Er/Bør -problemet

David Hume påpekte at mange forfattere gjør den feilslutning at man utfra hvordan noe ER, argumenterer hvordan noe BØR være, noe G.E.Moore senere kalte den naturalistiske feilslutning. Likevel mente Hume at deskriptiv etikk er mulig, altså at man kan konstruere en etikk basert på hva folk gjør og anser for riktig å gjøre. Man kunne tenke seg at skikk-og-bruk i en stor nok sammenheng kunne praktiseres som etikk.
Hume og er/bør-problemet refereres til også i dag, men altfor ofte med en ny feilslutning: Man kan ikke bygge på hvordan tingenes tilstand er, når man diskuterer hvordan tingenes tilstand bør være, eksempelvis i politikk. Kanskje det er lettere å få gehør for et sosiologisk syn ved retorisk å nedvurdere innsikten i de rådende forhold, men ikke hvis man skal gi det beste råd uavhengig av faglig ståsted. På den annen side ville det kanskje gi en kortsiktig retorisk gevinst for en snever biolog å fremme det syn at naturen er som den er, og bør ikke være noe annet enn den er. Da gjør sosiologen og biologen hver sin feilslutning. Debatten om arv og miljø var nylig opphetet, og kommer til å bli det igjen.
Fritt for faglige ståsteder, fritt for prestisje, er det lett å konstatere at man i de fleste tilfeller har bedre forutsetninger for å nå sitt mål, hvis man vet hvor man står. Ja, man kan faktisk argumentere for at hvis man ikke vet hvor man er, er det ofte ikke mulig gå dit man bør være. Uten innsikt i status virrer man forvirret rundt, og risikerer i sin forvirring å villede andre.
Hva noe er og hvordan og hvorfor det har blitt sånn, kan både være vanskelig å ha kunnskap om og vanskelig å akseptere. Men virkningen av det vanskelige forsvinner ikke ved fornektelse. 

Om å agitere for sitt livssyn

Ingen livssyn kan bevises vitenskapelig. Agnostikerens livssyn er konsistent med vitenskapelig holdning (til det man ikke kan vite), men gjør ikke noe forsøk på å bruke vitenskapen til føre bevis for sitt livssyn.



Hvorfor faller selv vitenskapstro mennesker for fristelsen til å agitere for sitt livssyn utfra tilsynelatende vitenskapelige argumenter? Hvorfor tror noen at de gjør vitenskapen en tjeneste ved å promotere ateisme? (Merkelig nok er det er det visst ingen teister som misjonerer for sitt livssyn med sikte på å gjøre vitenskapen en tjeneste).


Misjonering og annen aktivisme med sikte på større utbredelse av eget livssyn næres av det faktum at det har sin egen belønning:


”Hvis mitt livssyn får større utbredelse i det miljø og samfunn som utgjør mine rammebetingelsene, vil jeg automatisk bli et mer veltilpasset individ. Jeg ville bli mer konkurransedyktig.”


Uansett hva intensjonen er, selv om livssynspromoteringen i sin hensikt er totalt uselvisk, vil den dominerende mekanismen være:

Livssynsaktivisten belønnes av følgene av sin aktivisme.

Denne mekanismen er alt som skal til for at ateister og teister vil fortsette med sin promotering av sine livssyn.

Livssyn, Vitenskap og Det man ikke kan vite

Når det kommer til enkelte grunnleggende livssynsspørsmål, som for eksempel hvorvidt det finnes en personlig gud eller en skapende kraft som er årsak til universet, må vitenskapen svare: - Det kan man ikke vite. Man kan ikke, med vitenskapens definisjon av hva viten er, vite om det finnes en slik gud. Mer spesifikt betyr det på den ene side at man ikke kan bevise vitenskapelig AT det finnes en gud, og på den annen side at man ikke kan bevise vitenskapelig at det IKKE finnes en gud. I vitenskapen er det et viktig prinsipp at man skiller klart mellom det man kan vite og det man ikke kan vite. Ved å holde strengt på et slik skille vil det være mulig for en person å holde fast på vitenskapen og samtidig holde fast på sin tro på en gud. Men kun et agnostisk livssyn er direkte konsistent med vitenskapen når det kommer til spørsmålet om hvorvidt det finnes en gud. Og det er fordi det sammenfaller med vitenskapen på dette punktet: Man kan ikke vite om det finnes en gud eller ikke.



Likevel er det forbausende mange av de menneskene som støtter seg trofast på vitenskapen i det meste, som bryter prinsippet når det kommer til livssyn ved å bruke vitenskapen som begrunnelse. Noen misbruker vitenskapen til å begrunne sin tro på en gud. Andre misbruker vitenskapen til å begrunne sin ateisme. Som om ikke det er nok, kan de finne på å agitere for at andre må gjøre det samme. Stilt overfor en forunderlig observasjon kan noen påpeke at den kan forklares utfra guds eksistens og at gud ergo må finnes, mens andre påpeker at observasjonen kan forklares uten guds eksistens og at gud ergo ikke finnes. Begge er grunnleggende brudd på logikkens lover. Det som ikke er motbevist er ikke automatisk bevist. Det som ikke er bevist, er ikke automatisk motbevist. Irriterende for den utålmodige, men for vitenskapens troverdighets skyld må vitenskapsfolk holde seg selv i skinnet. 

Enda mer forunderlig er det at vitenskapsfolk kan finne på å diskutere guds eksistens i en vitenskapelig kontekst uten en gang å definere gud. Ekte vitenskapsfolk ville begynne der: Definer den gud man skal diskutere, eller dropp diskusjonen.

dataspill i lys av evolusjon

Dataspill sier noe om hvem vi er og det miljø mennesket er evolvert i.
Dataspill er et virtuelt miljø. Siden dataspill skapes og utvikles av mennesker, vil spillene utgjøre et miljø som mennesket er evolvert til å være tilpasset i. De spillene som ikke er slik, vil ikke bli brukt, ikke bli kopiert, ikke bli videreført i nye versjoner (generasjoner), og vil kort sagt havne på historiens skraphaug. Spillene vil evolvere gjennom naturlig seleksjon.
Foreldre vil kanskje stusse over ideen om at dataspillene som barna beskjeftiger seg med har noe som helst med virkeligheten å gjøre, men det er fordi man ikke tar med i betraktning at spillene gjenspeiler miljøegenskaper fra hele spennet av evolusjon, fra tidenes morgen og fram til i dag. Noen spill handler om å overleve blant rovdyr og andre livstruende fiender, den enes død, den andres brød. Andre spill kan være mer fredelige, og handler om å treffe blink, eller å fange mest mulig fallende baller før de detter på bakken. Det siste handler egentlig om å sanke mat, bare med et noe forenklet grafisk grensesnitt enn den virkeligheten vi ser med øynene ute i naturen. Naturtrohet har utviklet seg gjennom årene i takt med utviklingen av datamaskinenes kapasitet. Noen spill handler om å velge hvilke dører man skal velge å gå gjennom og ikke minst hvor man skal la være å gå. Det forteller oss at mennesket alltid har vært gode på å velge og å velge bort.
Kanskje er det slik vi i bunn og grunn tar oss fram i verden – ved å generere en masse ulike framtidsscenarier for så å eliminere de som ikke ser bra, ved å unngå de veiene som ikke støtter vår fortsatte eksistens. Det vi i bevisstheten opplever som et valg kan være den eneste veien videre når alle andre veier er eliminert bort. 
Legg merke til at naturlig seleksjon virker begge veier. Miljøet selekterer individer, ja, men individer selekterer miljøet. Miljøet evolverer. Arten evolverer. Miljøet og arten evolverer i gjensidig samspill der man ikke kan skille skarpt mellom individets egenskaper og miljøets egenskaper. Vårt foretrukne miljø er en vesentlig del av hvem vi er.

miljø og kontinuitet

Tilpasning mellom individ og miljø har en viktig rolle i videreføring av eksistens og eksistensformer. Tilpasning er en del av kontinuiteten. Individets og artens egenskaper lagres ikke bare i hukommelsen og genene, men også i koblingene til miljøet. Dette gjelder på mange plan. Biene holder til der det er blomster og blomstenes etterkommere sørger for at også bienes etterkommere holder seg der. Videreføring av eksistens er videreføring av sameksistens. Når et individ har valgt et miljø, vil miljøet stadig påminne individet om hva og hvem individet er. Hvis en bie har glemt hva den har å gjøre, vil blomstene straks minne den på det igjen, sålenge den holder seg blant blomstene. Og når den husker hva den har å gjøre vil den også bli påminnet om hvor den hører til, nemlig blant blomstene. Et menneskes egenskaper (identitet, meninger, holdninger, tilbøyeligheter, væremåte, tenkemåte, handlemåte, etikk, osv) avgjør i hvilket miljø det vil trives best, altså i hvilket miljø det er best tilpasset. Ved en kombinasjon av selvendring og miljøendring kan individet bli bedre tilpasset. Det handler om å bli mer spiselig og å finne et mer spiselig miljø, bokstavelig eller billedlig talt. Menneskets miljø vil minne mennesket på hvem det er, ikke minst gjennom miljøets forventninger til individet. Hvis man skulle ha glemt de sosiale spillereglene vil man fort bli minnet på det. Også gjennom generasjoner minnes man på hvem man er. Besteforeldre påpeker likheten barnet har med sin mor eller far. Barna velger gjerne, og påskyndes mer eller mindre, å gå på samme fritidsaktiviteter og samme utdanning (gjerne nøyaktig samme universitet) som foreldrene gjorde. I det mer dagligdagse henger vi opp huskelapper eller gjør andre fysiske endringer i omgivelsene for å minne oss selv på noe viktig vi skal huske på neste dag. Når vi legger fingrene på tastaturet på kortterminalen minnes vi på den pinkoden vi hadde glemt i hodet, men som lå lagret i samspillet mellom fingrene og tastaturet. Påminnelsen kom ikke i form av et tall som først måtte gripes av tanken og deretter omsettes til trykk på tastaturet, og etterpå kan vi igjen ha glemt hva tallet var. Vi benytter miljøet som en del av vårt minnelager. Minnet kan også ligge i vår adferd.



Hvis individet kommer bort fra sitt miljø, kan det gjenskape miljøet slik at veltilpassethet gjenopprettes. De som utvandret til Amerika etablerte seg gjerne sammen med andre som de hadde noe felles med, som hadde samme ønske om å bygge et miljø der man var veltilpasset. Gamle skikker, kunst og kultur kunne videreføres, og nesten alt var som før. Til og med stedsnavnet kunne man ta med seg, hvis man var mange nok som hadde utvandret fra samme sted. Dermed kunne barna vokse opp i et miljø der foreldrene var veltilpasset. I neste omgang ville miljøet beholde de barna som fant seg til rette, mens de andre ville flytte. Man ser at det ikke bare er individet som velger miljø, men miljøet velger sine individer.


Kontinuiteten i enhver eksistensform er uløselig knyttet til samspillet mellom individ og miljø, mellom elementet og de andre elementene. For å forstå eksistens, må man forstå nettverket som binder sammen elementene i en struktur der man ikke kan skille skarpt mellom elementer og helhet, mellom individer og miljø. Miljøets bestanddeler er elementer. Noen av disse elementer kan være mennesker.

tilpasning, adapsjon

Livet tilpasser seg. Alt som er, eksisterer fordi det er veltilpasset. Enten ved at eksistensen videreføress uavbrutt, eller at eksistensen videreføres avbrutt gjennom selvkopiering. Dette er evolusjon. Tilpasning er gjerne en kombinasjon av to tilsynelatende motsatte strategier. Den ene er å tilpasse omgivelsene til seg, og det andre er å tilpasse seg til omgivelsene. I læren om kognitiv utvikling (Piaget) snakker man om henholdsvis assimilasjon og akkomodasjon, og fellesbegrepet er adapsjon (tilpasning). Hvis man forsøker å skille strengt mellom assimilasjon og akkomodasjon som to forskjellige prosesser, der det første innebærer å ikke endre seg (beholde tenkemåten, skjemaet), mens det andre innebærer å endre seg (forkaste tenkemåten, velge en ny, et nytt skjema), møter man snart en selvmotsigelse. Enten individet greier å takle ny kunnskap med gammelt skjema, eller ved å endre skjema, skjer det en endring av adferd. Livsprosesser er til forveksling lik kognitive prosesser. Alt liv er kognitive prosesser. Men nok om Piaget for denne gang.
Et individ (menneske, dyr, plante, bakterie) kan tilpasse miljøet til seg, eller tilpasse seg selv til miljøet. Men man kan videre tenke seg at mennesket kan tilpasse seg miljøet på minst to ulike måter. På en måte ved å arbeide for at et miljø endrer seg slik at man selv blir bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. En annen måte er å skifte miljø, og holde fast ved et miljø der man er bedre tilpasset, mer konkurransedyktig. Det første kan være alt fra å bearbeide maten, lære seg å knuse kokosnøttene, til å få venner sine med på den leken man selv er god i - påvirke konkurransereglene i det markedet man forsøker å hevde seg i. Det andre kan være å flytte til et sted der maten er lettere tilgjengelig, finne seg andre venner, skifte jobb. Vi har nettopp demonstrert at det å endre miljøet neppe kan skje uten endring av egen adferd. Tilpasning av omgivelsene og tilpasning til omgivelsene er to sider av samme sak. Hvem velger hvem når et individ velger andre beitemarker, andre venner å leke med? Det miljøet som er attraktivt for et individ trekker individet til seg, og individet søker det attraktive miljøet. Ekvivalensprinsippet vil medføre at man i bunn og grunn ikke kan skille mellom det å tilpasse og det å tilpasses. Man kan ikke skille mellom det å velge og det å bli valgt. Hvis omgivelsenes ansikter ikke er en vesentlig endring, blir det å endre omgivelsene ekvivalent med det å velge andre omgivelser. Forandring av miljøet = miljøforandring. 
Men vil omgivelsene merke noen forskjell om individene ikke finner seg til rette? Vi har tidligere påpekt samspillet mellom bærbuskene og bærspiserne, der bærspiserne belønner bærbuskene med å spre frø (etterkommere) via avføringen, og bærbuskene belønner bærspiserne med næring. Slik skjer utvelgelsen, og utvelgelsen skjer både ved at bærbuskene velger bærspiserne og ved at bærspiserne velger bærbuskene. Det er lett å se at bærbuskene tiltrekker seg bærspiserne, men hvordan tiltrekker bærspiserne seg bærbuskene? Jo, ved å bidra til at nye bærbusker vokser opp vil det aldri mangle på bærbusker i bærspisernes miljø. Lignende samspill finner man mellom bier og blomster. Biene er blomstenes omgivelser på samme måte som blomstene er bienes omgivelser. De har tilpasset seg hverandre. Hvem kom først - høna eller egget? Ingen av delene.
Individet er igjen en del av andre individers omgivelser, siden individets omgivelser også består av individer. Individer av alle slag (husk at individer ikke bare er mennesker og dyr, men planter, celler, - hvor ender oppramsingen?). 
Individet og omgivelsene sameksisterer i et nettverk og tilpasses gjensidig.