Selvskapelse

Vi har tidligere slått fast at alt som kan vedvare vil før eller senere oppstå av seg selv. Det er en egenskap ved universet, altså en egenskap ved alt som er. Betydningen av dette er enorm: Universet og alt som er i det er i stand til å skape seg selv. Dermed behøver man ingen ytre skaper i forklaringen av hvorfor og hvordan universet er blitt slik det er blitt. Man vil ikke kunne merke noen forskjell på om det er gud som er årsak til at alt er som det er, eller om alt er årsak til at alt er som det er.

Digresjon: Det siste kan høres ut som sirkelargumentasjon, men det er ikke argumentasjonen som er syklisk. Snarere er det argumentasjon om noe syklisk, siden det kan argumenteres rikelig for at det faktisk er ved sykluser at alt utvikler seg og opprettholdes. Svaret på hvorfor kan av og til være: – fordi.

Ved spørsmålet om gud har skapt alt eller om Alt har skapt seg selv vil teister, atesister og agnostikere skille lag. Teisten vil si at en gud har skapt alt, ateisten utelukker det, mens agnostikeren vil si at det kan vi ikke vite siden vi ikke vet om det finnes en gud.

Ekvivalensprinsippet impliserer at siden man ikke kan merke forskjell på om Alt er skapt av gud eller om Alt er skapt av seg selv, må de to i bunn og grunn være to sider av samme sak: ”Alt skapt av gud” og ”Alt skapt av seg selv” er to beskrivelser for det samme. Den guddommelige Skaper = Det selvskapende Alt.

Selvskapelse skjer på alle nivåer, i stor og i liten skala. Den selvskapelse Maturana og Varela oppdaget, kalte de autopoiesis (av de greske ordene for 'selv' og 'lage').

Når årsak og virkning smelter sammen

En viktig del av menneskets utvikling (og artene forøvrig) er og har vært evnen til å lære. Ikke minst evnen til å forstå sammenhengen mellom årsak og virkning. Ved å forstå hvilken forutgående hendelse A som forårsaket hendelse B, har man lært seg å beherske hendelsesforløpet i et determinsitisk univers. Ved å gjenskape hendelse A kan man gjenskape hendelse B. Våre begreper om årsak og virkning er i hovedsak basert på at årsak og virkning er separate, slik at man kan observere at A skjer før B, at objektet A påfører objektet B en endring, eller at en hendelse i posisjon A er årsak til en virkning i posisjon B. Når årsak og virkning er separerbare i tid og rom er det mulig å dra lærdom av det.

Mer komplisert blir det hvis man ser at årsak og virkning smelter sammen i tid og sted. Et menneske som går bortover veien er både årsak og virkning. Den mekaniske årsaken til bevegelsen ligger i kraften fra musklene, enkelt nok, men bak der igjen ligger en svært kompleks årsakskjede. Observasjonen blir gjerne for krevende eller direkte uinteressant å analysere og man vil heller betrakte hele gåturen som en enkelt hendelse – mennesket går fra O til P. Den lærevillige observatør vil heller spørre seg – hvorfor gikk mennesket fra O og hva er hensikten med å gå til P? Det kan ha vært en første beveggrunn i O, men det er ikke sikkert. Like gjerne kan hensikten ha oppstått gradvis på veien.

En bølge brer seg utover vannet. Vannmolekylene i vannet blir dytta på av nabomolekylene som før det hadde blitt dytta av sine naboer. Det er meningsløst å si at noen molekylers bevegelse er årsak mens andre molekylers bevegelse er virkning. Årsak og virkning smelter sammen. Vi har en bevegelse som utbrer seg i et medium. Bevegelsen kan skyldes en båt som har passert, men det kan like gjerne være dønninger etter bølger som vinden har dratt opp gjennom flere dager.

Universet er kontinuerlig. Årsak og virkning er bare unntaksvis separable, og da kun tilsynelatende separable som en følge av begrenset skarphet i observasjonen.

Mennesket er grunnleggende nysgjerrig, lærevillig og analyserende. Man kan si det er en viktig del av menneskets suksessformel. Primært ser vi etter forholdet mellom årsak og virkning. Stilt overfor det kontinuerlige vil man automatisk søke bakover og se etter en diskontinuitet, til en første separarbar årsak. På samme måte vil man se fremover etter en mulig diskontinuitet, mot en ultimat virkning.

Det er ikke alltid man ser en årsak og en virkning. Det er heller ikke alltid det finnes en første årsak eller en ultimat virkning. Hva gjør vi så når det vi observerer ikke passer inn i vårt mest brukte læringsskjema?

Når årsak og virkning smelter sammen i kontinuitet, spør vi etter hensikt, vi spør etter mening med det vi ser.

Å være er å sirkulere

FilosofX har gjentatte ganger og fra flere ulike innfallsvinkler tatt opp den altomfattende betydningen av det sykliske. All eksistens, og tilblivelsen av alt som eksisterer, synes å være basert på sykliske egenskaper. Sykliske gjentagelser, det selvrepeterende, det selvreproduserende, det stabile, det periodiske, alt som kan beskrives ved frekvenser. Man finner syklusene overalt i naturen og universet, i det største og i det minste. I solsystemene, i atomene, i kjemi, biologi, biokjemi, psykologi, sosiologi, osv. Et grunnleggende trekk ved det sykliske er tilbakekobling via en tilbakekoblings-sløyfe (feedback-loop). Positiv tilbakekobling stimulerer til gjentagelse og økt styrke. Den stimulerer og opprettholder visse sykluser, mens negativ tilbakekobling demper og korrigerer avvik fra det sykliske eller stabile.

Under følger tre vidt forskjellige eksempler på tilbakekoblingssløyfer, et fra biologien, et fra fysikken og et fra samfunnsdynamikken:

Dyrene spiser bær og sprer bærenes genetiske materiale (frøene) utover et større område. Derved øker mulighetene for denne bærarten å reprodusere og opprettholde seg som art. Dyrarter som spiser disse bærene opprettholder ikke bare seg selv ved – de opprettholder sitt eksistensgrunnlag. Bær som ser gode ut og smaker godt får positiv tilbakekobling (belønning) for sitt utseende og sin smak, mens de som ikke ser gode ut eller ikke smaker godt får negativ tilbakekobling ved at arvematerialet ikke videreføres. Dyrene på sin side får positiv tilbakekobling (belønning i form av mat) for sin hang til å spise disse bærene, mens de dyre-individene som har avvikende smak eller fargesyn får negativ tilbakekobling ved at de går glipp av næringsgrunnlaget og drives bort fra syklusen bær-dyr-jordsmonn-busk-bær-osv. Legg merke til at syklusen og tilbakekobling-sløyfa er et system som involverer ulike biologiske arter og mineralriket.

Sykkelen belønner en syklist som trår ned pedalen når den er litt forbi topp-punktet ved at sykkelen øker i fart. Dette er et eksempel på effekten av positiv tilbakekobling. Hver gang framhjulet på sykkelen møter en liten ujevnhet som forsøker å presse framhjulet litt til høyre, vil det automatisk få sykkelen til å svinge litt til venstre og derved umiddelbart korrigere kursen. Dette er et eksempel på negativ tilbakekobling, en demping av avvik fra sykkelsens stabile tilstand, i dette tilfellet kursen framover.

Tenk på en by du kjenner. I den byen er det mange gater, og man kan bevege seg fra sted til sted på uendelig mange måter. Noen har startet buss-selskap og setter forsøksvis opp noen ruter. Etter en tid viser det seg at noen av disse rutene benyttes av mange mennesker og at bussene der er fulle. Denne positive tilbakekoblingen fører til at selskapet setter opp flere busser og hyppigere avganger på de rutene. Andre ruter går med nesten tomme busser, og denne negative tilbakekoblingen fører til at man reduserer antall avganger der, og det er fare for at de rutene blir nedlagt. Busselskapet konsenterere naturlig nok ressursene der det finnes et grunnlag for bussdrift. Nokså snart vil det utkystallisere seg et rutemønster. Ved tilbakekobling i sløyfa buss-passasjer-buss utvikla det som startet med prøving og feiling seg i retning av et nettverk av bussruter som var liv laga. Dette er et makroskopisk eksempel på effekten av tilbakekobling, men også på selv-organisering og foholdet mellom struktur og organisering.

Maturana (1970) konkluderte fra sine studier at alle levende systemer organiserer seg seg ved en sirkulerende prosess som tillater utvikling slik at sirkulasjonen opprettholdes, men ikke slik at sirkulasjonen går tapt. Sammen med Varela utarbeidet han en teori de kalte autopoiesis (1972), som betyr selvdannelse, fra gresk auto (selv) og poiesis (lage, danne). De påpekte distinksjonen mellom struktur og organisering, noe som i det makroskopiske eksemplet vårt over illustreres ved distinksjonen mellom byens gater og nettet av bussruter.

Legg merke til betydningen av stokastiske impulser ved igangsetting og vedlikehold av sirkulasjonen i syklusene og tilbakekoblingssløyfene. På ulike nivåer kan dette være alt fra busselskapets prøving og feiling,via mutasjoner i genene som skaper variasjon i dyrenes syn og smakssans, til kvantefluktuasjoner på elementærpartikkelnivå. La oss studere et eksempel med lyd:

Når det dannes en lydsløyfe ved at lyden fra en høyttaler går til mikrofonene og derved tilbakeføres forsterket til høyttaleren vil det før eller senere oppstå en tone (såkalt hyling, akustisk tilbakekobling, eller bare ”feedback”). Det hele kan settes i gang ved tilfeldig lyd eller bare ved ved tomgangsstøyen i forsterkerens elektroniske komponenter, som ikke er noe annet fluktuasjoner, spontane hendelser på kvantenivå. Når tonen først er satt i gang vedlikeholdes den uten hjelp helt til de ytre betingelsene endres, for eksemplel ved at lufttemperatur og –fuktighet endres tilstrekkelig til at betingelsene for nettopp den tonen ikke lengre er til stede. Da kan stokastiske impulser sørge for å starte syklusen på nytt i ett litt endret toneleie. I musikkinstrumenter som fiolin og fløyte er tilbakekoblings-sløyfen henholdsvis i en streng og i en luftsøyle. Tonene startes og opprettholdes med påtrykk av stokastisk art fra henholdsvis en bue og en turbulent luftstrøm.

Hvis endringene i systemet er langsomme nok vil de stokastiske impulsene sørge for en kontinuerlig glidende tone uten avbrudd. På denne måten tilpasser levende systemer seg endringer i omgivelsene. I biologien vil et avbrudd kunne bety at en art dør ut, i akustikken at tonen dør ut.

Laseren drives på en måte ikke ulik den akustiske tilbakekoblingssløyfa beskrevet ovenfor. Tilbakekoblingen skjer via speil og den drives av stokastiske prosesser under elektrisk påtrykk. I stedet for en ren tone produseres et lys med ren farge. Likheten mellom laseren og levende selv-organiserende systemer er blitt påpekt av Haken (1970).

Gjennom forrige århundre, særlig i siste halvdel, er betydningen av sykluser i tråd med det ovenfor beskrevet av mange forskere innenfor mange fag: Wiener, Foerster, Prigogine, Haken, Eigen, Lovelock, Maturana, Varela, Julia, Mandelbrot, m.fl.

Strukturen og samspillet med omgivelsene definerer egenskapene ved det som eksisterer, mens de stokastiske prosessene sørger for at noe eksisterer og at eksistensen videreføres ved endringer i omgivelsene.

Tilfeldigheter gjør at noe eksisterer. Syklusene bestemmer hva det er.

Hensikt

Mange har hevdet at universet med all sin kompleksitet og finjusterte harmoni ikke kan ha blitt til uten at det ligger en hensikt bak. Hensikt assosieres med bevisst handling, og det er nærliggende å konkludere at universet er skapt av en gud med en forutgående hensikt som har koordinert alle kreftene og hendelsene fra tidenes morgen. Denne hensikten blir gjerne gjort til et kritisk argument i spørsmålet om det finnes en gud eller ikke. Men vi ser til daglig at vi ikke merker forskjell på om noe er skjedd med hensikt eller ikke. En hendelse forårsaket av noen med hensikt vil observeres idenstisk lik den samme hendelsen uten en hensikt bak. Det kunne like gjerne være gjort i vanvare.

Spørsmålet om hensikt og bevis for hensikt hører hjemme i rettsalen, og da for å vurdere fare for gjentakelse. Hvis noe er gjort med hensikt er det fare for at noe lignende gjentas. Nå kunne man fristes til å si at fare for gjentagelse ikke gjelder universets skapelse, men det er ikke riktig. Faktisk gjentar skapelsesprosessen seg hele tiden, menneskene gjenskaper seg, cellene gjenskaper seg, huden skaper seg på nytt der det var blitt et sår.

Gjentagelse og hensikt kjennetegner hverandre og opptrer ofte sammen, men det er ikke det samme som at det ene forårsaker det andre.

Hensikt er ikke nødvendig for gjentagelse. Gjentagelse muliggjør hensikt. Man kan til og med hevde at gjentagelse er en betingelse for at noe sånt som hensikt finnes.
Gjentagelse er en måte vi lærer oss å gjøre noe med hensikt. Vi observerer en hendelse og dens foranledning, og tenker at denne sammenhengen kan utnyttes neste gang jeg ønsker denne hendelsen. Gjentatt øvelse gjennom prøving og feiling fører til at vi mer og mer presist kan la ting skje slik vi har tenkt. Barn elsker gjentagelser, sies det. Fordi de lærer av det. Fordi de gjennom gjentagelse tilegner seg ferdigheter og mestring av tilværelsen. Repetisjon, synonymt med gjentagelse, er et annet ord for øvelse. Øvelse gjør mester.

Slik går det til: Vi forestiller oss en ønsket hendelse, fremkaller minnet om samme hendelse fra tidligere, og gjentar det vi gjorde da. Vi kaller det å handle med hensikt, å skape med hensikt. Etterhvert har vi blitt så dyktige til å gjenskape det vi husker har skjedd før, at vi klarer å justere og kombinere vårt repertoar av handlinger. Nesten alt vi gjør, skjer slik vi hadde tenkt det. Så gjennomført hensiktsmessig handler vi at man knapt blir trodd på at noe bare skjedde uten at man mente det, det vil si: gjorde det med hensikt. Vi utvikler og skaper ved hjelp av hensikt.

Hensikt er forestillingen om å gjøre noe eller skape noe før vi gjør det eller skaper det. Derfor er det nærliggende å tenke at alt det skapte må være skapt med en lignende forutgående hensikt, av noe som eksisterte forut for alt det skapte. Men da har vi glemt at det hele begynte med at før vi visste hva hensikt var, observerte vi en hendelse som vi fikk lyst til å gjenta.

En kokosnøtt falt ned på en stein og knuste seg slik at innmaten ble tilgjengelig. Det hadde noen lyst til å gjenta, med hensikt. Men første gang bare skjedde det.

Selv om hensikt kan være et middel til skapelse, er ikke hensikt en betingelse for skapelse. Og hensikt er noe noen har skapt. Hva er da hensikt og hvorfor finnes hensikt?

Hensikt er mulig, derfor finnes det. Hensikt er en mulighet  - til å beherske tilværelsen, til bedre tilpasning til omgivelsene, og dermed til å forlenge livet. Den muligheten griper vi.

Bare tiden vil vise

Man befinner seg i et probalistisk deterministisk univers med praktisk begrenset forutsigbarhet. http://filosofx.blogspot.com/2011/01/om-forutsi-og-forklare-et.html. Determinisme tillater at man allerede i begynnelsen kunne forutsagt at noe sånt som mennesket kunne oppstå, men ikke når og hvor. Det ville tatt like lang tid å utlede den prediksjonen fra initialbetingelsene (Big Bang), som å vente og se hva som skjedde. Det er ikke uten grunn man ofte sier – ”bare tiden vil vise”.

Alt som kan eksistere, vil før eller senere oppstå. Dermed kunne man allerede ved et tidspunkt rett etter Big Bang generelt prediktere at alt man kan forestille seg vil oppstå en gang et sted. Men hvis ingen hadde en forestilling om mennesket ville heller ingen på det tidspunktet gjøre prediksjonen om menneskets eksistens. Igjen kan man si – det ville ta like lang tid før forestillingen om mennesket oppsto som å vente til mennesket oppsto. I praksis vil utviklingen fram til menneskets opprinnelse bare kunne beskrives ved forklaring i ettertid.

Man kunne si at determinisme muliggjør svar på alle spørsmål om framtiden, men determinisme muliggjør ikke nødvendigvis spørsmålene.

Hjem, kjære hjem?

Det i oss og rundt oss som synes å være uforanderlig er faktisk i konstant bevegelse gjennom tidrommet. Og kan ikke annet. Å være er å bevege seg.

Midt i en verden der alt ser ut til å være i evig endring, utenfor vår kontroll, kan det være godt å ha et fast holdepunkt, et hjem å trekke seg tilbake til. Der det meste er konstant og svært lite endrer seg hvis vi ikke selv vil.

Men opplevelsen av å være på ett sted, og at ingenting endrer seg over tid, er en illusjon. Når tiden går beveger man seg i romtiden. Hjemmet ditt blir med til det nye romtiden, tilsynelatende uendret, dvs makroskopisk sett og statistisk sett uendret, men mikroskopisk sett (på kvantenivå) endret. Elementærpartikler kommer og går. Du og ditt hjem rekonstrueres kontinuerlig i sine kontinuerlig skiftende posisjoner i romtiden. Som en bølge som beveger seg gjennom vannet – det er ikke vannmolekylene som beveger seg, det er formasjonen som beveger seg til stadig nye posisjoner. På samme måte beveger du og ditt hjem seg gjennom romtiden – det er bare formasjonen av deg og ditt hjem som beveger seg – gjennom et hav av energi og materie.

Som bølgene på vannet - er vi krumninger i den kosmiske veven. Og som bølgene er vi formasjoner som kun kan eksistere ved å være i bevegelse. Konstant formasjon, uavlatelig bevegelse gjennom romtiden.

Om å forutsi og forklare et probabilistisk deterministisk univers

Det er en hake ved universets forutsigbarhet. Jo mer spesifikk man er i spørsmålet om hva som vil oppstå, desto mer upresis blir prediksjonen av hvor og når. Sånn er det med probabilistisk determinisme.

Bare fantasien setter grenser for hva man kan tenke seg vil oppstå i universet i fremtiden. Først i ettertid er vi i stand til å studere hvordan det har oppstått. Selv om universet er deterministisk og utviklingen av det for så vidt forutsigbart for den allvitende (Laplaces Demon), ville det simpelthen være for tid- og ressurskrevende å forutsi det utvikling. Eksempelvis, etter Big Bang ville tatt minst like lang tid å forutse utviklingen fram til vår eksistens i dag, som tiden det har tatt for utviklingen å gå sin gang. Man måtte nemlig også ha beregnet alle blindgatene i utviklingen. I ettertid slipper vi ta hensyn til alt som ikke kan eksistere – som ikke er liv laga. Vi trenger kun å følge sporene tilbake fra vår eksistens tilbalke til opphavet. En analogi: Hvis man kun er interessert i et spesielt blad i toppen av en stor trekrone av et gammelt tre, er det relativt enkelt å utforske dets opphav. Derimot synes det uoverkommelig i treets barndom å skulle forutsi hvor og når et slikt spesielt blad skulle oppstå. Altså er det lettere å forklare enn å forutsi.

I ettertid, når noe har oppstått og man forsøker å avdekke hvordan det har oppstått, vil man finne at spontane hendelser styrt av stokastiske prosesser er utslagsgivende for hvor og når noe har oppstått eller når og hvor utviklingen har tatt en ny retning. I analogien med treet tilsvarer disse hendelsene avgreningene på treet, der en gren skyter ut fra stammen, eller der en kvist skyter ut fra en gren. Når man studerer historien avtegner den kontinuerlige rom-tiden seg som et tre og dets avgreininger. Det enkelte øyeblikk vil da være snittet gjennom trekrona, der alle snittene gjennom greiner og kvister avtegner seg som separate enheter i rommet. Man kan som sagt ikke forutsi eksakt hvor og når enkelhendelser skal inntreffe, men man kan forutsi den stokastiske prosessen statistisk. Analogt kan man ikke vite hvor på treet et nytt skudd vil komme om et år, men man kan statistisk forutsi hvor mange skudd som vil komme. Kort sagt, man kan forutsi tettheten av en kategori hendelser, men ikke når og hvor en bestemt hendelse vil inntreffe.

De stokastiske prosessene sørger for at nye tilstander kan utvikle ved at det oppstår mindre endringer i tilstander som allerede eksisterer. Noen av endringene viser seg å være liv laga, andre ikke. Drivkraften i de stokastiske prosessene er forbigående hendelser – såkalte transienter – tilstander som ikke vedvarer og ikke er periodiske (selvrepetererende), eller med andre ord: periodetiden er uendelig. Den største og mest kjente kosmiske transienten er Big Bang, mens de minste, hyppigste, og mest tallrike er de såkalte kvantefluktuasjonene.