Tidligere har vi slått fast at en handling må være knyttet til noen eller noe som handler. Handleren/aktøren/subjektet er et nødvendig kriterium for at en hendelse skal kategoriseres som handling, men ikke et tilstrekkelig kriterium. I eksempelet 'Ola står opp' og 'Sola står opp' er det et subjekt til hver hendelse, men folk flest aksepterer ikke at Sola handler. Hvorfor ikke det? spør vi.
Donald Davidson foreslo at ønske og tro sammen forårsaker handling. Michael Bratman var kritisk til denne analysen og mente at man bør bruke konseptet intuisjon som basis for handling, men selv kom han fram til den såkalte tro-ønske-intensjon modellen (belief-desire-intensjon, BDI-model). Filosofx lar det stå åpent hvorvidt tro og ønske er nødvendig for at en hendelse skal være handling, men intensjon vil kunne sammenfalle med den sporbare kjernen i hendelsens fortidskjegle, der vi også forventer å finne viljen, jeg-et, vi-et, det handlende subjektet (det filosofiske subjektet, ikke bare det filologiske subjektet) som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/05/subjektet-og-handlingen.html.
Imidlertid er det en viktig avklaring som må legges til grunn: Hvor skal man plassere ubevisste og uønskede handlinger? Er det også handling hvis 'jeg gjorde det, men jeg mente det ikke'? Er det å gå i søvne en handling? Det er vanskelig å komme utenom at ubevisste handlinge og handlinger utført i vanvare likevel er handlinger. Her kommer man inn på et temafelt der grenseoppganger vil være grundig drøftet av jurister. En hendelse kan være handling selv om man hverken trodde, ønsket eller hadde en intensjon om hendelsen. Som tidligere påpekt kan ikke intensjon bevises.
Filosofx holder fast på intensjon som kriterium, men foreslår å løse konflikten med utilsiktet handling ved å bruke ekvivalensprinsippet: Hvis en hendelse er til forveksling lik en handling er det en handling. Det vil si, hvis hendelsen ikke kan observeres forskjellig fra en villet hendelse, er den den handling. Mangel på intensjon er ikke tilstrekkelig til å diskvalifisere hendelsen som handling.
Samtidig synes det rimelig å forlange at en handling i prinsippet kan unngås. Hendelser av et slag som aldri kan unngås, som altid skjer uten sporbar intensjon, ønske, eller vilje, regnes ikke som handlinger.
Tilbake til Ola og Sola. Det er ingen åpenbar intensjon bak det faktum at Sola står opp (egentlig, Jorda snurrer rundt og vi ser horisonten "gå ned" foran Sola). Hendelsen kan ikke unngås. Vi kan heller ikke se at hendelsen er til forveksling lik en viljeshendelse. Det ville i så fall kreve en definisjon av vilje som er forskjellig fra det konvensjonelle. Inntil videre kategoriserer vi ikke soloppgang som en handling.
På den annen side er hendelsen 'Sola står opp' og lignende ikke helt som andre hendelser (uforutsigbare, plutselige, uventede, osv), og vi ser oss om etter en annen kategori. Adferd er foreslått.
Standpunktet er: Handling er en viljeshendelse. Intensjon, subjekt og handling synes å identifisere hverandre gjensidig. Muligens er de uløselig knyttet til hverandre.
Det som gjenstår å utrede er:
I mangel av ett, tilstrekkelig kriterium for handling, gjenstår å teste om de foreslåtte nødvendige kriterier er adekvate når det kommer til ikke-menneskelige handlinger, spesielt det vi regner som naturhendelser.
En grenseoppgang mellom hendelse, adferd og handling gjenstår. Vi aner nyanseringen eksistens-hendelse-adferd-handling, men en konsistent filosofi for dette foreligger ikke.
Det konvensjonelle dukket opp som argument for å utelukke vilje i den ikke-menneskelige naturen. Av erfaring må vi derfor forvente at drøftingen av vilje i kosmisk forstand kan lede til at definisjonen av handling er perspektiv-avhengig og observatør-avhengig.
Ekstern kilde om handlingsteori http://en.wikipedia.org/wiki/Action_theory_(philosophy) .
tirsdag 31. mai 2011
mandag 23. mai 2011
subjektet og handlingen
Vi har sett at et identifisert subjekt er nødvendig for at en hendelse kan kalles en handling. Hvis jeg ikke ved observasjon kan identifisere et subjekt, kan jeg ikke kvalifisere hendelsen som en handling. Hvis ingen har identifisert et subjekt, kan ingen kvalifisere hendelsen som en handling.
I jakten på et kriterium som skiller handling fra hendelser, ser det ut til at vi må forsøke å besvare spørsmålet – hva er et subjekt?
Vi har allerede pekt på at i den svært sammensatte og tilsynelatende uordnede fortidskjeglen til enhver hendelse kan det finnes en kjerne av noe stabilt, vedvarende og gjenkjennelig – dermed noe identifiserbart.
Lettest gjenkjennelig er de stablie strukturer, som til tross for at elementærpartikler og celler skiftes ut, beholder sin struktur. Mennesket er et eksempel på det. Hendelser som i sin fortidskjegle har en kjerne som vi gjenkjenner som et menneske, vil lett kunne karakteriseres som handling. Andre, mer vanskelig gjenkjennelige strukturer kan være de repeterende, de som kan opptre som subjekter ved jevne mellomrom. Et makroskopisk eksempel er en samling mennesker som samles en gang i året for gå i gatene og spille marsjer, og resten av året er spredd for alle vinder. Selv om subjektet – musikkorpset – nesten hele tiden er umulig å observere, kan vi identifisere det som nettopp det – et korps. Og når de spiller sine marsjer hver søttende mai, er det ikke bare en hendelse, det er en handling. Hvis noe slikt bare hadde skjedd en gang, og aldri mer, kunne man kalt det ’kun en hendelse’. Men det at hendelsen repeteres gjør at korpset identifiseres som det det er, og ikke kun en tilfeldig samling mennesker. Sykliske og andre gjentagende hendelser er forutsigbare og kan gjøre identifisering av et subjekt lettere.
Men hva med naturfenomener, er de hendelser eller handlinger? Spørsmålet er det samme som å spørre – er naturens elementer subjekter? Sola står opp hver morgen, og går ned hver kveld. Dette har gjort det naturlig å identifisere sola som subjekt, og i vår språkbruk gjør vi nettopp det. Sola er et subjekt. Mindre forutsigbare naturfenomener har også et subjekt: Vinden blåste ned et tre, flommen tok med seg et hus, osv.
I tidligere tider personifiserte man naturkreftene, man gjorde sol, vind og regn til subjekter. Pussig nok regner vi i moderne tid ikke naturhendelser som handlinger, men som hendelser. Hva skal man si om disse to:
Ola står opp.
Sola står opp.
Gramatikalsk regnes både Ola og Sola som subjekter. Er det ene en hendelse og det andre en handling, er de begge hendelser, eller er de begge handlinger?
I jakten på et kriterium som skiller handling fra hendelser, ser det ut til at vi må forsøke å besvare spørsmålet – hva er et subjekt?
Vi har allerede pekt på at i den svært sammensatte og tilsynelatende uordnede fortidskjeglen til enhver hendelse kan det finnes en kjerne av noe stabilt, vedvarende og gjenkjennelig – dermed noe identifiserbart.
Lettest gjenkjennelig er de stablie strukturer, som til tross for at elementærpartikler og celler skiftes ut, beholder sin struktur. Mennesket er et eksempel på det. Hendelser som i sin fortidskjegle har en kjerne som vi gjenkjenner som et menneske, vil lett kunne karakteriseres som handling. Andre, mer vanskelig gjenkjennelige strukturer kan være de repeterende, de som kan opptre som subjekter ved jevne mellomrom. Et makroskopisk eksempel er en samling mennesker som samles en gang i året for gå i gatene og spille marsjer, og resten av året er spredd for alle vinder. Selv om subjektet – musikkorpset – nesten hele tiden er umulig å observere, kan vi identifisere det som nettopp det – et korps. Og når de spiller sine marsjer hver søttende mai, er det ikke bare en hendelse, det er en handling. Hvis noe slikt bare hadde skjedd en gang, og aldri mer, kunne man kalt det ’kun en hendelse’. Men det at hendelsen repeteres gjør at korpset identifiseres som det det er, og ikke kun en tilfeldig samling mennesker. Sykliske og andre gjentagende hendelser er forutsigbare og kan gjøre identifisering av et subjekt lettere.
Men hva med naturfenomener, er de hendelser eller handlinger? Spørsmålet er det samme som å spørre – er naturens elementer subjekter? Sola står opp hver morgen, og går ned hver kveld. Dette har gjort det naturlig å identifisere sola som subjekt, og i vår språkbruk gjør vi nettopp det. Sola er et subjekt. Mindre forutsigbare naturfenomener har også et subjekt: Vinden blåste ned et tre, flommen tok med seg et hus, osv.
I tidligere tider personifiserte man naturkreftene, man gjorde sol, vind og regn til subjekter. Pussig nok regner vi i moderne tid ikke naturhendelser som handlinger, men som hendelser. Hva skal man si om disse to:
Ola står opp.
Sola står opp.
Gramatikalsk regnes både Ola og Sola som subjekter. Er det ene en hendelse og det andre en handling, er de begge hendelser, eller er de begge handlinger?
torsdag 19. mai 2011
handling eller hendelse
"Hva sitter vi igjen med hvis vi fra det faktum at jeg løfter armen, trekker fra det faktum at armen min går opp?" spør Ludwig Wittgenstein i Philosophical Investigations §621.
Filosofx har allerede drøftet flere mulige kanditater til kriterier som avgjør hva som gjør handlig til noe mer enn en hendelse, http://filosofx.blogspot.com/2011/05/mer-tid.html. Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet synes å være nok til å skille handling fra hendelse.
Handling forutsetter et subjekt - en gjerningsmann/kvinne, en aktør. For at vi skal kalle en hendelse for en handling, må det være noen eller noe som handler. Hvis noen identifiserer subjektet kaller man hendelsen en handling.
Gjentagelse. Hendelser som gjentar seg, vil lettere kunne falle i kategorien handlinger enn hendelser man ikke tidligere har observert (da har man heller ikke identifisert et subjekt). Når hendelser gjentar seg vil man også gjenkjenne hendelsens kilde. Hvis hendelsens kilde gjenkjennes fra tidligere hendelser, vil man kunne identifisere denne kilden som noe eller noen som handler. Når handleren er identifisert vil det hendelsen som handleren har forårsaket kategoriseres som handling.
Sannsynlighet. Hvis det var betydelig sannsynlighet for at hendelsen skulle inntreffe, vil det lettere falle i kategorien handling. Her kommer inn alle tilfeller der man "drar på seg" en ulykke eller et lykkelig utfall ved å oppholde seg et sted en tid da man visste at sannsynligheten for visse hendelser var betydelig. man er både subjekt og objekt på en gang. For eksempel, hvis man går på fortauet når det er fare for ras fra taket, kan man hevde at det var en handling å gå der - en vettløs handling. I andre enden av skalaen, hvis man har tatt lodd i et lotteri, vil man kunne hevde at det at man vant den kaka eller bilen eller hva det nå var, var en handling. Noe som er mer uoversiktlig er det "å dra på seg en forkjølelse". Vanskelig å se smittestoff, vanskelig å se smittefaren, vanskelig å se når og hvor man ble smittet, eller når og hvor man gjorde noe som svekket immunforsvaret. Man kan velge å bruke sin kunnskap og sine instinkter til å unngå åpenbar smittefare, eller man kan velge å trosse den. To ulike handlinger.
Å leve er å handle. Man kan ikke ikke-handle. Man kan handle ved å velge å forholde seg avventende og se hva som hender, eller oppsøke hendelsen. Disse to er ekvivalente. "Man kan ikke vite om noe kom rekende til seg, eller om man oppsøkte det". Den som ser på seg selv som subjekt i sitt liv, den som anser seg som hendelsenes subjekt, vil lettere høste erfaringer og nyttiggjøre seg erfaringer for å skape sin framtid, enn den som mer anser seg som hendelsenes objekt. Dette er et spørsmål om bevissthet, hvilke observasjoner man legger vekt på, og hvordan man erkjenner sammenhenger. Virkelighetsforståelsen.
Identifisering av Subjektet synes å være avgjørende, men komplekst, av følgende grunn: Enhver hendelse har sin kilde i sin fortidskjegle. Den er svær, og innholdet er dels flyktig og utflytende, men dels med en stabil kjerne. Denne kjernen er subjektet.
Filosofx har allerede drøftet flere mulige kanditater til kriterier som avgjør hva som gjør handlig til noe mer enn en hendelse, http://filosofx.blogspot.com/2011/05/mer-tid.html. Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet synes å være nok til å skille handling fra hendelse.
Handling forutsetter et subjekt - en gjerningsmann/kvinne, en aktør. For at vi skal kalle en hendelse for en handling, må det være noen eller noe som handler. Hvis noen identifiserer subjektet kaller man hendelsen en handling.
Gjentagelse. Hendelser som gjentar seg, vil lettere kunne falle i kategorien handlinger enn hendelser man ikke tidligere har observert (da har man heller ikke identifisert et subjekt). Når hendelser gjentar seg vil man også gjenkjenne hendelsens kilde. Hvis hendelsens kilde gjenkjennes fra tidligere hendelser, vil man kunne identifisere denne kilden som noe eller noen som handler. Når handleren er identifisert vil det hendelsen som handleren har forårsaket kategoriseres som handling.
Sannsynlighet. Hvis det var betydelig sannsynlighet for at hendelsen skulle inntreffe, vil det lettere falle i kategorien handling. Her kommer inn alle tilfeller der man "drar på seg" en ulykke eller et lykkelig utfall ved å oppholde seg et sted en tid da man visste at sannsynligheten for visse hendelser var betydelig. man er både subjekt og objekt på en gang. For eksempel, hvis man går på fortauet når det er fare for ras fra taket, kan man hevde at det var en handling å gå der - en vettløs handling. I andre enden av skalaen, hvis man har tatt lodd i et lotteri, vil man kunne hevde at det at man vant den kaka eller bilen eller hva det nå var, var en handling. Noe som er mer uoversiktlig er det "å dra på seg en forkjølelse". Vanskelig å se smittestoff, vanskelig å se smittefaren, vanskelig å se når og hvor man ble smittet, eller når og hvor man gjorde noe som svekket immunforsvaret. Man kan velge å bruke sin kunnskap og sine instinkter til å unngå åpenbar smittefare, eller man kan velge å trosse den. To ulike handlinger.
Å leve er å handle. Man kan ikke ikke-handle. Man kan handle ved å velge å forholde seg avventende og se hva som hender, eller oppsøke hendelsen. Disse to er ekvivalente. "Man kan ikke vite om noe kom rekende til seg, eller om man oppsøkte det". Den som ser på seg selv som subjekt i sitt liv, den som anser seg som hendelsenes subjekt, vil lettere høste erfaringer og nyttiggjøre seg erfaringer for å skape sin framtid, enn den som mer anser seg som hendelsenes objekt. Dette er et spørsmål om bevissthet, hvilke observasjoner man legger vekt på, og hvordan man erkjenner sammenhenger. Virkelighetsforståelsen.
Identifisering av Subjektet synes å være avgjørende, men komplekst, av følgende grunn: Enhver hendelse har sin kilde i sin fortidskjegle. Den er svær, og innholdet er dels flyktig og utflytende, men dels med en stabil kjerne. Denne kjernen er subjektet.
mandag 16. mai 2011
Tidens elv
Tidens elv. Tiden er som en elv, har det blitt sagt. Tiden er ikke en elv. Tiden tillater elven å strømme. Uten tidens frihet hadde elven vært som frosset, og du kunne heller ikke gå til den og se se den. Elven tilbyr en forenklet studie av tidens betydning for universets frihet.
Tiden er det rommet som gir universet frihet til å endre seg. Hendelsesrommet. Handlingsrommet.
Uten tid var ikke animasjon mulig. Uten tid kunne det bare eksistert ett stillbilde, ingen levende film. Animasjon er det samme som besjeling. Ingen tid, ingen sjel.
(Elven tilbyr ikke en av studie av oppstøms effekter i universet, for eksempel hvordan man fra observatørpunkt kan påvirke hva som senere "kommer tilbake" fra universet)
Tiden er det rommet som gir universet frihet til å endre seg. Hendelsesrommet. Handlingsrommet.
Uten tid var ikke animasjon mulig. Uten tid kunne det bare eksistert ett stillbilde, ingen levende film. Animasjon er det samme som besjeling. Ingen tid, ingen sjel.
(Elven tilbyr ikke en av studie av oppstøms effekter i universet, for eksempel hvordan man fra observatørpunkt kan påvirke hva som senere "kommer tilbake" fra universet)
Mer tid, bevegelse, hendelse, handling
Hvis du står i en elv, kommer vannet til deg, hele tiden. Og vannet går, fra deg, hele tiden. Tiden går, sier noen. Tiden kommer, sier andre. Elva bærer kanskje med seg et vissent løv eller en tørr kvist, slik elver ofte gjør. Selv om du står i ro, kan det komme et slikt løv til deg. Du opplever at ting hendelser bare skjer, uten din påvirkning. Men hvis du hadde stått lengre borte, hadde ikke løvet kommet din vei. Kanskje kom en kvist i stedet, eller bare vann. Eller en diger tømmerstokk. Enten du velger å stå i ro eller velger å oppsøke et nytt standpunkt, er det du som gjør det. Du kan enten oppleve det som at hendelser er noe som bare skjer, eller at det er noe du gjør.
Hvis du er i en båt, langt fra land, kan du ikke vite om båten beveger seg gjennom stille vann, eller om båten "står i ro" i en strøm, i en veldig bred elv. Hvis du ser noe "komme rekende til deg", kan det like godt være du som beveger deg mot noe som "ligger i ro". Her kommer ekvivalensprinsippet igjen. Du kan simpelthen ikke vite om noe kom rekende til deg, eller om det var du som oppsøkte det. Selv om det er to måter å betrakte hendelsen på, er det i bunn og grunn det samme.
Hvis vannet er et bilde på universet, og det som flyter oppå er hendelser, vil man gjerne kalle det som kommer rekende hendelser, mens det man oppsøker aktiv kaller man handling. Men siden man ikke kan skille mellom det som kommer rekende til en og det som man selv beveger seg til, kan man ikke bruke bevegelse som et kriterium for handling. Heller ikke kan man bruke det å stå i ro som et kriterium for å kalle noe en hendelse. Stø kurs og fast standpunkt er ekvivalent. Endret kurs og endret standpunkt er ekvivalent. Det er ikke bevegelse som gjør hendelse til handling.
Hva er det da som avgjør om en hendelse bare er en hendelse, eller om en hendelse også er en handling? Da er vi over i handlingsteori. Ett forslag til kriterium er hensikt, intensjon. Problemet med hensikt er at man i bunn og grunn ikke kan se forskjell på en handling utført med hensikt og en handling utført i vanvare. Mening kan like gjerne tillegges i ettertid. Resultatet kan være det samme om man sier - jeg mente det ikke. Noen hadde til hensikt å treffe hjorten, men traff jegeren i stedet. Ingen intensjon - like fullt en handling. Hendelsen ble påvirket av ubevissthet og uforsiktighet, ja, men alle hendelser kan ses som en følge av hendelser i fortiden - nærmere bestemt alt som finnes i hendelsens fortids informasjonskjegle-kjegle (sd). Hensikt forut for en handling er så infiltrert av alle hendelser i dens fortid at man kan like gjerne si at enhver handling er en hendelse som måtte følge, gitt dens fortid og det deterministiske univers.
Bevissthet, viten og vilje. Et annet forslag er bevissthet. Bevissthet om mulig utfall og alternative valg er foreslått som kriterier som kvalifiserer en hendelse som handling. Men ubevisste handlinger er gjerne dypt forankret i et individs egenskaper, som instinkter og reflekser. En reflekshandling oppleves likefullt som en handling. selv om man er totalt ubevisst om hvor opphavet til denne egenskapen hos seg elv eller andre er å finne.
Kun hendelser som finner tid og sted utenfor individets framtidskjegle kan helt sikkert utelukkes som individets handling. Alle hendelser som noen gang har skjedd innen for en av mine framtidskjegler kan forstås som en handling der jeg har tatt del. Og her ligger et viktig poeng. En handling er aldri helt min, ikke bare min. Det finnes tilfeller der en hendelse tilsynelatende utelukkende er forårsaket av meg, slik at jeg kan anse det som min og bare min handling. Men i virkeligheten er alle hendelser påvirket av alt i dens fortidskjegle.
På den annen side kan alle hendelser betraktes som kun hendelser, man kan hevde at handling er en illusjon. Det er observatøren som velger å kategorisere visse hendelser som handlinger.
Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet (viten og vilje) synes å være kriterier egnet til å kvalifisere hendelser som handlinger. Hva står vi da igjen med?
Betraktningsmåte. Verdensanskuelse. Virkelighetsforståelse.
Man velger selv om man vil kalle en hendelse for en handling eller bare en hendelse. Valget henger sammen med om man anser seg som et subjekt i universet eller et objekt i universet. Det er et spørsmål om livsstrategi. Hvorvidt man er aktiv eller passiv, oppsøkende eller avventende, bevisst eller ubevisst, handler med hensikt eller på måfå er eksempler på ulike valg man gjør til enhver tid. Men det er ikke disse valgene som gjør hendelser til handling. Man kan leves som om livet kun er et lotteri. Men livet er aldri kun ett lotteri. Selv en slik skjebnetro ville innebære at man velger hvilke lotterier man er med i og hvilke man ikke er med i. Ved å stille seg passiv og bare se hva som kommer, vil det være avgjørende om man står et sted der det er store sjanser for at noe skjer. Noen mennesker opplever seg mer som subjekter enn objekter, og omvent.
Man sier gjerne at man dro på seg en forkjølelse, til forskjell fra at man kutta seg i fingeren. Mange filosofer regner det første som en hendelse, ikke en handling. Men man har blitt smitta av forkjølelse ved at man oppholdt seg et sted der det var smitte. Uvitende, ubevisst, men likefullt fordi man har blitt stående eller gått til et sted der det var smitte. Før menneskene forsto hvordan noe smittet, kunne man ikke gjøre noe fra eller til for å bli smittet. Å dra på seg en forkjølelse var da en hendelse, eller noe man forklarte som en handling utført av en overnaturlig aktør (heks, demon, guds straffedom). Etter at menneskene fikk kunnskap om smitte, ble sykdom et spørsmål om å handle klokt eller uklokt. Kunnskap kan gjøre hendelser om til handlinger. Med kunnskap kan man se sin medvirkende rolle i det å skape framtid. Med denne virkelighetsforståelsen er man i stand til å nyttegjøre seg alle de observasjoner man gjør, slik at det kan gjøre en forskjell. Et subjekt opplever handling nå ved å bruke sin fortid til å skape sin framtid. Et objekt, derimot, opplever hendelse nå ved at verden i fortiden har skapt framtiden.
Virkelighetsforståelsen avgjør hva vi kaller hendelser og hva vi kaller handling.
Hvis du er i en båt, langt fra land, kan du ikke vite om båten beveger seg gjennom stille vann, eller om båten "står i ro" i en strøm, i en veldig bred elv. Hvis du ser noe "komme rekende til deg", kan det like godt være du som beveger deg mot noe som "ligger i ro". Her kommer ekvivalensprinsippet igjen. Du kan simpelthen ikke vite om noe kom rekende til deg, eller om det var du som oppsøkte det. Selv om det er to måter å betrakte hendelsen på, er det i bunn og grunn det samme.
Hvis vannet er et bilde på universet, og det som flyter oppå er hendelser, vil man gjerne kalle det som kommer rekende hendelser, mens det man oppsøker aktiv kaller man handling. Men siden man ikke kan skille mellom det som kommer rekende til en og det som man selv beveger seg til, kan man ikke bruke bevegelse som et kriterium for handling. Heller ikke kan man bruke det å stå i ro som et kriterium for å kalle noe en hendelse. Stø kurs og fast standpunkt er ekvivalent. Endret kurs og endret standpunkt er ekvivalent. Det er ikke bevegelse som gjør hendelse til handling.
Hva er det da som avgjør om en hendelse bare er en hendelse, eller om en hendelse også er en handling? Da er vi over i handlingsteori. Ett forslag til kriterium er hensikt, intensjon. Problemet med hensikt er at man i bunn og grunn ikke kan se forskjell på en handling utført med hensikt og en handling utført i vanvare. Mening kan like gjerne tillegges i ettertid. Resultatet kan være det samme om man sier - jeg mente det ikke. Noen hadde til hensikt å treffe hjorten, men traff jegeren i stedet. Ingen intensjon - like fullt en handling. Hendelsen ble påvirket av ubevissthet og uforsiktighet, ja, men alle hendelser kan ses som en følge av hendelser i fortiden - nærmere bestemt alt som finnes i hendelsens fortids informasjonskjegle-kjegle (sd). Hensikt forut for en handling er så infiltrert av alle hendelser i dens fortid at man kan like gjerne si at enhver handling er en hendelse som måtte følge, gitt dens fortid og det deterministiske univers.
Bevissthet, viten og vilje. Et annet forslag er bevissthet. Bevissthet om mulig utfall og alternative valg er foreslått som kriterier som kvalifiserer en hendelse som handling. Men ubevisste handlinger er gjerne dypt forankret i et individs egenskaper, som instinkter og reflekser. En reflekshandling oppleves likefullt som en handling. selv om man er totalt ubevisst om hvor opphavet til denne egenskapen hos seg elv eller andre er å finne.
Kun hendelser som finner tid og sted utenfor individets framtidskjegle kan helt sikkert utelukkes som individets handling. Alle hendelser som noen gang har skjedd innen for en av mine framtidskjegler kan forstås som en handling der jeg har tatt del. Og her ligger et viktig poeng. En handling er aldri helt min, ikke bare min. Det finnes tilfeller der en hendelse tilsynelatende utelukkende er forårsaket av meg, slik at jeg kan anse det som min og bare min handling. Men i virkeligheten er alle hendelser påvirket av alt i dens fortidskjegle.
På den annen side kan alle hendelser betraktes som kun hendelser, man kan hevde at handling er en illusjon. Det er observatøren som velger å kategorisere visse hendelser som handlinger.
Verken bevegelse, hensikt eller bevissthet (viten og vilje) synes å være kriterier egnet til å kvalifisere hendelser som handlinger. Hva står vi da igjen med?
Betraktningsmåte. Verdensanskuelse. Virkelighetsforståelse.
Man velger selv om man vil kalle en hendelse for en handling eller bare en hendelse. Valget henger sammen med om man anser seg som et subjekt i universet eller et objekt i universet. Det er et spørsmål om livsstrategi. Hvorvidt man er aktiv eller passiv, oppsøkende eller avventende, bevisst eller ubevisst, handler med hensikt eller på måfå er eksempler på ulike valg man gjør til enhver tid. Men det er ikke disse valgene som gjør hendelser til handling. Man kan leves som om livet kun er et lotteri. Men livet er aldri kun ett lotteri. Selv en slik skjebnetro ville innebære at man velger hvilke lotterier man er med i og hvilke man ikke er med i. Ved å stille seg passiv og bare se hva som kommer, vil det være avgjørende om man står et sted der det er store sjanser for at noe skjer. Noen mennesker opplever seg mer som subjekter enn objekter, og omvent.
Man sier gjerne at man dro på seg en forkjølelse, til forskjell fra at man kutta seg i fingeren. Mange filosofer regner det første som en hendelse, ikke en handling. Men man har blitt smitta av forkjølelse ved at man oppholdt seg et sted der det var smitte. Uvitende, ubevisst, men likefullt fordi man har blitt stående eller gått til et sted der det var smitte. Før menneskene forsto hvordan noe smittet, kunne man ikke gjøre noe fra eller til for å bli smittet. Å dra på seg en forkjølelse var da en hendelse, eller noe man forklarte som en handling utført av en overnaturlig aktør (heks, demon, guds straffedom). Etter at menneskene fikk kunnskap om smitte, ble sykdom et spørsmål om å handle klokt eller uklokt. Kunnskap kan gjøre hendelser om til handlinger. Med kunnskap kan man se sin medvirkende rolle i det å skape framtid. Med denne virkelighetsforståelsen er man i stand til å nyttegjøre seg alle de observasjoner man gjør, slik at det kan gjøre en forskjell. Et subjekt opplever handling nå ved å bruke sin fortid til å skape sin framtid. Et objekt, derimot, opplever hendelse nå ved at verden i fortiden har skapt framtiden.
Virkelighetsforståelsen avgjør hva vi kaller hendelser og hva vi kaller handling.
torsdag 21. april 2011
Den store konklusjonen
FilosofX har tidligere tatt opp mange inter-relaterte temaer: Universets upredikterbare determinisme, fri vilje, selvskapelse, evolusjon, intuisjon, med mer. Tiden er inne for å samle de mange løse trådene.
Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.
Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.
Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html
Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.
Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.
Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.
Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.
Tid er et mål på graden av total uorden i universet.
Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.
Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.
Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.
Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.
Tidens frihet oppleves som fri vilje.
Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).
Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.
Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.
Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.
En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.
Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.
Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.
Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.
Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.
Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.
Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.
Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.
En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss. I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.
Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.
Hvis noe kan sies å oppfylle kriteriene til det allvitende intellekt som har blitt kalt Laplaces Demon, må det være universet selv.
http://filosofx.blogspot.com/2010/03/laplaces-demon-flyr-med-lysets.html
http://filosofx.blogspot.com/2011/04/verdens-strste-datamaskin.html
Likevel vil ikke universet oppfylle Laplaces forventning om at allvitenhet og uendelig regnekapasitet muliggjør en prediksjon av dets tilstand ved en gitt tid i dets framtid. Forutsetningen i Laplaces tankeeksperiment, at universet er strengt deterministisk, er riktig. Men ikke at det dermed er fullt forutsigbart. Fordi det tar like lang tid å beregne universets framtid som å utvikle universets framtid. Universet predikterer selv morgendagens tilstand med den usikkerhet som ligger i den gjenværende tid fram til i morgen.
Se på været ute. Er det minus 5 grader og snø i dag, kan det likevel bli minus 25 grader og sol, eller hvilket som helst vintervær i morgen, men neppe sommervær. Så stor og så liten er universets frihet. Når morgendagen kommer, vet vi kl 1100 nokså presist hva været blir kl 1200, men helt nøyaktig får man ikke vite det før klokka faktisk er 1200. Fluktuasjoner rundt et tyngdepunkt av tilstander kan kun beskrives statistisk, men tyngdepunkt og sykliske tilstander kan predikteres mer presist enn fluktuerende tilstander. Eksempelvis er det lettere å prediktere gjennomsnittstemperatur gjennom året, og middeltemperaturens sykliske veksling gjennom årets måneder, enn å prediktere eksakt utetemperatur ved et hvilket som helst tidspunkt.
Tid er universets frihet til å endre seg. Lengre tid betyr større frihet, kortere tid betyr mindre frihet. Mindre frihet betyr mindre sannsynlighet for endring. Når det blir kortere tid igjen til et gitt tidspunkt, blir det mindre frihet, mindre sannsynlighet for, endring av tilstand i gjenværende tid fram til tidspunktet. Et hvilket som helst tidspunkt i framtida har en unik fortids lyskjegle (informasjonskjegle) hvis totale informasjonsinnhold aldri er komplett før det aktuelle tidspunktet. Derfor var det Einstein, med sin begrensning av informasjonshastigheten, som drev ut Laplaces Demon, før Heisenberg med sitt usikkerhetsprinsipp satte den historiske kroken på døra.http://filosofx.blogspot.com/2011/01/hvem-drev-ut-laplaces-demon.html
Universet er deterministisk, men graden av predikterbarhet avhenger av hvilken presisjon som forlanges av prediksjonen.
Universets entropi (uorden) øker etterhvert som tiden går. Boltzmanns tankeeksperiment tok utgangspunkt i at orden er en tilstand med lav sannsynlighet og at uorden var tilstander med høy sannsynlighet, og demonstrerte så hvorfor endringen fra tilstander av høyere orden til tilstander av lavere orden simpelhen er den endringen av tilstand som er mest sannsynlig. Lokalt kan universet øke sin orden (tilstander av lav sannsynlighet kan oppstå) mot at det betales med redusert orden et annet sted, og hele tiden slik at den totale uorden øker. Universet utvikler seg fra en tilstand av lavere sannsynlighet til tilstander av høyere sansynlighet.
Den minst sannsynlige tilstand man kan tenke seg er Big Bang, og det er den vi har utviklet oss fra.
Sannsynligheten for hendelsen Big Bang var uendelig liten, men akkurat så stor at den i en uendelighet av tid kunne inntreffe.
Tid er et mål på graden av total uorden i universet.
Tid er et mål på sannsynligheten av universets tilstand.
Tidsintervallet er et mål på universets frihet til endring.
Tiden muliggjør kombinasjonen av determinisme og frihet.
Tiden gjør determinisme kompatibelt med fri vilje.
Tidens frihet oppleves som fri vilje.
Hukommelse og økt minne kan beskrives ved økt entropi i hjernen (og i sinnet, ubevisst hukommelse, i DNA-et, etc).
Vi kan oppfatte tid som forskjellen på det vi sanser og det vi husker.
Hukommelse muliggjør dermed opplevelse av universets frihet til endring.
Hukommelsen muliggjør en bevissthet av at en hendelse har bakgrunn i sin fortids informasjonskjegle.
Bevisstheten om fortidens informasjonskjegle oppleves som erfaring.
En hendelse oppleves som handling når hendelsen settes i sammenheng med sin forhistorie. Hukommelse gjør dette mulig.
For et individ med hukommelse oppleves universets frihet som individets handlingsrom.
Enhver hendelse har sin unike fortids informasjonskjegle.
Informasjonskjeglen konvergerer og kompletteres fram mot hendelsens øyeblikk.
Vår opplevde erfaring konvergerer og kompletteres fram mot handlingens øyeblikk.
Erfaringens unikhet muliggjør opplevelse av å være en sjel.
Universets tilstand et gitt sted konvergerer mot en hendelse som er deterministisk bestemt av hendelsens unike fortids informasjonskjegle. Mens tilstanden konvergerer minker friheten i takt med den gjenværende tid fram mot hendelsestidspunktet.
Vi opplever å være en sjel med tidens frihet til å velge handle ut fra erfaring.
Vår opplevelse av å være en sjel er knyttet til opplevelsen av unikhet, frihet og erfaring, som igjen er forankret i universets grunnleggende egenskaper.
En deterministisk bestemt hendelse i vårt liv kan for noen, noen ganger, oppleves som intet annet enn uunngåelig, forutbestemt skjebne - "dette skjer med meg", universet er subjektet, individet er objektet. Men ikke nødvendigvis. Når hendelsens foranledning ligger i vår bevisste fortid, kan vi oppleve den som fri handling - "jeg gjorde det beste jeg kunne, gitt min kunnskap, erfaring og forstand og de rådende forhold". Når på den annen side hendelsens foranledning ligger delvis i min ubevisste fortid, kan vi oppleve at handlingen vår var drevet av intuisjon - "jeg vet ikke hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, det skjedde instinkttivt eller som en refleks." Derved muliggjøres opplevelsen av å være en sjel. I et større perspektiv kan vi se at våre liv og livsbetingelser styres av hendelser som ligger utenfor vår bevisste fortid, og tilsynelatende utenfor vår kontroll. Likevel opplever vi at "det ordner seg" og "det går nok bra til slutt", som er en følge av evolusjonsprinsippet, siden det medfører at vi er individer som er godt tilpasset våre omgivelser, nært og fjernt, veltilpasset i universet, og at universet er godt tilpasset oss. Vi er resultatet av en prosess der miljøet bevarer det veltilpassede. Dermed muliggjøres automatisk opplevelsen av det store forsynet, at gud eller Noe bevarer oss. I samfunn der man man opplever at oppskriften til suksessen alltid har vært å følge tradisjonen, at det er helt avgjørende at man følger forfedrenes råd, oppleves gjerne at forfedrene passer på oss. Og man kan argumentere for at det er nettopp det de gjør, om ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand. I en kontekst der det virkelig lønner seg å følge forfedrenes råd, finnes en innebygget opplevelse av at forfedrene passer på dem, hver gang de ser at en lært løsning er vellykket. Uten at man i handlingens øyeblikk forsto hvorfor man gjorde som man gjorde - "nei, det væt oss itte, men det har oss gjort i ælle år" som det heter noen steder. Motsatt kan man oppleve at forfedrene, gud, eller Noe straffer fordi man ikke følger forfedrenes råd eller sin samvittighet (intuisjon). Og erfaringer som ligger lagret i den ubevisste eller nedarvede del av vår totale hukommelse er egentlig en svakere form for reinkarnasjon. En sterkere form for reinkarnasjon ligger i det faktum at arv gjør at forfedrene kommer tilbake, når omgivelsene opplever at man kjenner igjen den døde bestefaren i det barnebarnet man ser vokser opp.
Alt ligger til rette for den store avmytifiseringen. Til slutt kan det likevel vise seg å dreie seg om å sette nye navn på de samme fenomenene.
tirsdag 19. april 2011
Verdens største datamaskin
Tenk om vi hadde hatt en så stor og kraftig datamaskin at den kunne beregne hva som kommer til å skje en hvilken som helst dag i framtida.
Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.
Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.
Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som
Universet
Faktisk har vi en allerede, og den er så stor at man kan leve og bo i den. Ja den er så stor at det er ikke plass til en større datamaskin i verden. Som om ikke det var nok - den vokser for hver dag. Den kan svare på alle spørsmål vi måtte finne på å stille om framtida, og til og med på alle spørsmål som ikke ble stilt.
Men den er stadig opptatt med å regne ut hva som skal skje på en hvilken som helst dag i framtida. Derfor får du ikke noe annet svar enn - vent og se, time will show, bare tiden vil vise. Svaret gir den når tiden er inne, når en hvilken som helst dag er kommet, når timen vi spurte om er kommet. På sekundet. Nøyaktig da gir den oss svaret. Det er det tidligste svaret på spørsmål om framtida vi noen gang kan få, fra den største og kraftigste datamaskinen som noen gang vil eksistere. Og den tar aldri feil.
Datamaskinen heter Kosmos, også kjent som
Universet
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)
