Livssyn, Vitenskap og Det man ikke kan vite

Når det kommer til enkelte grunnleggende livssynsspørsmål, som for eksempel hvorvidt det finnes en personlig gud eller en skapende kraft som er årsak til universet, må vitenskapen svare: - Det kan man ikke vite. Man kan ikke, med vitenskapens definisjon av hva viten er, vite om det finnes en slik gud. Mer spesifikt betyr det på den ene side at man ikke kan bevise vitenskapelig AT det finnes en gud, og på den annen side at man ikke kan bevise vitenskapelig at det IKKE finnes en gud. I vitenskapen er det et viktig prinsipp at man skiller klart mellom det man kan vite og det man ikke kan vite. Ved å holde strengt på et slik skille vil det være mulig for en person å holde fast på vitenskapen og samtidig holde fast på sin tro på en gud. Men kun et agnostisk livssyn er direkte konsistent med vitenskapen når det kommer til spørsmålet om hvorvidt det finnes en gud. Og det er fordi det sammenfaller med vitenskapen på dette punktet: Man kan ikke vite om det finnes en gud eller ikke.



Likevel er det forbausende mange av de menneskene som støtter seg trofast på vitenskapen i det meste, som bryter prinsippet når det kommer til livssyn ved å bruke vitenskapen som begrunnelse. Noen misbruker vitenskapen til å begrunne sin tro på en gud. Andre misbruker vitenskapen til å begrunne sin ateisme. Som om ikke det er nok, kan de finne på å agitere for at andre må gjøre det samme. Stilt overfor en forunderlig observasjon kan noen påpeke at den kan forklares utfra guds eksistens og at gud ergo må finnes, mens andre påpeker at observasjonen kan forklares uten guds eksistens og at gud ergo ikke finnes. Begge er grunnleggende brudd på logikkens lover. Det som ikke er motbevist er ikke automatisk bevist. Det som ikke er bevist, er ikke automatisk motbevist. Irriterende for den utålmodige, men for vitenskapens troverdighets skyld må vitenskapsfolk holde seg selv i skinnet. 

Enda mer forunderlig er det at vitenskapsfolk kan finne på å diskutere guds eksistens i en vitenskapelig kontekst uten en gang å definere gud. Ekte vitenskapsfolk ville begynne der: Definer den gud man skal diskutere, eller dropp diskusjonen.

Hva gjenstår da som filosofiens oppgave?

Spørsmålet stilles av journalisten i denne artikkelen http://morgenbladet.no/article/20110909/OIDEER/709099931. Filosofiprofessoren tar ikke for sterkt i når han svarer: "Noen tenker at vitenskapelig fremskritt gir mindre rom for filosofi, men det er helt feil. Vitenskapelig kunnskap stiller oss overfor stadig nye spenninger og nye rom for filosofisk undersøkelse og refleksjon.".  
Som påpekt i http://filosofx.blogspot.com/2011/08/vitenskap-og-filosofi-kunnskap-og.html kan vitenskap på ingen måte erstatte filosofi, på samme måte som kunnskap ikke kan erstatte visdom.
Ikke bare skal filosofien peke på den optimale forvaltning av kunnskap vitenskapen har funnet. Filosofien har en oppgave som bestiller av kunnskap. Forskningmiljøer er ofte mest effektive når de får gjøre det de er best på - å følge sin egen nese. Noen må bestille den kunnskap vi mangler, for eksempel om konsekvensene av de teknologiske nyvinningene. Det manglet likevel ikke på kunnskap og evne til forskning da mennesket utviklet atombomba, det manglet på visdom. Eller makthavernes vilje til å lytte til den. Vitenskapen er leverandør av kunnskap. Filosofien er leverandør av visdom.

vitenskap og filosofi, kunnskap og visdom

Kunnskap og Visdom
Vitenskap og Filosofi

Forholdet mellom kunnskap og visdom er som forholdet mellom vitenskap og filosofi.
Kunnskap kan ikke erstatte visdom. Heller ikke kan visdom erstatte kunnskap, siden visdom ikke kan eksistere uten kunnskap.
Visdom kan defineres konsistent som følger.

Visdom er den optimale utnyttelse av kunnskap.

Man kan altså ha kunnskap uten å ha visdom, men man kan ikke ha visdom uten å ha kunnskap. Siden visdom baserer seg på kunnskap, kan det være naturlig å søke kunnskap først, og deretter søke visdom. En uheldig følge av dette er at det florerer visdomsløs kunnskap. Det motsatte utelukker seg selv, siden kunnskapsløs visdom ikke er visdom.

Mens vitenskapen sørger for kunnskap, er det filosofien som må sørge for visdom (Filosofen er visdommens venn).

Filosofene må innhente kunnskap fra vitenskapen. Vitenskapsfolket må oppfordre til at filosofene videreforedler kunnskapen deres til visdom. Ellers blir kunnskapen til dårskap.

Livet, musikken, og hullene i vår viten

Vitenskapen er en av menneskehetens storslåtte, glimrende skapelser. Storslått ved at den uttrykker vår storhet, glimrende både fordi den eksponerer sin storslåtthet og fordi den glimtvis synes å være lengre kommet enn den er. Og vitenskapens tjenere erkjenner at det ikke er gull alt som glimrer. Vi vet ikke alt, og det vi ikke vet er nettopp det – noe vi ikke vet. Det er ikke det samme som at det vi ikke kan forklare ikke finnes. Man skal være glad for at også det man ikke kan forklare finnes, for deri ligger det store potensialet til å vite mer. 

Vitenskapen er ennå ung, og faller av og til for fristelsen til å stille seg med ryggen til det uforklarte i håp om at ikke noen skal se det. Man er redd for at det å ha kommet kort vil bli forvekslet med det å komme til kort, fordi man ikke har innsett at tilkortkommenheten er vitenskapens levebrød, og at hullene i vår viten er vitenskapens arbeidsplass. Å opprettholde tilliten til forklaringsevnen er et primærbehov.

Likevel - så langt er vitenskapen kommet, at om noe vet vi så godt som alt vi trenger å vite. Eksakt viten har en egen fascinerende effekt fordi den gir en følelse av å være allvitende, litt guddommelig. Noe har vi helt eksakt viten om, og så lenge man holder seg til de spørsmålene man vet noe eksakt om og styrer unna de spørsmålene man ikke vet noe eksakt om, kan man leve som om man har eksakt viten om alt man trenger å vite noe om. Naturvitenskapen synes å være mest eksakt, og i noen grener av denne vitenskapen har man langt på vei besvart de vesentlige spørsmålene, mens det eksempelvis innen kvantefysikk og kosmologi fortsatt finnes store grunnleggende mysterier. Man forstår ikke engang hvordan noe så grunnleggende som gravitasjonen virker.

Men det finnes større huller i vår viten og forståelse: Vi vet nesten ingenting om selve livet. Joda – vi vet alt det som er utforsket innen biologi, kjemi, fysikk, psykologi, sosiologi, historie, antropologi, religion, litteratur, statsvitenskap og så videre. Men å si at vi dermed vet hva livet er, er som å si at vi vet hva film er hvis vi vet alt om filmlerretet, lyset og fargene. Eller ved å si at vi forstår hva litteratur er hvis vi vet alt om skrift, penner og papir. Det er som å si at man vet hva musikk er fordi man vet alt om toner og lyd. Og slik kunne vi fortsette. Ikke engang all verdens vitenskap til sammen kan forklare hva livet egentlig er. Biologien har eksakt definerte kjennetegn på liv (forbrenning, næringsopptak, celledeling, formering, etc), men disse representerer bare minimumskriterier for hva mennesker vil kalle liv.

På de store spørsmålene i livet har altså ikke vitenskapen gitt svar. Man kan heller ikke forvente de store svarene der så lenge de store spørsmålene ikke stilles, men overlates til filosofien. Joda, den kjente vitenskapsmannen Erwin Schrödinger (ja han med katten) stilte spørsmålet i boka ”Hva er liv?” i 1944, og det finnes noen cross-over folk som jobber med saken. I den klassiske perioden fra 1600 til 1900 har man gått analytisk til verks, og det har gitt stor uttelling i form av kunnskap om elementene i våre omgivelser. Det har sin egen belønning, og er fristende å fortsette med. 

Men man får ikke mer innsikt i helheten gjennom å søke mer kunnskap om elementene.

På samme måte som vi vet at film er mye mer enn lyset reflektert fra et lerret, som vi vet at en roman er mye mer enn skriften, papiret, bokstavene. Som vi vet at musikk er mye mer enn notene og lydene fra musikkinstrumentet – på samme måte vet vi at livet er mye mer enn biologien og de andre vitenskapene vi kjenner kan fortelle oss.

Legg merke til at de nærliggende eksemplene på ufullstendig viten nevnt ovenfor har noe til felles. Film, litteratur, musikk. Kultur er ett fellestrekk, men det er mer. De handler alle om kommunikasjon, formidling av budskap og opplevelser, som involverer en sender, et medium og en mottaker. Og samspillet mellom dem. Slik er også livet. Alle disse tre leddene er variabler som gjør en forskjell på det endelige resultatet – opplevelsen.

Av og til ligger svaret på spørsmålene våre ikke i de elementene vi utforsker, men mellom dem. I mellomrommet, i pausene, i hullene av vår viten. http://filosofx.blogspot.com/2010/06/det-star-mellom-linjene.html

Vitenskap

Vitenskapen slik vi kjenner den handler i bunn og grunn om å foreslå navn på det vi observerer, rope på det, og se om det svarer.

Vitenskap og Tro

Vitenskap og viten er som et tre og dets frukt. Siden viten uten tro er umulig (8. februar 2010), er det naturlig at tro også spiller en rolle i vitenskapen.
Når temaet tro og vitenskap diskuteres dreier det seg nesten utelukkende om sekulær viten versus religiøs tro. Det kan være på sin plass å inkludere sekulær tro i drøftingen.
Tro har av og til noen framtredende fellestrekk med vitenskap. Derfor kan tro blandet med vitenskap være vanskelig å avsløre. Overraskende nok er det den sekulære tro – ikke den religiøse – som er vanskeligst å skille fra vitenskapen.

Tro er noe man holder for sant. Tro kan støtte seg på viten men kan også eksistere uten viten. Tro kan arte seg som viten uten bevis, som en svakere form for viten, eller som en midlertidig forståelse som venter på å bli avløst av visshet, som en dag kan få status som viten.
Det finnes sekulær tro så vel som religiøs tro. Tro kan være en drivkraft i vitenskapen. Så lenge tro er identifisert er den uproblematisk. Problemet oppstår når man ikke skiller mellom hva som er tro og hva som er viten. Tro og vitenskap har noen felles egenskaper som gjør at de kan forveksles. Det ene er sult etter data og forklaringer. Det andre er skepsis til det samme. Men det er en viktig forskjell: Mens troen er sulten på bekreftelse og skeptisk til avkreftelse, er vitenskapen både sulten på og skeptisk til så vel bekreftelse som avkreftelse. Faren for forveksling mellom vitenskap og tro er til stede hver gang vitenskapen er kun sulten eller kun skeptisk, eller når den konsentrerer seg om kun bekreftelse eller kun avkreftelse.

Det er lettere å avsløre når vitenskapen influeres av religiøs tro enn når den influeres av sekulær tro, fordi det religiøse umiddelbart blir fremmed i det sekulære domene der vitenskapen hører til.

Det er altså lettere å skille det religiøse fra det sekulære enn å skille tro fra vitenskap. Skille, i betydning av å vite hva som er hva – altså ikke å fjerne tro fra vitenskapen, noe som ikke er mulig per definisjonen av viten. Det vanskeligste er å skille sekulær tro fra vitenskap. Derfor er det paradoksalt at de mange diskusjonene om tro og viten bortimot utelukkende dreier seg om forholdet mellom religiøs tro og vitenskap, der ulikhetene er mange og åpenbare.

Tro og viten er gjensidig utfyllende i den forstand at de til sammen utgjør vår virkelighetsforståelse. Viten og tro kan avløse hverandre. Viten om at jorda var rund avløste troen på at jorda var flat. For noen har viten om evolusjonens mekanismer avløst troen på hvordan dyr og mennesker ble til, men ikke troen på at det er en gud som står bak. Så lenge den vitenskapelige tradisjon er ubrutt, vil viten avløse tro. Hvis viten går tapt i en omveltning, vil tro måtte fylle tomrommet etter den tapte viten.

Tro har noen vesentlige trekk som skiller det fra ekte vitenskap. Troen er selektiv. Vitenskapen er blind. Selv om tro testes gjentatte ganger av tvil, mangler troen en mekanisme som oppsøker og undersøker mulighetene for at troen kan motbevises. Troen ønsker ikke å falsifiseres. Dette står i motsetning til ekte vitenskap og ekte søken etter viten, som har falsifiserbarhet som et kriterium for å kunne anerkjenne en teori (selv om det diskuteres hvorvidt dette bør være et absolutt kriterium, eller om det skal anses som en styrke for teorien). Ekte vitenskap ville hilse ny viten velkommen, og hvis det medførte en falsifisering slik at en teori kunne forkastes, ville det bli ansett som et framskritt. Det siste er sentralt og kritisk: Den viktige forskjellen mellom ekte vitenskap og vitenskap influert av sekulær tro er at den siste ikke søker ny viten for enhver pris, at den ikke søker falsifisering, men at den heller søker bekreftelse for sitt standpunkt. Selv om både tro og vitenskap gjerne fastholder sitt standpunkt inntil det motsatte er bevist, er det kun ekte vitenskap som aktivt søker muligheten for at det motsatte kan bli bevist.
Vitenskapen kan forstyrres av så vel sekulær tro som vitenskapsmenns og -kvinners tro, og fristelsen til å sette personlig bekreftelse, personlig vinning og personlig agenda foran vitenskapens agenda. Dette kan gi seg utslag ved at forskningsprosjekter styres i den retning man tror man finner bekreftelse på en teori man tror på eller som sponsorene har tro på. Dragningen mot egenbekreftelse er en sterk drivkraft og alt som tjener til selvopprettholdelse har sin egen belønning. Dette gjelder både individer og institusjoner. Institusjonalisert tro har stor treghet og stort momentum, og man kan ikke endre posisjon og kurs for blindt å følge det vitenskapelige ideal. Ære, prestisje, makt, penger, levebrød og arbeidsplasser står på spill. Man har påtatt seg forpliktelser for lang tid. Grunnleggere, investorer og sponsorer er ikke tjent med at troen motbevises. Ingen kan forvente at noen vil grave sin egen grav.
Dette er ingen konspirasjonsteori, for det er ikke snakk om konspirasjon, men velment praktisering av sin gode overbevisning. Dette er å påpeke virkningen av troens mekanismer, og å understreke viktigheten av å kunne skille mellom tro og vitenskap. Feilen er ikke å ta med troen i vitenskapen, men å forsømme det å la troen få bryne seg ved aktivt og oppriktig oppsøke tvil og kritisk søkelys.
Vitenskapen kan også forstyrres av religiøs tro, men det vil mye lettere bli avslørt fordi det religiøse er fremmed i det sekulære domene, som forklart over.
Alle ærlige vitenskapsfolk vil mene at det er en like stor bedrift å motbevise sin egen teori som å bevise den. Likevel er det ikke til komme forbi at det er det siste den enkelte helst har håpet og drømt om. Når man tror på en teori. Det gir seg selv – hadde man ikke hatt tro på sin egen teori ville motivasjonen for å forfølge teorien være betydelig mindre. På den annen side kan troen på egen teori gjøre det motiverende å arbeide med å motbevise konkurrerende teorier. Dermed kan, i et større vitenskapelig miljø, tro være en drivkraft som kan føre vitenskapen videre, men det forutsetter at de mekanismer som fremmer vitenskapens idealer får virke, nemlig viljen til å utøve og underkaste seg kritisk søkelys fra et bredt kollegium via konferanser, tidsskrifter og andre vitenskapelige fora.
Tro ønsker å bevares, tro søker bekreftelse, tro søker ikke ny innsikt hvis den bryter med den gamle, tro søker å hvile på et uforanderlig fundament hvorpå den troende kan bygge sin eksistens, med en opplevelse av kontroll i en verden der det meste synes å være ukontrollerbart.
Vitenskap ønsker å bevare kun det som er bevaringsverdig, vitenskap søker avkreftelse like mye som den søker bekreftelse, vitenskap søker ny innsikt, vitenskap søker å bygge et levende fundament – stein på stein – ved hver dag å legge nye steiner eller skifte ut de som ikke lenger fungerer. Framskritt innebærer at å miste balansen mens man setter ene foten fram. Man gjør det fordi man tror man vil gjenvinne balansen et steg lengre fram, og fordi man tror man står støtt på den andre foten mens man gjør det. Vitenskapens eksistens er å være levende, og ved stadige framskritt konvergere mot målet – absolutt viten.