FilosofX har tidligere tatt opp mange inter-relaterte temaer: Universets upredikterbare determinisme, fri vilje, selvskapelse, evolusjon, intuisjon, med mer. Tiden er inne for å samle de mange løse trådene.
Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.
Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.
Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html
Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.
Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.
Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.
Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.
Tid er et mål på graden av total uorden i universet.
Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.
Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.
Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.
Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.
Tidens frihet oppleves som fri vilje.
Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).
Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.
Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.
Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.
En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.
Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.
Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.
Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.
Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.
Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.
Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.
Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.
En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss. I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.
Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.
torsdag 21. april 2011
tirsdag 19. april 2011
Verdens største datamaskin
Tenk om vi hadde hatt en så stor og kraftig datamaskin at den kunne beregne hva som kommer til å skje en hvilken som helst dag i framtida.
Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.
Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.
Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som
Universet
Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.
Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.
Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som
Universet
Tid
Få temaer har opptatt så mange filosofer og vitenskapsfolk så mye som begrepet TID. Et av de tilbakevendende problemene med å forstå tid er knyttet til opplevelsen av at tiden går, tiden flyr, fort, sakte, eller at tiden kommer.
John Mc Taggart framførte for omlag hundre år siden det han mente var bevis for at tid ikke er virkelig – tidsbegrepet er en illusjon. At man til ulike tider kan beskrive en hendelse som både framtidig og fortidig er en selvmotsigelse, mente Taggart. Selv om mange mener det var å ta for hardt i, kan argumentene være overbevisende. Han mente at det var viktig å skille mellom to måter å beskrive tid på, det han kalte A-serien og B-serien. Man kan (A) beskrive hendelser ved begreper om framtid, nåtid og fortid, eller (B) ved å angi tidspunkter og beskrive universets tilstand ved hvert tidspunkt. A: Anne gleder seg til sommeren; Når sommeren kom, ble det mindre badevær enn hun håpte på; På høsten tenker Anne med glede tilbake på de beste sommerdagene som var. Eller B: Vår – Anne gleder seg; Sommer – Anne bader noen dager; Høst – Anne mimrer. I A-serien beskrives alle hendelser i relasjon til framtid, nåtid fortid. Det resulterer i tre ulike beskrivelser av hendelsene om sommeren. Dette til forskjell fra den ”tørre” beskrivelsen i B-serien.
Tid er universets frihet til å forandre seg. I hvert lille tidsvindu finnes en mulighet til å forbli uendret, eller til å endre seg til noe annet. Det minste tidsvinuet som finnes, selve tidsatomet – det udelelige tidsintervall, er den såkalte Planck-tiden. Varigheten er ubegripelig liten, 5.4∙10^-44 s .
Hvis man befinner seg i båt, langt fra land, kan man ikke avgjøre om båten pløyer gjennom havet eller om båten holder sin posisjon mot strømmen på en veldig bred elv. De to er ekvivalente.
Heller enn å si at tiden går, kunne man si – universet kommer. Vi står og andre (nye) versjoner av universet kommer til oss. Eller at det er vi som går mens universet til alle tider bare ligger i ro og venter på å bli opplevd av oss som om vi var oppdagelsesreisende som satt i et kjøretøy som førte oss gjennom et landskap. Vi kan kanskje styre kjøretøyet, men vi kan ikke stoppe det. I den første av disse motsatte anskuelsene kunne man si at tidens gang er universets gang, mens man i den andre anskuelsen kan si at tidens gang er kjøretøyets gang.
Hvis Taggart skulle vinne tilslutning for sine argumenter for at tiden er en illusjon, må man samtidig godta at argumentene medfører at vårt romlige perspektiv er like illusorisk. Det betyr at hvis noen som sitter på et tog som passerer en stor bygning og beskriver passasjen ved følgende hendelsesfølge, beviser at rommet ikke er virkelig: Jeg ser kirken der fremme, nå passerer jeg kirken, jeg ser tilbake – kirken forsvinner i det fjerne. Argumentets utvidede gyldighet er uavhengig av om man godtar den såkalte romliggjøringen av tid, som typisk støttes mer av fysikere enn av filosofer. Argumentet må nemlig tilsi at en kirke ikke både kan være foran oss og bak oss. Men det kan den da vitterlig, men til ulik tid. Nemlig. Og nettopp her demonstres tiden som universets og observatørenes frihet til endring. Endring av perspektiv, ståsted, synsvinkel.
Hukommelsen vår gjør at vi sammenligner det universet vi observerer med minnet om det universet vi observerte før. Det at minnene om universet øker på, den økende datamengden, knytter vi til opplevelsen at tiden går i en retning – fra det universet vi har få minner fra til det universet vi har flere minner fra. De fleste friske mennesker vil enige seg i mellom hva som er fremover og bakover i så måte. Men når gamle mennesker mister stadig mer av de ferskeste minnene, slik at de eldste minnene henger igjen, reverseres denne opplevelsen. Tiden går baklengs. Pårørende og andre i omgivelsene vil si at ”hun eller han har gått i barndommen”.
De fleste avviser tidens gang, men ikke tidens realitet.
John Mc Taggart framførte for omlag hundre år siden det han mente var bevis for at tid ikke er virkelig – tidsbegrepet er en illusjon. At man til ulike tider kan beskrive en hendelse som både framtidig og fortidig er en selvmotsigelse, mente Taggart. Selv om mange mener det var å ta for hardt i, kan argumentene være overbevisende. Han mente at det var viktig å skille mellom to måter å beskrive tid på, det han kalte A-serien og B-serien. Man kan (A) beskrive hendelser ved begreper om framtid, nåtid og fortid, eller (B) ved å angi tidspunkter og beskrive universets tilstand ved hvert tidspunkt. A: Anne gleder seg til sommeren; Når sommeren kom, ble det mindre badevær enn hun håpte på; På høsten tenker Anne med glede tilbake på de beste sommerdagene som var. Eller B: Vår – Anne gleder seg; Sommer – Anne bader noen dager; Høst – Anne mimrer. I A-serien beskrives alle hendelser i relasjon til framtid, nåtid fortid. Det resulterer i tre ulike beskrivelser av hendelsene om sommeren. Dette til forskjell fra den ”tørre” beskrivelsen i B-serien.
Tid er universets frihet til å forandre seg. I hvert lille tidsvindu finnes en mulighet til å forbli uendret, eller til å endre seg til noe annet. Det minste tidsvinuet som finnes, selve tidsatomet – det udelelige tidsintervall, er den såkalte Planck-tiden. Varigheten er ubegripelig liten, 5.4∙10^-44 s .
Hvis man befinner seg i båt, langt fra land, kan man ikke avgjøre om båten pløyer gjennom havet eller om båten holder sin posisjon mot strømmen på en veldig bred elv. De to er ekvivalente.
Heller enn å si at tiden går, kunne man si – universet kommer. Vi står og andre (nye) versjoner av universet kommer til oss. Eller at det er vi som går mens universet til alle tider bare ligger i ro og venter på å bli opplevd av oss som om vi var oppdagelsesreisende som satt i et kjøretøy som førte oss gjennom et landskap. Vi kan kanskje styre kjøretøyet, men vi kan ikke stoppe det. I den første av disse motsatte anskuelsene kunne man si at tidens gang er universets gang, mens man i den andre anskuelsen kan si at tidens gang er kjøretøyets gang.
Hvis Taggart skulle vinne tilslutning for sine argumenter for at tiden er en illusjon, må man samtidig godta at argumentene medfører at vårt romlige perspektiv er like illusorisk. Det betyr at hvis noen som sitter på et tog som passerer en stor bygning og beskriver passasjen ved følgende hendelsesfølge, beviser at rommet ikke er virkelig: Jeg ser kirken der fremme, nå passerer jeg kirken, jeg ser tilbake – kirken forsvinner i det fjerne. Argumentets utvidede gyldighet er uavhengig av om man godtar den såkalte romliggjøringen av tid, som typisk støttes mer av fysikere enn av filosofer. Argumentet må nemlig tilsi at en kirke ikke både kan være foran oss og bak oss. Men det kan den da vitterlig, men til ulik tid. Nemlig. Og nettopp her demonstres tiden som universets og observatørenes frihet til endring. Endring av perspektiv, ståsted, synsvinkel.
Hukommelsen vår gjør at vi sammenligner det universet vi observerer med minnet om det universet vi observerte før. Det at minnene om universet øker på, den økende datamengden, knytter vi til opplevelsen at tiden går i en retning – fra det universet vi har få minner fra til det universet vi har flere minner fra. De fleste friske mennesker vil enige seg i mellom hva som er fremover og bakover i så måte. Men når gamle mennesker mister stadig mer av de ferskeste minnene, slik at de eldste minnene henger igjen, reverseres denne opplevelsen. Tiden går baklengs. Pårørende og andre i omgivelsene vil si at ”hun eller han har gått i barndommen”.
De fleste avviser tidens gang, men ikke tidens realitet.
onsdag 23. mars 2011
Selvskapelse
Vi har tidligere slått fast at alt som kan vedvare vil før eller senere oppstå av seg selv. Det er en egenskap ved universet, altså en egenskap ved alt som er. Betydningen av dette er enorm: Universet og alt som er i det er i stand til å skape seg selv. Dermed behøver man ingen ytre skaper i forklaringen av hvorfor og hvordan universet er blitt slik det er blitt. Man vil ikke kunne merke noen forskjell på om det er gud som er årsak til at alt er som det er, eller om alt er årsak til at alt er som det er.
Digresjon: Det siste kan høres ut som sirkelargumentasjon, men det er ikke argumentasjonen som er syklisk. Snarere er det argumentasjon om noe syklisk, siden det kan argumenteres rikelig for at det faktisk er ved sykluser at alt utvikler seg og opprettholdes. Svaret på hvorfor kan av og til være: – fordi.
Ved spørsmålet om gud har skapt alt eller om Alt har skapt seg selv vil teister, atesister og agnostikere skille lag. Teisten vil si at en gud har skapt alt, ateisten utelukker det, mens agnostikeren vil si at det kan vi ikke vite siden vi ikke vet om det finnes en gud.
Ekvivalensprinsippet impliserer at siden man ikke kan merke forskjell på om Alt er skapt av gud eller om Alt er skapt av seg selv, må de to i bunn og grunn være to sider av samme sak: ”Alt skapt av gud” og ”Alt skapt av seg selv” er to beskrivelser for det samme. Den guddommelige Skaper = Det selvskapende Alt.
Selvskapelse skjer på alle nivåer, i stor og i liten skala. Den selvskapelse Maturana og Varela oppdaget, kalte de autopoiesis (av de greske ordene for 'selv' og 'lage').
Digresjon: Det siste kan høres ut som sirkelargumentasjon, men det er ikke argumentasjonen som er syklisk. Snarere er det argumentasjon om noe syklisk, siden det kan argumenteres rikelig for at det faktisk er ved sykluser at alt utvikler seg og opprettholdes. Svaret på hvorfor kan av og til være: – fordi.
Ved spørsmålet om gud har skapt alt eller om Alt har skapt seg selv vil teister, atesister og agnostikere skille lag. Teisten vil si at en gud har skapt alt, ateisten utelukker det, mens agnostikeren vil si at det kan vi ikke vite siden vi ikke vet om det finnes en gud.
Ekvivalensprinsippet impliserer at siden man ikke kan merke forskjell på om Alt er skapt av gud eller om Alt er skapt av seg selv, må de to i bunn og grunn være to sider av samme sak: ”Alt skapt av gud” og ”Alt skapt av seg selv” er to beskrivelser for det samme. Den guddommelige Skaper = Det selvskapende Alt.
Selvskapelse skjer på alle nivåer, i stor og i liten skala. Den selvskapelse Maturana og Varela oppdaget, kalte de autopoiesis (av de greske ordene for 'selv' og 'lage').
tirsdag 15. februar 2011
Når årsak og virkning smelter sammen
En viktig del av menneskets utvikling (og artene forøvrig) er og har vært evnen til å lære. Ikke minst evnen til å forstå sammenhengen mellom årsak og virkning. Ved å forstå hvilken forutgående hendelse A som forårsaket hendelse B, har man lært seg å beherske hendelsesforløpet i et determinsitisk univers. Ved å gjenskape hendelse A kan man gjenskape hendelse B. Våre begreper om årsak og virkning er i hovedsak basert på at årsak og virkning er separate, slik at man kan observere at A skjer før B, at objektet A påfører objektet B en endring, eller at en hendelse i posisjon A er årsak til en virkning i posisjon B. Når årsak og virkning er separerbare i tid og rom er det mulig å dra lærdom av det.
Mer komplisert blir det hvis man ser at årsak og virkning smelter sammen i tid og sted. Et menneske som går bortover veien er både årsak og virkning. Den mekaniske årsaken til bevegelsen ligger i kraften fra musklene, enkelt nok, men bak der igjen ligger en svært kompleks årsakskjede. Observasjonen blir gjerne for krevende eller direkte uinteressant å analysere og man vil heller betrakte hele gåturen som en enkelt hendelse – mennesket går fra O til P. Den lærevillige observatør vil heller spørre seg – hvorfor gikk mennesket fra O og hva er hensikten med å gå til P? Det kan ha vært en første beveggrunn i O, men det er ikke sikkert. Like gjerne kan hensikten ha oppstått gradvis på veien.
En bølge brer seg utover vannet. Vannmolekylene i vannet blir dytta på av nabomolekylene som før det hadde blitt dytta av sine naboer. Det er meningsløst å si at noen molekylers bevegelse er årsak mens andre molekylers bevegelse er virkning. Årsak og virkning smelter sammen. Vi har en bevegelse som utbrer seg i et medium. Bevegelsen kan skyldes en båt som har passert, men det kan like gjerne være dønninger etter bølger som vinden har dratt opp gjennom flere dager.
Universet er kontinuerlig. Årsak og virkning er bare unntaksvis separable, og da kun tilsynelatende separable som en følge av begrenset skarphet i observasjonen.
Mennesket er grunnleggende nysgjerrig, lærevillig og analyserende. Man kan si det er en viktig del av menneskets suksessformel. Primært ser vi etter forholdet mellom årsak og virkning. Stilt overfor det kontinuerlige vil man automatisk søke bakover og se etter en diskontinuitet, til en første separarbar årsak. På samme måte vil man se fremover etter en mulig diskontinuitet, mot en ultimat virkning.
Det er ikke alltid man ser en årsak og en virkning. Det er heller ikke alltid det finnes en første årsak eller en ultimat virkning. Hva gjør vi så når det vi observerer ikke passer inn i vårt mest brukte læringsskjema?
Når årsak og virkning smelter sammen i kontinuitet, spør vi etter hensikt, vi spør etter mening med det vi ser.
Mer komplisert blir det hvis man ser at årsak og virkning smelter sammen i tid og sted. Et menneske som går bortover veien er både årsak og virkning. Den mekaniske årsaken til bevegelsen ligger i kraften fra musklene, enkelt nok, men bak der igjen ligger en svært kompleks årsakskjede. Observasjonen blir gjerne for krevende eller direkte uinteressant å analysere og man vil heller betrakte hele gåturen som en enkelt hendelse – mennesket går fra O til P. Den lærevillige observatør vil heller spørre seg – hvorfor gikk mennesket fra O og hva er hensikten med å gå til P? Det kan ha vært en første beveggrunn i O, men det er ikke sikkert. Like gjerne kan hensikten ha oppstått gradvis på veien.
En bølge brer seg utover vannet. Vannmolekylene i vannet blir dytta på av nabomolekylene som før det hadde blitt dytta av sine naboer. Det er meningsløst å si at noen molekylers bevegelse er årsak mens andre molekylers bevegelse er virkning. Årsak og virkning smelter sammen. Vi har en bevegelse som utbrer seg i et medium. Bevegelsen kan skyldes en båt som har passert, men det kan like gjerne være dønninger etter bølger som vinden har dratt opp gjennom flere dager.
Universet er kontinuerlig. Årsak og virkning er bare unntaksvis separable, og da kun tilsynelatende separable som en følge av begrenset skarphet i observasjonen.
Mennesket er grunnleggende nysgjerrig, lærevillig og analyserende. Man kan si det er en viktig del av menneskets suksessformel. Primært ser vi etter forholdet mellom årsak og virkning. Stilt overfor det kontinuerlige vil man automatisk søke bakover og se etter en diskontinuitet, til en første separarbar årsak. På samme måte vil man se fremover etter en mulig diskontinuitet, mot en ultimat virkning.
Det er ikke alltid man ser en årsak og en virkning. Det er heller ikke alltid det finnes en første årsak eller en ultimat virkning. Hva gjør vi så når det vi observerer ikke passer inn i vårt mest brukte læringsskjema?
Når årsak og virkning smelter sammen i kontinuitet, spør vi etter hensikt, vi spør etter mening med det vi ser.
onsdag 9. februar 2011
Å være er å sirkulere
FilosofX har gjentatte ganger og fra flere ulike innfallsvinkler tatt opp den altomfattende betydningen av det sykliske. All eksistens, og tilblivelsen av alt som eksisterer, synes å være basert på sykliske egenskaper. Sykliske gjentagelser, det selvrepeterende, det selvreproduserende, det stabile, det periodiske, alt som kan beskrives ved frekvenser. Man finner syklusene overalt i naturen og universet, i det største og i det minste. I solsystemene, i atomene, i kjemi, biologi, biokjemi, psykologi, sosiologi, osv. Et grunnleggende trekk ved det sykliske er tilbakekobling via en tilbakekoblings-sløyfe (feedback-loop). Positiv tilbakekobling stimulerer til gjentagelse og økt styrke. Den stimulerer og opprettholder visse sykluser, mens negativ tilbakekobling demper og korrigerer avvik fra det sykliske eller stabile.
Under følger tre vidt forskjellige eksempler på tilbakekoblingssløyfer, et fra biologien, et fra fysikken og et fra samfunnsdynamikken:
Dyrene spiser bær og sprer bærenes genetiske materiale (frøene) utover et større område. Derved øker mulighetene for denne bærarten å reprodusere og opprettholde seg som art. Dyrarter som spiser disse bærene opprettholder ikke bare seg selv ved – de opprettholder sitt eksistensgrunnlag. Bær som ser gode ut og smaker godt får positiv tilbakekobling (belønning) for sitt utseende og sin smak, mens de som ikke ser gode ut eller ikke smaker godt får negativ tilbakekobling ved at arvematerialet ikke videreføres. Dyrene på sin side får positiv tilbakekobling (belønning i form av mat) for sin hang til å spise disse bærene, mens de dyre-individene som har avvikende smak eller fargesyn får negativ tilbakekobling ved at de går glipp av næringsgrunnlaget og drives bort fra syklusen bær-dyr-jordsmonn-busk-bær-osv. Legg merke til at syklusen og tilbakekobling-sløyfa er et system som involverer ulike biologiske arter og mineralriket.
Sykkelen belønner en syklist som trår ned pedalen når den er litt forbi topp-punktet ved at sykkelen øker i fart. Dette er et eksempel på effekten av positiv tilbakekobling. Hver gang framhjulet på sykkelen møter en liten ujevnhet som forsøker å presse framhjulet litt til høyre, vil det automatisk få sykkelen til å svinge litt til venstre og derved umiddelbart korrigere kursen. Dette er et eksempel på negativ tilbakekobling, en demping av avvik fra sykkelsens stabile tilstand, i dette tilfellet kursen framover.
Tenk på en by du kjenner. I den byen er det mange gater, og man kan bevege seg fra sted til sted på uendelig mange måter. Noen har startet buss-selskap og setter forsøksvis opp noen ruter. Etter en tid viser det seg at noen av disse rutene benyttes av mange mennesker og at bussene der er fulle. Denne positive tilbakekoblingen fører til at selskapet setter opp flere busser og hyppigere avganger på de rutene. Andre ruter går med nesten tomme busser, og denne negative tilbakekoblingen fører til at man reduserer antall avganger der, og det er fare for at de rutene blir nedlagt. Busselskapet konsenterere naturlig nok ressursene der det finnes et grunnlag for bussdrift. Nokså snart vil det utkystallisere seg et rutemønster. Ved tilbakekobling i sløyfa buss-passasjer-buss utvikla det som startet med prøving og feiling seg i retning av et nettverk av bussruter som var liv laga. Dette er et makroskopisk eksempel på effekten av tilbakekobling, men også på selv-organisering og foholdet mellom struktur og organisering.
Maturana (1970) konkluderte fra sine studier at alle levende systemer organiserer seg seg ved en sirkulerende prosess som tillater utvikling slik at sirkulasjonen opprettholdes, men ikke slik at sirkulasjonen går tapt. Sammen med Varela utarbeidet han en teori de kalte autopoiesis (1972), som betyr selvdannelse, fra gresk auto (selv) og poiesis (lage, danne). De påpekte distinksjonen mellom struktur og organisering, noe som i det makroskopiske eksemplet vårt over illustreres ved distinksjonen mellom byens gater og nettet av bussruter.
Legg merke til betydningen av stokastiske impulser ved igangsetting og vedlikehold av sirkulasjonen i syklusene og tilbakekoblingssløyfene. På ulike nivåer kan dette være alt fra busselskapets prøving og feiling,via mutasjoner i genene som skaper variasjon i dyrenes syn og smakssans, til kvantefluktuasjoner på elementærpartikkelnivå. La oss studere et eksempel med lyd:
Når det dannes en lydsløyfe ved at lyden fra en høyttaler går til mikrofonene og derved tilbakeføres forsterket til høyttaleren vil det før eller senere oppstå en tone (såkalt hyling, akustisk tilbakekobling, eller bare ”feedback”). Det hele kan settes i gang ved tilfeldig lyd eller bare ved ved tomgangsstøyen i forsterkerens elektroniske komponenter, som ikke er noe annet fluktuasjoner, spontane hendelser på kvantenivå. Når tonen først er satt i gang vedlikeholdes den uten hjelp helt til de ytre betingelsene endres, for eksemplel ved at lufttemperatur og –fuktighet endres tilstrekkelig til at betingelsene for nettopp den tonen ikke lengre er til stede. Da kan stokastiske impulser sørge for å starte syklusen på nytt i ett litt endret toneleie. I musikkinstrumenter som fiolin og fløyte er tilbakekoblings-sløyfen henholdsvis i en streng og i en luftsøyle. Tonene startes og opprettholdes med påtrykk av stokastisk art fra henholdsvis en bue og en turbulent luftstrøm.
Hvis endringene i systemet er langsomme nok vil de stokastiske impulsene sørge for en kontinuerlig glidende tone uten avbrudd. På denne måten tilpasser levende systemer seg endringer i omgivelsene. I biologien vil et avbrudd kunne bety at en art dør ut, i akustikken at tonen dør ut.
Laseren drives på en måte ikke ulik den akustiske tilbakekoblingssløyfa beskrevet ovenfor. Tilbakekoblingen skjer via speil og den drives av stokastiske prosesser under elektrisk påtrykk. I stedet for en ren tone produseres et lys med ren farge. Likheten mellom laseren og levende selv-organiserende systemer er blitt påpekt av Haken (1970).
Gjennom forrige århundre, særlig i siste halvdel, er betydningen av sykluser i tråd med det ovenfor beskrevet av mange forskere innenfor mange fag: Wiener, Foerster, Prigogine, Haken, Eigen, Lovelock, Maturana, Varela, Julia, Mandelbrot, m.fl.
Strukturen og samspillet med omgivelsene definerer egenskapene ved det som eksisterer, mens de stokastiske prosessene sørger for at noe eksisterer og at eksistensen videreføres ved endringer i omgivelsene.
Tilfeldigheter gjør at noe eksisterer. Syklusene bestemmer hva det er.
Under følger tre vidt forskjellige eksempler på tilbakekoblingssløyfer, et fra biologien, et fra fysikken og et fra samfunnsdynamikken:
Dyrene spiser bær og sprer bærenes genetiske materiale (frøene) utover et større område. Derved øker mulighetene for denne bærarten å reprodusere og opprettholde seg som art. Dyrarter som spiser disse bærene opprettholder ikke bare seg selv ved – de opprettholder sitt eksistensgrunnlag. Bær som ser gode ut og smaker godt får positiv tilbakekobling (belønning) for sitt utseende og sin smak, mens de som ikke ser gode ut eller ikke smaker godt får negativ tilbakekobling ved at arvematerialet ikke videreføres. Dyrene på sin side får positiv tilbakekobling (belønning i form av mat) for sin hang til å spise disse bærene, mens de dyre-individene som har avvikende smak eller fargesyn får negativ tilbakekobling ved at de går glipp av næringsgrunnlaget og drives bort fra syklusen bær-dyr-jordsmonn-busk-bær-osv. Legg merke til at syklusen og tilbakekobling-sløyfa er et system som involverer ulike biologiske arter og mineralriket.
Sykkelen belønner en syklist som trår ned pedalen når den er litt forbi topp-punktet ved at sykkelen øker i fart. Dette er et eksempel på effekten av positiv tilbakekobling. Hver gang framhjulet på sykkelen møter en liten ujevnhet som forsøker å presse framhjulet litt til høyre, vil det automatisk få sykkelen til å svinge litt til venstre og derved umiddelbart korrigere kursen. Dette er et eksempel på negativ tilbakekobling, en demping av avvik fra sykkelsens stabile tilstand, i dette tilfellet kursen framover.
Tenk på en by du kjenner. I den byen er det mange gater, og man kan bevege seg fra sted til sted på uendelig mange måter. Noen har startet buss-selskap og setter forsøksvis opp noen ruter. Etter en tid viser det seg at noen av disse rutene benyttes av mange mennesker og at bussene der er fulle. Denne positive tilbakekoblingen fører til at selskapet setter opp flere busser og hyppigere avganger på de rutene. Andre ruter går med nesten tomme busser, og denne negative tilbakekoblingen fører til at man reduserer antall avganger der, og det er fare for at de rutene blir nedlagt. Busselskapet konsenterere naturlig nok ressursene der det finnes et grunnlag for bussdrift. Nokså snart vil det utkystallisere seg et rutemønster. Ved tilbakekobling i sløyfa buss-passasjer-buss utvikla det som startet med prøving og feiling seg i retning av et nettverk av bussruter som var liv laga. Dette er et makroskopisk eksempel på effekten av tilbakekobling, men også på selv-organisering og foholdet mellom struktur og organisering.
Maturana (1970) konkluderte fra sine studier at alle levende systemer organiserer seg seg ved en sirkulerende prosess som tillater utvikling slik at sirkulasjonen opprettholdes, men ikke slik at sirkulasjonen går tapt. Sammen med Varela utarbeidet han en teori de kalte autopoiesis (1972), som betyr selvdannelse, fra gresk auto (selv) og poiesis (lage, danne). De påpekte distinksjonen mellom struktur og organisering, noe som i det makroskopiske eksemplet vårt over illustreres ved distinksjonen mellom byens gater og nettet av bussruter.
Legg merke til betydningen av stokastiske impulser ved igangsetting og vedlikehold av sirkulasjonen i syklusene og tilbakekoblingssløyfene. På ulike nivåer kan dette være alt fra busselskapets prøving og feiling,via mutasjoner i genene som skaper variasjon i dyrenes syn og smakssans, til kvantefluktuasjoner på elementærpartikkelnivå. La oss studere et eksempel med lyd:
Når det dannes en lydsløyfe ved at lyden fra en høyttaler går til mikrofonene og derved tilbakeføres forsterket til høyttaleren vil det før eller senere oppstå en tone (såkalt hyling, akustisk tilbakekobling, eller bare ”feedback”). Det hele kan settes i gang ved tilfeldig lyd eller bare ved ved tomgangsstøyen i forsterkerens elektroniske komponenter, som ikke er noe annet fluktuasjoner, spontane hendelser på kvantenivå. Når tonen først er satt i gang vedlikeholdes den uten hjelp helt til de ytre betingelsene endres, for eksemplel ved at lufttemperatur og –fuktighet endres tilstrekkelig til at betingelsene for nettopp den tonen ikke lengre er til stede. Da kan stokastiske impulser sørge for å starte syklusen på nytt i ett litt endret toneleie. I musikkinstrumenter som fiolin og fløyte er tilbakekoblings-sløyfen henholdsvis i en streng og i en luftsøyle. Tonene startes og opprettholdes med påtrykk av stokastisk art fra henholdsvis en bue og en turbulent luftstrøm.
Hvis endringene i systemet er langsomme nok vil de stokastiske impulsene sørge for en kontinuerlig glidende tone uten avbrudd. På denne måten tilpasser levende systemer seg endringer i omgivelsene. I biologien vil et avbrudd kunne bety at en art dør ut, i akustikken at tonen dør ut.
Laseren drives på en måte ikke ulik den akustiske tilbakekoblingssløyfa beskrevet ovenfor. Tilbakekoblingen skjer via speil og den drives av stokastiske prosesser under elektrisk påtrykk. I stedet for en ren tone produseres et lys med ren farge. Likheten mellom laseren og levende selv-organiserende systemer er blitt påpekt av Haken (1970).
Gjennom forrige århundre, særlig i siste halvdel, er betydningen av sykluser i tråd med det ovenfor beskrevet av mange forskere innenfor mange fag: Wiener, Foerster, Prigogine, Haken, Eigen, Lovelock, Maturana, Varela, Julia, Mandelbrot, m.fl.
Strukturen og samspillet med omgivelsene definerer egenskapene ved det som eksisterer, mens de stokastiske prosessene sørger for at noe eksisterer og at eksistensen videreføres ved endringer i omgivelsene.
Tilfeldigheter gjør at noe eksisterer. Syklusene bestemmer hva det er.
mandag 7. februar 2011
Hensikt
Mange har hevdet at universet med all sin kompleksitet og finjusterte harmoni ikke kan ha blitt til uten at det ligger en hensikt bak. Hensikt assosieres med bevisst handling, og det er nærliggende å konkludere at universet er skapt av en gud med en forutgående hensikt som har koordinert alle kreftene og hendelsene fra tidenes morgen. Denne hensikten blir gjerne gjort til et kritisk argument i spørsmålet om det finnes en gud eller ikke. Men vi ser til daglig at vi ikke merker forskjell på om noe er skjedd med hensikt eller ikke. En hendelse forårsaket av noen med hensikt vil observeres idenstisk lik den samme hendelsen uten en hensikt bak. Det kunne like gjerne være gjort i vanvare.
Spørsmålet om hensikt og bevis for hensikt hører hjemme i rettsalen, og da for å vurdere fare for gjentakelse. Hvis noe er gjort med hensikt er det fare for at noe lignende gjentas. Nå kunne man fristes til å si at fare for gjentagelse ikke gjelder universets skapelse, men det er ikke riktig. Faktisk gjentar skapelsesprosessen seg hele tiden, menneskene gjenskaper seg, cellene gjenskaper seg, huden skaper seg på nytt der det var blitt et sår.
Gjentagelse og hensikt kjennetegner hverandre og opptrer ofte sammen, men det er ikke det samme som at det ene forårsaker det andre.
Hensikt er ikke nødvendig for gjentagelse. Gjentagelse muliggjør hensikt. Man kan til og med hevde at gjentagelse er en betingelse for at noe sånt som hensikt finnes.
Gjentagelse er en måte vi lærer oss å gjøre noe med hensikt. Vi observerer en hendelse og dens foranledning, og tenker at denne sammenhengen kan utnyttes neste gang jeg ønsker denne hendelsen. Gjentatt øvelse gjennom prøving og feiling fører til at vi mer og mer presist kan la ting skje slik vi har tenkt. Barn elsker gjentagelser, sies det. Fordi de lærer av det. Fordi de gjennom gjentagelse tilegner seg ferdigheter og mestring av tilværelsen. Repetisjon, synonymt med gjentagelse, er et annet ord for øvelse. Øvelse gjør mester.
Slik går det til: Vi forestiller oss en ønsket hendelse, fremkaller minnet om samme hendelse fra tidligere, og gjentar det vi gjorde da. Vi kaller det å handle med hensikt, å skape med hensikt. Etterhvert har vi blitt så dyktige til å gjenskape det vi husker har skjedd før, at vi klarer å justere og kombinere vårt repertoar av handlinger. Nesten alt vi gjør, skjer slik vi hadde tenkt det. Så gjennomført hensiktsmessig handler vi at man knapt blir trodd på at noe bare skjedde uten at man mente det, det vil si: gjorde det med hensikt. Vi utvikler og skaper ved hjelp av hensikt.
Hensikt er forestillingen om å gjøre noe eller skape noe før vi gjør det eller skaper det. Derfor er det nærliggende å tenke at alt det skapte må være skapt med en lignende forutgående hensikt, av noe som eksisterte forut for alt det skapte. Men da har vi glemt at det hele begynte med at før vi visste hva hensikt var, observerte vi en hendelse som vi fikk lyst til å gjenta.
En kokosnøtt falt ned på en stein og knuste seg slik at innmaten ble tilgjengelig. Det hadde noen lyst til å gjenta, med hensikt. Men første gang bare skjedde det.
Selv om hensikt kan være et middel til skapelse, er ikke hensikt en betingelse for skapelse. Og hensikt er noe noen har skapt. Hva er da hensikt og hvorfor finnes hensikt?
Hensikt er mulig, derfor finnes det. Hensikt er en mulighet - til å beherske tilværelsen, til bedre tilpasning til omgivelsene, og dermed til å forlenge livet. Den muligheten griper vi.
Spørsmålet om hensikt og bevis for hensikt hører hjemme i rettsalen, og da for å vurdere fare for gjentakelse. Hvis noe er gjort med hensikt er det fare for at noe lignende gjentas. Nå kunne man fristes til å si at fare for gjentagelse ikke gjelder universets skapelse, men det er ikke riktig. Faktisk gjentar skapelsesprosessen seg hele tiden, menneskene gjenskaper seg, cellene gjenskaper seg, huden skaper seg på nytt der det var blitt et sår.
Gjentagelse og hensikt kjennetegner hverandre og opptrer ofte sammen, men det er ikke det samme som at det ene forårsaker det andre.
Hensikt er ikke nødvendig for gjentagelse. Gjentagelse muliggjør hensikt. Man kan til og med hevde at gjentagelse er en betingelse for at noe sånt som hensikt finnes.
Gjentagelse er en måte vi lærer oss å gjøre noe med hensikt. Vi observerer en hendelse og dens foranledning, og tenker at denne sammenhengen kan utnyttes neste gang jeg ønsker denne hendelsen. Gjentatt øvelse gjennom prøving og feiling fører til at vi mer og mer presist kan la ting skje slik vi har tenkt. Barn elsker gjentagelser, sies det. Fordi de lærer av det. Fordi de gjennom gjentagelse tilegner seg ferdigheter og mestring av tilværelsen. Repetisjon, synonymt med gjentagelse, er et annet ord for øvelse. Øvelse gjør mester.
Slik går det til: Vi forestiller oss en ønsket hendelse, fremkaller minnet om samme hendelse fra tidligere, og gjentar det vi gjorde da. Vi kaller det å handle med hensikt, å skape med hensikt. Etterhvert har vi blitt så dyktige til å gjenskape det vi husker har skjedd før, at vi klarer å justere og kombinere vårt repertoar av handlinger. Nesten alt vi gjør, skjer slik vi hadde tenkt det. Så gjennomført hensiktsmessig handler vi at man knapt blir trodd på at noe bare skjedde uten at man mente det, det vil si: gjorde det med hensikt. Vi utvikler og skaper ved hjelp av hensikt.
Hensikt er forestillingen om å gjøre noe eller skape noe før vi gjør det eller skaper det. Derfor er det nærliggende å tenke at alt det skapte må være skapt med en lignende forutgående hensikt, av noe som eksisterte forut for alt det skapte. Men da har vi glemt at det hele begynte med at før vi visste hva hensikt var, observerte vi en hendelse som vi fikk lyst til å gjenta.
En kokosnøtt falt ned på en stein og knuste seg slik at innmaten ble tilgjengelig. Det hadde noen lyst til å gjenta, med hensikt. Men første gang bare skjedde det.
Selv om hensikt kan være et middel til skapelse, er ikke hensikt en betingelse for skapelse. Og hensikt er noe noen har skapt. Hva er da hensikt og hvorfor finnes hensikt?
Hensikt er mulig, derfor finnes det. Hensikt er en mulighet - til å beherske tilværelsen, til bedre tilpasning til omgivelsene, og dermed til å forlenge livet. Den muligheten griper vi.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)