Element og Helhet - viktigheten av perspektivet

Generelt betyr integrering å sette sammen enkeltheter til en helhet. Fra matematikken har vi at et integral er summen av forsvinnende små enkeltheter. I våre sanser kan mange forsvinnende små enkelheter integreres til et nytt helhetlig sanseinntrykk.
Vi har tidligere sett på at ved å observere i et høyere perspektiv kan det oppstå en syntese der de elementære egenskaper viker for en helt annen helhetlig egenskap. Sort og hvitt i et mikroskopisk perspektiv smelter sammen – integreres - til grått når det betraktes makroskopisk. Fotoner i alle farger i kvantekosmos integreres til grått (eller hvitt, avhengig av definisjon) i et mikroskopisk perspektiv. Det er flere eksempler på at fenomener vi observerer avhenger av den integrering (sammensmelting) over tid og sted som finner sted i vårt sanseapparat.
Hvis man lytter til de første regndråpene som faller når det begynner å regne, hører man hver dråpe som en enkelthendelse. Etter hvert som regnet øker på, vil alle disse enkelthendelsene smelte sammen til et nytt helhetlig lydinntrykk som vi kaller sus eller brus.
Hvis man repeterer en lydpuls med en helt jevn rytme, la oss si 5 slike pulser i sekundet, vil det høres ut som 5 separate lydhendelser. Hvis man derimot øker antall lydpulser per sekund – frekvensen – til mer enn 20 pulser i sekundet (20Hz), vil man kunne høre et helt nytt fenomen, et kontinuerlig lydinntrykk som vi kaller en tone. De enkelte elementenes (lydpulsenes) egenskaper må vike for en helhetlig egenskap (tonen) blir tilstrekkelig stor, og denne overgangen inntreffer omtrent typisk mellom 16 og 20Hz. Tilsvarende gjelder for overgangen mellom enkeltbilder og levende film.
Det er en treghet i sanseapparatet som forårsaker denne integreringen av sanseinformasjonen. Integrering betyr her som i matematikken at enkeltheter legges sammen til en helhet. Med andre ord, helheten er resultatet av integreringen. Hvis man helst ønsker høy oppløsning – det kunne skjelne presist mellom enkeltheter og ulike detaljer – vil man gjerne anse denne integreringen som en uønsket svakhet og en begrensning. Men som så ofte ellers, begrensninger gir nye muligheter. Og når det gjelder lyd og lydpulser, gir sansenes treghet oss muligheten til å observere og oppleve toner.
Mange fotoner av ulike farger fra ulikt sted til ulik tid integreres til gråtoner.
Mange sorte og hvite prikker i et sort-hvitt fotografi integreres til gråtoner.
Mange dråper integreres til regn.
Mange periodiske lydpulser integreres til toner.
Mange trær integreres til en skog
Et felles trekk for spranget opp til et mer helhetlig perspektiv er at man henter informasjon fra et større område og/eller fra et større tidsrom, og at den økte mengden inngangsinformasjon forenkles til en informasjonsmengde som er håndterlig for vår bevissthet. Forenklingen kan skje på ulike måter på vei fra kilden (det man observerer) til bevisstheten. Noe av informasjonen går tapt på vei fra kilde til mottaker på grunn av fysiske uskarpheter, fordi naturlovene begrenser oppløsningen (i optikken kan dette måles med hvor mange sorte linjer per millimeter på hvit bakgrunn som kan skilles fra hverandre). Noe av detaljene kan gå tapt på grunn av sansenes treghet, og noe forenkles gjennom vår persepsjon og ved den fortolkning som skjer i hjernen. Noe av informasjonen grupperes i kategorier (kategoriseres). Den delen av informasjonen som ikke har gått tapt på grunn av fysiske uskarpheter kan gjenvinnes ved analyse, for eksempel fargeinnholdet i det hvite lyset og lydpulsene i bruset. Når man skifter fra et helhetlig til et mer detaljert perspektiv, innskrenkes området og tidsrommet man observerer, noe som tillater mer skarphet og mer informasjon fra elementene i det observerte. Når man derimot skifter til et høyere perspektiv, eller med andre ord: Når man skifter fra et detaljert til et mer helhetlig perspektiv, utvides området og tidsrommet man observerer, noe som tillater mindre skarphet og mindre informasjon fra elementene i det observerte. Dermed må elementene vike for helheten.
Det synes å være en grense for hvor mye informasjon vi kan håndtere bevisst, men denne grensen er individuell og kan endres gjennom trening. For eksempel vil en musiker med et trent øre kunne skille toner og noter fra hverandre selv om ikke folk flest kan det (Av samme grunn kan musikeren spille eller synge fortere enn folk flest uten at det går ut over presisjonen, men det skal vi ikke gå nærmere inn på her).
Denne grensen i vår bevissthet som setter skille for hva vi oppfatter som mange enkeltheter og hva vi oppfatter som en helhet henger sammen med hva som har vært evolusjonsmessig effektivt. Noen sanseinntrykk har vært vesentlig å oppfatte helhetlig, andre sanseinntrykk har vært vesentlig å oppfatte i detalj – i sine enkeltheter. Hva ser du – skogen eller bare trær? – Busken, eller bare bær?
Man bør velge et hensiktsmessig perspektiv. Et uskarpt objekt kan bli mindre tydelig om man zoomer inn, og mer tydelig når man zoomer ut. Melkeveien, vår egen galakse, kan være tydelig med det blotte øye en mørk og klar natt, men ikke hvis man bruker kikkert. Det samme gjelder stjernebildene. Det kan være lettere å lokalisere Andromedagalaksen med det blotte øye, men hvis man vil se om den har spiralarmer, trenger man en god kikkert.
Å være menneske er å oppleve med begrenset perspektiv og begrenset viten.
Noen helhetlige egenskaper ved universet kan ikke observeres direkte hvis man ikke har tilgang til det mer overordnede perspektiv. Man ville ikke engang kunne forestille seg det, og knapt nok ville det kunne oppstå en teori om det. Hvis man hadde teorier om det, ville de ikke kunne bekreftes eller avkreftes ved observasjoner. Noe kan eksistere uten at det kan observeres eller bevises. For eksempel: Hvis man som observatør var begrenset til kvantekosmos, kunne man ikke empirisk bekrefte en teori om at det fantes en helhetlig egenskap ved fotonene som kalles hvitt lys. Hvis man som observatør var begrenset til det mikroskopiske perspektiv av et gammelt sort-hvitt bilde, kunne man ikke vite at det sorte og hvite kunne ha helhetlige egenskaper som kalles gråtoner. Hvis man ikke tar et større tidsrom til hjelp og gjentar lydpulsene mange ganger, vil man aldri oppleve den egenskapen ved lydpulsene som kalles tone. Den som bare hadde sett enkeltbilder, ville aldri kunne tro at det fantes noe sånt som levende film, denne illusjonen av bevegelse. Og hadde det ikke vært for tregheten i våre sanser, minnet vårt, dette etterhenget i vår bevissthet, kunne vi aldri ha oppfattet noe sånt som toner og bevegelse. Alt ville bare være separate enkelthendelser, en lydpuls her og et stillbilde der, uten sammensmelting og uten sammenheng.

Element – Helhet
Fordypning – Overblikk
Mikroskopisk – Makroskopisk
Skarphet – Uskarphet
Detalj – Bilde
Dråpe – Regn
Puls – Tone
Tre – Skog
Celle – Organisme
Individ – Samfunn
Nå – Alltid
Sjel – Gud

Grått - finnes det?

Mer grå og kjedelig overskrift kan man knapt komme på. Men det sies at ting ikke alltid er slik de synes som.

Grått er en eller annen blanding av hvitt og sort. Man kan for eksempel lage en hvilken som helst gråtone ved å variere forholdet mellom hvit maling og sort maling. Gitt en gråtone vi har sett før – vi kan forestille oss den, vi kan rekonstruere den, gjenkjenne den, bekrefte den ved måling av lysrefleksjonen, og så videre. Men finnes den?
I makroskopisk forstand finnes utvilsomt grått og gråtoner. En flate som er grå reflekterer mindre lys enn det vi kaller hvitt, og mer lys enn det vi kaller sort. Man kan definere grått som en lysstyrke som er svakere enn det vi kaller hvitt og sterkere enn det vi kaller sort. Grått er en egenskap som kan sanses og måles, det er forutsigbart og rekonstruerbart, og oppfyller alle kriterier for å kunne regnes som en fysisk egenskap. Ikke nok med det – hvis man definerer gråskalaen til å ligge mellom perfekt hvitt og perfekt sort, blir i praksis alt grått. Da eksisterer ingen ting som er hvitt eller sort, fordi hvitt og sort er definert som yttergrenser som kan tilnærmes men ikke oppnås.
Grått eksisterer ikke nødvendigvis i det mikroskopiske selv om det eksisterer i det makroskopiske. Fra trykkekunst, kopiering, reproduksjon av bilder og sort-hvitt fotografi har man mange eksempler på at grått dannes ved en passende fordeling av sorte prikker på hvit bakgrunn, eller omvendt. Betrakter man et tilstrekkelig lite utsnitt av en slik overflate i et mikroskop med tilstrekkelig forstørrelse, vil man kunne se enten kun sort eller kun hvitt – men ikke noe grått. Hvis utsnittet økes (forstørrelsen reduseres) noe, vil man kunne se noe sort og noe hvitt i samme utsnitt – men likevel ikke noe grått. Det er når man flytter seg opp til det makroskopiske perspektiv at det sorte og hvite danner en syntese som vi kaller grå. Syntesen er avhengig av et tilstrekkelig stort antall elementer til at de elementære egenskapene (sort og hvitt) skal vike for den helhetlige egenskapen (grått).
I den mikroskopiske verden har vi altså funnet tilfeller av at noe som ikke eksisterer (grått), likevel kan observeres makroskopisk, mens det som eksisterer (sort og hvitt) ikke observeres, men like fullt er de eneste elementene i det som observeres.

For ordens skyld nevnes at selv om vi her har tatt for oss de tilfeller da det mikroskopiske består av kun hvitt eller sort, kan man ha tilfeller der grått kan observeres så vel mikroskopisk som makroskopisk.
Uansett, når man zoomer ned til elementærpartiklenes verden – kvantekosmos – vil man ikke finne verken hvitt eller grått. I kvantekosmos observerer vi i stedet bare glimt av fotoner i ulike farger (ulike bølgelengder og frekvenser). Dette gjelder også i de tilfeller da grått eksisterer i det mikroskopiske, men i kvantekosmos vil man observere hyppigere fotonglimt der man har mikroskopisk hvitt enn der man har mikroskopisk grått.
Når vi så flytter oss opp fra det kvantekosmiske til det mikroskopiske, vil vi igjen se en syntese, denne gang fotoner av alle mulige farger som danner en syntese som vi kaller hvitt eller grått. Her er det tettheten av fotoner som bestemmer hvilken gråtone vi observerer, og den høyeste tettheten vi finner kaller vi hvitt, mens den laveste tettheten kaller vi sort. Igjen er syntesen avhengig av et tilstrekkelig stort antall elementer (fotoner) til at de elementære egenskapene (farger) skal vike for den helhetlige egenskapen (grå).
Som i de høyere perspektiver har vi funnet at noe som ikke eksisterer i kvantekosmos (grått), likevel kan observeres mikroskopisk (og høyere nivå), mens det som eksisterer (farger) ikke observeres men like fullt er de eneste elementene i det som observeres.
I en verden av fotoner kan man hevde at glimt av farger er alt som er, og at grått ikke eksisterer. En teori om eksistensen av grått kan ikke støttes av observasjoner. Like fullt eksisterer grått i et større perspektiv. I en mikroskopisk verden kan man hevde at sort og hvitt er alt som er, og at grått ikke finnes. En teori om eksistensen av grått kan ikke støttes av observasjoner. Like fullt eksisterer grått i et større perspektiv. Den som vil øke sin kunnskap må av og til skifte perspektiv.
Et element kan være del av en større helhet som kun ses i et høyere perspektiv, og samtidig kan elementet være en helhet av mindre elementer som kun kan ses i et lavere perspektiv.