klumpen i magen vet du kanskje ikke umiddelbart hvorfor, men noe sier deg at du skal trå varsomt eller styre unna. Hvis man har bearbeidet forholdet mellom erfaringen og dens emosjon, vil man kunne gjenkalle de logiske grunnene for reaksjonen, og dermed forstå at det var smart å reagere som man gjorde. Da vil man ikke forsøke å overstyre advarslen, men snarere utnyttet dette fortrinnet som har utviklet seg gjennom evolusjon. Emosjonelt minne gjør at vi setter merkelapper (emosjoner) på den lagrede erfaringen og lagrer den på bestemte steder (reseptorer) i kroppen. Analogt våre fysiske dokumentlagre: Det er lettere å finne igjen et viktig dokument hvis det ligger i en konvolutt med en bestemt farge, og hvis du i tillegg vet om et bestemt sted der du kan finne det.
På samme måten som selveste magefølelsen nå kan forklares konkret, må vi være forberedt på at også vårt sinn er i ferd med å bli avmystifisert. Ikke det at de tradisjonelt ikke-kroppslige sider av mennesket blir noe mindre underfullt, men undringen vil mer dreie seg over til å studere hvordan vårt åndsliv utspiller seg i et nettverk av materielle strukturer.
Så er det altså ikke et skille mellom kropp og sinn, men snarere har kroppen - vårt biologiske jeg - en objektiv side og en subjektiv side.
Imidlertid finnes det dagligdagse erfaringer som tilsier at sinnet ikke kan avgrenses til hjernen, men snarere befinner seg i hele kroppen. Et eksempel er minnet vårt, hukommelsen. Mange kan fortelle at selv om de har glemt de fire sifrene i pinkoden, kan de likevel taste koden på tastaturet, eller gjengi den med fingerbevegelser på et bord. Visse opplevelser "sitter i kroppen" ved at minnet om dem er uløselig knyttet til for eksempel "en klump i magen". Minnet av en opplevelse knyttes typisk også til en emosjon, en stemning eller en lukt. Selv om minnene for mange domineres av lagrede synsinntrykk ("et syn jeg aldri kommer til å glemme"), er det ikke tvil om at alle sanseinntrykk - hørsel, lukt, etc - kan knyttes til minnet om en hendelse. Ferdigheter sitter lagret i kroppen. Man trenger ikke bruke hodet for å kunne sykle hvis man en gang har lært det. Hos en musiker kan en hurtig passasje sitte i fingrene, uten at vedkommende tenker over hvilke noter som spilles. Forestillingen om det å løpe sitter like mye i beina som i hodet, og i det øyeblikket det å løpe fremstår som den optimale handling, ja så løper vi.
Kroppens viljestyrte aktivitet baseres på forestillingen om aktiviteten, som igjen baseres på minnet om samme aktivitet tidligere. Forestillingen er kognitiv, men det kognitive sitter i kroppen såvel som i hjernen. Sinn og kropp er altså ikke separert når vi handler, men i en evig syklus: ...e-tenke-gjøre-tenke-gjør....
Forskning har vist at mentale prosesser som tidligere ble avgrenset til hjernen forgrener seg til hele kroppen via et psykosomatisk nettverk bestående av nervesystemet, kjertelsystemet og immunsystemet. Det ser ut til at våre ulike emosjoner er knyttet til såkalte peptider som sirkulerer i kroppen, og at det finnes mer enn 50-60 forskjellige peptidtyper som hver er bærer av sin spesielle emosjon. Peptidreseptorer finnes overalt i kroppen, og eksempelvis finnes mange slike reseptorer i tarmen, noe som forklarer den almenne erfaringen kalt "magefølelse". Man har kommet til et punkt i forskningen der man vanskelig kan finne et skarpt skille mellom hjernen og resten av kroppen (Pert 1989). "De hvite blodcellene er biter av hjernen som flyter rundt i kroppen" har det blitt uttalt fra forskerhold.
Skuespillere har i alle år fremkalt ekte emosjoner fremkalt fra minnet om en egenopplevd hendelse. Nyere forskning vise altså at emosjonelt minne også fungerer andre veien: Vi kan fremkalle minnet om en viktig hendelse ved hjelp av en emosjon. Når du kjenner klumpen i magen vet du kanskje ikke umiddelbart hvorfor, men noe sier deg at du skal trå varsomt eller styre unna. Hvis man har bearbeidet forholdet mellom erfaringen og dens emosjon, vil man kunne gjenkalle de logiske grunnene for reaksjonen, og dermed forstå at det var smart å reagere som man gjorde. Da vil man ikke forsøke å overstyre advarslen, men snarere utnyttet dette fortrinnet som har utviklet seg gjennom evolusjon. Emosjonelt minne gjør at vi setter merkelapper (emosjoner) på den lagrede erfaringen og lagrer den på bestemte steder (reseptorer) i kroppen. Analogt våre fysiske dokumentlagre: Det er lettere å finne igjen et viktig dokument hvis det ligger i en konvolutt med en bestemt farge, og hvis du i tillegg vet om et bestemt sted der du kan finne det.
På samme måten som selveste magefølelsen nå kan forklares konkret, må vi være forberedt på at også vårt sinn er i ferd med å bli avmystifisert. Ikke det at de tradisjonelt ikke-kroppslige sider av mennesket blir noe mindre underfullt, men undringen vil mer dreie seg over til å studere hvordan vårt åndsliv utspiller seg i et nettverk av materielle strukturer.
Så er det altså ikke et skille mellom kropp og sinn, men snarere har kroppen - vårt biologiske jeg - en objektiv side og en subjektiv side.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)