Muligheter og begrensninger i det fragmenterte, men likevel i spennet mellom ukjent makrokosmos og ukjent mikrokosmos. Er detaljene vi ser, helheten i mindre fragmenter?
Evolusjonens utgangspunkt er at vi er separate individer – vi anser oss som adskilte fra hverandre og vi anser oss som adskilte fra jorden vi går på og forlengelsen av den – adskilt fra universet vi lever i. Man forstår at det er et samspill mellom individene og naturen, men individets perspektiv er å skille mellom jeg og ikke-jeg, meg og ikke-meg. De subjektene som er ikke-jeg, kan være andre mennesker og dyr, venner, samfunnet, konkurrenter og fiender, men også personifiserte deler av naturen som sola, skogen, vær og vind (værgudene) – ”Han var kald i dag”, og det man ikke forstår – det mystiske, det man ikke kan forklare, og det man forklarer med guddommelige eller overnaturlige krefter. De objektene som er ikke-meg kan være andre mennesker og dyr, samfunnet, venner, konkurrenter og fiender, mat og andre ressurser som dekker ens behov, og alt det ytre man kan sanse. Objektene er altså dels de samme som subjektene, men med noen unntak – ressursene og de personifiserte elementene og det guddommelige. I kulturer som har vært stabile over lang, lang tid har det kunnet utvikle seg et utvidet perspektiv der man ser individet, samfunnet og naturen som et sammenhengende system. Likevel har det individuelle punktperspektiv overlevd, og kan i dag sies å dominere i det moderne samfunn. Det kollektive perspektiv er til dels ubevisst, dels dogmatisk påtvunget individet i politisk hensikt, dels lagret i vår samvittighet. Unntaksvis handler man direkte ut fra et kollektivt perspektiv ved at man ser at det å hjelpe andre og det å hjelpe seg selv er to sider av samme sak. Et annet unntak er at mennesket til en viss grad tar hensyn til natur og miljø fordi man ser at man er i samspill med naturen og miljøet. Likevel handler individet stort sett ut fra prinsippet – man er seg selv nærmest. Koblingene og tilbakekoblingene mellom individet og dets omgivelser kan stort sett bare observeres over lang tid, sammenlignet med varigheten av vår hukommelse, og derfor får disse koblingene en svak posisjon i individets bevissthet. Det langsiktige perspektivet har vært avhengig av den kollektive hukommelse som har ligget i en ubrutt fortellertradisjon, og de langtids bånd som knytter sammen fremtid og nåtid, kollektiv og individ, via foreldre, barn, barnebarn og etterkommere.
Koblingene mellom individ og univers svekkes med avstand i tid og rom. Sterkest er koblingen til de nære omgivelser (familie, venner, lokalsamfunn) og til den nære fremtid (i morgen, neste uke, neste år). Det samme gjelder dets plass i bevisstheten.
Sterkest posisjon i bevisstheten har det som skjer her og nå. Det som er fjernt i tid og fjernt i rom og som ikke har sterke koblinger til individet via dets hukommelse har en svak posisjon i bevisstheten. Ute av øye, ute av sinn. Individet handler i praksis som om det fjerne ikke eksisterer.
Hendelser som er fjerne i rom (fysisk avstand) kan kun bli nært i bevisstheten via hukommelse. Siden hukommelse også bringer nærmere hendelser som er fjerne i tid, ser vi at hukommelsen er nøkkelen her. Med hukommelse mener vi her den totale hukommelse – sammensatt av individets korttidsminne, langtidsminne, læring og reflekser opparbeidet av egne erfaringer, egenskaper utviklet gjennom evolusjon og lagret i genene, kollektiv hukommelse og artens samlede gener. En mer utviklet hukommelse medfører at det i individets bevissthet rommer hendelser over større avstander både i tid og rom. Med andre ord – økt hukommelse medfører økt bevissthetsspenn og dermed et utvidet perspektiv.
Selv om det har vært og fortsatt er samfunn som vektlegger det kollektive, er det uvisst i hvilken grad man har vært i stand til å kombinere et individuelt perspektiv med et kollektivt perspektiv. I samfunn som har det kollektive som en overlevelsesstrategi har individuelle hensyn ofte vært i konflikt med, og en trussel mot, det kollektive. Gitt en tese og antitese i det individuelle og det kollektive, gjenstår det fortsatt å se et reelt gjennombrudd for syntesen – nemlig det perspektivet som ser det individuelle og det kollektive som to sider av samme sak, som cellene og organismen. Cellene kan ikke leve uten organismen og organismen kan ikke leve uten cellene. Noen spredte tilnærmelser har man sett, så som i liberalismen og sosialismen, men fortsatt bare vinklet fra en side om gangen. Liberalismen sier at det som er best for individet er også best for kollektivet (men ikke omvendt), og sosialismen sier at det som er best for kollektivet er best for individet (men ikke omvendt).
Et utvidet perspektiv vil gå vesentlig lengre ved at individet anser det å støtte kollektivet som det samme som å støtte seg selv, samtidig som det å støtte seg selv er det samme som å støtte kollektivet. Da blir nestekjærlighet ikke lengre et moralsk imperativ, fordi nestekjærlighet og egenkjærlighet blir ett og det samme.
Hodet skjønner at det ikke er smart å kutte av seg armen bare fordi hodet opplever armen som distansert fra seg selv. Derfor er det ikke en moralsk prestasjon å kjempe for å beholde armen, men rett og slett hensiktsmessig. Senere vil hodet og armen sammen skjønne at det ikke er smart å sette et skille mellom individet og andre medlemmer (med-lemmer) i kollektivet. Det er ikke lengre en moralsk prestasjon, men rett og slett hensiktsmessig. Man gjør som i sikkerhetsinstruksene på fly - tar først på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre. Det er det eneste hensiktsmessige kollektivt sett såvel som individuelt sett.
Men før mennesket tar neste steg i evolusjonen vil det utforske og oppleve alt det fantastiske som kun kan oppleves i punktperspektiv – alle enkelthetene, detaljene, kontrastene, spenningen mellom meg og de andre, skillet mellom her og der, oppleve en og en bit av mangfoldet, oppleve alt i ett og ett øyeblikk av gangen. Ved å se i mikroskopet eller i teleskopet kan du konsentrere deg om den enkeltheten du ønsker å se, mens alt utenfor – den helheten som bare ville trekke bort oppmerksomheten og bevisstheten fra det du har lyst å se – holdes utenfor. Et tilbakevendende og stadig overraskende paradoks – mulighetene ligger i begrensningene. En tid til å oppleve elementene i helheten, en tid til å oppleve helheten av elementene. En annen tid til å oppleve integralet av helhetene.
En annen naturlig følge av det menneskelige punktperspektiv er det at vi anser universets determinisme og vår frie vilje som uforenlige med hverandre. Dette kommer jeg tilbake til.
fredag 26. februar 2010
lørdag 20. februar 2010
Filosofenes uenighet
Når de største tenkerne ikke blir enige om vesentlige sider av virkeligheten, er det fordi noen av dem har forstått mer enn de andre, eller skyldes det at de bygger sine standpunkter på ulikt grunnlag, eller benytter ulike definisjoner når grunnlaget synes å være det samme?
Fra logikken vet vi at hvis man bygger et resonnement på en antagelse og det fører til en selvmotsigelse, kan antagelsen forkastes. Hvis to logisk stringente utledninger fra hvert sitt grunnlag fører til uforenlige resultater, må de to grunnlagene være uforenlige. Dette gjelder selvfølgelig også hvis utledningene gjøres av to ulike personer. Hvis to filosofer kommer til to ulike konklusjoner om et problem, må det skyldes at grunnlaget er ulikt. Et filosofisk system som er fritt for selvmotsigelser kan kalles konsistent. Hvis ett konsistent filosofisk system er uforenlig med et annet konsistent filosofisk system, må grunnlagene for de to systemene være uforenlige. Hvis de er forenlige med hverandre kan de til sammen danne et større konsistent system, osv.
I noen tilfeller kan det vise seg at resultatene er bare tilsynelatende inkonsistent, og at de likevel kan vises å være forenlige. Ofte løser inkonsistensen seg ved at man er mer presis i definisjonen av grunnlaget.
Når to filosofer kommer til konklusjoner som er uforenlige med hverandre, skyldes det i de viktigste tilfeller ikke at en av dem eller begge to mangler evnen til logisk tenkning. Vel kan det forekomme manglende stringens eller at konklusjonen egentlig er et ståsted uten en sporbar begrunnelse, det vil si at konklusjonen er likeverdig med en antagelse. Men når to filosofer med hver sin konsistente filosofi kommer til konklusjoner som er uforenlige med hverandre, er den mest nærliggende årsaken til uenigheten at de bygger på grunnlag som er enten er uforenlige eller tilsynelatende uforenlige på grunn av upresise definisjoner og formuleringer.
Hvis en filosof sier at virkeligheten er objektiv, mens en annen sier at virkeligheten er subjektiv, har man en klassisk filosofisk uenighet. Man bør da undersøke om deres standpunkter i saken bygger på en stringent utledning i deres konsistente filosofi, eller om standpunktene egentlig er antagelser som deres filosofi bygger på. Først da kan man forstå hva de er uenige om og hva de er enige om. Alle de store tenkerne er en kilde til økt visdom med stort potensiale dersom flokene i de tilsynelatende uenighetene kan løses. Det ligger mange teser og antiteser som venter på å bli avløst av en syntese.
Fra logikken vet vi at hvis man bygger et resonnement på en antagelse og det fører til en selvmotsigelse, kan antagelsen forkastes. Hvis to logisk stringente utledninger fra hvert sitt grunnlag fører til uforenlige resultater, må de to grunnlagene være uforenlige. Dette gjelder selvfølgelig også hvis utledningene gjøres av to ulike personer. Hvis to filosofer kommer til to ulike konklusjoner om et problem, må det skyldes at grunnlaget er ulikt. Et filosofisk system som er fritt for selvmotsigelser kan kalles konsistent. Hvis ett konsistent filosofisk system er uforenlig med et annet konsistent filosofisk system, må grunnlagene for de to systemene være uforenlige. Hvis de er forenlige med hverandre kan de til sammen danne et større konsistent system, osv.
I noen tilfeller kan det vise seg at resultatene er bare tilsynelatende inkonsistent, og at de likevel kan vises å være forenlige. Ofte løser inkonsistensen seg ved at man er mer presis i definisjonen av grunnlaget.
Når to filosofer kommer til konklusjoner som er uforenlige med hverandre, skyldes det i de viktigste tilfeller ikke at en av dem eller begge to mangler evnen til logisk tenkning. Vel kan det forekomme manglende stringens eller at konklusjonen egentlig er et ståsted uten en sporbar begrunnelse, det vil si at konklusjonen er likeverdig med en antagelse. Men når to filosofer med hver sin konsistente filosofi kommer til konklusjoner som er uforenlige med hverandre, er den mest nærliggende årsaken til uenigheten at de bygger på grunnlag som er enten er uforenlige eller tilsynelatende uforenlige på grunn av upresise definisjoner og formuleringer.
Hvis en filosof sier at virkeligheten er objektiv, mens en annen sier at virkeligheten er subjektiv, har man en klassisk filosofisk uenighet. Man bør da undersøke om deres standpunkter i saken bygger på en stringent utledning i deres konsistente filosofi, eller om standpunktene egentlig er antagelser som deres filosofi bygger på. Først da kan man forstå hva de er uenige om og hva de er enige om. Alle de store tenkerne er en kilde til økt visdom med stort potensiale dersom flokene i de tilsynelatende uenighetene kan løses. Det ligger mange teser og antiteser som venter på å bli avløst av en syntese.
tirsdag 16. februar 2010
Vitenskap og Tro
Vitenskap og viten er som et tre og dets frukt. Siden viten uten tro er umulig (8. februar 2010), er det naturlig at tro også spiller en rolle i vitenskapen.
Når temaet tro og vitenskap diskuteres dreier det seg nesten utelukkende om sekulær viten versus religiøs tro. Det kan være på sin plass å inkludere sekulær tro i drøftingen.
Tro har av og til noen framtredende fellestrekk med vitenskap. Derfor kan tro blandet med vitenskap være vanskelig å avsløre. Overraskende nok er det den sekulære tro – ikke den religiøse – som er vanskeligst å skille fra vitenskapen.
Tro er noe man holder for sant. Tro kan støtte seg på viten men kan også eksistere uten viten. Tro kan arte seg som viten uten bevis, som en svakere form for viten, eller som en midlertidig forståelse som venter på å bli avløst av visshet, som en dag kan få status som viten.
Det finnes sekulær tro så vel som religiøs tro. Tro kan være en drivkraft i vitenskapen. Så lenge tro er identifisert er den uproblematisk. Problemet oppstår når man ikke skiller mellom hva som er tro og hva som er viten. Tro og vitenskap har noen felles egenskaper som gjør at de kan forveksles. Det ene er sult etter data og forklaringer. Det andre er skepsis til det samme. Men det er en viktig forskjell: Mens troen er sulten på bekreftelse og skeptisk til avkreftelse, er vitenskapen både sulten på og skeptisk til så vel bekreftelse som avkreftelse. Faren for forveksling mellom vitenskap og tro er til stede hver gang vitenskapen er kun sulten eller kun skeptisk, eller når den konsentrerer seg om kun bekreftelse eller kun avkreftelse.
Det er lettere å avsløre når vitenskapen influeres av religiøs tro enn når den influeres av sekulær tro, fordi det religiøse umiddelbart blir fremmed i det sekulære domene der vitenskapen hører til.
Det er altså lettere å skille det religiøse fra det sekulære enn å skille tro fra vitenskap. Skille, i betydning av å vite hva som er hva – altså ikke å fjerne tro fra vitenskapen, noe som ikke er mulig per definisjonen av viten. Det vanskeligste er å skille sekulær tro fra vitenskap. Derfor er det paradoksalt at de mange diskusjonene om tro og viten bortimot utelukkende dreier seg om forholdet mellom religiøs tro og vitenskap, der ulikhetene er mange og åpenbare.
Tro og viten er gjensidig utfyllende i den forstand at de til sammen utgjør vår virkelighetsforståelse. Viten og tro kan avløse hverandre. Viten om at jorda var rund avløste troen på at jorda var flat. For noen har viten om evolusjonens mekanismer avløst troen på hvordan dyr og mennesker ble til, men ikke troen på at det er en gud som står bak. Så lenge den vitenskapelige tradisjon er ubrutt, vil viten avløse tro. Hvis viten går tapt i en omveltning, vil tro måtte fylle tomrommet etter den tapte viten.
Tro har noen vesentlige trekk som skiller det fra ekte vitenskap. Troen er selektiv. Vitenskapen er blind. Selv om tro testes gjentatte ganger av tvil, mangler troen en mekanisme som oppsøker og undersøker mulighetene for at troen kan motbevises. Troen ønsker ikke å falsifiseres. Dette står i motsetning til ekte vitenskap og ekte søken etter viten, som har falsifiserbarhet som et kriterium for å kunne anerkjenne en teori (selv om det diskuteres hvorvidt dette bør være et absolutt kriterium, eller om det skal anses som en styrke for teorien). Ekte vitenskap ville hilse ny viten velkommen, og hvis det medførte en falsifisering slik at en teori kunne forkastes, ville det bli ansett som et framskritt. Det siste er sentralt og kritisk: Den viktige forskjellen mellom ekte vitenskap og vitenskap influert av sekulær tro er at den siste ikke søker ny viten for enhver pris, at den ikke søker falsifisering, men at den heller søker bekreftelse for sitt standpunkt. Selv om både tro og vitenskap gjerne fastholder sitt standpunkt inntil det motsatte er bevist, er det kun ekte vitenskap som aktivt søker muligheten for at det motsatte kan bli bevist.
Vitenskapen kan forstyrres av så vel sekulær tro som vitenskapsmenns og -kvinners tro, og fristelsen til å sette personlig bekreftelse, personlig vinning og personlig agenda foran vitenskapens agenda. Dette kan gi seg utslag ved at forskningsprosjekter styres i den retning man tror man finner bekreftelse på en teori man tror på eller som sponsorene har tro på. Dragningen mot egenbekreftelse er en sterk drivkraft og alt som tjener til selvopprettholdelse har sin egen belønning. Dette gjelder både individer og institusjoner. Institusjonalisert tro har stor treghet og stort momentum, og man kan ikke endre posisjon og kurs for blindt å følge det vitenskapelige ideal. Ære, prestisje, makt, penger, levebrød og arbeidsplasser står på spill. Man har påtatt seg forpliktelser for lang tid. Grunnleggere, investorer og sponsorer er ikke tjent med at troen motbevises. Ingen kan forvente at noen vil grave sin egen grav.
Dette er ingen konspirasjonsteori, for det er ikke snakk om konspirasjon, men velment praktisering av sin gode overbevisning. Dette er å påpeke virkningen av troens mekanismer, og å understreke viktigheten av å kunne skille mellom tro og vitenskap. Feilen er ikke å ta med troen i vitenskapen, men å forsømme det å la troen få bryne seg ved aktivt og oppriktig oppsøke tvil og kritisk søkelys.
Vitenskapen kan også forstyrres av religiøs tro, men det vil mye lettere bli avslørt fordi det religiøse er fremmed i det sekulære domene, som forklart over.
Alle ærlige vitenskapsfolk vil mene at det er en like stor bedrift å motbevise sin egen teori som å bevise den. Likevel er det ikke til komme forbi at det er det siste den enkelte helst har håpet og drømt om. Når man tror på en teori. Det gir seg selv – hadde man ikke hatt tro på sin egen teori ville motivasjonen for å forfølge teorien være betydelig mindre. På den annen side kan troen på egen teori gjøre det motiverende å arbeide med å motbevise konkurrerende teorier. Dermed kan, i et større vitenskapelig miljø, tro være en drivkraft som kan føre vitenskapen videre, men det forutsetter at de mekanismer som fremmer vitenskapens idealer får virke, nemlig viljen til å utøve og underkaste seg kritisk søkelys fra et bredt kollegium via konferanser, tidsskrifter og andre vitenskapelige fora.
Tro ønsker å bevares, tro søker bekreftelse, tro søker ikke ny innsikt hvis den bryter med den gamle, tro søker å hvile på et uforanderlig fundament hvorpå den troende kan bygge sin eksistens, med en opplevelse av kontroll i en verden der det meste synes å være ukontrollerbart.
Vitenskap ønsker å bevare kun det som er bevaringsverdig, vitenskap søker avkreftelse like mye som den søker bekreftelse, vitenskap søker ny innsikt, vitenskap søker å bygge et levende fundament – stein på stein – ved hver dag å legge nye steiner eller skifte ut de som ikke lenger fungerer. Framskritt innebærer at å miste balansen mens man setter ene foten fram. Man gjør det fordi man tror man vil gjenvinne balansen et steg lengre fram, og fordi man tror man står støtt på den andre foten mens man gjør det. Vitenskapens eksistens er å være levende, og ved stadige framskritt konvergere mot målet – absolutt viten.
Når temaet tro og vitenskap diskuteres dreier det seg nesten utelukkende om sekulær viten versus religiøs tro. Det kan være på sin plass å inkludere sekulær tro i drøftingen.
Tro har av og til noen framtredende fellestrekk med vitenskap. Derfor kan tro blandet med vitenskap være vanskelig å avsløre. Overraskende nok er det den sekulære tro – ikke den religiøse – som er vanskeligst å skille fra vitenskapen.
Tro er noe man holder for sant. Tro kan støtte seg på viten men kan også eksistere uten viten. Tro kan arte seg som viten uten bevis, som en svakere form for viten, eller som en midlertidig forståelse som venter på å bli avløst av visshet, som en dag kan få status som viten.
Det finnes sekulær tro så vel som religiøs tro. Tro kan være en drivkraft i vitenskapen. Så lenge tro er identifisert er den uproblematisk. Problemet oppstår når man ikke skiller mellom hva som er tro og hva som er viten. Tro og vitenskap har noen felles egenskaper som gjør at de kan forveksles. Det ene er sult etter data og forklaringer. Det andre er skepsis til det samme. Men det er en viktig forskjell: Mens troen er sulten på bekreftelse og skeptisk til avkreftelse, er vitenskapen både sulten på og skeptisk til så vel bekreftelse som avkreftelse. Faren for forveksling mellom vitenskap og tro er til stede hver gang vitenskapen er kun sulten eller kun skeptisk, eller når den konsentrerer seg om kun bekreftelse eller kun avkreftelse.
Det er lettere å avsløre når vitenskapen influeres av religiøs tro enn når den influeres av sekulær tro, fordi det religiøse umiddelbart blir fremmed i det sekulære domene der vitenskapen hører til.
Det er altså lettere å skille det religiøse fra det sekulære enn å skille tro fra vitenskap. Skille, i betydning av å vite hva som er hva – altså ikke å fjerne tro fra vitenskapen, noe som ikke er mulig per definisjonen av viten. Det vanskeligste er å skille sekulær tro fra vitenskap. Derfor er det paradoksalt at de mange diskusjonene om tro og viten bortimot utelukkende dreier seg om forholdet mellom religiøs tro og vitenskap, der ulikhetene er mange og åpenbare.
Tro og viten er gjensidig utfyllende i den forstand at de til sammen utgjør vår virkelighetsforståelse. Viten og tro kan avløse hverandre. Viten om at jorda var rund avløste troen på at jorda var flat. For noen har viten om evolusjonens mekanismer avløst troen på hvordan dyr og mennesker ble til, men ikke troen på at det er en gud som står bak. Så lenge den vitenskapelige tradisjon er ubrutt, vil viten avløse tro. Hvis viten går tapt i en omveltning, vil tro måtte fylle tomrommet etter den tapte viten.
Tro har noen vesentlige trekk som skiller det fra ekte vitenskap. Troen er selektiv. Vitenskapen er blind. Selv om tro testes gjentatte ganger av tvil, mangler troen en mekanisme som oppsøker og undersøker mulighetene for at troen kan motbevises. Troen ønsker ikke å falsifiseres. Dette står i motsetning til ekte vitenskap og ekte søken etter viten, som har falsifiserbarhet som et kriterium for å kunne anerkjenne en teori (selv om det diskuteres hvorvidt dette bør være et absolutt kriterium, eller om det skal anses som en styrke for teorien). Ekte vitenskap ville hilse ny viten velkommen, og hvis det medførte en falsifisering slik at en teori kunne forkastes, ville det bli ansett som et framskritt. Det siste er sentralt og kritisk: Den viktige forskjellen mellom ekte vitenskap og vitenskap influert av sekulær tro er at den siste ikke søker ny viten for enhver pris, at den ikke søker falsifisering, men at den heller søker bekreftelse for sitt standpunkt. Selv om både tro og vitenskap gjerne fastholder sitt standpunkt inntil det motsatte er bevist, er det kun ekte vitenskap som aktivt søker muligheten for at det motsatte kan bli bevist.
Vitenskapen kan forstyrres av så vel sekulær tro som vitenskapsmenns og -kvinners tro, og fristelsen til å sette personlig bekreftelse, personlig vinning og personlig agenda foran vitenskapens agenda. Dette kan gi seg utslag ved at forskningsprosjekter styres i den retning man tror man finner bekreftelse på en teori man tror på eller som sponsorene har tro på. Dragningen mot egenbekreftelse er en sterk drivkraft og alt som tjener til selvopprettholdelse har sin egen belønning. Dette gjelder både individer og institusjoner. Institusjonalisert tro har stor treghet og stort momentum, og man kan ikke endre posisjon og kurs for blindt å følge det vitenskapelige ideal. Ære, prestisje, makt, penger, levebrød og arbeidsplasser står på spill. Man har påtatt seg forpliktelser for lang tid. Grunnleggere, investorer og sponsorer er ikke tjent med at troen motbevises. Ingen kan forvente at noen vil grave sin egen grav.
Dette er ingen konspirasjonsteori, for det er ikke snakk om konspirasjon, men velment praktisering av sin gode overbevisning. Dette er å påpeke virkningen av troens mekanismer, og å understreke viktigheten av å kunne skille mellom tro og vitenskap. Feilen er ikke å ta med troen i vitenskapen, men å forsømme det å la troen få bryne seg ved aktivt og oppriktig oppsøke tvil og kritisk søkelys.
Vitenskapen kan også forstyrres av religiøs tro, men det vil mye lettere bli avslørt fordi det religiøse er fremmed i det sekulære domene, som forklart over.
Alle ærlige vitenskapsfolk vil mene at det er en like stor bedrift å motbevise sin egen teori som å bevise den. Likevel er det ikke til komme forbi at det er det siste den enkelte helst har håpet og drømt om. Når man tror på en teori. Det gir seg selv – hadde man ikke hatt tro på sin egen teori ville motivasjonen for å forfølge teorien være betydelig mindre. På den annen side kan troen på egen teori gjøre det motiverende å arbeide med å motbevise konkurrerende teorier. Dermed kan, i et større vitenskapelig miljø, tro være en drivkraft som kan føre vitenskapen videre, men det forutsetter at de mekanismer som fremmer vitenskapens idealer får virke, nemlig viljen til å utøve og underkaste seg kritisk søkelys fra et bredt kollegium via konferanser, tidsskrifter og andre vitenskapelige fora.
Tro ønsker å bevares, tro søker bekreftelse, tro søker ikke ny innsikt hvis den bryter med den gamle, tro søker å hvile på et uforanderlig fundament hvorpå den troende kan bygge sin eksistens, med en opplevelse av kontroll i en verden der det meste synes å være ukontrollerbart.
Vitenskap ønsker å bevare kun det som er bevaringsverdig, vitenskap søker avkreftelse like mye som den søker bekreftelse, vitenskap søker ny innsikt, vitenskap søker å bygge et levende fundament – stein på stein – ved hver dag å legge nye steiner eller skifte ut de som ikke lenger fungerer. Framskritt innebærer at å miste balansen mens man setter ene foten fram. Man gjør det fordi man tror man vil gjenvinne balansen et steg lengre fram, og fordi man tror man står støtt på den andre foten mens man gjør det. Vitenskapens eksistens er å være levende, og ved stadige framskritt konvergere mot målet – absolutt viten.
Fornuft og Følelse
Spørsmålet er ikke om man skal følge fornuft eller følge følelse, men hva man skal bruke fornuft til og hva man skal bruke følelse til.
Følelser er beskyldt for å være flyktige og upålitelige. Man glemmer imidlertid ofte at vi kan føre fornuftig argumentasjon for ethvert beslutningsalternativ. Neste dag har man kanskje glemt hvilken beslutning man tok, og dermed kan fornuften lede fram til en annen beslutning. Følelse kan ha høyere repeterbarhet enn fornuftig resonnement. De store avgjørelser i livet tas ikke uten å lytte til følelsen. Ikke bare fordi følelse i noen avgjørelser er mer pålitelig og mer utslagsgivende. Følelse kommer av vår ubevisste, komplekse kalkulering av vinnersjanser og risiko, basert på summen av våre erfaringer vår genetiske hukommelse. Enda viktigere kan det være at konsekvenser av beslutninger tatt på grunnlag av følelse kan være letter å leve med enn om man ikke lyttet til følelsen. Men følelse kan forstyrres av blant annet frykt og uvitenhet, og trenger korreksjon. Mens følelsen er vårt viktigste kompass, er fornuften vårt viktigste verktøy når kompasset skal justeres. Dette er dagens tema.
Ofte blir fornuft og følelser ansett som motsetninger. Ikke så rart kanskje, siden det ofte kan synes som om følelser og fornuft leder til motsatte beslutninger. Dessuten har det i språket oppstått en verdiskala mellom ”fornuftig” og ”ufornuftig”, tilsvarende ytterpunktene ”godt valg” og ”dårlig valg”. Ved nærmere ettertanke kan det vise seg at en mer presis språkbruk heller ville skille mellom fornuftig og ikke-fornuftig, i betydningen fornuftsbasert valg kontra valg basert på noe annet. Hva kan ”noe annet” være, og kan det være berettiget å ta beslutninger som ikke er fornuftsbasert? Svaret på det siste spørsmålet er overraskende nok ja.
Beslutninger som har konsekvenser for flere enn beslutningstakeren vil i vårt samfunn kunne anses som uansvarlig hvis de ikke er fattet på et fornuftig grunnlag – det vil si slik at vanlige krav til logikk, deduktiv metode, stringens, sporbarhet, diskusjon pro et contra, forutsigbarhet, etterprøvbarhet, etc. er rimelig oppfylt. I mange tilfeller har beslutningstakeren et mandat, et ansvar, en stillingsinstruks eller en programforpliktelse som legger føringer for hvilke beslutninger som er mulige, og hvis vedkommende i det hele tatt har noe valg, vil det typisk være få aktuelle alternativer når saken er tilfredsstillende utredet. Men det er kun i ideelle tilfeller at en rigid metodikk fører til kun ett alternativ. Det er derfor vi lar en leder eller et råd – ikke en datamaskin – ta avgjørelsen. Og det er ikke alltid tid til grundig overveielse: En leder kan være nødt til å gjøre et aktivt valg i en kritisk situasjon, simpelthen fordi en beslutning av og til må tas mens det ennå er tid til å sette beslutningen i kraft.
Viktige saker med store konsekvenser for mange kan avgjøres gjennom folkeavstemninger. Den enkelte gir sin stemme på et grunnlag som er sammensatt av fornuft og følelser, og gjennom mangfoldet av stemmer vil det ofte være den dominerende følelsen i folket som blir utslagsgivende. Dette kunne man se ved EU-valget i Norge i 1994. Ja-bevegelsen forsøkte å vektlegge fornuften, noe som kom til uttrykk blant annet ved at de valgte en profilert akademiker til leder for sin valgkamp. Men det manglet ikke på rasjonelle argumenter på noen av sidene, og de rasjonelle argumentene for og mot EU nærmest utlignet hverandre. Så vel JA som NEI kunne begrunnes rasjonelt, og dermed ble ikke det rasjonelle utslagsgivende. For mange ble valget gjort på grunnlag av hva man fant mest gagnlig for seg selv og for den samfunnsutvikling man foretrakk. På den måten ivaretas både individuelle og kollektive hensyn gjennom folkeavstemninger. For de som ”satt på gjerdet” kunne fornuften forsvare begge alternativer, og da var det opp til følelsene å avgjøre.
I personlige eller private sammenhenger kan det være lover, regler og etikk som reduserer valgmulighetene. Men ikke sjelden forekommer det at man på fornuftens grunnlag ikke greier å skille mellom to gjenværende alternativer, selv om konsekvensene kan være svært alvorlige, til og med et spørsmål om liv eller død. På det private plan kan en alvorlig syk person, eller dens foresatte, måtte si ja eller nei til et kirurgisk inngrep som innebærer høy risiko for komplikasjoner og som kanskje heller ikke gir høye prognoser for helbredelse uansett utfall. Valg mellom to onder kalles gjerne et dilemma. På den andre enden av skalaen har man valgene mellom to goder, en type valg som gjerne kalles konflikt. Dette kan eksempelvis være å velge hvilket tilbud man skal si ja til, eller å velge mellom å være i et forhold eller å være fri og frank. Noen valg kan være vanskelige fordi man ikke klarer å forutse konsekvensene, men enda vanskeligere fordi man ikke klarer å forutse hvordan man vil takle konsekvensene. Andre ganger kan valget faktisk være om man skal følge fornuft eller følelse: ”Vi har lyst på barn, men vi vet ikke om vi har råd til et sted å bo”. Av og til kan konsekvensene av valget være en blanding av godt og vondt, som når man lurer på om man skal spise noe som smaker godt men som man ellers ikke har godt av. Valg er ikke sjelden fremtvunget ved at ”nå går toget fra stasjonen” (konkret eller i overført betydning), eller man tenker ”det er nå eller aldri”, man teller på knappene, skal – skal ikke, og så videre. Såkalte fornuftsekteskap er mindre vanlige i vestlig kultur nå enn før. Det har blitt vanlig å ”følge følelsene” på tross av at slike valg kan ha store konsekvenser, eller nettopp derfor, vil man kunne hevde. Eksemplene på viktige beslutninger som må tas uten avgjørende støtte i logikk eller rasjonell begrunnelse er mange, rett og slett fordi fornuften ofte ikke klarer å sette et signifikant skille mellom alternativene. Kanskje støttes begge alternativer av fornuften. En beslutning må likevel tas, og det blir til syvende og sist følelsene som avgjør. De mest alvorlige beslutningene kan bare tas på grunnlag av følelse. Eliminasjonsmetoden kan komme til hjelp i de tilfeller da alle alternativer unntatt ett kan elimineres fordi de enten er i strid med fornuften eller i strid med følelsene. Men hvis mer enn ett alternativ står igjen er heller ikke den metoden utslagsgivende.
Man ville ikke la en datamaskin avgjøre en viktig sak. Den ville riktignok være mer objektiv og upåvirket av irrelevante momenter, men man stoler ikke på at den er programmert til å ta alle hensyn eller tillegge de ulike hensyn passende vekt. Å la en datamaskin få siste ordet har vært prøvd, men metoden er har ikke vært så vellykket at metoden har vunnet fram. Noe helt annet er det å bruke en datamaskin til å gjøre valg mellom likeverdige alternativer, det er det samme som å trekke lodd.
Det er flere grunner til at det kan være ”fornuftig” å følge følelsene:
Følelser er en kompleks sum av en stor mengde data, blant annet erfaringer om årsak og virkning, sannsynligheter, risiko, og muligheter for vinning. Det rasjonelle behandler ofte tilfeller av mindre datamengder med enklere, stringent sammenheng, og med en enkelt årsak som alltid fører til samme virkning. Alt er predikterbart i forkant og etterprøvbart i etterkant. Man kan gjerne si at det vi kaller fornuft er utgangsdata fra den bevisste del av vår logikk, mens en beslutningssterk følelse er utgangsdata fra den ubevisste del av vår logikk. At den er ubevisst skyldes blant annet at datamengden og vektingen er for kompleks og uoversiktlig til å håndteres bevisst.
Når datamengden blir for stor og databehandlingen blir for komplisert til at tanken og fornuften kan romme det – da må følelsen overta. Når vi ikke lenger kan språklig grunngi vår beslutning, da skifter begrunnelsen navn, fra fornuft til følelse. Den følelsen det er snakk om her er altså ikke ufornuftig, men den er konklusjonen av en prosess som er for kompleks for fornuften. I ettertid vil det ved å ta tiden til hjelp være mulig å gjøre rede for hvorfor følelsen konkluderte som den gjorde. Det å ta en beslutning på grunnlag av en følelse for siden å redegjøre for hva følelsen bygget på, må ikke forveksles med det som kalles etter-rasjonalisering (post-rasjonalisering). Det siste er å framlegge grunner som kan danne en rasjonell basis for den beslutningen som er tatt, ofte for å ”selge” et resultat i et miljø der en rasjonell begrunnelse er påkrevd, eller der følelse ikke er en legitimert grunn. Miljøbetinget forståelse for hva fornuft og følelser er kan altså medføre hykleri eller at potensialet i fornuft og følelser ikke utnyttes.
Fornuft og følelse i en deterministisk og stokastisk verden
Verden og livet i verden er dels deterministisk, dels stokastisk. Det deterministiske er slik at hver gang du løfter armen, følger hånda med. Og hvis du har en terning i hånda og slipper den over et bord, så faller terningen ned på bordet – den går ikke gjennom – og spretter og ruller mer eller mindre rundt på bordet. Om ønskelig kunne terningens fall, ved Newtons lover, predikteres i form av posisjon, hastighet og akselerasjon som funksjon av tid. Så langt er alt vi har beskrevet deterministisk, det er forutsigbart og det kan repeteres av deg selv eller etterprøves (rekonstrueres) av andre. Men så kommer vi til det stokastiske – hvilken side av terningen vil vende opp når terningen faller til ro (all dens kinetiske energi er gjennom hvert støt mot bordet omdannet til termisk energi). Siden terningen er strengt symmetrisk, vil gravitasjonskraften trekke like sterkt i alle sider på terningen, slik at de deterministiske faktorene utligner hverandre (kansellerer hverandre). Det vil derfor være de ørsmå variasjonene i friksjon mellom de varierende kontaktpunktene i bord og terning som avgjør hvor lang tid det tar for terningen å miste så mye kinetisk energi at den må slå seg til ro med en av sidene opp. Forskjellene i tyngdekraft som skyldes ulikt antall øyne er forsvinnende små i forhold til de stokastisk varierende friksjonskreftene. Det betyr at de vesentlige forskjellene i utfallet av terningkastet (antall øyne) ikke påvirker utfallet i det hele tatt. Liten tue kan velte stort lass, sies det. Sagt på en annen måte – en sommerfuglvinge som slår ett sted på kloden kan medføre orkan et annet sted på kloden. Den deterministiske egenskapen i verden gjør at vi kan forutsi at når man kaster en terning på et bord vil det resultere i et tall mellom 1 og 6, men aldri hvilket tall. Selve sannsynlighetsfordelingen er i dette enkle tilfellet deterministisk bestemt, mens den i det praktiske liv kan være vanskelig eller umulig å bestemme på forhånd, det vil si at også den er ikke-deterministisk. Uttrykt ved fornuft og følelse kan man si at ved terningkast kan fornuften fortelle oss at beslutningen om å kaste terningen vil medføre at man får et tall mellom 1 og 6, med lik sannsynlighet, mens følelsene vurderer hvorvidt dette gir ønskede vinnersjanser med akseptabel risiko. Som nevnt er sannsynlighetene vanskelig å bestemme med fornuften. Enda vanskeligere er det for fornuften å vurdere hvordan man vil leve med en gitt samling av mulige utfall. I de fleste praktiske tilfeller er det bare følelsen som kan utgjøre et beslutningskraftig grunnlag dersom alternativene er likestilt ved hjelp av fornuftens kriterier. Det betyr at det er følelsen – konklusjonen av de komplekse vurderinger ut fra erfaring – som tar ansvar for å vurdere vinnersjanser og risiko.
Jo skarpere vårt mål er definert, desto mindre er sannsynligheten for å nå målet. Jo mer uskarpt vårt mål er definert, desto større er sannsynligheten for å nå målet. (Livets svar på Heisenbergs uskarphetsrelasjon).
Å involvere følelser i sine beslutninger gjør ikke livet til et ufornuftig sjansespill. Tvert i mot er en fornuftig bruk av følelser en egnet metode til effektivt å vurdere muligheter og risiko i livets lotteri.
En ting er å bestemme sannsynligheten for ulike utfall og plassere dem på en skala fra godt til dårlig. Langt mer krevende er det for fornuften å vurdere hvordan man takler noen av de mulige utfallene.
Fornuften kan være egnet til å bestemme det typiske utfall av et handlingsalternativ.
Følelser bedømmer statistisk spredning av mulige utfall, og hvordan man vil kunne leve med de ulike utfall.
Gitt et ønsket mål, hvilken beslutning må til for å nå målet? Problemstillingen forutsetter forutsigbarhet i hvert ledd av årsak-virkning-kjeden fra beslutning til mål (ren determinisme), slik at effektuering av beslutningen i seg selv er tilstrekkelig for å nå målet. Fornuften kan gi svaret, men det er ytterst sjelden at man står overfor en så ideell problemstilling. Mer vanlig vil det være at man må starte smart nok til å opprettholde sjansene for å nå målet, og siden kunne korrigere kursen i hvert ledd frem mot målet. Fornuften kan si noe om hvordan kursen kan korrigeres i hvert tenkelig ledd, og kalkulere risiko, men hvorvidt man før beslutningen står overfor et akseptabelt forhold mellom risiko og målsjanse er opp til følelsen å avgjøre. Et eksempel på stor gevinst kombinert med stor risiko: Måneferden Apollo 11 var naturligvis forberedt på fornuftig måte, i detalj, i hver fase, så langt det var mulig. Men for Neil Armstrong og hans mannskap måtte deres deltagelse besluttes på grunnlag av deres instinkter, erfaringer og ønske om å nå månen. Ikke minst deres erfaring med sin oppdragsgiver. Ville NASA på noe tidspunkt beordre at ferden skulle avbrytes? (Armstrong testet dette i simulatoren under trening en gang, da bakkekontrollen ville fortsette selv om protokollen sa ”avbrudd” – det endte med at de ”krasjet”). Ville de takle forventningspresset, ville de selv avbryte hvis de befant seg like over månens overflate og drivstoffmåleren sa at det var forlite drivstoff til å fullføre? På den annen side, hvordan ville de levd med en beslutning om ikke å bli med. Å si ja til oppdraget kunne de bare gjøre på grunnlag av følelsen. Fornuften i seg selv ville trolig konkludere at den som har livet kjært, i tillegg til forsørgeransvar, burde si pent nei takk da de ble spurt. Med mindre man definerer fornuft og følelse på en slik måte at det er fornuften som konkluderer med at det beste er å legge vekt på følelsen. Hvis følelsen vingler rundt ja-nei mens fornuften har et klart svar, vil de fleste i ettertid leve best med å ha fulgt fornuften – uansett utfall. Og omvendt, hvis fornuften ikke har et klart svar, mens følelsen har det – lever de fleste best med å ha fulgt følelsen. Det kan synes klokt å kombinere fornuft og følelse, i stedet for å holde seg eksklusivt til fornuft eller følelse.
Følelsen er den ikke-verbale konklusjonen av en vurdering av vinnersjanser og risiko etter en kompleks behandling av store datamengder som omfatter egne erfaringer og informasjon lagret i våre gener.
Hva når følelsen og fornuften ikke er enig, for eksempel når følelsen sier ja og fornuften sier nei, eller omvendt? Da må man spørre seg om fornuften kan ha oversett noe, eller overforenklet noe i sin beregning av vinnersjanser og risiko, eller om følelsen sier ja av rent overmot eller spillegalskap, eventuelt om følelsen sier nei til alt nytt av ren frykt. Følelsesapparatet trenger fornuftens kritiske søkelys, fordi det noen ganger kan overreagere, bli overfølsomt, eller ufølsomt.
Hvis livet kun hadde dreid seg om å velge å gjøre kun det som er 100% forutsigbart, hadde man bare trengt fornuften. Men menneskelivet og andre livsformer vi kjenner er basert på å ta en passende stor risiko ved å velge det man ikke kan forutsi fullt og helt, for å øke vinnersjansene. Man vet hva man har, men ikke hva man får, sier fornuften. På den annen side – den som intet våger intet vinner. Erfaring tilsier at et barn kan ikke lære seg å gå uten å gi slipp på det fotfeste man har. Man ønsker å tilegne seg en ny ferdighet, men man ønsker ikke å falle.
Så dreier det seg altså ikke om fornuft ELLER følelser, men en hensiktsmessig blanding av fornuft OG følelser.
Følelser er beskyldt for å være flyktige og upålitelige. Man glemmer imidlertid ofte at vi kan føre fornuftig argumentasjon for ethvert beslutningsalternativ. Neste dag har man kanskje glemt hvilken beslutning man tok, og dermed kan fornuften lede fram til en annen beslutning. Følelse kan ha høyere repeterbarhet enn fornuftig resonnement. De store avgjørelser i livet tas ikke uten å lytte til følelsen. Ikke bare fordi følelse i noen avgjørelser er mer pålitelig og mer utslagsgivende. Følelse kommer av vår ubevisste, komplekse kalkulering av vinnersjanser og risiko, basert på summen av våre erfaringer vår genetiske hukommelse. Enda viktigere kan det være at konsekvenser av beslutninger tatt på grunnlag av følelse kan være letter å leve med enn om man ikke lyttet til følelsen. Men følelse kan forstyrres av blant annet frykt og uvitenhet, og trenger korreksjon. Mens følelsen er vårt viktigste kompass, er fornuften vårt viktigste verktøy når kompasset skal justeres. Dette er dagens tema.
Ofte blir fornuft og følelser ansett som motsetninger. Ikke så rart kanskje, siden det ofte kan synes som om følelser og fornuft leder til motsatte beslutninger. Dessuten har det i språket oppstått en verdiskala mellom ”fornuftig” og ”ufornuftig”, tilsvarende ytterpunktene ”godt valg” og ”dårlig valg”. Ved nærmere ettertanke kan det vise seg at en mer presis språkbruk heller ville skille mellom fornuftig og ikke-fornuftig, i betydningen fornuftsbasert valg kontra valg basert på noe annet. Hva kan ”noe annet” være, og kan det være berettiget å ta beslutninger som ikke er fornuftsbasert? Svaret på det siste spørsmålet er overraskende nok ja.
Beslutninger som har konsekvenser for flere enn beslutningstakeren vil i vårt samfunn kunne anses som uansvarlig hvis de ikke er fattet på et fornuftig grunnlag – det vil si slik at vanlige krav til logikk, deduktiv metode, stringens, sporbarhet, diskusjon pro et contra, forutsigbarhet, etterprøvbarhet, etc. er rimelig oppfylt. I mange tilfeller har beslutningstakeren et mandat, et ansvar, en stillingsinstruks eller en programforpliktelse som legger føringer for hvilke beslutninger som er mulige, og hvis vedkommende i det hele tatt har noe valg, vil det typisk være få aktuelle alternativer når saken er tilfredsstillende utredet. Men det er kun i ideelle tilfeller at en rigid metodikk fører til kun ett alternativ. Det er derfor vi lar en leder eller et råd – ikke en datamaskin – ta avgjørelsen. Og det er ikke alltid tid til grundig overveielse: En leder kan være nødt til å gjøre et aktivt valg i en kritisk situasjon, simpelthen fordi en beslutning av og til må tas mens det ennå er tid til å sette beslutningen i kraft.
Viktige saker med store konsekvenser for mange kan avgjøres gjennom folkeavstemninger. Den enkelte gir sin stemme på et grunnlag som er sammensatt av fornuft og følelser, og gjennom mangfoldet av stemmer vil det ofte være den dominerende følelsen i folket som blir utslagsgivende. Dette kunne man se ved EU-valget i Norge i 1994. Ja-bevegelsen forsøkte å vektlegge fornuften, noe som kom til uttrykk blant annet ved at de valgte en profilert akademiker til leder for sin valgkamp. Men det manglet ikke på rasjonelle argumenter på noen av sidene, og de rasjonelle argumentene for og mot EU nærmest utlignet hverandre. Så vel JA som NEI kunne begrunnes rasjonelt, og dermed ble ikke det rasjonelle utslagsgivende. For mange ble valget gjort på grunnlag av hva man fant mest gagnlig for seg selv og for den samfunnsutvikling man foretrakk. På den måten ivaretas både individuelle og kollektive hensyn gjennom folkeavstemninger. For de som ”satt på gjerdet” kunne fornuften forsvare begge alternativer, og da var det opp til følelsene å avgjøre.
I personlige eller private sammenhenger kan det være lover, regler og etikk som reduserer valgmulighetene. Men ikke sjelden forekommer det at man på fornuftens grunnlag ikke greier å skille mellom to gjenværende alternativer, selv om konsekvensene kan være svært alvorlige, til og med et spørsmål om liv eller død. På det private plan kan en alvorlig syk person, eller dens foresatte, måtte si ja eller nei til et kirurgisk inngrep som innebærer høy risiko for komplikasjoner og som kanskje heller ikke gir høye prognoser for helbredelse uansett utfall. Valg mellom to onder kalles gjerne et dilemma. På den andre enden av skalaen har man valgene mellom to goder, en type valg som gjerne kalles konflikt. Dette kan eksempelvis være å velge hvilket tilbud man skal si ja til, eller å velge mellom å være i et forhold eller å være fri og frank. Noen valg kan være vanskelige fordi man ikke klarer å forutse konsekvensene, men enda vanskeligere fordi man ikke klarer å forutse hvordan man vil takle konsekvensene. Andre ganger kan valget faktisk være om man skal følge fornuft eller følelse: ”Vi har lyst på barn, men vi vet ikke om vi har råd til et sted å bo”. Av og til kan konsekvensene av valget være en blanding av godt og vondt, som når man lurer på om man skal spise noe som smaker godt men som man ellers ikke har godt av. Valg er ikke sjelden fremtvunget ved at ”nå går toget fra stasjonen” (konkret eller i overført betydning), eller man tenker ”det er nå eller aldri”, man teller på knappene, skal – skal ikke, og så videre. Såkalte fornuftsekteskap er mindre vanlige i vestlig kultur nå enn før. Det har blitt vanlig å ”følge følelsene” på tross av at slike valg kan ha store konsekvenser, eller nettopp derfor, vil man kunne hevde. Eksemplene på viktige beslutninger som må tas uten avgjørende støtte i logikk eller rasjonell begrunnelse er mange, rett og slett fordi fornuften ofte ikke klarer å sette et signifikant skille mellom alternativene. Kanskje støttes begge alternativer av fornuften. En beslutning må likevel tas, og det blir til syvende og sist følelsene som avgjør. De mest alvorlige beslutningene kan bare tas på grunnlag av følelse. Eliminasjonsmetoden kan komme til hjelp i de tilfeller da alle alternativer unntatt ett kan elimineres fordi de enten er i strid med fornuften eller i strid med følelsene. Men hvis mer enn ett alternativ står igjen er heller ikke den metoden utslagsgivende.
Man ville ikke la en datamaskin avgjøre en viktig sak. Den ville riktignok være mer objektiv og upåvirket av irrelevante momenter, men man stoler ikke på at den er programmert til å ta alle hensyn eller tillegge de ulike hensyn passende vekt. Å la en datamaskin få siste ordet har vært prøvd, men metoden er har ikke vært så vellykket at metoden har vunnet fram. Noe helt annet er det å bruke en datamaskin til å gjøre valg mellom likeverdige alternativer, det er det samme som å trekke lodd.
Det er flere grunner til at det kan være ”fornuftig” å følge følelsene:
Følelser er en kompleks sum av en stor mengde data, blant annet erfaringer om årsak og virkning, sannsynligheter, risiko, og muligheter for vinning. Det rasjonelle behandler ofte tilfeller av mindre datamengder med enklere, stringent sammenheng, og med en enkelt årsak som alltid fører til samme virkning. Alt er predikterbart i forkant og etterprøvbart i etterkant. Man kan gjerne si at det vi kaller fornuft er utgangsdata fra den bevisste del av vår logikk, mens en beslutningssterk følelse er utgangsdata fra den ubevisste del av vår logikk. At den er ubevisst skyldes blant annet at datamengden og vektingen er for kompleks og uoversiktlig til å håndteres bevisst.
Når datamengden blir for stor og databehandlingen blir for komplisert til at tanken og fornuften kan romme det – da må følelsen overta. Når vi ikke lenger kan språklig grunngi vår beslutning, da skifter begrunnelsen navn, fra fornuft til følelse. Den følelsen det er snakk om her er altså ikke ufornuftig, men den er konklusjonen av en prosess som er for kompleks for fornuften. I ettertid vil det ved å ta tiden til hjelp være mulig å gjøre rede for hvorfor følelsen konkluderte som den gjorde. Det å ta en beslutning på grunnlag av en følelse for siden å redegjøre for hva følelsen bygget på, må ikke forveksles med det som kalles etter-rasjonalisering (post-rasjonalisering). Det siste er å framlegge grunner som kan danne en rasjonell basis for den beslutningen som er tatt, ofte for å ”selge” et resultat i et miljø der en rasjonell begrunnelse er påkrevd, eller der følelse ikke er en legitimert grunn. Miljøbetinget forståelse for hva fornuft og følelser er kan altså medføre hykleri eller at potensialet i fornuft og følelser ikke utnyttes.
Fornuft og følelse i en deterministisk og stokastisk verden
Verden og livet i verden er dels deterministisk, dels stokastisk. Det deterministiske er slik at hver gang du løfter armen, følger hånda med. Og hvis du har en terning i hånda og slipper den over et bord, så faller terningen ned på bordet – den går ikke gjennom – og spretter og ruller mer eller mindre rundt på bordet. Om ønskelig kunne terningens fall, ved Newtons lover, predikteres i form av posisjon, hastighet og akselerasjon som funksjon av tid. Så langt er alt vi har beskrevet deterministisk, det er forutsigbart og det kan repeteres av deg selv eller etterprøves (rekonstrueres) av andre. Men så kommer vi til det stokastiske – hvilken side av terningen vil vende opp når terningen faller til ro (all dens kinetiske energi er gjennom hvert støt mot bordet omdannet til termisk energi). Siden terningen er strengt symmetrisk, vil gravitasjonskraften trekke like sterkt i alle sider på terningen, slik at de deterministiske faktorene utligner hverandre (kansellerer hverandre). Det vil derfor være de ørsmå variasjonene i friksjon mellom de varierende kontaktpunktene i bord og terning som avgjør hvor lang tid det tar for terningen å miste så mye kinetisk energi at den må slå seg til ro med en av sidene opp. Forskjellene i tyngdekraft som skyldes ulikt antall øyne er forsvinnende små i forhold til de stokastisk varierende friksjonskreftene. Det betyr at de vesentlige forskjellene i utfallet av terningkastet (antall øyne) ikke påvirker utfallet i det hele tatt. Liten tue kan velte stort lass, sies det. Sagt på en annen måte – en sommerfuglvinge som slår ett sted på kloden kan medføre orkan et annet sted på kloden. Den deterministiske egenskapen i verden gjør at vi kan forutsi at når man kaster en terning på et bord vil det resultere i et tall mellom 1 og 6, men aldri hvilket tall. Selve sannsynlighetsfordelingen er i dette enkle tilfellet deterministisk bestemt, mens den i det praktiske liv kan være vanskelig eller umulig å bestemme på forhånd, det vil si at også den er ikke-deterministisk. Uttrykt ved fornuft og følelse kan man si at ved terningkast kan fornuften fortelle oss at beslutningen om å kaste terningen vil medføre at man får et tall mellom 1 og 6, med lik sannsynlighet, mens følelsene vurderer hvorvidt dette gir ønskede vinnersjanser med akseptabel risiko. Som nevnt er sannsynlighetene vanskelig å bestemme med fornuften. Enda vanskeligere er det for fornuften å vurdere hvordan man vil leve med en gitt samling av mulige utfall. I de fleste praktiske tilfeller er det bare følelsen som kan utgjøre et beslutningskraftig grunnlag dersom alternativene er likestilt ved hjelp av fornuftens kriterier. Det betyr at det er følelsen – konklusjonen av de komplekse vurderinger ut fra erfaring – som tar ansvar for å vurdere vinnersjanser og risiko.
Jo skarpere vårt mål er definert, desto mindre er sannsynligheten for å nå målet. Jo mer uskarpt vårt mål er definert, desto større er sannsynligheten for å nå målet. (Livets svar på Heisenbergs uskarphetsrelasjon).
Å involvere følelser i sine beslutninger gjør ikke livet til et ufornuftig sjansespill. Tvert i mot er en fornuftig bruk av følelser en egnet metode til effektivt å vurdere muligheter og risiko i livets lotteri.
En ting er å bestemme sannsynligheten for ulike utfall og plassere dem på en skala fra godt til dårlig. Langt mer krevende er det for fornuften å vurdere hvordan man takler noen av de mulige utfallene.
Fornuften kan være egnet til å bestemme det typiske utfall av et handlingsalternativ.
Følelser bedømmer statistisk spredning av mulige utfall, og hvordan man vil kunne leve med de ulike utfall.
Gitt et ønsket mål, hvilken beslutning må til for å nå målet? Problemstillingen forutsetter forutsigbarhet i hvert ledd av årsak-virkning-kjeden fra beslutning til mål (ren determinisme), slik at effektuering av beslutningen i seg selv er tilstrekkelig for å nå målet. Fornuften kan gi svaret, men det er ytterst sjelden at man står overfor en så ideell problemstilling. Mer vanlig vil det være at man må starte smart nok til å opprettholde sjansene for å nå målet, og siden kunne korrigere kursen i hvert ledd frem mot målet. Fornuften kan si noe om hvordan kursen kan korrigeres i hvert tenkelig ledd, og kalkulere risiko, men hvorvidt man før beslutningen står overfor et akseptabelt forhold mellom risiko og målsjanse er opp til følelsen å avgjøre. Et eksempel på stor gevinst kombinert med stor risiko: Måneferden Apollo 11 var naturligvis forberedt på fornuftig måte, i detalj, i hver fase, så langt det var mulig. Men for Neil Armstrong og hans mannskap måtte deres deltagelse besluttes på grunnlag av deres instinkter, erfaringer og ønske om å nå månen. Ikke minst deres erfaring med sin oppdragsgiver. Ville NASA på noe tidspunkt beordre at ferden skulle avbrytes? (Armstrong testet dette i simulatoren under trening en gang, da bakkekontrollen ville fortsette selv om protokollen sa ”avbrudd” – det endte med at de ”krasjet”). Ville de takle forventningspresset, ville de selv avbryte hvis de befant seg like over månens overflate og drivstoffmåleren sa at det var forlite drivstoff til å fullføre? På den annen side, hvordan ville de levd med en beslutning om ikke å bli med. Å si ja til oppdraget kunne de bare gjøre på grunnlag av følelsen. Fornuften i seg selv ville trolig konkludere at den som har livet kjært, i tillegg til forsørgeransvar, burde si pent nei takk da de ble spurt. Med mindre man definerer fornuft og følelse på en slik måte at det er fornuften som konkluderer med at det beste er å legge vekt på følelsen. Hvis følelsen vingler rundt ja-nei mens fornuften har et klart svar, vil de fleste i ettertid leve best med å ha fulgt fornuften – uansett utfall. Og omvendt, hvis fornuften ikke har et klart svar, mens følelsen har det – lever de fleste best med å ha fulgt følelsen. Det kan synes klokt å kombinere fornuft og følelse, i stedet for å holde seg eksklusivt til fornuft eller følelse.
Følelsen er den ikke-verbale konklusjonen av en vurdering av vinnersjanser og risiko etter en kompleks behandling av store datamengder som omfatter egne erfaringer og informasjon lagret i våre gener.
Hva når følelsen og fornuften ikke er enig, for eksempel når følelsen sier ja og fornuften sier nei, eller omvendt? Da må man spørre seg om fornuften kan ha oversett noe, eller overforenklet noe i sin beregning av vinnersjanser og risiko, eller om følelsen sier ja av rent overmot eller spillegalskap, eventuelt om følelsen sier nei til alt nytt av ren frykt. Følelsesapparatet trenger fornuftens kritiske søkelys, fordi det noen ganger kan overreagere, bli overfølsomt, eller ufølsomt.
Hvis livet kun hadde dreid seg om å velge å gjøre kun det som er 100% forutsigbart, hadde man bare trengt fornuften. Men menneskelivet og andre livsformer vi kjenner er basert på å ta en passende stor risiko ved å velge det man ikke kan forutsi fullt og helt, for å øke vinnersjansene. Man vet hva man har, men ikke hva man får, sier fornuften. På den annen side – den som intet våger intet vinner. Erfaring tilsier at et barn kan ikke lære seg å gå uten å gi slipp på det fotfeste man har. Man ønsker å tilegne seg en ny ferdighet, men man ønsker ikke å falle.
Så dreier det seg altså ikke om fornuft ELLER følelser, men en hensiktsmessig blanding av fornuft OG følelser.
tirsdag 9. februar 2010
Subjektiv, objektiv og absolutt viten
Viten er i bunn og grunn subjektiv, fordi viten bygger på tro, som i bunn og grunn er subjektiv. Det subjektive konvergerer mot det objektive ved konsensus. Vitenskapelig konsensus av subjektiv viten konvergerer mot objektiv viten når den vitenskapelige tilslutning øker.
Absolutt viten om noe har man bare når man har samlet all kunnskap om noe. I praksis må man oftest forholde seg til at absolutt viten er noe man ikke har. Hvis man antar at man har absolutt viten om noe, viser historien at det er bare et spørsmål om tid før det dukker opp ny kunnskap som viser at antagelsen må være feil.
Vår viten konvergerer mot absolutt viten når vår kunnskap øker.
Mens den absolutte viten i noen tilfeller utpeker seg som det endelige svaret for vitenskapen, kan den i andre tilfeller være grensen for vår viten. Dette er analogt til matematikken når mange ledd skal summeres, og det for hvert tillagt ledd viser seg at summen konvergerer mot en verdi eller mot en grenseverdi.
Vår viten om noe konvergerer mot objektiv absolutt viten om noe når vitenskapelig konsensus om økende kunnskap øker. Objektiv absolutt viten er integralet av all subjektiv viten om alt.
Absolutt viten om noe har man bare når man har samlet all kunnskap om noe. I praksis må man oftest forholde seg til at absolutt viten er noe man ikke har. Hvis man antar at man har absolutt viten om noe, viser historien at det er bare et spørsmål om tid før det dukker opp ny kunnskap som viser at antagelsen må være feil.
Vår viten konvergerer mot absolutt viten når vår kunnskap øker.
Mens den absolutte viten i noen tilfeller utpeker seg som det endelige svaret for vitenskapen, kan den i andre tilfeller være grensen for vår viten. Dette er analogt til matematikken når mange ledd skal summeres, og det for hvert tillagt ledd viser seg at summen konvergerer mot en verdi eller mot en grenseverdi.
Vår viten om noe konvergerer mot objektiv absolutt viten om noe når vitenskapelig konsensus om økende kunnskap øker. Objektiv absolutt viten er integralet av all subjektiv viten om alt.
mandag 8. februar 2010
Virkelighetsforståelse, viten og tro
Vår forståelse av virkeligheten består av viten og tro, og de to begrepene er i praksis avhengige av hverandre. Vi skal drøfte flere mulige definisjoner av viten og tro.
De klassiske kriteriene for viten er tro, begrunnelse og sannhet, det vil si: Viten er noe som 1) er sant, 2) man tror er sant, og 3) man har grunn til å tro er sant. Dette vært gjeldende fra Platon og fram til 1960-tallet. I 1963 kom Edmund Gettier med eksempler på at de tre klassiske kriteriene kunne være oppfylt uten at man kunne godta det som viten. Ett av dem var bonden som trodde kua hans var trygg fordi han trodde han hadde sett den, om enn på lang avstand, der den pleide å stå. Det var sant at kua var trygg, men en kollega som ville dobbeltsjekke konstaterte at den befant seg ikke ved trærne der bonden trodde han hadde sett den, og han fant også årsaken til bondens feilobservasjon: Et stort stykke sort og hvitt papir hadde blåst inn i et tre. Kombinert med forventningen om hvor den var, kunne vi tilføye.
Et fjerde kriterium var nødvendig for å sikre at troen på at noe er sant ikke bygger på tilfeldige sammentreff. Alvin Goldmann (1967) foreslo at troen på at noe er sant må ha sin årsak i det som er sant, hvilket ikke var tilfellet med bonden og kua. Årsaken til bondens tro om kua var et stykke papir i et tre, og det fjerde kriteriet ville diskvalifisere tilfellet som viten om kuas tilstand, i samsvar med sunn fornuft. Spesialtilfellet bonden og kua viser i sin enkelhet den prinsipielle betydningen av et fjerde kriterium, men selve viktigheten av kriteriet blir større i de mer komplekse tilfeller da personlig erfaring og sunn fornuft ikke protesterer. For alle som arbeider med å etablere ny viten er det god skikk og bruk at man systematisk sikrer grunnlaget for å tro at noe er sant. Man dobbeltsjekker, man krever minst to uavhengige kilder, man eliminerer muligheten for tilfeldige sammentreff, man konstruerer en mothypotese, man søker mulig falsifisering av enhver kandidat til viten, man prøver å motbevise sannhetsgehalten, osv. Det var dette bondens kollega gjorde da han dro ut for å kontrollere om kua virkelig var trygg. Hvor mye kvalitetssikring som skal til for å oppfylle det fjerde kriteriet henger naturlig sammen med hvor stor risikoen er for å ta feil og hvor store og vidtrekkende konsekvensene av å ta feil ville være.
Man kan stille spørsmål ved om det hadde vært bedre å definere viten uten troskriteriet, siden tro kan synes å være flyktig og upålitelig. Det finnes også en annen definisjon på viten enn den klassiske, nemlig at viten og tro utelukker hverandre. Enten tror man eller så vet man, og bevis er det som skiller tro og viten. En variant av denne definisjonen bygger på et skille mellom det man kan vite og det man ikke kan vite, og at det man ikke kan vite kun kan forstås ved tro. Dette er en naturlig følge av bevis som kriterium mellom viten og tro, siden grensen for hva man kan bevise gjerne regnes som grensen for hva man vite. Man ønsker så sant mulig å bygge på elementære begreper, og hvis tro og viten skal være elementer, kan de ikke bygge på hverandre. I enkle, ideelle tilfeller vil viten kunne etableres uten tro. Det er ved direkte observasjon, når subjektet (den som vet) selv har observert det som vites, og subjektet ikke vurderer risikoen for feilobservasjon som betydelig. Erfaring tilsier imidlertid at slike tilfeller er få, gitt at det dreier seg om betydelig viten, eller de dreier seg om mindre betydelig viten. Med betydelig viten menes her at følgene av å ta feil ville være betydelige. Grunnen er at betydelig risiko ville kreve større sikkerhet, og man ville derfor trekke inn andre observatører. Dermed har man ikke lenger et ideelt tilfelle av viten der den som vet selv har observert det som vites. Subjektet støtter sin viten på flere observatører. Hvis man studerer det ideelle tilfellet – tilfellet viten uten tro – nærmere, vil man finne at det egentlig bare er et spesialtilfelle av klassisk viten der det fjerde kriteriet er oppfylt (ubetydelig risiko for feilobservasjon). Vi vet at i noen tilfeller kan man knapt tro sine egne øyne selv mens man ser det man ser, og i enda større grad kan man bli tvilende til noe man så dagen før. Hvis noen skriver i sin reiseskildring at sola sto opp på skyfri himmel i går er risikoen for feilobservasjon ubetydelig både fordi sola ikke kan forveksles med noe annet, og fordi en reiseskildring ikke er ment å brukes som astronomiske og meteorologisk data. Hvis derimot en person forteller i et avhør hos en havarikommisjon at han så et fly komme fra sydøst med landingslys slått på i 23-tiden en vinterkveld, finnes både risiko for at han forvekslet det han så med stjernen Sirius, og betydelige konsekvenser ved å feste lit til en mulig feilobservasjon. Forskjellen på de to tilfellene er ikke at tro spiller en rolle i tilfelle flyet og ikke i tilfellet sola. Derimot er forskjellen at tilfelle sola er et eksempel på klassisk viten der det tillagte fjerde kriterium er oppfylt.
I komplekse tilfeller (ikke enkle, ikke ideelle) av viten involveres flere observatører, flere uavhengige observasjoner, flere uavhengige forskere som behandler data, flere sprikende konklusjoner, flere teorier, som etter tilstrekkelig tid og bearbeiding konvergerer mot en konsensus blant mange vitere. Dette kan ikke skje uten tro, i form av tillit til de andre, troverdighet knyttet til observatører og operatører, data og databehandling, ulike fagfolk og spesialister. Og selve antagelsen av konsensus som viten er basert på tro i form av tiltro og troverdighet. Man har da det man kan kalle kvalifisert troverdig viten. Systemer av viten er så komplekse at subjektet bare har valg mellom å tro det eller ikke å tro det, fordi direkte viten ikke er mulig. Noen sier – jeg tror på vitenskapen, og mener med det at man baserer seg på viten i stedet for tro. Det er likevel å tro. Når det kommer til bevis som kriterium, konstateres at også bevisene avhenger av tro, fordi det kreves troverdige bevis.
Siden viten uten tro ikke er mulig i tilfeller av betydning, kan heller ikke tro og viten utelukke hverandre. Viten som er uavhengig av tro er kun gyldig i en absolutt isolert kontekst, der subjektet er direkte observatør, og der subjektets viten ikke har betydning for noen andre. Straks denne viten skal kommuniseres, vil troskriteriet gjøre seg gjeldende.
Viten er basert på tro, og tro er basert på viten. Noen ganger kan man ikke tro sine egne øyne, andre ganger kommer man til viten om noe man aldri hadde trodd før, mens man kan begynne å tvile på noe man lenge har visst. Av og til tror man noe så sterkt at man glemmer at man ikke vet det.
Tro er alltid forbundet med risiko og risikovurderinger – hva er sjansen for at det jeg tror er feil, og hva er konsekvensene hvis det jeg tror er feil. Som nevnt er vår virkelighetsforståelse sammensatt av tro og viten. Det vi ikke forstår av virkeligheten vil vi dels stille oss undersøkende til, dels likegyldige til. Noe man ikke vet, kan man enten tro, eller stille seg uforstående til (undersøkende eller likegyldig). Hvis det er uakseptabelt med stor grad av både uvitenhet og uforståenhet, er tro eneste alternativ. Mye tyder på at det har vært viktig for mennesket å forstå mest mulig. I mangel av viten har man valgt tro hvis risikoen ved å tro feil har vært akseptabel. Dessuten, hvis man ikke vet, har det vist seg mer nyttig å ha en tvilende tro enn å stille seg uforstående. Grunnen til dette er at troen, gjerne formalisert som hypoteser og teorier, gjør oss i stand til å nyttegjøre oss erfaringer på en måte som senere kan oppgraderes til viten. Når man har en formening om hvordan ting er og henger sammen, blir man en mer bevisst observatør. Observasjoner blir sammenlignet med teori, og teori blir konfrontert med observasjon.
Derfor forblir tro viktig, enten den kommer til uttrykk i dagligdagse hendelser, filosofi, vitenskapelige teorier, sekulære livssyn eller religiøse livssyn.
De klassiske kriteriene for viten er tro, begrunnelse og sannhet, det vil si: Viten er noe som 1) er sant, 2) man tror er sant, og 3) man har grunn til å tro er sant. Dette vært gjeldende fra Platon og fram til 1960-tallet. I 1963 kom Edmund Gettier med eksempler på at de tre klassiske kriteriene kunne være oppfylt uten at man kunne godta det som viten. Ett av dem var bonden som trodde kua hans var trygg fordi han trodde han hadde sett den, om enn på lang avstand, der den pleide å stå. Det var sant at kua var trygg, men en kollega som ville dobbeltsjekke konstaterte at den befant seg ikke ved trærne der bonden trodde han hadde sett den, og han fant også årsaken til bondens feilobservasjon: Et stort stykke sort og hvitt papir hadde blåst inn i et tre. Kombinert med forventningen om hvor den var, kunne vi tilføye.
Et fjerde kriterium var nødvendig for å sikre at troen på at noe er sant ikke bygger på tilfeldige sammentreff. Alvin Goldmann (1967) foreslo at troen på at noe er sant må ha sin årsak i det som er sant, hvilket ikke var tilfellet med bonden og kua. Årsaken til bondens tro om kua var et stykke papir i et tre, og det fjerde kriteriet ville diskvalifisere tilfellet som viten om kuas tilstand, i samsvar med sunn fornuft. Spesialtilfellet bonden og kua viser i sin enkelhet den prinsipielle betydningen av et fjerde kriterium, men selve viktigheten av kriteriet blir større i de mer komplekse tilfeller da personlig erfaring og sunn fornuft ikke protesterer. For alle som arbeider med å etablere ny viten er det god skikk og bruk at man systematisk sikrer grunnlaget for å tro at noe er sant. Man dobbeltsjekker, man krever minst to uavhengige kilder, man eliminerer muligheten for tilfeldige sammentreff, man konstruerer en mothypotese, man søker mulig falsifisering av enhver kandidat til viten, man prøver å motbevise sannhetsgehalten, osv. Det var dette bondens kollega gjorde da han dro ut for å kontrollere om kua virkelig var trygg. Hvor mye kvalitetssikring som skal til for å oppfylle det fjerde kriteriet henger naturlig sammen med hvor stor risikoen er for å ta feil og hvor store og vidtrekkende konsekvensene av å ta feil ville være.
Man kan stille spørsmål ved om det hadde vært bedre å definere viten uten troskriteriet, siden tro kan synes å være flyktig og upålitelig. Det finnes også en annen definisjon på viten enn den klassiske, nemlig at viten og tro utelukker hverandre. Enten tror man eller så vet man, og bevis er det som skiller tro og viten. En variant av denne definisjonen bygger på et skille mellom det man kan vite og det man ikke kan vite, og at det man ikke kan vite kun kan forstås ved tro. Dette er en naturlig følge av bevis som kriterium mellom viten og tro, siden grensen for hva man kan bevise gjerne regnes som grensen for hva man vite. Man ønsker så sant mulig å bygge på elementære begreper, og hvis tro og viten skal være elementer, kan de ikke bygge på hverandre. I enkle, ideelle tilfeller vil viten kunne etableres uten tro. Det er ved direkte observasjon, når subjektet (den som vet) selv har observert det som vites, og subjektet ikke vurderer risikoen for feilobservasjon som betydelig. Erfaring tilsier imidlertid at slike tilfeller er få, gitt at det dreier seg om betydelig viten, eller de dreier seg om mindre betydelig viten. Med betydelig viten menes her at følgene av å ta feil ville være betydelige. Grunnen er at betydelig risiko ville kreve større sikkerhet, og man ville derfor trekke inn andre observatører. Dermed har man ikke lenger et ideelt tilfelle av viten der den som vet selv har observert det som vites. Subjektet støtter sin viten på flere observatører. Hvis man studerer det ideelle tilfellet – tilfellet viten uten tro – nærmere, vil man finne at det egentlig bare er et spesialtilfelle av klassisk viten der det fjerde kriteriet er oppfylt (ubetydelig risiko for feilobservasjon). Vi vet at i noen tilfeller kan man knapt tro sine egne øyne selv mens man ser det man ser, og i enda større grad kan man bli tvilende til noe man så dagen før. Hvis noen skriver i sin reiseskildring at sola sto opp på skyfri himmel i går er risikoen for feilobservasjon ubetydelig både fordi sola ikke kan forveksles med noe annet, og fordi en reiseskildring ikke er ment å brukes som astronomiske og meteorologisk data. Hvis derimot en person forteller i et avhør hos en havarikommisjon at han så et fly komme fra sydøst med landingslys slått på i 23-tiden en vinterkveld, finnes både risiko for at han forvekslet det han så med stjernen Sirius, og betydelige konsekvenser ved å feste lit til en mulig feilobservasjon. Forskjellen på de to tilfellene er ikke at tro spiller en rolle i tilfelle flyet og ikke i tilfellet sola. Derimot er forskjellen at tilfelle sola er et eksempel på klassisk viten der det tillagte fjerde kriterium er oppfylt.
I komplekse tilfeller (ikke enkle, ikke ideelle) av viten involveres flere observatører, flere uavhengige observasjoner, flere uavhengige forskere som behandler data, flere sprikende konklusjoner, flere teorier, som etter tilstrekkelig tid og bearbeiding konvergerer mot en konsensus blant mange vitere. Dette kan ikke skje uten tro, i form av tillit til de andre, troverdighet knyttet til observatører og operatører, data og databehandling, ulike fagfolk og spesialister. Og selve antagelsen av konsensus som viten er basert på tro i form av tiltro og troverdighet. Man har da det man kan kalle kvalifisert troverdig viten. Systemer av viten er så komplekse at subjektet bare har valg mellom å tro det eller ikke å tro det, fordi direkte viten ikke er mulig. Noen sier – jeg tror på vitenskapen, og mener med det at man baserer seg på viten i stedet for tro. Det er likevel å tro. Når det kommer til bevis som kriterium, konstateres at også bevisene avhenger av tro, fordi det kreves troverdige bevis.
Siden viten uten tro ikke er mulig i tilfeller av betydning, kan heller ikke tro og viten utelukke hverandre. Viten som er uavhengig av tro er kun gyldig i en absolutt isolert kontekst, der subjektet er direkte observatør, og der subjektets viten ikke har betydning for noen andre. Straks denne viten skal kommuniseres, vil troskriteriet gjøre seg gjeldende.
Viten er basert på tro, og tro er basert på viten. Noen ganger kan man ikke tro sine egne øyne, andre ganger kommer man til viten om noe man aldri hadde trodd før, mens man kan begynne å tvile på noe man lenge har visst. Av og til tror man noe så sterkt at man glemmer at man ikke vet det.
Tro er alltid forbundet med risiko og risikovurderinger – hva er sjansen for at det jeg tror er feil, og hva er konsekvensene hvis det jeg tror er feil. Som nevnt er vår virkelighetsforståelse sammensatt av tro og viten. Det vi ikke forstår av virkeligheten vil vi dels stille oss undersøkende til, dels likegyldige til. Noe man ikke vet, kan man enten tro, eller stille seg uforstående til (undersøkende eller likegyldig). Hvis det er uakseptabelt med stor grad av både uvitenhet og uforståenhet, er tro eneste alternativ. Mye tyder på at det har vært viktig for mennesket å forstå mest mulig. I mangel av viten har man valgt tro hvis risikoen ved å tro feil har vært akseptabel. Dessuten, hvis man ikke vet, har det vist seg mer nyttig å ha en tvilende tro enn å stille seg uforstående. Grunnen til dette er at troen, gjerne formalisert som hypoteser og teorier, gjør oss i stand til å nyttegjøre oss erfaringer på en måte som senere kan oppgraderes til viten. Når man har en formening om hvordan ting er og henger sammen, blir man en mer bevisst observatør. Observasjoner blir sammenlignet med teori, og teori blir konfrontert med observasjon.
Derfor forblir tro viktig, enten den kommer til uttrykk i dagligdagse hendelser, filosofi, vitenskapelige teorier, sekulære livssyn eller religiøse livssyn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)