Teser og antiteser - hvor blir det av syntesene?

Filosofiens historie er full av tilsynelatende uforenlige standpunkter

De filosofiske temaer behandles ofte med parvise motsetninger - gjerne formulert som teser og antiteser, for eksempel:

Tese: Virkeligheten er objektiv

Antitese: Virkeligheten er subjektiv

De fleste tenkere vil regne disse to påstandene som uforenlige, i den forstand at om man holder den ene for sann, holder man den andre for usann

Hvem kan løse floken? Hvem tør å foreslå en syntese som kan bringe filosofien videre?

Georg W F Hegel (1770-1831) pekte på en nærmest lovmessig, systematisk historisk utvikling, der en tese og dens antitese blir avløst av en syntese, som blir til en ny tese, som igjen fremkaller sin antitese, og så videre. Hegel kalte dette en dialektisk prosess. Det vil være uenighet om hvorvidt en slik prosess kan framskyndes eller om man bare avventende kan observere at det skjer.

I stedet for en syntese ser man ofte at tesen og dens antitese fremkaller et skille mellom filosofer og filosifier, ved det lukkede spørsmålet:

- Holder du tesen for sann, eller holder du antitesen for sann?

Det lukkede spørsmålet forutsetter stilltiende at bare en av dem kan være sanne. Så lenge filosofene er opptatt av dette spørsmålet, kan ingen syntese etableres. Men spørsmålet avleder oppmerksomheten bort fra den antagelsen som holder floken.

Historisk vil man kunne konstatere at for at en syntese bygger på andre antagelser enn den tidligere tese og dens antitese. Dette er lett å se i ettertid, men nærmest umulig å se i forkant - som løsningen på en god gåte.

Ta et barnslig eksempel: To små barn sitter i en bil på kjøretur sent en kveld. Det ene barnet utbryter: - se, månen flytter på seg! Det andre barnet svarer: - nei, det er huset der som flytter på seg! Mor og far godter seg over tesen og antitesen som utspiller seg i baksetet, men legger så fram syntesen: - det er vi som flytter oss! Det ble stille i baksetet, men det skulle vise seg å ta lang tid før barna forsto hva mor og far mente. I mellomtiden ble de enige om en annen syntese: - både månen og huset flytter seg, men i ulik retning.

Det siste illustrerer at det kan være vanskelig å påvirke dialektikkens prosess. Barna må komme på det selv.

For at en syntese skal se dagens lys må man være villig til å revurdere sine antagelser. De rådende antagelser fastholder den rådende tese-antitese og umuliggjør syntesen.

Det bestående tankesett eksisterer fordi det er selvbevarende. Men denne innebygde motstand mot endring medfører også en motstand mot ny innsikt og en treghet i filosofiens utvikling.

I filosofien finnes mange eksempler på tilsynelatende uforenlige motsetninger:

Objektivt - Subjektivt

Absolutt - Relativt

Fornuft - Følelser

Det rasjonelle - Det irrasjonelle

Deterministisk - Stokastisk

Fri vilje - Ikke fri vilje

Realisme - Empirisme

Individet - Kollektivet

Separert - Integrert

Diskret - Kontinuerlig

Jeg - De Andre

Materie - Ånd

Godt - Ondt

Virkelig - Uvirkelig

Tese - Antitese

Overgangen fra tese-antitesestadiet til syntesestadiet vil typisk innebære en endring i tankegang, fra "Enten-Eller" til "Både-Og". Det er den store aha-opplevelsen.

Hvis dialektikken fortsetter å virke, kan de tilsynelatende uløselige flokene i våre teser og antiteser vise seg å være en kilde til store filosofiske gjennombrudd