Livet i rom-tiden

Illustrasjon til http://filosofx.blogspot.com/2011/10/mennesket-i-rom-tiden-en-sammenfiltring.html

Morcellen (a) smelter sammen med farcellen (b) i (c), tar opp næringsemner (d) til vekst og minkende entropi i perioden fram til en stabil tilstand langt fra ekvilibrium, som vedlikeholdes, der celler skiftes ut, avfall skilles ut; to atomer går sammen og blir til et molekyl (e) som tas opp i organismen; en elementærpartikkel flykter (f); organismen dissiperer energi/masse i form av varmeestråling, langbølget foton (g); forfallet starter (h), organismen dissiperer mer enn den opptar, det vedlikeholdes ikke lengre en tilstand langt fra ekvilibrium, utviklingen går mot økt entropi, og til slutt er organismen gått fullstendig i oppløsning (i).  

Øyeblikksbilde mellom (e) og (f); organismen tar opp næring fra tilsynelatende separate elementer.

Øyeblikksbilde (g), dissipert energi, utstråling av varme i form av et langbølget foton

Mennesket i rom-tiden, en sammenfiltring av tråder

Vårt syn på oss selv som individer og individets forhold til verden for øvrig er i hovedsak begrenset til et 3-dimensjonalt (3D) perspektiv. Ofte kan det være lettere å se på oss selv i en to dimensjonal verden, eksempelvis som en prikk på et kart. Fire dimensjoner (4D) er vanskelig å forestille seg, så naturlig nok lar man det ligge. Likevel har man effektiv demonstrert hvordan det som synes uforklarlig blir forklarlig hvis man introduserer en ekstra dimensjon, eller motsatt: Det forklarlige kan bli uforklarlig i det såkalte Flatland, der man bare kan bevege seg i, og observere i, to dimensjoner. Man kan ane at et fire-dimensjonalt perspektiv kunne øke vår innsikt i verden og hvordan ting henger sammen, bokstavelig talt.

Vanligvis betrakter man et menneske, som alle andre objekter, som noe avgrenset. Man kan studere det fra alle kanter, fra topp til tå, forfra og bakfra, fra den ene siden og den andre siden. Det har en begynnelse og en slutt, en romlig begrensning og henger ikke sammen med omgivelsene eller resten av verden. Dette er det tre-dimensjonale perspektiv.

Forestill deg deg nå et lite korn eller en partikkel, som er så liten at du ikke ser noe annet enn en prikk. Tenk deg at du følger denne partikkelens historie, dens ferd gjennom tid og rom, og at sporet etter den danner en endeløs sammenhengende strek gjennom verden. Denne sammenhengende streken illustrerer det såkalte rom-tid kontinuum. Det vi i 3D-rommet til daglig anser som separate PUNKTER eller partikler, er egentlig som kontinuerlige TRÅDER i tid-rommet. Punktet er øyeblikksbildet av tråden. Et annet perspektivsprang: Hvis man tenker seg en kontinuerlig sylinder, eller et rør, i rom-tiden og studerer tverrsnittet av røret, ser man en ring. Ringen er øyeblikksbildet av det kontinuerlige rom-tid-røret. Mer generelt er det tredimensjonale øyeblikksbilde som et tverrsnitt av rom-tiden, der man observerer snittet på tvers av tidsretningen, billedlig talt.

En celledeling vil i rom-tiden ha mye til felles med grendelingen på et tre: Hvis man følger grenen på et tre utover, kommer man gjerne til et sted der grenen deler seg. Et snitt innenfor ville vist oss en enkel skive, mens et snitt utenfor ville vist oss to separate skiver. Øyeblikksbildene som viser en celle før celledelingen og to celler etter celledelingen er to ulike tverrsnitt av rom-tiden, hver til sin tid.

Hvis cellen som delte seg var den nylig befruktede eggcellen, ville man i rom-tiden se at den ene grenen noe forut for avgreningen (celledelingen) innlemmes en mye tynnere gren omgitt av mange andre tynne grener som ikke ikke er innlemmet. Dette er den ene sædcellen som i konkurranse med mange andre har klart å nå fram til eggcella først, slik at eggcellen lukket skallet og avviste de øvrige sædcellene. Følger man eggcelle-grenen og sædcelle-grenen bakover i tid, ville man se at de begge springer ut av en sammenspinning av mange tynne tråder, molekyler, som igjen er sammenspunnet av enda tynnere tråder – atomene og deres elementærpartikler.

Betraktet i et fugleperspektiv vil dannelsen av et menneske eller et annet biologisk individ kunne betraktes som en sammenpinning av fibre til tråder, tråder til tykkere tråder, fletting til enda tykkere tråder. Alt er tråder av ulike tykkelser som kombineres på ulikt vis. Den kontinuerlige veksten gjennom påfølgende avgreninger (celledelinger) næres av kontinuerlig tilførsel av tråder utenfra. Veksten er tilnærmet eksponensiell i starten, som en naturlig følge av celledelingen 1-2-4-8-16-... osv, men kulminerer når individet er ferdig utvokst.

Utvekslingen via tråder til og fra omverdenen slutter ikke selv om veksten kulminerer. Disse trådene innkommer sammenflettet i minst tre-fire viktige hovedkategorier – mat, drikke, oksygen. Utgående kategorier kan være avføring, urin, karbondioksyd, energi. I 3D vil vi beskrive prosessen som at celler dør og celler fornyes, og at dette krever næring og ekskresjon (avfall). Mange av de utgående energitrådene er fotoner med lang bølgelengde (varmestråling). Elektroner kommer og går, eller bytter plass, ved hendelser som vi gjerne refererer til som eksitasjon, ionisering, osv.

Mennesket er i rom-tiden altså en gigantisk sammenfiltring av kontinuerlige tråder, til dels organisert som sammenspinninger og sammenflettinger av tråder. Øyeblikksbildet av elementærtråden i 3D er elementærpartikkelen. Gjennom hele menneskets livsperiode vedlikeholdes individets struktur, mens de enkelte trådene kan være innom for en kortere periode (i løpet av noen år er nesten alle cellene i kroppen skiftet ut). Nesten ingen tråder er gjennomgående livet ut, og likevel opprettholdes organiseringen av trådene. Mønstrene er de samme selv om alle bestanddeler skiftes ut.

I 3D kan man beskrive livsprosessen ved at energi strømmer gjennom individet mens organiseringen av individet opprettholdes. Hvis man kombinerer Maturana, Varela og Batesons beskrivelser kan man konkludere med at det levende individ, og dets celler, er både åpent og lukket: Energiåpent og samtidig organisasjonslukket. Energi, i form av materie og stråling, strømmer inn og ut. Individet er i en stabil, stasjonær tilstand, men langt fra likevekt. Analogt kan man studere en makroskopisk organisme i form av et tradisjons-sterkt musikk-korps. Etter noen år er alle medlemmer skiftet ut, men korpset spiller samme marsjen hvert år, og det låter helt likt.

Mot slutten av livet finner man gjerne flere utgående tråder fra individet enn inngående tråder. Til slutt opprettholdes ikke organiseringen på samme måte som i den stabile tilstanden gjennom livet, og trådenes sammenfiltring løser seg opp (desintegreres). Trådene spres, noen fort, andre sakte. Etter lang tid er det kanskje bare en sammenfiltring igjen – beina – men til slutt løser også elementærtrådene seg opp i sine enkeltheter.

Elementærtrådene som på ett tidspunkt utgjorde et menneske vil på et annet tidspunkt mer eller mindre inngå i andre deler av naturen, andre organismer, jordsmonnet, atmosfæren. Den ultimate resirkulering. Den ultimate reinkarnasjon. Noen av trådene er organiserte i strukturer vi har navn på, andre ikke. Men...

Alle trådene er til en hver tid del av den kosmiske veven.

Illustrasjon: http://filosofx.blogspot.com/2011/10/livet-i-rom-tiden.html

Hva gjenstår da som filosofiens oppgave?

Spørsmålet stilles av journalisten i denne artikkelen http://morgenbladet.no/article/20110909/OIDEER/709099931. Filosofiprofessoren tar ikke for sterkt i når han svarer: "Noen tenker at vitenskapelig fremskritt gir mindre rom for filosofi, men det er helt feil. Vitenskapelig kunnskap stiller oss overfor stadig nye spenninger og nye rom for filosofisk undersøkelse og refleksjon.".  
Som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/08/vitenskap-og-filosofi-kunnskap-og.html kan vitenskap på ingen måte erstatte filosofi, på samme måte som kunnskap ikke kan erstatte visdom.
Ikke bare skal filosofien peke på den optimale forvaltning av kunnskap vitenskapen har funnet. Filosofien har en oppgave som bestiller av kunnskap. Forskningmiljøer er ofte mest effektive når de får gjøre det de er best på - å følge sin egen nese. Noen må bestille den kunnskap vi mangler, for eksempel om konsekvensene av de teknologiske nyvinningene. Det manglet likevel ikke på kunnskap og evne til forskning da mennesket utviklet atombomba, det manglet på visdom. Eller makthavernes vilje til å lytte til den. Vitenskapen er leverandør av kunnskap. Filosofien er leverandør av visdom.

kropp og sinn

Mens folk flest er enige om hva kroppen er og hvor den begynner og slutter, har det vært mye omdiskutert hva sinnet og hvor sinnet er. Som begrep omfatter sinn det kognitive, de mentale prosesser, hukommelse, forestillinger, fantasi, det som omhandler tankelivet. Siden man har en følelse av at man tenker med hjernen, har det vært nærliggende å ta det for gitt at sinnet sitter i hjernen, og at man skiller mellom sinn og kropp på samme måte som man skiller mellom hode og kropp.

Imidlertid finnes det dagligdagse erfaringer som tilsier at sinnet ikke kan avgrenses til hjernen, men snarere befinner seg i hele kroppen. Et eksempel er minnet vårt, hukommelsen. Mange kan fortelle at selv om de har glemt de fire sifrene i pinkoden, kan de likevel taste koden på tastaturet, eller gjengi den med fingerbevegelser på et bord. Visse opplevelser "sitter i kroppen" ved at minnet om dem er uløselig knyttet til for eksempel "en klump i magen". Minnet av en opplevelse knyttes typisk også til en emosjon, en stemning eller en lukt. Selv om minnene for mange domineres av lagrede synsinntrykk ("et syn jeg aldri kommer til å glemme"), er det ikke tvil om at alle sanseinntrykk - hørsel, lukt, etc - kan knyttes til minnet om en hendelse. Ferdigheter sitter lagret i kroppen. Man trenger ikke bruke hodet for å kunne sykle hvis man en gang har lært det. Hos en musiker kan en hurtig passasje sitte i fingrene, uten at vedkommende tenker over hvilke noter som spilles. Forestillingen om det å løpe sitter like mye i beina som i hodet, og i det øyeblikket det å løpe fremstår som den optimale handling, ja så løper vi. 

Kroppens viljestyrte aktivitet baseres på forestillingen om aktiviteten, som igjen baseres på minnet om samme aktivitet tidligere. Forestillingen er kognitiv, men det kognitive sitter i kroppen såvel som i hjernen. Sinn og kropp er altså ikke separert når vi handler, men i en evig syklus: ...e-tenke-gjøre-tenke-gjør....

Forskning har vist at mentale prosesser som tidligere ble avgrenset til hjernen forgrener seg til hele kroppen via et psykosomatisk nettverk bestående av nervesystemet, kjertelsystemet og immunsystemet. Det ser ut til at våre ulike emosjoner er knyttet til såkalte peptider som sirkulerer i kroppen, og at det finnes mer enn 50-60 forskjellige peptidtyper som hver er bærer av sin spesielle emosjon. Peptidreseptorer finnes overalt i kroppen, og eksempelvis finnes mange slike reseptorer i tarmen, noe som forklarer den almenne erfaringen kalt "magefølelse". Man har kommet til et punkt i forskningen der man vanskelig kan finne et skarpt skille mellom hjernen og resten av kroppen (Pert 1989). "De hvite blodcellene er biter av hjernen som flyter rundt i kroppen" har det blitt uttalt fra forskerhold.

Skuespillere har i alle år fremkalt ekte emosjoner fremkalt fra minnet om en egenopplevd hendelse. Nyere forskning vise altså at emosjonelt minne også fungerer andre veien: Vi kan fremkalle minnet om en viktig hendelse ved hjelp av en emosjon. Når du kjenner klumpen i magen vet du kanskje ikke umiddelbart hvorfor, men noe sier deg at du skal trå varsomt eller styre unna. Hvis man har bearbeidet forholdet mellom erfaringen og dens emosjon, vil man kunne gjenkalle de logiske grunnene for reaksjonen, og dermed forstå at det var smart å reagere som man gjorde. Da vil man ikke forsøke å overstyre advarslen, men snarere utnyttet dette fortrinnet som har utviklet seg gjennom evolusjon. Emosjonelt minne gjør at vi setter merkelapper (emosjoner) på den lagrede erfaringen og lagrer den på bestemte steder (reseptorer) i kroppen. Analogt våre fysiske dokumentlagre: Det er lettere å finne igjen et viktig dokument hvis det ligger i en konvolutt med en bestemt farge, og hvis du i tillegg vet om et bestemt sted der du kan finne det.

På samme måten som selveste magefølelsen nå kan forklares konkret, må vi være forberedt på at også vårt sinn er i ferd med å bli avmystifisert. Ikke det at de tradisjonelt ikke-kroppslige sider av mennesket blir noe mindre underfullt, men undringen vil mer dreie seg over til å studere hvordan vårt åndsliv utspiller seg i et nettverk av materielle strukturer. 

Så er det altså ikke et skille mellom kropp og sinn, men snarere har kroppen - vårt biologiske jeg - en objektiv side og en subjektiv side.

vitenskap og filosofi, kunnskap og visdom

Kunnskap og Visdom
Vitenskap og Filosofi

Forholdet mellom kunnskap og visdom er som forholdet mellom vitenskap og filosofi.
Kunnskap kan ikke erstatte visdom. Heller ikke kan visdom erstatte kunnskap, siden visdom ikke kan eksistere uten kunnskap.
Visdom kan defineres konsistent som følger.

Visdom er den optimale utnyttelse av kunnskap.

Man kan altså ha kunnskap uten å ha visdom, men man kan ikke ha visdom uten å ha kunnskap. Siden visdom baserer seg på kunnskap, kan det være naturlig å søke kunnskap først, og deretter søke visdom. En uheldig følge av dette er at det florerer visdomsløs kunnskap. Det motsatte utelukker seg selv, siden kunnskapsløs visdom ikke er visdom.

Mens vitenskapen sørger for kunnskap, er det filosofien som må sørge for visdom (Filosofen er visdommens venn).

Filosofene må innhente kunnskap fra vitenskapen. Vitenskapsfolket må oppfordre til at filosofene videreforedler kunnskapen deres til visdom. Ellers blir kunnskapen til dårskap.

kriterium for handling

Tidligere har vi slått fast at en handling må være knyttet til noen eller noe som handler. Handleren/aktøren/subjektet er et nødvendig kriterium for at en hendelse skal kategoriseres som handling, men ikke et tilstrekkelig kriterium. I eksempelet 'Ola står opp' og 'Sola står opp' er det et subjekt til hver hendelse, men folk flest aksepterer ikke at Sola handler. Hvorfor ikke det? spør vi.

Donald Davidson foreslo at ønske og tro sammen forårsaker handling. Michael Bratman var kritisk til denne analysen og mente at man bør bruke konseptet intuisjon som basis for handling, men selv kom han fram til den såkalte tro-ønske-intensjon modellen (belief-desire-intensjon, BDI-model). Filosofx lar det stå åpent hvorvidt tro og ønske er nødvendig for at en hendelse skal være handling, men intensjon vil kunne sammenfalle med den sporbare kjernen i hendelsens fortidskjegle, der vi også forventer å finne viljen, jeg-et, vi-et, det handlende subjektet (det filosofiske subjektet, ikke bare det filologiske subjektet) som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/05/subjektet-og-handlingen.html.

Imidlertid er det en viktig avklaring som må legges til grunn: Hvor skal man plassere ubevisste og uønskede handlinger? Er det også handling hvis 'jeg gjorde det, men jeg mente det ikke'? Er det å gå i søvne en handling? Det er vanskelig å komme utenom at ubevisste handlinge og handlinger utført i vanvare likevel er handlinger. Her kommer man inn på et temafelt der grenseoppganger vil være grundig drøftet av jurister. En hendelse kan være handling selv om man hverken trodde, ønsket eller hadde en intensjon om hendelsen. Som tidligere påpekt kan ikke intensjon bevises.

Filosofx holder fast på intensjon som kriterium, men foreslår å løse konflikten med utilsiktet handling ved å bruke ekvivalensprinsippet: Hvis en hendelse er til forveksling lik en handling er det en handling. Det vil si, hvis hendelsen ikke kan observeres forskjellig fra en villet hendelse, er den den handling. Mangel på intensjon er ikke tilstrekkelig til å diskvalifisere hendelsen som handling.
Samtidig synes det rimelig å forlange at en handling i prinsippet kan unngås. Hendelser av et slag som aldri kan unngås, som altid skjer uten sporbar intensjon, ønske, eller vilje, regnes ikke som handlinger.
Tilbake til Ola og Sola. Det er ingen åpenbar intensjon bak det faktum at Sola står opp (egentlig, Jorda snurrer rundt og vi ser horisonten "gå ned" foran Sola). Hendelsen kan ikke unngås. Vi kan heller ikke se at hendelsen er til forveksling lik en viljeshendelse. Det ville i så fall kreve en definisjon av vilje som er forskjellig fra det konvensjonelle. Inntil videre kategoriserer vi ikke soloppgang som en handling.
På den annen side er hendelsen 'Sola står opp' og lignende ikke helt som andre hendelser (uforutsigbare, plutselige, uventede, osv), og vi ser oss om etter en annen kategori. Adferd er foreslått.

Standpunktet er: Handling er en viljeshendelse. Intensjon, subjekt og handling synes å identifisere hverandre gjensidig. Muligens er de uløselig knyttet til hverandre.

Det som gjenstår å utrede er:
I mangel av ett, tilstrekkelig kriterium for handling, gjenstår å teste om de foreslåtte nødvendige kriterier er adekvate når det kommer til ikke-menneskelige handlinger, spesielt det vi regner som naturhendelser.
En grenseoppgang mellom hendelse, adferd og handling gjenstår. Vi aner nyanseringen eksistens-hendelse-adferd-handling, men en konsistent filosofi for dette foreligger ikke.
Det konvensjonelle dukket opp som argument for å utelukke vilje i den ikke-menneskelige naturen. Av erfaring må vi derfor forvente at drøftingen av vilje i kosmisk forstand kan lede til at definisjonen av handling er perspektiv-avhengig og observatør-avhengig.

Ekstern kilde om handlingsteori http://en.wikipedia.org/wiki/Action_theory_(philosophy) .

subjektet og handlingen

Vi har sett at et identifisert subjekt er nødvendig for at en hendelse kan kalles en handling. Hvis jeg ikke ved observasjon kan identifisere et subjekt, kan jeg ikke kvalifisere hendelsen som en handling. Hvis ingen har identifisert et subjekt, kan ingen kvalifisere hendelsen som en handling.

I jakten på et kriterium som skiller handling fra hendelser, ser det ut til at vi må forsøke å besvare spørsmålet – hva er et subjekt?

Vi har allerede pekt på at i den svært sammensatte og tilsynelatende uordnede fortidskjeglen til enhver hendelse kan det finnes en kjerne av noe stabilt, vedvarende og gjenkjennelig – dermed noe identifiserbart.

Lettest gjenkjennelig er de stablie strukturer, som til tross for at elementærpartikler og celler skiftes ut, beholder sin struktur. Mennesket er et eksempel på det. Hendelser som i sin fortidskjegle har en kjerne som vi gjenkjenner som et menneske, vil lett kunne karakteriseres som handling. Andre, mer vanskelig gjenkjennelige strukturer kan være de repeterende, de som kan opptre som subjekter ved jevne mellomrom. Et makroskopisk eksempel er en samling mennesker som samles en gang i året for gå i gatene og spille marsjer, og resten av året er spredd for alle vinder. Selv om subjektet – musikkorpset – nesten hele tiden er umulig å observere, kan vi identifisere det som nettopp det – et korps. Og når de spiller sine marsjer hver søttende mai, er det ikke bare en hendelse, det er en handling. Hvis noe slikt bare hadde skjedd en gang, og aldri mer, kunne man kalt det ’kun en hendelse’. Men det at hendelsen repeteres gjør at korpset identifiseres som det det er, og ikke kun en tilfeldig samling mennesker. Sykliske og andre gjentagende hendelser er forutsigbare og kan gjøre identifisering av et subjekt lettere.
Men hva med naturfenomener, er de hendelser eller handlinger? Spørsmålet er det samme som å spørre – er naturens elementer subjekter? Sola står opp hver morgen, og går ned hver kveld. Dette har gjort det naturlig å identifisere sola som subjekt, og i vår språkbruk gjør vi nettopp det. Sola er et subjekt. Mindre forutsigbare naturfenomener har også et subjekt: Vinden blåste ned et tre, flommen tok med seg et hus, osv.
I tidligere tider personifiserte man naturkreftene, man gjorde sol, vind og regn til subjekter. Pussig nok regner vi i moderne tid ikke naturhendelser som handlinger, men som hendelser. Hva skal man si om disse to:
Ola står opp.
Sola står opp.
Gramatikalsk regnes både Ola og Sola som subjekter. Er det ene en hendelse og det andre en handling, er de begge hendelser, eller er de begge handlinger?