Livssyn, Vitenskap og Det man ikke kan vite

Når det kommer til enkelte grunnleggende livssynsspørsmål, som for eksempel hvorvidt det finnes en personlig gud eller en skapende kraft som er årsak til universet, må vitenskapen svare: - Det kan man ikke vite. Man kan ikke, med vitenskapens definisjon av hva viten er, vite om det finnes en slik gud. Mer spesifikt betyr det på den ene side at man ikke kan bevise vitenskapelig AT det finnes en gud, og på den annen side at man ikke kan bevise vitenskapelig at det IKKE finnes en gud. I vitenskapen er det et viktig prinsipp at man skiller klart mellom det man kan vite og det man ikke kan vite. Ved å holde strengt på et slik skille vil det være mulig for en person å holde fast på vitenskapen og samtidig holde fast på sin tro på en gud. Men kun et agnostisk livssyn er direkte konsistent med vitenskapen når det kommer til spørsmålet om hvorvidt det finnes en gud. Og det er fordi det sammenfaller med vitenskapen på dette punktet: Man kan ikke vite om det finnes en gud eller ikke.



Likevel er det forbausende mange av de menneskene som støtter seg trofast på vitenskapen i det meste, som bryter prinsippet når det kommer til livssyn ved å bruke vitenskapen som begrunnelse. Noen misbruker vitenskapen til å begrunne sin tro på en gud. Andre misbruker vitenskapen til å begrunne sin ateisme. Som om ikke det er nok, kan de finne på å agitere for at andre må gjøre det samme. Stilt overfor en forunderlig observasjon kan noen påpeke at den kan forklares utfra guds eksistens og at gud ergo må finnes, mens andre påpeker at observasjonen kan forklares uten guds eksistens og at gud ergo ikke finnes. Begge er grunnleggende brudd på logikkens lover. Det som ikke er motbevist er ikke automatisk bevist. Det som ikke er bevist, er ikke automatisk motbevist. Irriterende for den utålmodige, men for vitenskapens troverdighets skyld må vitenskapsfolk holde seg selv i skinnet. 

Enda mer forunderlig er det at vitenskapsfolk kan finne på å diskutere guds eksistens i en vitenskapelig kontekst uten en gang å definere gud. Ekte vitenskapsfolk ville begynne der: Definer den gud man skal diskutere, eller dropp diskusjonen.

Vitenskap og Tro

Vitenskap og viten er som et tre og dets frukt. Siden viten uten tro er umulig (8. februar 2010), er det naturlig at tro også spiller en rolle i vitenskapen.
Når temaet tro og vitenskap diskuteres dreier det seg nesten utelukkende om sekulær viten versus religiøs tro. Det kan være på sin plass å inkludere sekulær tro i drøftingen.
Tro har av og til noen framtredende fellestrekk med vitenskap. Derfor kan tro blandet med vitenskap være vanskelig å avsløre. Overraskende nok er det den sekulære tro – ikke den religiøse – som er vanskeligst å skille fra vitenskapen.

Tro er noe man holder for sant. Tro kan støtte seg på viten men kan også eksistere uten viten. Tro kan arte seg som viten uten bevis, som en svakere form for viten, eller som en midlertidig forståelse som venter på å bli avløst av visshet, som en dag kan få status som viten.
Det finnes sekulær tro så vel som religiøs tro. Tro kan være en drivkraft i vitenskapen. Så lenge tro er identifisert er den uproblematisk. Problemet oppstår når man ikke skiller mellom hva som er tro og hva som er viten. Tro og vitenskap har noen felles egenskaper som gjør at de kan forveksles. Det ene er sult etter data og forklaringer. Det andre er skepsis til det samme. Men det er en viktig forskjell: Mens troen er sulten på bekreftelse og skeptisk til avkreftelse, er vitenskapen både sulten på og skeptisk til så vel bekreftelse som avkreftelse. Faren for forveksling mellom vitenskap og tro er til stede hver gang vitenskapen er kun sulten eller kun skeptisk, eller når den konsentrerer seg om kun bekreftelse eller kun avkreftelse.

Det er lettere å avsløre når vitenskapen influeres av religiøs tro enn når den influeres av sekulær tro, fordi det religiøse umiddelbart blir fremmed i det sekulære domene der vitenskapen hører til.

Det er altså lettere å skille det religiøse fra det sekulære enn å skille tro fra vitenskap. Skille, i betydning av å vite hva som er hva – altså ikke å fjerne tro fra vitenskapen, noe som ikke er mulig per definisjonen av viten. Det vanskeligste er å skille sekulær tro fra vitenskap. Derfor er det paradoksalt at de mange diskusjonene om tro og viten bortimot utelukkende dreier seg om forholdet mellom religiøs tro og vitenskap, der ulikhetene er mange og åpenbare.

Tro og viten er gjensidig utfyllende i den forstand at de til sammen utgjør vår virkelighetsforståelse. Viten og tro kan avløse hverandre. Viten om at jorda var rund avløste troen på at jorda var flat. For noen har viten om evolusjonens mekanismer avløst troen på hvordan dyr og mennesker ble til, men ikke troen på at det er en gud som står bak. Så lenge den vitenskapelige tradisjon er ubrutt, vil viten avløse tro. Hvis viten går tapt i en omveltning, vil tro måtte fylle tomrommet etter den tapte viten.

Tro har noen vesentlige trekk som skiller det fra ekte vitenskap. Troen er selektiv. Vitenskapen er blind. Selv om tro testes gjentatte ganger av tvil, mangler troen en mekanisme som oppsøker og undersøker mulighetene for at troen kan motbevises. Troen ønsker ikke å falsifiseres. Dette står i motsetning til ekte vitenskap og ekte søken etter viten, som har falsifiserbarhet som et kriterium for å kunne anerkjenne en teori (selv om det diskuteres hvorvidt dette bør være et absolutt kriterium, eller om det skal anses som en styrke for teorien). Ekte vitenskap ville hilse ny viten velkommen, og hvis det medførte en falsifisering slik at en teori kunne forkastes, ville det bli ansett som et framskritt. Det siste er sentralt og kritisk: Den viktige forskjellen mellom ekte vitenskap og vitenskap influert av sekulær tro er at den siste ikke søker ny viten for enhver pris, at den ikke søker falsifisering, men at den heller søker bekreftelse for sitt standpunkt. Selv om både tro og vitenskap gjerne fastholder sitt standpunkt inntil det motsatte er bevist, er det kun ekte vitenskap som aktivt søker muligheten for at det motsatte kan bli bevist.
Vitenskapen kan forstyrres av så vel sekulær tro som vitenskapsmenns og -kvinners tro, og fristelsen til å sette personlig bekreftelse, personlig vinning og personlig agenda foran vitenskapens agenda. Dette kan gi seg utslag ved at forskningsprosjekter styres i den retning man tror man finner bekreftelse på en teori man tror på eller som sponsorene har tro på. Dragningen mot egenbekreftelse er en sterk drivkraft og alt som tjener til selvopprettholdelse har sin egen belønning. Dette gjelder både individer og institusjoner. Institusjonalisert tro har stor treghet og stort momentum, og man kan ikke endre posisjon og kurs for blindt å følge det vitenskapelige ideal. Ære, prestisje, makt, penger, levebrød og arbeidsplasser står på spill. Man har påtatt seg forpliktelser for lang tid. Grunnleggere, investorer og sponsorer er ikke tjent med at troen motbevises. Ingen kan forvente at noen vil grave sin egen grav.
Dette er ingen konspirasjonsteori, for det er ikke snakk om konspirasjon, men velment praktisering av sin gode overbevisning. Dette er å påpeke virkningen av troens mekanismer, og å understreke viktigheten av å kunne skille mellom tro og vitenskap. Feilen er ikke å ta med troen i vitenskapen, men å forsømme det å la troen få bryne seg ved aktivt og oppriktig oppsøke tvil og kritisk søkelys.
Vitenskapen kan også forstyrres av religiøs tro, men det vil mye lettere bli avslørt fordi det religiøse er fremmed i det sekulære domene, som forklart over.
Alle ærlige vitenskapsfolk vil mene at det er en like stor bedrift å motbevise sin egen teori som å bevise den. Likevel er det ikke til komme forbi at det er det siste den enkelte helst har håpet og drømt om. Når man tror på en teori. Det gir seg selv – hadde man ikke hatt tro på sin egen teori ville motivasjonen for å forfølge teorien være betydelig mindre. På den annen side kan troen på egen teori gjøre det motiverende å arbeide med å motbevise konkurrerende teorier. Dermed kan, i et større vitenskapelig miljø, tro være en drivkraft som kan føre vitenskapen videre, men det forutsetter at de mekanismer som fremmer vitenskapens idealer får virke, nemlig viljen til å utøve og underkaste seg kritisk søkelys fra et bredt kollegium via konferanser, tidsskrifter og andre vitenskapelige fora.
Tro ønsker å bevares, tro søker bekreftelse, tro søker ikke ny innsikt hvis den bryter med den gamle, tro søker å hvile på et uforanderlig fundament hvorpå den troende kan bygge sin eksistens, med en opplevelse av kontroll i en verden der det meste synes å være ukontrollerbart.
Vitenskap ønsker å bevare kun det som er bevaringsverdig, vitenskap søker avkreftelse like mye som den søker bekreftelse, vitenskap søker ny innsikt, vitenskap søker å bygge et levende fundament – stein på stein – ved hver dag å legge nye steiner eller skifte ut de som ikke lenger fungerer. Framskritt innebærer at å miste balansen mens man setter ene foten fram. Man gjør det fordi man tror man vil gjenvinne balansen et steg lengre fram, og fordi man tror man står støtt på den andre foten mens man gjør det. Vitenskapens eksistens er å være levende, og ved stadige framskritt konvergere mot målet – absolutt viten.

Virkelighetsforståelse, viten og tro

Vår forståelse av virkeligheten består av viten og tro, og de to begrepene er i praksis avhengige av hverandre. Vi skal drøfte flere mulige definisjoner av viten og tro.
De klassiske kriteriene for viten er tro, begrunnelse og sannhet, det vil si: Viten er noe som 1) er sant, 2) man tror er sant, og 3) man har grunn til å tro er sant. Dette vært gjeldende fra Platon og fram til 1960-tallet. I 1963 kom Edmund Gettier med eksempler på at de tre klassiske kriteriene kunne være oppfylt uten at man kunne godta det som viten. Ett av dem var bonden som trodde kua hans var trygg fordi han trodde han hadde sett den, om enn på lang avstand, der den pleide å stå. Det var sant at kua var trygg, men en kollega som ville dobbeltsjekke konstaterte at den befant seg ikke ved trærne der bonden trodde han hadde sett den, og han fant også årsaken til bondens feilobservasjon: Et stort stykke sort og hvitt papir hadde blåst inn i et tre. Kombinert med forventningen om hvor den var, kunne vi tilføye.
Et fjerde kriterium var nødvendig for å sikre at troen på at noe er sant ikke bygger på tilfeldige sammentreff. Alvin Goldmann (1967) foreslo at troen på at noe er sant må ha sin årsak i det som er sant, hvilket ikke var tilfellet med bonden og kua. Årsaken til bondens tro om kua var et stykke papir i et tre, og det fjerde kriteriet ville diskvalifisere tilfellet som viten om kuas tilstand, i samsvar med sunn fornuft. Spesialtilfellet bonden og kua viser i sin enkelhet den prinsipielle betydningen av et fjerde kriterium, men selve viktigheten av kriteriet blir større i de mer komplekse tilfeller da personlig erfaring og sunn fornuft ikke protesterer. For alle som arbeider med å etablere ny viten er det god skikk og bruk at man systematisk sikrer grunnlaget for å tro at noe er sant. Man dobbeltsjekker, man krever minst to uavhengige kilder, man eliminerer muligheten for tilfeldige sammentreff, man konstruerer en mothypotese, man søker mulig falsifisering av enhver kandidat til viten, man prøver å motbevise sannhetsgehalten, osv. Det var dette bondens kollega gjorde da han dro ut for å kontrollere om kua virkelig var trygg. Hvor mye kvalitetssikring som skal til for å oppfylle det fjerde kriteriet henger naturlig sammen med hvor stor risikoen er for å ta feil og hvor store og vidtrekkende konsekvensene av å ta feil ville være.
Man kan stille spørsmål ved om det hadde vært bedre å definere viten uten troskriteriet, siden tro kan synes å være flyktig og upålitelig. Det finnes også en annen definisjon på viten enn den klassiske, nemlig at viten og tro utelukker hverandre. Enten tror man eller så vet man, og bevis er det som skiller tro og viten. En variant av denne definisjonen bygger på et skille mellom det man kan vite og det man ikke kan vite, og at det man ikke kan vite kun kan forstås ved tro. Dette er en naturlig følge av bevis som kriterium mellom viten og tro, siden grensen for hva man kan bevise gjerne regnes som grensen for hva man vite. Man ønsker så sant mulig å bygge på elementære begreper, og hvis tro og viten skal være elementer, kan de ikke bygge på hverandre. I enkle, ideelle tilfeller vil viten kunne etableres uten tro. Det er ved direkte observasjon, når subjektet (den som vet) selv har observert det som vites, og subjektet ikke vurderer risikoen for feilobservasjon som betydelig. Erfaring tilsier imidlertid at slike tilfeller er få, gitt at det dreier seg om betydelig viten, eller de dreier seg om mindre betydelig viten. Med betydelig viten menes her at følgene av å ta feil ville være betydelige. Grunnen er at betydelig risiko ville kreve større sikkerhet, og man ville derfor trekke inn andre observatører. Dermed har man ikke lenger et ideelt tilfelle av viten der den som vet selv har observert det som vites. Subjektet støtter sin viten på flere observatører. Hvis man studerer det ideelle tilfellet – tilfellet viten uten tro – nærmere, vil man finne at det egentlig bare er et spesialtilfelle av klassisk viten der det fjerde kriteriet er oppfylt (ubetydelig risiko for feilobservasjon). Vi vet at i noen tilfeller kan man knapt tro sine egne øyne selv mens man ser det man ser, og i enda større grad kan man bli tvilende til noe man så dagen før. Hvis noen skriver i sin reiseskildring at sola sto opp på skyfri himmel i går er risikoen for feilobservasjon ubetydelig både fordi sola ikke kan forveksles med noe annet, og fordi en reiseskildring ikke er ment å brukes som astronomiske og meteorologisk data. Hvis derimot en person forteller i et avhør hos en havarikommisjon at han så et fly komme fra sydøst med landingslys slått på i 23-tiden en vinterkveld, finnes både risiko for at han forvekslet det han så med stjernen Sirius, og betydelige konsekvenser ved å feste lit til en mulig feilobservasjon. Forskjellen på de to tilfellene er ikke at tro spiller en rolle i tilfelle flyet og ikke i tilfellet sola. Derimot er forskjellen at tilfelle sola er et eksempel på klassisk viten der det tillagte fjerde kriterium er oppfylt.
I komplekse tilfeller (ikke enkle, ikke ideelle) av viten involveres flere observatører, flere uavhengige observasjoner, flere uavhengige forskere som behandler data, flere sprikende konklusjoner, flere teorier, som etter tilstrekkelig tid og bearbeiding konvergerer mot en konsensus blant mange vitere. Dette kan ikke skje uten tro, i form av tillit til de andre, troverdighet knyttet til observatører og operatører, data og databehandling, ulike fagfolk og spesialister. Og selve antagelsen av konsensus som viten er basert på tro i form av tiltro og troverdighet. Man har da det man kan kalle kvalifisert troverdig viten. Systemer av viten er så komplekse at subjektet bare har valg mellom å tro det eller ikke å tro det, fordi direkte viten ikke er mulig. Noen sier – jeg tror på vitenskapen, og mener med det at man baserer seg på viten i stedet for tro. Det er likevel å tro. Når det kommer til bevis som kriterium, konstateres at også bevisene avhenger av tro, fordi det kreves troverdige bevis.
Siden viten uten tro ikke er mulig i tilfeller av betydning, kan heller ikke tro og viten utelukke hverandre. Viten som er uavhengig av tro er kun gyldig i en absolutt isolert kontekst, der subjektet er direkte observatør, og der subjektets viten ikke har betydning for noen andre. Straks denne viten skal kommuniseres, vil troskriteriet gjøre seg gjeldende.

Viten er basert på tro, og tro er basert på viten. Noen ganger kan man ikke tro sine egne øyne, andre ganger kommer man til viten om noe man aldri hadde trodd før, mens man kan begynne å tvile på noe man lenge har visst. Av og til tror man noe så sterkt at man glemmer at man ikke vet det.
Tro er alltid forbundet med risiko og risikovurderinger – hva er sjansen for at det jeg tror er feil, og hva er konsekvensene hvis det jeg tror er feil. Som nevnt er vår virkelighetsforståelse sammensatt av tro og viten. Det vi ikke forstår av virkeligheten vil vi dels stille oss undersøkende til, dels likegyldige til. Noe man ikke vet, kan man enten tro, eller stille seg uforstående til (undersøkende eller likegyldig). Hvis det er uakseptabelt med stor grad av både uvitenhet og uforståenhet, er tro eneste alternativ. Mye tyder på at det har vært viktig for mennesket å forstå mest mulig. I mangel av viten har man valgt tro hvis risikoen ved å tro feil har vært akseptabel. Dessuten, hvis man ikke vet, har det vist seg mer nyttig å ha en tvilende tro enn å stille seg uforstående. Grunnen til dette er at troen, gjerne formalisert som hypoteser og teorier, gjør oss i stand til å nyttegjøre oss erfaringer på en måte som senere kan oppgraderes til viten. Når man har en formening om hvordan ting er og henger sammen, blir man en mer bevisst observatør. Observasjoner blir sammenlignet med teori, og teori blir konfrontert med observasjon.
Derfor forblir tro viktig, enten den kommer til uttrykk i dagligdagse hendelser, filosofi, vitenskapelige teorier, sekulære livssyn eller religiøse livssyn.